Misjonerende muslimer

…så har jeg endelig møtt dem: Unge muslimer som ønsker å drive misjon overfor nordmenn. Traff dem på nå på lørdag. Det tok sin tid! De fleste jeg har møtt hittil har primært snakket om «dialog» med andre religioner, og har ikke hatt noe sterkt ønske om at ikke-muslimer skal bli muslimer. Jeg har ofte hørt at muslimer først og fremst skal drive pr for islam ved å være eksemplariske mennesker, slik at andre kan forstå hva for en flott religion islam er. Det hørte jeg nylig fra en student på Blindern.

– Vet du Olav – vi må fikse opp ting i oss selv først. Ordne opp i livene våre. Fikse ting i de muslimske land. Bli de gode menneskene Allah vil at vi skal være. Da vil folk kanskje se at islam er sannheten. Før det har vi ikke noe med å be andre om å bli muslimer, sa han.

———–

Men altså: Nå har jeg også møtt noen som ønsker at andre skal bli muslimer, fordi de mener at ikke-muslimer ikke kommer til Paradis.

– Det ville jo vært egoistisk ikke sant – å ikke fortelle folk om Sannheten? Når jeg vet hva som er sant. Da må jeg jo dele det med andre, sa en av dem engasjert til meg.

Jeg har selv vokst opp som misjonærbarn, så den slags utsagn kjenner jeg veldig godt til. Per i dag er jeg ikke nok ikke av den misjonerende typen, selv om jeg fortsatt er kristen. Men jeg har nok et mer positivt syn på misjon enn mange andre, og vet at misjon kan gjøres med respekt for annerledes troende. (selv om det selvfølgelig også finnes mange eksempler på dårlig misjon)

————

Men et spørsmål til dere ikke-muslimske lesere: Hvilke følelser får dere når dere leser om muslimer som misjonerer? Er det greit, siden vi lever i et land med religionsfrihet? Eller er det lettere å akseptere at kristne driver misjon enn at muslimer gjør det? Eller er misjon galt uansett?