– De har akseptert at jeg ikke tror på islam

Den siste tiden har det pågått en debatt som vi også tidligere har hatt i Norge: Hvor stor mulighet har folk i minoritetsmiljøer til å bryte ut? Debatten ble satt i gang av den unge samfunnsdebattanten og AUF-politikeren Louiza Louhibi, som gikk ut i media etter at hun hadde fått sjikanerende meldinger.

I Louhibis tilfelle ble det brukt mot henne at hun har vokst opp som muslim, men valgte å konvertere bort fra islam. Først ble hun kristen, og nå regner hun seg som ateist. Dette fikk samfunnsdebattanten Kadra Yusuf til å skrive en kronikk i VG der hun slo fast at det «ikke er synd å skifte religion» (for noen år siden fikk Yusuf bank fordi noen var blitt provosert av at hun sa at «koranen måtte nytolkes«. OBS: Se oppdatering nederst i saken, finnes flere versjoner av hva som da skjedde). Og forfatteren Ellen Reiss skrev i VG at mange unge muslimske kvinner levde med «liten frihet».

——

En samling med hadither om profeten: Kunne ikke stemme, mente mannen jeg pratet med.

Jeg har lenge tenkt at jeg måtte skrive noe om dette med å bryte ut av et minoritetsmiljø eller å skifte tro, men har ikke visst helt hva. Fram til nå i helga. Da traff jeg nemlig igjen mannen jeg skrev om i denne bloggposten, som fortalte at han etter grundige studier var kommet fram til at han ikke trodde på islam. Også forrige gang jeg traff ham sa han at ikke hadde fått noen direkte trusler. Likevel virket det den gangen som om han ikke ville prate alt for høyt om dette, og det var tydelig at han opplevd mye fiendtlighet. Nå, en stund senere, var tonen en annen.

– Sant å si tror jeg mange har godtatt det. Jeg sier det ganske høyt nå for tiden, egentlig. At jeg ikke tror på islam. At det ikke kan stemme. Selvfølgelig er det noen som blir provosert. Men sakte men sikkert har de bare godtatt at jeg tenker slik, tror jeg.

Mannen fortalte at han stadig var i diskusjoner. Han fortalte om hadither han mente ikke kunne henge sammen, og som i følge hans oppfatning var falske – for eksempel at fire forskjellige hadither angir ulikt antall for hvor mange koner kong Salomo hadde (hadither er fortellinger som handler om hva profeten Muhammed skal ha sagt og gjort, som senere ble samlet og forsøkt autentisert). Slike ting sa han forrige gang også. Forskjellen var at han denne gangen fortsatte å prate høyt om det, selv om en muslimsk bekjent kom inn dit vi pratet.

– Salam habibi, ropte han ut.

– Hør, jeg forteller ham om de hadithene om kong Salomo jeg fortalte om. Har du noen forklaring på det kanskje, sa han og lo.

Jeg kunne se at kompisen hans ikke likte dette.

– Ikke hør på ham, prøvde kompisen å si til meg. – Du må ikke la ham lure deg. Det er islam som er sannheten, og det forstår du en dag, insha’Allah.

Men stemningen var ikke sur. Da jeg gikk ut døra fortsatte de å diskutere, men uten at det var fiendtlig eller hatsk.

——

Grunnen til at jeg skriver om dette er en bekymret mail fra en ikke-muslimsk kompis, som hadde blitt dypt grepet av å lese om Louhibi:

– Det blir visst bare verre og verre for minoritetsjentene, skrev han.

Har det blitt vanskeligere å bryte ut og ta egne valg i minoritetsmiljøene, slik kompisen min hadde oppfattet det? Jeg tror ikke det. Det at vi får høre om flere slike saker der mennesker bryter med forventningene folk har til dem, og opplever konflikter på grunn av det, tyder nemlig på at den såkalte sosiale kontrollen blir mindre. I miljøer som er svært tette og der det er vanskelig å velge annerledes vil nemlig svært få velge å bryte ut. Slike konflikter – som de Louhibi og Kadra Yusuf har opplevd – kommer nemlig når man er i en brytningstid. Når normer forandres. Når noen insisterer på å ta egne valg – som kanskje var utenkelig tidligere – mens andre insisterer på at de ikke har rett til det.

Paradoksalt nok betyr det at ting er i forandring i miljøene de kommer fra, når folk som Louhibi og Yusuf opplever hets fordi de bryter ut.

——

Mannen jeg snakket med mente i hvert fall at ting hadde forandret seg i miljøet han var i.

– Noen trodde de kunne få meg til å slutte å prate høyt om dette. Ha. Jeg holdt ut lenger. Nå har de gitt opp, sa han.

Jeg har tidligere spurt en del muslimske ledere i Oslo hvordan de hadde reagert hvis barna deres hadde gått bort fra islam. Flere har sagt at det ville vært vondt – men at de måtte akseptert det.

– Selvfølgelig ville det vært vondt. Veldig vondt. Men, det er deres liv. Jeg måtte bare godtatt det, sa styrelederen i en av de større moskéene til meg.

Tariq Ramadan: Ikke 100% happy, men sier ok hvis en ikke-muslimsk svigersønn kommer på middag.

Den kjente sveitsisk-franske islamske tenkeren Tariq Ramadan sa noe lignende, da han ble spurt om hvordan han ville reagert hvis barna hans ytret ønske om å gifte seg med ikke-muslimer: «I would naturally prefer someone to share the principles of being a Muslim. But it’s their choice. Look, by then, I will have done what I have had to do [as a father]. I have transmitted my principles to them. So I say to them, know who you are and your values. When you know this, then you are free».

——

Det betyr ikke at det er en enkel sak for alle i minoritesmiljøene å akseptere at folk tar utradisjonelle valg, noe jeg for eksempel har skrevet om her. I media fremstilles dette ofte som en ting som har med islam å gjøre. Men da jeg for et par dager siden var i debatt om muslimske kvinners frihet, sa Majoran Vivekananthan, redaktøren i Utrop, at han hadde opplevd akkurat samme ting. Vivekananthan er tamil fra Sri Lanka, og åpent homofil.

– Den striden for frihet vi leser at muslimske jenter har – den har også jeg kjent på kroppen, sa han.

Sosial kontroll – å kontrollere andres valg – er nemlig noe som i større eller mindre grad preger alle kulturer som legger vekt på kollektivet og fellesskapet, i større grad enn det mange gjør i dagens Norge. Det er altså ikke noe preger muslimer spesielt. For en del muslimer har dette likevel en religiøs komponent. Frafall fra islam har tradisjonelt vært forbudt og straffbart, selv om flere islamske lærde i nyere tid har tatt til orde for at dette baserer seg på en feillesning av grunntekstene, og at frafall skal være tillatt.

Og for å gjøre det klart: Som ikke-muslim har jeg ikke noe med å mene noe om hva som bør være islamsk teologi. Det er bare dust når norske politikere sier at «islam må reformeres», som om norske ikke-muslimske politikere har noe de skulle ha sagt om det. Men det jeg kan si, som norsk borger, er at alle norske borgere skal ha rett til å tro på det de vil. Og at ingen skal trenge å oppleve hets eller vold hvis de skifter religion. Det finnes mange måter religiøse muslimer kan legitimere dette på, selv om de skulle mene at frafall teologisk er forbudt: Det enkleste er å si at i Norge så gjelder norsk lov. Enkelt og greit. Eller de kan si at den enkelte muslim aldri kan ta loven i egen hånd, og derfor bryter med islamske prinsipper i det øyeblikket de forsøker å hindre andre i å bytte tro.

——-

Derfor ble jeg glad da jeg hørte denne mannen si det slik:

– De har nok akseptert det. At jeg ikke tror på islam.

Hvis man tror på noe sterkt, slik religiøse muslimer tror på islam, slik dyrevernere kan tro på vegetar-prinsipper, eller kristne kan tro på kristendommen, blir man selvfølgelig ikke glad hvis andre slutter å tro på samme sak. I denne bloggteksten har jeg skrevet om frafall fra islam. Men jeg kunne også skrevet om etnisk norske som blir muslimer eller ønsker å gifte seg med en muslim, og som nærmest opplever å bli kastet ut av familien. Utfordringen, når man lever i det stadig mer flerkulturelle og komplekse Norge, er å akseptere og leve med det: Andre velger ikke nødvendigvis det samme som meg.

——–

.

OPPDATERING: Det har kommet noen kommentarer jeg vil si noe om her. Det første er dette med kjønn. Er det tilfeldig at mannen det «gikk bra med», som jeg skriver om her, er mann? Og at Kadra og Louiza er kvinner? Nå kan man selvfølgelig ikke generalisere ut fra tre tilfeller. Og det finnes også eksempler på at menn som konverterer bort fra islam opplever angrep, for eksempel de to iranske mennene som nylig ble knivstukket i Haugesund fordi de hadde blitt kristne. Likevel tror jeg nok kjønn er med i bildet – og at menn ofte har lettere for å bryte ut på den ene eller andre måten enn det kvinner har.

Det andre er dette jeg skrev med at det er dust når norske politikere hevder at «islam må reformeres». Mener jeg at vi ikke-muslimer ikke skal mene noe om hva muslimer tror på i det hele tatt? Nei, det mener jeg ikke. Det jeg vil definere som «dust» er når politikere nærmest stiller krav om teologisk reform. Det kan de ikke. Hva folk mener og tror er beskyttet av religionsfriheten. Poenget mitt er at det man kan stille krav om i Norge – og bør stille krav om – er at alle skal følge norsk lov. Vi kan i forlengelsen av dette også komme med forventninger om oppførsel som ikke er strengt lovregulert, for eksempel at foreldre ikke skal bryte kontakten med sin voksne sønn fordi han har konvertert bort fra islam eller har kommet ut som homofil. Men på hvilken måte muslimer vil forholde seg til disse tingene teologisk – det må man ha respekt for at er deres egen sak.

Når det er sagt er jeg sterk tilhenger av dialog og diskusjon mellom muslimer og ikke-muslimer. Hvis jeg møter muslimer som mener at frafall fra islam ikke er teologisk tillatt, så utfordrer jeg dem på dette med universalisme: Hvis de forventer religionsfrihet i Norge, hvordan kan de da forsvare at det ikke skal være religionsfrihet i et muslimsk land? Hvorfor skal nordmenn kunne konvertere til islam, men ikke omvendt? Og så blir jeg utfordret tilbake på andre områder. Den type dialog og prinsipiell diskusjon er svært verdifull.

OPPDATERING 2: Når det gjelder saken med at Kadra Yusuf ble banket opp har jeg blitt gjort oppmerksom på at noen av de involverte har en annen versjon, og hevder at dette ikke hadde noe med koran-tolkning og islam å gjøre. I følge dem dreide det seg om fyllebråk.

Dødsstraff for homofili i Norge? (innføring i en muslimsk teologisk hodepine)

Tenkte jeg skulle skrive en oppfølgingspost til den forrige bloggposten, der jeg refererte til en meningsmåling om dødsstraff for homofili. For noen ikke-muslimer kan nemlig et par av svaralternativene kanskje virke forvirrende. Man kan svare at man ønsker dødsstraff for homofili i Norge, eller at man ønsker det i muslimske land (og altså ikke i Norge), eller man kan svare at man er mot dødsstraff overalt, eller at dødsstraff må avskaffes innen islam.

Hvorfor gjøre det så komplisert? Hvorfor ikke bare si «jeg er mot dødsstraff for homofili», eller «jeg er for dødsstraff for homofili»? Her er et forsøk på oppklaring.

——-

Muslimsk mann. Kanskje har han vondt i hodet.

Det første poenget som er viktig å få med seg er at mange muslimer i Vesten ofte befinner seg i et slags dilemma. På det ene siden lever og trives de fleste godt i det vestlige samfunnet. De setter pris på demokratiet, på den individuelle friheten og på det juridiske systemet. Emosjonelt og politisk støtter de samfunnet slik det er her, de ønsker full religionsfrihet for alle, og ønsker slett ikke å innføre ting som dødsstraff for homofili eller frafall fra islam.

På den annen side vil en del muslimer – dersom de er opptatt av islam og setter seg inn i hva det dreier seg om – ønske å ta religionens dogmer på alvor. Da oppstår et dilemma. Det er nemlig vanskelig å komme utenom at dødsstraff for frafall og homofili ++ har vært en del av de tradisjonelle måtene å tolke islam på. Men det har blitt (og blir) praktisert på ulike måter – for eksempel var det nesten ingen som ble dømt for zina (altså utroskap, sex før ekteskapet og homsing) i det osmanske riket. Man krevde at det måtte være fire vitner til selve handlingen, og de måtte dessuten aldri ha sagt en løgn – hvilket betydde at det var umulig å få dømt noen for utroskap (mer om dette i essayet om sharia som jeg skrev for Minerva).

Hva gjør man da? På den ene siden – tommel opp for Norge og individuell frihet. På den annen side – tommel opp for dogmene i islam. I mange tilfeller går dette uproblematisk sammen, når det gjelder velferdsstat (solidaritet er viktig i islam), likhet for loven, osv (se denne bloggposten for eksempel). Men i andre tilfeller kan det oppstå en konflikt – når det gjelder homofili, frafall fra islam, med mer. Det kan bli en aldri så liten hodepine.

——–

Hva gjør man da, hvis man opplever dette som et dilemma? Svaralternativene til Blend viser ulike alternativ.

1. Den første og kanskje enkleste er å skille mellom Norge og muslimske land, som man ser at en del av de som har svart gjør. Da sier man dette: Dødsstraff for homofili og frafall gjelder bare i muslimske land, ikke i Norge. Begrunnelsen for dette kan variere. En vanlig begrunnelse er at sharia bare gjelder muslimer, og derfor ikke bør innføres her. Andre vil argumentere med en slags kontraktsteori: Fordi muslimer får rettigheter av de vestlige statene, skylder de til gjengjleld å respektere lovene og systemet her. Ergo, nix problem – man trenger ikke forholde seg til dødsstraff for homofili, det gjelder uansett ikke her, lizzom.
2. Det andre alternativet er å si at man selv er mot dødsstraff, men at man ikke vil ha det ut av islam som sådan. Dette kan også begrunnes på ulike måter. Bloggeren Somalieren skriver for eksempel at islam ikke påbyr dødsstraff, men bare åpner for det. Det vil si at man kan argumentere mot dødsstraff i et lands juridiske system (både her og i muslimske land), uten å hevde av den grunn at de teologiske dogmene i islam må forandres – man mener at teologien er tilstrekkelig fleksibel på dette punktet. De fleste muslimene som har svart i avstemningen til Blend har svart dette alternativet. De er mot dødsstraff, men ønsker ikke å blande seg i teologien.
3. Det tredje alternativet er mest radikalt, og er teologisk reform. Det kan også begrunnes på ulike måter. Et vanlig argument er at visse straffer var fornuftige og gode på profetens tid, gitt samfunnsforholdene som gjaldt da – men at samfunnet er annerledes i dag. Eller man kan hevde at det viktigste i islam er grunnleggende verdier – respekt, menneskeverd og så videre – som kan virkeliggjøres på ulike måter i ulike samfunn. Et annet type argument er at man prinsipielt bør skille mellom religion og politikk, slik at den delen av sharia som handler om politikk og samfunn uansett ikke bør appliseres.
4. Så bør de to siste alternativene nevnes – men felles for dem er at de ikke inneholder noe dilemma. Den første muligheten er selvfølgelig å gå inn for dødsstraff for homofili både i Norge og i muslimske land. Det alternativet er det som har minst oppslutning i meningsmålingen til Blend. Det andre alternativet er nok ganske vanlig, selv om det ikke kommer fram i undersøkelsen til Blend – og det er å rett og slett ikke forholde seg til slike spørsmål. Å være muslim innebærer for dem ting som å faste under ramadan (i større eller mindre grad), være et godt menneske, forsøke å be fem ganger om dagen. Samtidig som man er nordmann og støtter det norske samfunnet.

——–

Nett-debattant fra internetts barndom. Kanskje var også han islamkritisk.

I nettdebatter om disse temaene er min erfaring at mange islamkritiske debattanter ikke er fornøyde med at muslimer inntar standpunkt nummer 1. eller 2. Man spør: «Tar du avstand fra dødsstraff i islam?», og hvis svaret ikke er et fullstendig éntydig «ja», så tolker man det slik: «AHA! Du ønsker dødsstraff for norske homofile! Visste jeg det ikke!».

Men – slik trenger det altså ikke å være. Mange muslimer vil nøle med å si at dødsstraff bør fjernes fra islam – men vil likevel ikke drømme om å innføre det i Norge.

Hva synes dere, muslimske lesere – er det jeg har skrevet her noe det går an å kjenne seg igjen i? Eller ikke?

——–

Oppdatering: Anbefaler virkelig å lese innleggene på Minerva som delvis handler om dette. Her, her, her, her, her og her. Og en kronikk på sidene til Islam Net her. Synes at Minerva har utviklet seg til å bli det stedet i Norge som skriver best og grundigst om islam og muslimer. Utenom denne bloggen, selvsagt 😉

– Det er bare to ting jeg ikke kan godta fra muslimer

…sa mannen jeg pratet med.

Han hadde bodd i Norge i 30 år, og det virket som han prydet seg med at han var en tolerant mann.

– Hvis folk vil bo sammen før de gifter seg, så sier jeg værsågod!

Han så på meg og smilte.

– Sånne ting har jeg ikke noe problem med. Eller at folk ikke praktiserer islam, det er helt opp til dem.

– Men du sa at det var to ting du ikke kunne godta fra andre muslimer. Hva er det?

– Homofili, og frafall fra islam. Det kan jeg ikke akseptere.

Nå var smilet borte, og han var alvorlig.

———

I den norske offentligheten tegnes det i blant et bilde av muslimer og/eller minoriteter som intolerante: Som miljøer med stort sosialt press, der det ikke er stort rom for avvik.

Veldig mange av menneskene jeg har møtt bryter med dette bildet: De understreker at religion og livsstil er et personlig valg, noe som er mellom dem og Gud.

Men i blant møter jeg også folk som bekrefter det stereotype bildet på dette området. Som denne mannen.

– Hva gjør du hvis du hører om noen som er homofil, eller har falt fra islam, spurte jeg.

– Jeg bryter all kontakt. Prater ikke med dem, hilser ikke på dem. Selvfølgelig følger jeg norsk lov, jeg gjør ingenting ulovlig. Men innenfor lovens grenser vil jeg gjøre alt jeg kan for å markere at dette er utenfor islam.

Han understreket dog at han ikke kjente noen muslimer som hadde «falt fra», slik at det aldri hadde blitt aktuelt å bruke denne utfrysningstaktikken.

– Nei, det gjør jeg ikke. Heldigvis.

Jeg fikk derimot inntrykk av at han hadde vært borti en og annen homofil muslim, og brukt denne taktikken da. Han sa det aldri rett ut, men det lå mellom linjene.

———

Jeg har skrevet om denne tematikken tidligere også. For det er klart at dette er et dilemma for en konservativ religiøs i dagens Norge: Hva gjør man hvis man mener noe høyt og hellig, som at homofili er fryktelig galt, og at det er en tragedie dersom en muslim faller fra islam? Hvis man mener at noe er sant er det ikke enkelt å bare sette det «på vent», å late som man ikke mener det.

Samtidig – ved å bruke et så ekstremt sosialt press som denne mannen er villig til å gjøre – bryter man med normer som har blitt sentrale i det moderne Norge, respekt for andre menneskers frie valg. Og de normene er jeg personlig sterk tilhenger av, ettersom livet kan bli svært vanskelig for mennesker som opplever å ikke få lov til å velge selv. Utfordringen for konservative religiøse, tror jeg, er å leve med denne spenningen – å fortsette å tro at det de mener er sant, men å akseptere når folk velger annerledes.

En venn av meg sa det slik:

– Jeg har en plikt til å gjøre andre oppmerksomme på hva som er riktig og galt i følge islam. Men samtidig må jeg respektere det hvis vil velge annerledes. Når jeg har sagt det, så høflig og vennlig som jeg kan, så vet de hvor jeg står. Da er det opp til dem hva de velger, sa han.

Dette som vennen min sa, kunne jeg med noen modifikasjoner sagt selv (hvis man bytter ut ordet «islam» med «moralsk riktig», for eksempel). Men da jeg hørte den eldre mannen fortelle om utfrysningstaktikken sin fikk jeg en kjip følelse i magen.

——–

Og ønsker med det alle lesere en god helg! (ok, noe prematurt, men det kommer neppe noen bloggoppdatering i morgen)

– Jeg kunne ikke lenger tro på islam

– Skal jeg si deg noe? Jeg tror ikke det som står i Koranen er sant.

Han lente seg over disken og hvisket det til meg. Han så seg rundt, som for å se om noen hørte.

– Det kan jo bare ikke stemme! Det er så mange motsigelser der!

———-

Dette var i en butikk i nærområdet der jeg ofte går og handler. Etter hvert hadde jeg blitt ganske godt kjent med innehaveren. Men vi hadde aldri pratet om religion før nå. Han hadde nemlig spurt meg hva jeg drev med, og jeg sa at jeg skrev om islam og muslimer i Norge. Da fortalte han om sin egen vei i forhold til disse spørsmålene.

– Jeg var skikkelig religiøs. Jeg hadde studert islam i mange år i landet jeg kom fra. Jeg kunne nesten hele Koranen utenat. Her i Norge ble jeg lærer i en av moskéene. Jeg lærte mange barn om profeten, Koranen og vårt liv som muslimer i Norge. Men så begynte ting å skje.

– Hva da?

– Jeg leste en kritisk historisk bok om de første kalifene etter Muhammed. Den viste at virkeligheten ikke var slik jeg hadde lært i den offisielle muslimske historieskrivingen. Det satte i gang tanker hos meg. Hva hvis det var flere ting som ikke var sånn som jeg hadde trodd? Tenk om Koranen ikke kom fra Gud, men var skrevet av mennesker?

Taha Hussein var blind, og en av de største egyptiske intellektuelle i det 20de århundre. Han fikk ofte det teologiske etablissementet mot seg.

Boka han hadde lest var skrevet av Taha Hussein (d. 1973), en av de viktigste forfatterne og intellektuelle i Egypt i det 20de århundre. Hussein tok aldri noe oppgjør med islam som sådan, men skrev flere kritiske bøker som det teologiske etablissementet i Egypt mislikte sterkt. Boka som denne mannen hadde lest var al-Shaykhan («sheikhene»/kalifene), en roman fra 1960 med mye teologisk og historisk innhold som hevdet at de første kalifene ikke var rettmessige herskere (såvidt jeg har forstått det, jeg har ikke lest boka).

Denne boka ble starten. Mannen jeg pratet med leste flere kritiske bøker, og det endte med at han ikke trodde på verken Koranen eller hadith-samlingene – altså fortellinger om hva profeten Muhammed skal ha sagt og gjort, som ble fortalt videre etter hans død.

———-

Hvorfor skriver jeg om denne mannen? Tross alt er han ikke lenger en troende og praktiserende muslim?

Jeg skriver om ham fordi sånne som han ofte blir inkludert i gruppen «muslimer». Når man prater om «muslimsk innvandring», «den muslimske befolkningen», «muslimer i Norge» og så videre, så regnes han med – fordi han har bakgrunn fra et muslimsk land – ved siden av fromme salafi-muslimer med kjortel og langt skjegg.

Og i mitt blikk, før jeg fikk vite dette, var han en troende muslim – han hilste meg i blant med den muslimske fredshilsenen «salam alaykom», ettersom han hadde skjønt at jeg kunne arabisk. Da tok jeg mer eller mindre for gitt at han tenkte på seg selv som muslim, selv om jeg ikke visste hvor from eller troende eller praktiserende han var.

Derfor skriver jeg om ham, fordi vi – også jeg! – trenger å bli minnet om at den gruppen som ofte blir omtalt som «muslimer» ikke er éntydig. Fritenkerne og ateistene finnes der, akkurat som hos ikke-muslimske nordmenn.

———-

I media får man i blant høre dramatiske historier om frafall fra islam. For ikke lenge siden kunne vi lese om en 17-åring i Pakistan som risikerer dødsstraff for å ha skrevet en eksamensbesvarelse som ble oppfattet som blasfemisk (i følge han selv skal han ha blitt påvirket av to fettere fra Norge som var på besøk, som hadde fortalt om forskjellene på Norge og Pakistan).

Men denne mannen hadde ikke opplevd noe dramatisk.

– Jeg sier det ofte til dem, når jeg treffer muslimske venner. Jeg diskuterer med dem, og forklarer hvordan det ikke henger sammen, det de tror på! Det er noen av dem som ikke liker meg så godt lenger. Noen få vil ikke prate med meg i det hele tatt.

– Har du opplevd trusler?

– Nei, ingenting sånt! Det er bare at de mest religiøse ikke vil prate med meg. For de vet at de ikke har noen gode svar når jeg kommer med argumentene mine.

– Men hvorfor hvisket du det til meg i sted, det med at du ikke trodde på islam?

– Vel… Det er ikke alltid jeg er interessert i å diskutere. Jeg vet at det er en del som blir provosert når jeg sier at det som står i Koranen ikke er sant. Det er ikke alltid jeg orker å ta den diskusjonen, sa han.

Og han understreket at han fortsatt traff storfamilien sin og flere av sine gamle venner.

– Men de har ikke gode svar, altså. For eksempel finnes det en hadith der en dame kommer til Muhammed og forteller at det er en voksen mann som ikke er i slekt med dem, som bor hos dem. Det var jo forbudt, så hun lurer på hva hun skal gjøre? Og da anbefaler Muhammed at hun skal la mannen die av brystene hennes, for da vil han bli regnet som en adoptivsønn og han kan fortsette å bo der. Haha, har du hørt noe så absurd? Det er jo klart at det der ikke kan være sant. Og når jeg sier det… så vil de ikke diskutere med meg lenger.

———-

Tilsvarende historier har jeg hørt fra flere «muslimer». Det er ikke mange som går så dypt inn i materien som denne mannen, og leser mange bøker for og mot, og til slutt bestemmer seg for at de ikke lenger tror på islam. Men flere kan ha et perifert forhold til religionen – de synes rett og slett det er mange ting i livet det er langt mer interessant å drive på med enn bønn og religion. Også de forteller at det stort sett går greit – de har ikke opplevd noen tvang til å være fromme eller religiøse. (jeg vil dog anta at det vil være vanskeligere dersom man aktivt konverterer til en annen religion og blir kristen, for eksempel)

– Tenker du fortsatt på deg selv som muslim, spurte jeg til slutt.

– Vel… jeg vet jo at mange norske ser på meg og tenker «han er muslim». Og jeg feirer jo med familien under ramadan og slikt. Men jeg tror jo ikke på islam… det er vanskelig det der.

———-

Hva tenker dere – bør denne mannen regnes som muslim?

(og det hadde vært interessant å høre fra muslimske lesere om dere kjenner mange som dere vet ikke er religiøse i det hele tatt)

———-

Oppdatering: Kom på at jeg bare vil klargjøre overfor religiøse muslimske lesere at det at jeg gjengir denne mannens oppfatninger her, ikke betyr at jeg mener at han har rett – akkurat som jeg har gjengitt mange andres meninger før her, uten at jeg har vært enig i alt det de har sagt heller. Men synes det er viktig å lytte til historien hans likevel.