Dagens tips: Al Jazeera!

Nå har jeg bodd hos den muslimske familien i tre dager. Jeg skal ikke avsløre så mange detaljer foreløpig, annet enn at maten de lager er fantastisk. Arabisk mat må være et av de beste argumentene for å gifte seg med en arabisk jente 🙂

Derimot vil jeg gi et annet tips: Den engelske nyhetskanalen Al Jazeera! Selv er jeg så sær at jeg ikke har TV hjemme. Derfor er det litt fascinerende å kunne synke ned i en sofa og zappe gjennom 100 kanaler… Familien her ser stort sett på amerikanske TV-serier på TV3 og nyheter fra NRK og TV2. (i likhet med norske familier flest, vil jeg tro). Men sent på kvelden, når de andre har gått i seng og jeg har blitt alene igjen i stua, har jeg fastnet ved Al Jazeera English – den engelske søsterkanalen til den mer kjente arabiske kanalen.

———

Og: Hvilken overraskelse! Jeg ventet meg melodrama, bilder av blodige ofre for israelske og amerikanske bomber, stadige tirader mot sionismen mm. Men: Det jeg hittil har sett er noe av den mest balanserte og opplyste journalistikken jeg har opplevd på lang tid.

Hvis man har blitt vant til CNN eller (Gud forby) Fox News, så er Al Jazeera en svært velkommen avkobling: Intervju-objektene får prate lenge og virkelig utvikle resonnementene sine. Og de kryssklipper intervjuobjekter på en så herlig frekk måte: Representanter for Hamas, representanter for Israel, israelske dissidenter, amerikanske politikere, forskere fra universiteter i den arabiske verden… Alle får slippe til. Alle får prate. Og alle møter kritiske spørsmål.

Men det aller deiligste med sendingene jeg hittil har sett på Al Jazeera er at de ikke utelukkende ser verden fra New York, Paris eller London. Nyheter fra India, Saudi-Arabia eller Brasil blir presentert med samme tyngde som historier fra Vest-Europa. Al Jazeera føles som en GLOBAL kanal på en helt annen måte enn CNN eller BBC World.

———

Anbefalingen er herved gitt: Befinner du deg foran en TV med mange kanaler, så bruk gjerne en time med Al Jazeera.

Reportasje i Morgenbladet mm.

I julenummeret til Morgenbladet, som er ute nå, har jeg skrevet en firesiders reportasje om koranskolen i moskeen jeg har hengt i gjennom høsten. Og den dyktige fotografen deres, Ellen Lande Gossner, har tatt bilder. Løp og kjøp!

Legger ut innledningen her som en liten teaser:

———————

DE UNGE HÅPEFULLE

Ekstremister eller gode borgere? På koranskolene i Norge blir fremtidens muslimer formet.

– Hva kan vi lære av denne historien? At Gud elsker en glad giver! Husk hva som skjedde med offeret til Kabil, det ble avvist. Men offeret til Habil, det tok Gud i mot!

Vi er i Rabita-moskeen i Calmeyersgate 8 i Oslo. Det er lørdag i desember, det regner, og det er kaldt på gulvet. Vi sitter i et klasserom i fjerde etasje sammen med 20-30 muslimske tenåringer. Ved tavlen står lærer Djamel Selaihi og forteller. Temaet er historien om brødrene Kabil og Habil, Koranens versjon av Kain og Abel. Gud fant behag i Habils (Abels) offer, mens han ikke tok mot offeret til Kabil (Kain). Så Kabil ble sint og drepte Habil.

Lærer Selaihi veiver med hendene.

– Vi kan alle velge veien til både Habil og Kabil. Hvis vi velger å følge Gud og være gode muslimer går det bra. Da jobber vi på skolen og legger ned mye innsats. Da går veien opp, opp, opp! Da gjør vi suksess og kan etter hvert bygge en god familie. Men hvis vi velger veien til Kabil går det ned, ned, ned. Men det er aldri for sent å snu, sier han.

Og tenåringene lytter intenst.

Personlig ansvar. Denne lørdagen er bare en av mange jeg har tilbrakt på Rabita-moskeens koranskole, etter at jeg oppsøkte den i vår for å finne ut hva fremtidens muslimer lærer om islam….

———————–

Les resten i papirutgaven! Forøvrig flytter jeg i dag inn hos den muslimske familien jeg skal skrive om. Er litt spent, men gleder meg også. Er usikker på hvor mye jeg kommer til å skrive om dem mens jeg bor der – vil ikke at de skal føle at det de sier blir kringkastet samme kveld! Men jeg vil nok fortsette å oppdatere bloggen med ymse annet. Så følg med 🙂

Jihad!

– Har du funnet om de vil drive hellig krig mot oss? Hehehe.

Det spurte en kompis meg om i forgårs. Hele greia med jihad er en av tingene man frykter mest med muslimer, tror jeg – Bin Laden, terror, 11. september, selvmordsbombere… dere skjønner greia. Er det slik i Norge? Ønsker muslimer i Norge å drive hellig krig?

Så en foreløpig oppsummering, etter noen måneder med inntrykk: Jeg har ikke hørt ordet jihad bli nevnt en eneste gang, tror jeg. Jeg har hørt masse om synd, om rett og galt, om halal og haram. De gangene jeg har hørt nevnt ordet jihad er det jeg som har brakt det på banen. Så det virker ikke som det er en veldig viktig del av livet til muslimer i Norge.

Men jeg har jo spurt, og fått disse svarene:

– jihad? Det skal bare være i ytterste nødsituasjon, når man har prøvd alle andre utveier, og bare i forsvar. Slik som når Norge ble angrepet av Tyskland. Og man skal aldri drepe sivile. Bin Laden? Han ser jeg ikke på som ekte muslim en gang. (-sa en ung muslimsk studentleder).

– jihad… det er ikke aktuelt nå. Men i endetiden skal de muslimske hærene innta Jerusalem, og da vil det gå dårlig for jødene! (-sa en ung mann som er svært palestina-engasjert)

– jihad… jo, det er jo noen vers i koranen som handler om «fienden». Men da er det viktig å vite hvordan man skal tolke det! Fienden er deg selv, ikke sant. Jeg er min egen verste fiende. Jihad dreier seg om å overvinne seg selv. Mine indre demoner, ikke sant. Det er det som er ekte jihad. Det er det som er den ekte hellige krigen. (-sa en ung mann som har tenkt å studere psykologi)

—–

…og med det ønsker jeg alle blogg-lesere en god jul!

De jødene, altså

Tre ting jeg opplevde forrige uke.

Pratet med en sekulær, ateistisk palestina-aktivist: «Jeg skjønner det ikke. Her har jødene opplevd holocaust. Og så blir de okkupanter selv? Det må være noe med dette folket. Jeg må innrømme at jeg tenker det i blant.»

Pratet med en kristen, konservativ eldre mann: «Før var jeg svært israel-vennlig. Men så ble jeg mer og mer bevisst på at jødene er et vrangt folk gjennom hele det Gamle Testamentet. Gjør oppstand mot Gud og rettferdigheten. Slik er det jo nå også. Et vrangt folk».

Pratet med en ung muslim: «Det finnes kanskje noen gode jøder. Men de fleste av dem søker makt og ønsker å undertrykke muslimene».

———–

I intervjuet jeg gjorde med Fri Tanke forrige uke fortalte jeg om antisemittismen jeg har møtt i muslimske miljøer. Og det skal jeg ikke legge skjul på. Men jeg vil utvide bildet: Antisemittismen finnes ikke bare hos muslimene. Den finnes hos kristne, som bruker GT for å forklare politikk i dag, ut fra en forestilling om at «jødene» har noen essensielle egenskaper som har vært med dem fra starten. Og den finnes hos enkelte på venstresida, som i blant lar sitt rettferdige engasjement for Palestina tippe over i generell skepsis mot jøder. Eller hos liberale kamerater av meg som kan la falle «uskyldige» kommentarer som at «jødene kan i det minste lære oss å bygge murer».

Kanskje vi alle – muslimer inkludert – etter hvert klarer å se at jøder er mangfoldige, at de ikke har noen spesielle og essensielle negative egenskaper som preger dem mer enn andre? For antisemittismen er fortsatt med oss. La ingen tro noe annet.

Som far så sønn?

– Altså baba, det der er bare helt gammeldags. Seriøst?

Jeg satte hjemme hos en av de muslimske familiene jeg har blitt kjent med, og hadde akkurat inntatt en bedre arabisk middag. Normalt spiser jeg ikke kjøtt. Men det hadde jeg ikke hjerte til å si nå, etter at kona i huset hadde stått i timesvis og tryllet fram det beste hun hadde. Så jeg slafset i meg kyllingen og couscousen.

Og nå pratet vi om ekteskap og familie. De fortalte at en kusine skulle gifte seg, 22 år gammel. På høy tid, mente moren, hun var jo mer enn gammel nok. Det syntes faren også. Men eldstesønnen var ikke enig.

– Hun er jo bare 22! Hallo! Vi lever i 2009!

Og diskusjonen gikk friskt videre.

————-

Og jeg må innrømme det: Nå støtte jeg plutselig på mine egne fordommer. Var det ok å diskutere så høylytt i en muslimsk familie? Kunne barna åpent si seg uenige med foreldrene sine? Og det på et så sensitivt område som ekteskap og samliv? Tydeligvis.

Intervju med meg om bokprosjektet

Jeg er kristen. Jeg skriver om muslimer. Men de første som intervjuer meg om dette prosjektet er human-etikerne, her. I like!

Hva er det man frykter?

En viktig del av dette prosjektet dreier seg om å undersøke om det er grunnlag for den uroen en del i Norge nå føler for islam og muslimsk innvandring.

Derfor inviterer jeg nå til en liten idé-dugnad i kommentarfeltet. Hva er det jeg virkelig bør prøve å finne ut av? Hva frykter DU, hva tenker tanta di, hva tenker kompisene dine?

Her er en liten liste over ting jeg har fanget opp og som jeg forsøker å undersøke:

– «de vil innføre islamske lover i Norge hvis de bare blir mange nok»

– «de undertrykker kvinner»

– «de gjør gatene utrygge, blant annet fordi flere muslimer voldtar på grunn av et dårlig kvinnesyn»

– «de respekterer ikke norske lover»

Vekker dette gjenklang? Hva er det som er det viktigste? Er det andre ting jeg definitivt bør prøve å finne ut av?

Så mange kvinner

«Det finns så mange kvinner, og så alt for liten tid», synger Jan Eggum i en ironisk sang.

Av en eller annen grunn tenkte jeg på den sangen i går. Igjen var jeg på et arrangement i moskeen jeg henger i. Og som vanlig: En klar majoritet av de som kom dit var kvinner. Med hijab, uten hijab, eldre, yngre. Noen menn også. Men ikke mange. Og en av de yngre jentene sa det til meg, ironisk:

– Så islam undertrykker kvinner, liksom? Bare se her! Vi er jo nesten bare kvinner som henger her! Skulle vi liksom støtte så mye opp en religion som undertrykker oss?

Dette fenomenet – at de religiøse aktivitetene tiltrekker kvinner mer enn menn – er noe jeg kjenner igjen fra min egen kristne oppvekst. Kirker, bedehus, menigheter – de fylles opp av kvinnene. (slik sett er det et lite mirakel at jeg klarte å komme meg gjennom stort sett hele tenåringstiden i de kristne miljøene uten å få kjæreste . men det var en degresjon 😉

Og denne jenta fortsatte.

– Problemet er ikke islam i seg selv, men kulturen i en del muslimske miljøer. Det er ikke tvil om at den kan være kvinneundertrykkende.

Om jeg skal gjøre en personlig tolkning blir det slik: Mange muslimske jenter i Norge lever i miljøer som i større eller mindre grad hindrer dem i å utfolde seg i like stor grad som menn. Dette er en generalisering, selvfølgelig, og slikt sett noe man skal passe seg for. Men det er nok noe i det. Og faktisk: I denne kulturen blir moskeen et frirom, der jenter får lov til å engasjere seg og være med. Der kan de få innflytelse og makt. Og slik fungerer den kanskje som en arena for kvinnefrigjøring? Kanskje. Hva tror dere?

———————————

Oppdatering: Et spørsmål til dere som kan dette med blogg (og/eller wordpress). Hvordan får man til automatisk «pinging» av bloggene sine? Jeg har prøvd å melde meg inn på blogg-tjenester, og der får jeg bare utdelt en kode jeg skal legge inn i «bloggmalen» så skal det visstnok gå av seg selv. Hva er en bloggmal? Hvor finner jeg den? Hva gjør jeg? Hjelp! 😉

«Islam» eller «muslimer»?

I dag vil jeg blogge om noe så kjedelig som begreper 🙂

Da jeg begynte med dette prosjektet hadde jeg nemlig tenkt å kalle det «islamprosjektet». Jeg skulle finne ut hva «islam» hva for noe i Norge.

Men så forandret jeg innstilling. Jeg ville skrive om MUSLIMER! For finnes det egentlig noen abstrakt «islam»? I dag er det veldig sjelden vi prater om «kristendommen» i Norge. Man prater gjerne om kristne, om kristne menigheter, og kristen tro, osv. Men «kristendommen» i seg selv?

Når folk i Norge sier at de er urolige for islam så betyr det – i praksis – at de er redde for muslimene, som da eventuelt er bærere av «islam». Det jeg har bestemt meg for å finne ut her er altså ikke sannheten om islam, om noen slik finnes, men sannheten om muslimene i Norge. Hvem er de? Hva tenker de? Hva tror de på?

Det er muslimer som lever i Palestina og er i konflikt med Israel. Ikke «islam». Det er muslimer som bor i USA og der har blitt en velstående middelklasse. Ikke «islam».Og det er muslimer som er her i Norge. Ikke «islam».

Og jeg innser at dere muslimer som leser dette vil være veldig uenige! For nesten alle muslimer jeg har møtt mener at det bare finnes én type islam, og at det er den rette. Og denne typen er som oftest deres egen islam, som gjerne skiller seg en del fra andres tro.

(jeg er selv kristen, og når det gjelder kristendom har jeg det på akkurat samme måte: Jeg mener at min kristne teologi er den rette! De andre tar feil! 😉

Hva sier dere? Kan vi prate om én type islam som den «riktige»? Og er det en god plan å være opptatt av muslimer heller enn av hva islam ER?

Kort om denne bloggen

Jeg har begynt å blogge i dag. Legger derfor ut som en post her det som også står i informasjonen ved siden av:

«Mange i Norge har begynt å frykte islam og muslimsk innvandring. Er muslimene slik mange frykter? Ønsker de å ta over Norge? Skjer det en langsom snik-islamisering? Dette ønsket jeg å finne ut av. I flere måneder har jeg derfor besøkt muslimske menigheter og intervjuet muslimer. I jula skal jeg bo noen uker hos en muslimsk familie. Til slutt skal det bli bok av det. I mens blogger jeg her.»