De sterke kvinnene med hijab

De siste par ukene har det vært mye debatt om hijab. Deler av SV og FrP har åpnet for å forby hijab i barneskolen, men både Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg har avvist det. Og i går slo det meg: Hittil har jeg ikke skrevet en eneste blogg-tekst om hijab.

På en måte er det rart at jeg ikke har skrevet om det: Det er så mye debatt om hijab. Hijab i politiet, hijab i barneskolen… Og jeg har møtt masse damer og jenter med hijab. Småjenter, tenåringsjenter, eldre kvinner. Men når jeg ikke har skrevet om det er det fordi jeg intuitivt ikke har oppfattet det som et problem. Jeg har nemlig møtt så mange sterke kvinner med hijab:

– Jamila, rektoren på koranskolen jeg har vært mye i

– Lena Larsen, tidligere leder av islamsk råd og nå stipendiat i religionshistorie

– «Rima», en fraskilt trebarnsmor som resolutt gikk fra mannen sin fordi han ikke tok nok ansvar

– …og så alle jentene på Blindern, da: Utdanna, sterke jenter, som vet hva de vil – og mange av dem bruker hijab.

———-

Samtidig har jeg møtt mange jenter uten hijab. De har sosialisert med jentene med hijab uten store problemer. Noen tar på seg hijab inni moskeen, men tar den av i øyeblikket de går ut. Og jeg har aldri sett noen utfrysing av den grunn.

Og jeg har blitt kjent med jenter som gikk med hijab, men så plutselig valgte å ta den av. Og som ikke fikk negative reaksjoner på grunn av det.

Men jeg har også sett hvordan det i noen kretser er et visst press på å gå med hijab: Når en jente velger å ta på hijab kan folk rundt si: «mashallah», «så nydelig», «den kledde du» osv. Implisitt: Det er slik du bør gå.

———

Men mitt klare inntrykk har vært at hijab ikke hindrer jenter i å ha kontroll over eget liv. Samtidig kjenner jeg ikke hele virkeligheten. På Tøyen, der jeg bor, er det mange småjenter ned i fire-fem-årsalderen som går med hijab. De har neppe valgt det selv. Og noen tenåringsjenter har nok blitt tvunget til å ta på hijaben mot sin vilje. Men er det ikke da tvangen som er problemet, og ikke selve hijaben?

Men det kan være at jeg er naiv, og ikke forstår at hijab per def er kvinneundertrykkende. Hva mener dere lesere?

– Høy kuffar-faktor

– Uff, de siste ukene har det vært høy kuffar-faktor.

Jeg pratet med en norsk muslim som har mye kontakt med det norske storsamfunnet. Hun var oppgitt over en del av retorikken hun hadde hørt hos muslimske trossøsken de siste ukene.

– Normalt er det ikke så mye av det. Men akkurat nå er det en del som bruker kuffar-greia som forklaring på det meste.

«Kuffar» – flertall av «kafir» – er et arabisk ord som kan oversettes med vantro eller ikke-muslim. Jeg kan ta feil, men jeg tror ikke det er positivt ord. På samme måte som «ikke-troende» høres mer hyggelig ut enn «vantro», så har «kafir» en litt dårlig klang.

Selv har jeg møtt lite av det. Den første muslimen jeg ble ordentlig godt kjent med, en arabisk frisør på Tøyen, sa spontant dette da jeg sa at jeg hadde bodd i Israel og vokst opp blant jøder:

– Jøder, kristne, muslimer – det har ikke noe å si. Vi er alle barn av Adam. Vi er alle mennesker. Det er det viktigste.

Og i blant har jeg spøkt med det å være «kafir» med muslimer jeg har blitt godt kjent med.

– Altså, som kafir må jeg jo si at…

Da har de ofte blitt litt forlegne, og jeg har fått følelsen av at de ikke synes det er veldig morsomt – fordi de ikke liker den oppdelingen.

———-

Men de siste ukene har det vært mer av det, i følge hun jeg pratet med. Hennes forklaring var at det skyldtes at mange muslimske unge følte seg under press, og at de derfor i større grad delte verden inn i muslimer og «kuffar».

Og det synes jeg at jeg har observert selv også. På facebook-grupper, på diskusjonssider på nettet – det har stått mange ting som dette: «Husk at de vantro er i mot oss! Vi må sette vår lit til Allah», eller «Se på henne! Hun kler seg som en kuffar», og lignende.

Kanskje er det bare meg – men de siste dagene synes jeg det har begynt å avta. På de muslimske facebook-gruppene er det mindre henvisning til vantro og kuffar. Kanskje er det fordi karikatur-striden snart er over og følelsene er mindre sterke.

———–

Spørsmål til ikke-muslimer: Er det ok å bli kalt «kuffar» eller «kafir»? Og dere muslimer: Tenker dere ofte på ikke-muslimer som kuffar?

Er Norge i krig med islam?

– Jeg synes kanskje du bagatelliserte ting i kronikken din, Olav. Man må ta på alvor de tendensene man ser blant muslimske ungdommer.

Jeg pratet med en ung muslimsk jente som var bekymret over hva hun så rundt seg. Hun kommenterte kronikken jeg hadde skrevet i Dagbladet, der jeg hevdet at radikalerne var «ensomme» og ikke hadde støtte i noe organisert miljø.

– Mener du at det er mange som støtter terror blant unge muslimer, eller at de har støtte i noen organiserte miljøer, spurte jeg.

– Nei… så langt har det ikke gått, sa hun.

———-

Men hun hevdet noe annet: At det var flere og flere som delte radikalernes verdensbilde. Selv om bare de færreste ville drømme om å støtte et terrorangrep på Norge, og selv om de aller aller fleste setter stor pris på demokratiet og friheten i Norge – så er det en del som deler den grunnlegende antagelsen: At Vesten er i krig med islam.

– Hva skyldes det, spurte jeg.

– Jeg tror det i stor grad skyldes opplevelsen av å være utenfor i Norge. Hvis man har tatt utdanning og likevel ikke får jobb, eller hvis man dropper ut av videregående og blir gående arbeidsløs… Når det i tillegg er mye skepsis mot islam og muslimer generelt, så får de følelsen av at Norge er mot islam. Noen går så langt som å si at Norge er i krig med islam.

———

Det hun ikke sa noe om, men som jeg tror er en del av bildet, er konfliktene som i dag pågår i noen muslimske land, der Vesten er involvert. EU-kommisjonen fikk for to år siden laget en stor studie om grunnlaget for radikalisering blant muslimer i Europa. Det de fant der var at det lokale og det globale spilte sammen. Følelsen av å oppleve fiendtlighet i lokalsamfunnet ble koblet på globale politiske konflikter der muslimer var involvert. Hva betyr det for Norge? Afghanistan-krigen er velkjent. USA står fortsatt i Irak, uten motforestillinger fra Norge. Israel okkuperer fortsatt de palestinske områdene, og Vesten utviser ikke noen reell motstand mot det. I tillegg støtter vestlige regjeringer mange diktatur i Midtøsten – Egypt, Saudi-Arabia, Jordan, Tunisia, m.fl.

Men betyr dette at Norge er i «krig med islam»? Eller er det snarere slik at Vestens regjeringer har politiske interesser som gjør at de er i Afghanistan, og at det ikke har noe å gjøre med islam? Jeg skal overlate tolkningen til leserne:)

———-

Men vil nevne to poenger. For det første: Man blir ikke automatisk en «radikal muslim» av å mene at Norge er i krig med islam. Men hvis man først mener at det pågår en krig er det nok lettere å ty til radikale løsninger.

For det andre: Denne forestillingen, at det pågår en krig mellom Vesten og islam, er det mange islam- og muslim-kritikere som deler. Ser vi her at de mest militante på begge sider egentlig har en del felles?

Vil gjerne ha kommentarer!

God karikatur-oppsummering

Hva dreide hele denne karikatur-saken seg om? Hva skjedde? Hva har vil lært?

Anbefaler et laangt essay på den engelsk-språklige bloggen Evolution-Revolution som oppsummerer hva som har skjedd, og hvilke lærdommer vi muligens kan trekke av det. Noe av det klokeste jeg har lest så langt, tror jeg.

(nå skal det sies at jeg er litt inhabil her, siden mye av det jeg har skrevet blir utførlig sitert og positivt omtalt i essayet)

«Radikal» eller «konservativ»?

Det er mye oppmerksomhet rundt «radikal islam» for tiden. Sist ute er nrk.no med en artikkel om en moské på Holmlia, som har blitt gjengitt av både Aftenposten, NTB og Vårt Land. NTB skriver det slik: «Radikale muslimer oppsøker unggutter på gaten», sannsynligvis basert på artikkelen til nrk.no.

Altså: Nå er det på tide med litt folkeopplysning. Det journalistene i NRK, Aftenposten og NTB ikke har forstått er at det er forskjell på å være «radikal» og å være «konservativ». PST definerer «radikalisering» slik: «I PST defineres radikalisering som en prosess der en person i økende grad aksepterer bruk av vold for å oppnå for å oppnå politiske mål». Hvis en person mener at en kvinne helst skal være hjemme og ikke jobbe, er vedkommende definitivt konservativ. Men han trenger ikke være radikal. Det blir han først hvis han er villig til å bruke vold eller terror for å jobbe for et samfunn der kvinner skal være hjemme.

———–

Moskeen på Holmlia, som media har skrevet om, er konservativ. Jeg vet ikke hvor konservativ den er, for jeg har aldri vært der eller pratet med noen av dem. Jeg har også hørt rykter om at de driver oppsøkende virksomhet og misjon overfor muslimer i nærområdet, noe jeg – som kristent misjonærbarn – ikke ser noe prinsipielt problem med, siden vi lever i et liberalt og pluralistisk samfunn der alle har rett til å misjonere for sin tro.

Men denne moskeen er ikke «radikal». Den tilhører nemlig den såkalte tablighi-retningen i islam. NRK skriver at tablighiene er en del av wahabi-retningen innenfor islam, som igjen skal ha bånd til jihadisme og så videre. Det er med respekt å melde bare tull. Det er like seriøst som å hevde at norsk indremisjon har nære bånd til den katolske kirka, eller at Arbeiderpartiet er kompiser med Fidel Castro. Tabligh er en erklært ikke-voldelig og ikke-politisk bevegelse, og den stammer fra Pakistan – mens wahabi-retningen kommer fra Saudi-Arabia (dessuten er det langt fra alle wahabier som støtter Bin Laden-jihad). Tablighiene er opptatt av moralsk opprustning: Målet deres er at muslimer skal leve et mer moralsk liv næmere Gud. På mange måter minner de om de lavkirkelige bevegelsene vi har hatt i Norge: Sambandet, Indremisjonen og så videre… De er opptatt av omvendelse og frelse. En del av dem har nok et konservativt syn på kjønnsroller, ja. Men de bryr seg lite om politikk, og er definitivt ikke på linja til Bin Laden.

———-

Så håper jeg på større presisjon fra media fremover!

De ensomme radikalerne

Da har Dagbladet lagt ut kronikken, her. Jeg skriver blant annet:

«…derfor er det en misforståelse å tro at konflikten står mellom «norske verdier» og radikal islam. De etablerte muslimske miljøene og moskeene i Norge er relativt tradisjonelle og konservative. Noen av dem fronter verdier og meninger som mange i Norge reagerer negativt på — blant annet når det gjelder forholdet mellom kjønnene. Men alle har akseptert at uenighet skal løses innenfor demokratiet, og alle er mot å bruke vold for å oppnå politiske mål. Radikalerne er og forblir ensomme.»

Kommentér gjerne!

Kronikk i Dagbladet i dag

I dag har jeg en kronikk i Dagbladet, om radikale holdninger blant unge muslimer i Norge. De skulle legge den ut på nett etter hvert, jeg legger ut lenke da. De som ikke klarer å vente får bare kjøpe Dagbladet, om man liker det eller ikke;) Blant annet kommer jeg med mild kritikk av PSTs nye trusselvurdering, og et par av analysene som blir gjort der.

God helg alle sammen!

– Jeg er ikke mot ytringsfrihet

– Jeg er ikke mot ytringsfriheten. Men selv om man har lov til å ytre seg fritt, så kan man vurdere hva man sier, og når man sier det. Du ser ikke norske medier teste ytringsfriheten ved å drive gjøn med jødene, for eksempel. Hvorfor skal de alltid bevise ytringsfriheten med å provosere muslimer?

Dette, og noen flere ting, sier den unge muslimen Sarah Selaihi i et intervju jeg har gjort med henne for nettsiden til tidsskriftet Minerva, i etterkant av demonstrasjonen forrige uke. Lenke her!

– Husk på profeten Muhammed i Mekka

I kveld var jeg på dialogmøte om dagbladets muhammed-karikatur i Rabita-moskeen i Oslo. Jeg skal ikke si mye om selve møtet, det blir egentlig balansert gjengitt i VGs og Vårt Lands artikler som jeg har lenket til.

Derimot skal jeg skrive om noe som garantert ikke får oppmerksomhet andre steder. Det var en kommentar som kom fra nestlederen i Islamsk Råd, Asghar Ali. Han ville gi et råd til unge muslimer om hvordan de skulle forholde seg til storsamfunnet. Han ba dem tenke på profeten Muhammeds eksempel.

– Husk da profeten Muhammed (fvmh) levde i Mekka! Tror dere han opplevde mer eller mindre hets enn dere gjør nå? Mer selvfølgelig! Og hvordan var det han reagerte? Med tålmodighet.

———-

Dette kan virke som en kommentar som ikke er spesielt viktig. Men det er den. Det er nemlig vanlig å dele virket til profeten Muhammed inn i to perioder (eller flere). I den første perioden levde han i Mekka, «bare» som profet. I den andre perioden, etter utvandringen («hijra») fra Mekka til Medina, var han både profet og leder for samfunnet.

Blant folk som er kritiske til islam er det vanlig å regne den første perioden til profeten som ok, fordi åpenbaringene fra denne perioden skal ha vært mer fredelige, humanistiske og så videre. Men problemet oppstår – mener noen – i den andre perioden, da profeten også ble en politisk leder, og flere av åpenbaringene begynte å handle om politikk, lover og regler.

———

Jeg synes denne inndelingen er alt for enkel, men det er ikke temaet her. For det interessante med Asghar Alis kommentar er at det viser hva han anser som idealet for muslimer i Vesten i dag. Idealet er ikke å etterligne det profeten gjorde som hærfører og politisk leder i Medina, men å etterligne det han gjorde da han levde som vanlig borger blant ikke-muslimer i Mekka. Det vil si: Å leve som borgere som aksepterer mangfold, og som møter motstand og fiendtlighet med tålmodighet og overbærenhet.

Egentlig en godt ideal for oss alle, tror jeg.

Mer baluba

Mohyeldeen Mohammad skaper enda mer baluba. Etter at han «advarte» mot at det kan komme et terrorangrep på norsk jord på demonstrasjonen på fredag, har han nå sagt til Klassekampen at homofile fortjener dødsstraff.

Konvertitten Yousef, som bl.a. har kommentert en del på bloggen her og som var med på å arrangere fredagens demonstrasjon, tar tydelig avstand fra det overfor VG: «Dersom man ikke kan respektere norske lover og regler, og respektere at mennesker har forskjellig seksuell legning, så går det alltid et fly. Han taler på vegne av seg selv, og det er svært få muslimer i Norge som deler hans oppfatning, sier Assidiq.»

Og nå har Landsforeningen for lesbiske og homofile (LLH) anmeldt Mohyeldeen for uttalelsene hans, noe som får støtte fra partiet Rødt.

———

Min kommentar: Jeg synes nok – etter å ha tenkt meg om – at de opprinnelige uttalelsene til Mohyeldeen har skapt mer ståhei enn hva det var grunnlag for. Tross alt var det ikke en direkte trussel, og han sa akkurat det samme som PST sier. Men det var svært uheldig og tåpelig sagt, og det blir selvfølgelig oppfattet som en trussel av mange nordmenn. Derimot støtter jeg fullt ut reaksjonen til LLH og Rødt på disse homo-uttalelsene. Han sier rett ut at «det (døden) er da den straffen han (en homofil) fortjener».

Forøvrig har jeg blitt intervjuet av Klassekampen i dag om radikalisering og slikt blant norske muslimer, noe som kommer på trykk i morgen.

(og et ekstra-spørsmål til dere erfarne bloggere: når jeg lenker til en artikkel på vg.no kommer det ikke noen link til min blogg, slik det gjør med andre blogger som linker til samme artikkel. hvorfor gjør det ikke det? hva må jeg gjøre for å bli linket til jeg også?)

———

Oppdatering: Islamsk råd tar avstand fra uttalelsene til Moheyldin, og sier at «disse er ikke representative for våre medlemsorganisasjoner eller den jevne muslim, som setter pris på de rettigheter det demokratiske Norge gir oss alle anledning til å leve i tråd med våre verdier».

Det har begynt å bli et mønster den siste tiden: En eller annen muslim sier noe, og Islamsk råd rykker ut og sier at de tar avstand fra det eller at det ikke representerer norske muslimer… tipper at de begynner å bli litt lei 🙂