– Foreldrene mine kjenner ikke ekte islam

I går og i dag har VG skrevet om norsk-pakistanske jenter som lever et dobbeltliv. Jeg kjenner til at den type ting skjer, men vet ikke hvor utbredt det er – kjenner også til norsk-pakistanske jenter som nyter relativt stor frihet.

Men her skal det handle om noe litt annet. Nemlig et fenomen som mange etnisk norske ikke har fått med seg: At en del muslimske ungdommer i Norge bruker islam som en frigjørings-strategi. Det vil si: De bruker islamske argumenter mot foreldrene som legger begrensninger på dem ut fra sin tradisjonelle kultur.

Jeg intervjuet en pakistansk jente som ennå ikke var gift. For hennes foreldre hadde det opprinnelig vært en selvfølge at hun skulle gifte seg med en annen pakistaner. Men det ville ikke hun godta.

– Hvor står det i koranen at man må gifte seg med en i samme kulturelle gruppe? Ingen steder!

Hun godtok at hun måtte gifte seg med en annen muslim, og det ønsket hun selv også. Men hun følte at utvalget ble relativt begrenset hvis det bare skulle være pakistanere.

– Foreldrene mine kjenner ikke ekte islam, sa hun til meg.

– De kjenner bare den tradisjonelle kulturen fra Pakistan. Men jeg har lest masse om islam, praktiserer mer enn dem, og vet mye mer om hva som er ekte islam enn de gjør. Så når vi argumenterer ut fra islam har de ikke sjans, sa hun.

Til slutt hadde foreldrene godtatt at hun skulle få velge hvem hun ville, så lenge han var en muslim.

———-

For nordmenn har veien til frigjøring ofte gått mot religionen. Kristendommen har vært knyttet til makt og tvang, og derfor har mange følt at de måtte ta et oppgjør med religion for å kunne frigjøre seg.

Men blant en del unge muslimer i Norge skjer det motsatte: De lærer mer om islam, og bruker det som argumenter overfor foreldrene sine, for å få større frihet og større muligheter. Men siden vi nordmenn har erfaring med at religion fungerer undertrykkende, så er vi kanskje ikke i stand til å se dette?