Mine muslimske lesere :)

I dag kommer bare et meta-innlegg uten så mye substans.

Altså: Jeg har en mistanke om at et flertall av leserne (i hvert fall de trofaste leserne) er muslimer. Det synes jeg jo er veldig hyggelig:) Men det overrasker meg også: Da jeg startet denne bloggen var det primært for å nå ikke-muslimer som hadde mange tanker om hvordan muslimer var eller ikke var.

Men hittil ser det ut som det er dere muslimer som er mest interessert i å lese om dere selv!

Jeg har tenkt litt, og har en teori. Hver gang det står en artikkel i en utenlandsk avis om Norge og nordmenn – i New York Times for eksempel – går nordmenn av skaftet. «Hei dere! De skriver om oss der borte i USA! Dægern!». Så diskuterer man det opp og ned, og Aftenposten lager gjerne en artikkel OM artikkelen i New York Times.

Lurer på om det er noe tilsvarende her: Norske muslimer blir gira av å lese om seg selv – i hvert fall når de skjønner at jeg ikke er ute å henge dem ut, sånn i utgangspunktet?

Hva tror dere? 🙂

– En god muslim respekterer alle

…og som et tillegg til posten under, utdrag fra en samtale jeg hadde med en av sønnene i familien jeg skal skrive om:

– Det viktigste i livet mitt er å være en god muslim, sa han.

– Hva er det å være en god muslim, spurte jeg.

– Det er å respektere alle og være et godt menneske, uansett. Alltid. Jøder, kristne, muslimer, alle. Å bare være det beste mennesket man kan være.

– Er du muslim? Jeg stoler ikke på kristne!

Det var en kompis av meg som fortalte om episoden i går. Han hadde tatt en jobb som lærervikar på en skole i Oslo øst, og var i en klasse med 9-10-åringer. Han opplevde mange av tingene lærervikarer gjerne opplever: Kaos, bråk, elever som ikke ville roe seg… Og så var det en av elevene som hadde ropt:

– Er du muslim? Jeg stoler ikke på kristne!

– Det er irrelevant, svarte kompisen min. – Jeg er lærern din, og det er det du skal forholde deg til.

Da jeg hørte dette ble jeg sjokkert. Fantes det slike holdninger der ute, blant muslimske barn i Oslo?

————-

Selv har jeg nemlig aldri opplevd noe slikt. I høst for eksempel, da jeg hang på en koranskole, husker jeg at de diskuterte kristendom:

– Kan vi gå i kirka med skolen på julaften, lærer? Jeg mener, jeg synes jo at det er noe tull det de tror på, men…, sa en av gutta.

Da avbrøt lærern han skarpt.

– Vet du, sånne ting vil jeg ikke høre! Vi skal ha respekt for det andre tror på. Det er viktig at vi lærer om vår egen religion og det vi står for. Det skal vi bli trygge på. Men vi skal ikke si at det andre tror på er noe tull, understreket han.

Og bare for å si det: Selv har jeg ennå ikke fått en eneste negativ kommentar på at jeg er kristen blant muslimene jeg har møtt. Jeg har i blant blitt misjonert overfor, det må sies… ;). Men aldri møtt noe annet enn respekt.

Men antagelig finnes det andre holdninger der ute også.

——————-

Og hvordan er det for en muslimsk lærer å undervise etnisk norske eller kristne barn? Det kan godt være at de også møter slike kommentarer… jeg vet ikke.

Er det mange som har opplevd slike ting, den ene eller andre veien? (ikke bare dere som er lærere, altså:)

– eh… de frykter kanskje intifada?

Jeg snakket med hun som leide ut huset til familien jeg har bodd hos, og som jeg etter planen skal skrive om. Hun var såre fornøyd: For noen fantastiske leieboere! Hyggelige! Renslige! Ansvarlige! Men, fortalte hun, noen av hennes bekjente var skeptiske. Leie ut… til muslimer?

Det hadde mange ment var skummelt. Jeg spurte henne hva hun trodde lå bak denne skepsisen.

– Eh… de frykter kanskje intifada? Det er veldig diffust, egentlig. Hvis jeg spør dem så nevner de palestinerne, eller Irak, eller Afghanistan. På en eller annen måte føler de at mine hyggelige leieboere er knyttet opp mot volden i Midtøsten, sukket hun.

Og hun fortsatte:

– Det er akkurat som om folk overfører de store tingene som skjer ute i verden til lokalmiljøet her. De tror at fordi noen muslimer slåss i Irak, så betyr det at mine hyggelige leieboere også kan finne på å gjøre gærne ting helt uten grunn.

—————–

Det hun sa, i korthet, var at vi nordmenn her i Norge tolker muslimene vi har her ut fra verdenssituasjonen. Når vi ser palestinere som kaster stein eller irakere som sprenger seg i luften, så tenker vi at sånn er muslimene her også.

Jeg skriver dette nå fordi det igjen stormer rundt muslimske issues i media. Vi har sikkert alle fått med oss somalieren som prøvde å drepe Muhammed-tegneren Kurt Westergaard. Sannsynligheten er stor for at dette vil bli assosiert med muslimer her i Norge. Kanskje vil utleieren til «familien min» neste gang møte en diffus frykt for at de skal klatre inn til henne og drepe henne med øks?

—————-

Nils August Andresen, redaktør i Minerva og en fornuftig mann (som jeg likevel er veldig uenig med politisk;), oppfordrer muslimer i Norge til å ta tydelig avstand fra drapsforsøket på Westergaard (selv om han understreker at han ikke liker å gjøre det). Jeg vil gjerne henvise både ham og andre til bloggen til den norske konvertitten Per Yousef, der han sier sterkt unnskyld til Westergaard:

«Jeg vil be om unnskyldning for de drapstruslene og alt som muslimer har satt på deg. Du fortjener ikke dette. Vi muslimene tok tak i problemet på feil måte, vi agerte på feil måte, og det har vi måttet betale dyrt for i ettertid. Det er på tide at vi lærer, at vi lærer å kanalisere makten slik den er ment. Vi burde ha krysset over tegningen din, ikke tent på lunta. Vi burde fjernet bomben, ikke lagt til flere…»

Og debatten etter innlegget har blitt intens!

——————–

Spørsmål til ikke-muslimske lesere: Assosierer vi «muslimene her» med «muslimene der» – altså, frykter vi muslimer i Norge fordi vi ser voldelige muslimer i andre verdensdeler på TV?

Spørsmål til dere muslimske lesere: Er dere enige i den kraftige unnskyldningen Per Yousef gir til Kurt Westergaard?

– Man slår bare med en liten pinne

– Det er så mange misfortåelser om dette med kvinnen i islam, sa en ung norsk-kurdisk mann til meg.

– Altså, at vi skal ha rett til å slå kvinnen? Det står noe om det i koranen, men den riktige oversettelsen er at man aldri kan bruke mer enn en liten pinne, sa han.

Så trakk han fram en kunstgjort pinne som ganske riktig var ganske liten, 15-20 cm. Han demonstrerte hvordan han forsiktig ville tappe kona si på skulderen med den hvis han virkelig var nødt. Ikke slik at hun fikk vondt. Men slik at hun forstod poenget.

Og han fortalte hvordan det var strenge krav til mannen i islam: Mannen skulle virkelig elske kona si, ta seg av henne og familien, være så god mot henne som han bare kunne. Og jeg tviler ikke på at denne fyren var det: Han hadde et godt og vennlig uttrykk i ansiktet, og virket på ingen måte som noen hustyrann.

—————-

Samtidig mente han at mannen skulle være sjefen.

Og at man kan tappe kona si på skuldern med den lille pinnen.

Så jeg fikk en litt kjip følelse i magen. Tilsvarende argumenter har jeg hørt i den konservative kristne konteksten jeg kommer fra. «Mannen skal være leder, men han skal TJENE kvinnen og familien!» Og så videre. Og da har jeg alltid tenkt: Ja, flott, det funker sikkert i de familiene hvor mennene er snille og gode. Men hva med alle de mennene som ikke bare er snille? (og tross alt er det jo en del av dem). Hvis man sier at mannen skal være sjefen, gjør man det ikke da lettere for ham å misbruke sin posisjon? Og gjør man det ikke vanskeligere for kvinner å forsvare seg?

Slik tenkte jeg også nå. Denne mannen var åpenbart snill, og vil ikke misbruke sin leder-rolle i familien. Men alle de andre – hvis de først får lov til å tappe på skulderen med en liten pinne, vil ikke det også gjøre det lettere for dem å slå hvis de først blir sinte?

Dere muslimske jenter som leser dette – hva tenker dere? Kan man også tolke koranen på andre måter?