– Allahu akbar!

…hørte jeg rundt meg for noen dager siden, mange ganger.

Var det snakk om terror? Eller var jeg i moskeen?

Nei. Jeg satt på en kafé i Trondheimsveien og så fotballkampen Barcelona-Inter på storskjerm på arabisk satelitt-TV. Rundt meg var det arabiske og somaliske menn. Barcelona-fansen så ut til å være i flertall, men en del heide også på Inter.

Og det var lenge siden jeg hadde hørt så mange religiøse uttrykk.

– Allahu akbar! (Gud er stor/større)

– Ilhamdulillah! (lovet være Gud)

– Subhanallah! (lovet være Gud?)

..ble det sagt hver gang det skjedde noe bra med laget man heide på.

Inni meg måtte jeg smile. For jeg antok at det noen puber lenger borte satt en drøss etnisk norske menn (og på den puben var det antagelig også noen kvinner), og at de følte akkurat det samme og var akkurat like engasjert… selv om de neppe uttrykte det med samme religiøse lidenskap.

I blant blir det sagt at religionsdialog er det som skal til for å føre religiøse mennesker av ulike avskygninger sammen. Jeg lurer på om det er feil. Kanskje svaret rett og slett er fotball.

Islamsk råd: Nei til imam-utdanning

De siste ukene har det gått en debatt om det skal opprettes en egen utdanning for imamer i Norge. Trygve Wyller fra Teologisk Fakultet ved UiO har ivret for dette – mens Ap har vært skeptiske.

Nå har Islamsk Råd – ved generalsekretær Shoaib Sultan, leder Senaid Kobilica og tidligere leder Lena Larsen – gått ut og sagt tydelig fra at dette er noe de ikke ønsker. Argumentet deres er enkelt: Muslimer i Norge tilhører mange forskjellige trosretninger. En slik utdanning vil derfor ikke kunne få legitimitet for alle sammen. Det er som om det skulle være én kristen teologisk utdanning for katolikker, pinsevenner, lutheranere, adventister, baptister mm. Etter min mening bør dette legge debatten død: Dersom muslimer selv ikke ønsker dette, vil en slik utdanning uansett ikke ha noen funksjon.

Noe av bakgrunnen for denne debatten er en forestilling om at imamene i Norge ikke er i kontakt med det norske samfunnet osv. Så et spørsmål til dere muslimske lesere: Hvordan opplever dere egentlig imamene deres? Synes dere at de i kontakt med det norske samfunnet, og at de kan gi veiledning som er relevant for norske muslimer?

——–

Oppdatering: Anbefaler en blogg-post om dette på bloggen Bak rosa burkaer og gule mullahskjegg.Klart og godt skrevet, og opplysende for oss ikke-muslimer. Forøvrig en blogg jeg anbefaler på det varmeste å følge>

– Hvorfor skulle vi innføre shariah her? (et par unge islamister)

Denne bloggen skaper ulike reaksjoner. En del islam-kritikere har ment at jeg farer alt for lett over en del ting i tradisjonell islamsk shariah: Forbudet mot frafall, forskjellsbehandling av menn og kvinner, osv.

En forklaring på det: Hittil har jeg ikke møtt noen muslimer som går med planer om å innføre shariah i lovverket i Norge eller Europa. De som har en såkalt islamistisk overbevisning prater så og si alltid om muslimske land. Forrige uke møtte jeg to unge menn som begge mente at tradisjonell shariah burde være samfunnets lov. Men ikke i Norge.

———

Mann1:

– Altså, vi har utrolig mange muslimske land som ikke er styrt etter shariah. Jeg mener, hvorfor i all verden skulle vi ønske å innføre det her? Det ville vært helt irrasjonelt å jobbe for det i Norge – tross alt er ikke dette et muslimsk land, og folk flest ønsker det ikke – selv flertallet av muslimene som bor her er fornøyd med de norske lovene. I Midtøsten derimot, der vil shariah være bra – bare se på all korrupsjonen og undertrykkelsen. Det ville forsvinne hvis landene virkelig ble styrt etter shariah.

Mann2 hadde et litt annet perspektiv.

– Jeg mener at alle samfunn må finne sin egen vei. Det som er riktig et sted er ikke nødvendigvis riktig et annet sted. Norge har en sekulær og kristen tradisjon, og da er det riktig at det fortsetter.

– Selv om flertallet i Norge skulle bli muslimsk, spurte jeg.

– Ja. For det er den tradisjonen og kulturen som gjelder her. Men i mange muslimske land er tradisjonen en annen. Det må vi ha respekt for.

———

Så har jeg møtt andre muslimer som ser annerledes på det. En del ønsker prinsipielt en sekulær stat, både her og i Midtøsten, fordi det er det eneste som kan sikre full religionsfrihet. Andre nytolker shariah.

– Shariah handler om rettferdighet. Det som var rettferdig på profetens tid er ikke nødvendigvis rettferdig i dag. For eksempel ga det mening at jenter skulle arve halvparten så mye som menn på profetens tid, ettersom det var menn som da var forsørgere. Men i dag er det mange kvinner som jobber ute, så da er ikke den regelen rettferdig lenger, hørte jeg fra en ung jente.

– Men du ønsker shariah i lovverket, i Norge også?

– Ja. Men med shariah mener jeg de overordnede prinsippene Gud har gitt oss: Rettferdighet, riktig fordeling og så videre. Ikke at tyver skal få kuttet av hender eller at man skal straffes med piskeslag for å være utro. Eller at muslimer som konverterer til kristendommen skal bli drept. Jeg ønsker et rettferdig samfunn – og det er Norge langt på vei i dag.

———

Så har jeg møtt noen som prinsipielt kunne tenke seg tradisjonell shariah her også. Men for dem er forutsetningen at Norges befolkning først konverterer til islam.

– Ja, jeg ønsker prinsipielt at Norge skal bli en islamsk stat. Men bare hvis folk her vil det, sa en ung mann.

– Hva må skje for at folk skal ville det?

– Da må folk her skjønne at islam er sannheten. Og muslimene må begynne å ta islam mer på alvor. I dag er jo de fleste muslimene bare kulturelle muslimer.

– Tror du det kommer til å skje?

– Jeg håper, inshallah. Men det er avhengig av at folk vil. Det er ikke snakk om å bruke tvang på noen som helst måte, hvis du tror det.

———

For å klargjøre hvor jeg selv står: Jeg mener at det norske lovverket er langt bedre for dagens norske samfunn enn de tradisjonelle islamske lovene, slik de har blitt forstått av de store islamske lovskolene. Det er fordi det i tradisjonell shariah blir gjort forskjell på menn og kvinner, og på muslimer og ikke-muslimer. Så dersom jeg opplevde at det var en stor bevegelse blant norske muslimer for å innføre de tradisjonelle islamske lovene her, ville jeg definitivt skrevet om det. Men jeg opplever ikke at dette er noe muslimene her er opptatt av.

——–

Men dersom muslimer ønsker å innføre tradisjonelle islamske lover i muslimske land, så sier jeg: Kjør på. Det er deres land, og der har ikke jeg noe jeg skal ha sagt.

Noen tanker fra dere lesere?

———-

Oppdatering: Jeg innser at jeg hoppet over noe da jeg skrev denne posten. Slik Yousef Assidiq skriver i kommentarfeltet er det en del muslimer som ønsker at muslimer skal kunne bli dømt etter shariah-domstoler, for eksempel når det gjelder ekteskap og skilsmisse. Slike domstoler finnes allerede i Storbritannia, for eksempel. Men det er stor forskjell på å ønske egne domstoler for muslimer og å ønske shariah-lov for hele befolkningen.

– Jeg tar av hijaben

Anbefaler i dag en sterk og gripende bloggpost av bloggeren «Valgerd». Hun er en konvertitt som har vært muslim i fire år. Nå, skriver hun, har hun tatt et valg: Hun vil fortsatt være muslim, men tar farvel med «fundamentalismen» – som for henne blir symbolisert med hijab.

I teksten skriver Valgerd mye om hverdagen til en del muslimske kvinner, en hverdag man ikke så ofte får innblikk i: Hvordan man skal være «supersensuell og forførerisk mot sin mann, og han alene» – når man er hjemme. Men ærbar og distansert ute. Og hvor slitsom den dobbelheten kan være. Og hvordan hennes konservative eks-mann påla henne en del restriksjoner hun ikke taklet. Hun tar dessuten et oppgjør med det hun kaller «haram-hysteriet» hun mener finnes blant en del muslimer.

———

Hvis jeg skal komme med en kritisk merknad til det hun skriver så er det at hun universaliserer hva hijaben har betydd for henne – og antyder at den betyr det samme for andre. Valgerd skriver: «Jeg tar den (hijaben) også av fordi jeg føler den i vårt samfunn, i dag, symboliserer islamisme; fundamentalisme jeg ikke kan støtte. Jeg ønsker ingen islamsk stat som tvinger folk til religionen.»

Valgerd har vært innom en streng versjon av salafi-islam, og det kan hende at hijaben der symboliserer en «islamsk stat». Men det finnes også mengder med liberale norske muslimske jenter – som slett ikke ønsker en islamsk stat etter modell av Saudi-Arabia – som med stolthet bruker sin hijab. Jeg tror det er sunt for det muslimske miljøet at kvinner som Valgerd tar slike selvstendige valg. Men jeg tror likevel man skal passe seg for å lese fundamentalisme og islamisme inn i hver eneste hijab man ser på gata.

Hva tenker dere lesere?

——–

Ellers forsvinner jeg nå straks av gårde noen dager til et sted på landet uten internett, så jeg vil ikke kunne moderere innlegg. Da gjelder som alltid regelen om at sterke meninger er lov (og alle meninger er tillatt), men ikke personangrep. Da blir det hyggeligere for alle å debattere her:)

———

Oppdatering: Jeg fikk tilbakemelding fra Valgerd på det jeg skrev her, og hun poengterte at hun ikke universaliserer sin opplevelse av hijaben – hun valgte bevisst uttrykket «jeg føler» for å få fram at det er hennes opplevelse, og ikke noe hun leser inn i andres klesvalg.

Fornøyde voksne, frustrert ungdom

Forrige uke pratet jeg med to muslimer om hvordan de syntes det var å være muslim i Norge.

Først ut: En middelaldrende mann fra Irak som hadde bodd her i ca. åtte år, som jeg pratet med i butikken han driver. Han syntes Norge var et supert land og at det var flott å være muslim her.

Jeg: Hvordan synes du det er å bo i Norge?

Han: Glimrende. Mye bedre enn i Irak.

Jeg: Er det lett å være muslim her?

Han: Ja, ikke noe problem i det hele tatt, min venn…

Jeg: Du føler ikke at folk er skeptiske til islam og muslimer?

Han: Nei! Så lenge jeg lar andre være i fred lar de meg være i fred. Så enkelt er det. I Irak derimot… hvis du tilhører feil gren av islam så er det andre muslimer som vil drepe deg. Er det i tråd med islam det, liksom?

———

Jeg innrømmer det: Jeg fisket nesten etter «å, det er så mye fordommer mot muslimer»-greia, men den kom aldri. Han insisterte tvert imot på at det å være muslim i Norge var mye lettere enn å være muslim i mange muslim-dominerte land.

Så pratet jeg med en gutt i starten av 20-årene. Der var det en annen melodi.

———

Han: Altså, det er håpløst. Jeg tror aldri at de norske vil godta oss muslimer. Aldri. Vi kan være så fredelige vi bare vil, så demokratiske vi bare vil… i det øyeblikket noen tar på seg en hijab eller sier nei takk til å bli med på fredagspils så er vi plutselig en trussel. Jeg har gitt opp.

Jeg: Hva er det du har gitt opp?

Han: Jeg har gitt opp å få aksept av samfunnet for å være muslim. Nå kjører jeg bare min greie. Følger profetens eksempel så godt jeg kan.

Jeg: Er det virkelig så ille?

Han: Jepp. Du som ikke er muslim forstår det ikke… hvordan folk ser på deg hvis du går med skjegg og bønnelue. Du blir alltid sett på som annerledes, liksom.

———-

Det disse to sa stemmer med det generelle inntrykket jeg har: Voksen-generasjonen – som ofte kom hit fra muslimske land – er gjerne relativt fornøyd med livet sitt i Norge. Det de sammenligner med er hvordan det var i landet de dro fra. I forhold til det er livet deres her veldig mye lettere og bedre.

Men den yngre generasjonen som er født og oppvokst her sammenligner ikke livet her med livet i foreldrenes opprinnelsesland. De sammenligner seg med sine ikke-muslimske klassekamerater og venner. De opplever at de blir sett på som annerledes eller som en trussel. Og det gjør dem frustrert.

Selvfølgelig finnes det unntak: Noen av de voksne er også frustrert. Og noen av de unge er veldig fornøyd med livet her. Men jeg tror det generelle bildet er slik jeg har skissert.

———-

Og da oppstår spenningsforholdet: Fordi mange etnisk norske ikke ser på dem som er født og oppvokst her som nordmenn, men som utlendinger. Og mener at muslimer bør være takknemlige for at de overhode får bo her.

Mens den nye generasjonen muslimer føler at Norge like mye er deres hjemland. Og forventer å bli behandlet likt som alle andre.

Er dette noenlunde korrekt fremstilt, synes dere? Og hvordan takler vi evt. denne situasjonen?

Tidenes morsomste muslimer

…hørte og så jeg i går, da jeg var på stand up-show på Litteraturhuset med den amerikanske komikergruppa Allah Made Me Funny.

Se trailer:

Normalt er jeg ingen fan av stand-up. Men i går måtte jeg gi meg over: Jeg lo og lo og lo og lo to timer i strekk, nesten. Det gjorde de fleste andre i salen også – stort sett muslimer med ulik bakgrunn, gutter og jenter, unge og (noen veldig få) gamle.

Arrangementet var arrangert at organisasjonen Ung Muslim, som har som mål «å bidra til utviklingen av kompetent og veltilpasset ungdom som er like trygg på sin muslimske såvel som norske identitet». Det målet tror jeg gårsdagens arrangement bidro til. For mellom alt tullballet og humoren kunne man ane et budskap til de unge muslimene i salen: Dersom du opplever mistenkeliggjøring eller fordommer, så ta det med et smil. Vær tålmodig og hev deg over dem.

Jeg tror ikke det er det verste rådet man kan gi unge muslimer i dag:)

– Altså, vi kunne ikke tatt over selv om vi hadde villet

Jeg pratet med en muslimsk jente helt i starten av 20-årene. Hun var frustrert over hvor lite samkjørte muslimene var.

– Altså, se på oss. Vi klarer ikke bli enige om noe. Vi klarer ikke samle oss. Og folk tror at vi skal «ta over» og «islamisere» Norge? Jeg skal fortelle deg noe: Vi kunne ikke tatt over selv om vi hadde villet.

———-

Denne jenta kommenterte det som er en undertone i mye av frykten for islam i Europa og Norge. Det sies ikke alltid rett ut, men mange frykter at muslimer vil «ta over». Man ser Taliban, man ser Saudi-Arabia, man ser Iran – og man ser økende muslimske befolkningsgrupper i Norge. Så tenker man: Vil de gjøre Norge til et nytt Taliban-land? Hun jeg pratet med var oppgitt.

– For det første så synes de fleste muslimene i Norge at dette er et ganske bra land, tross alt, og man har ikke noe stort ønske om å endre fundamentalt på det, sa hun.

– For det andre: Dersom noen går med ønsker om å gjøre Norge til et islamsk teokrati så vil de aldri klare å få gjennomslag for det. Bare se på oss! Vi muslimene i Norge er lite organiserte. Vi er uenige med hverandre og krangler om det meste. Mange har lav utdanning og befinner seg egentlig på siden av samfunnet. Og vi skal «ta over», liksom? Give me a break.

Og hun la til:

– Det finnes ikke ett islamistisk parti i Europa som stiller til valg og prøver å islamisere samfunnet. Ikke ett.

———-

Til en viss grad kan jeg kjenne igjen det denne jenta sa. De muslimske miljøene, slik jeg har sett dem, er delt i mange ulike grupper: Etter etnisitet. Alder. Teologi. Hvis jeg hører noe fra én muslim kan jeg være helt sikker på at jeg noen dager senere møter en annen som sier noe annet.

Det man har klart å samle seg om i Norge – under paraplyorganisasjonen Islamsk Råd – er praktiske ting som angår de fleste muslimer: Halal-mat. Egne gravplasser. Osv. Men noe politisk program på vegne av alle norske muslimer er det ennå ingen som har presentert. Trond Ali Lindstad prøvde forsiktig med en kronikk i Aftenposten, men den ballongen ble raskt skutt ned av andre muslimer.

———–

En del unge muslimer er frustrert over denne situasjonen, og håper at muslimene kan bli mer samlet. Slagord som «en samlet ummah!» ser jeg ofte på facebook. Slik jeg har forstått det er det fordi man føler at muslimene er under angrep fra et majoritetssamfunn som er fiendtlig innstilt til islam, og at det da blir desto viktigere at man står samlet. Muslimske lesere: Er det noe dere kjenner dere igjen i?

Og ikke-muslimer: Kan dere kjenne dere igjen i det jeg skrev om at man frykter at Norge skal bli talibanisert?

———-

Oppdatering: En muslimsk kontakt på facebook kommenterte dette der, og skrev: «Ta over a døh..en sånn uorganisert gjeng som vi er kunne vi ikke ha tatt over Smestadkrysset engang :-)»

«Er det haram å drepe en jøde»

I føljetongen «pussige google-søk som gjør at folk havner på siden min» er det på tide med en ny post. (den forrige var «ragnarok + Dagbladet»).

Jeg har fortsatt ikke forstått hvilken sammenheng det er mellom Dagbladet og Ragnarok, langt mindre hvorfor noen havner her ved å søke på de ordene. 😉

Dagens søke-ord: «Er det haram å drepe en jøde». Noen har altså søkt etter dette på google, for å få svar, og havnet på denne siden. Sannsynligvis er det ikke mange, kanskje bare én (den var helt på bunn på søkeord-lista). Men noen der ute lurer altså på det er lov å drepe jøder, og har slik kommet til denne bloggen.

Til vedkommende vil jeg si: Kom fram! Fortell hvorfor du lurer på dette. En velvillig tolkning er at du lurer på om selvmordsangrep er tillatt i Israel/Palestina. Men jeg er ikke helt sikker.

Så i den grad du bruker denne bloggen som fasit, vil jeg – som ikke-muslim – komme med et av de vakreste versene i Koranen:

«Den som dreper et menneske, uten at det gjelder blodhevn eller straff for forbrytelse, skal anses som hadde han drept hele menneskeheten. Den som redder et menneske, skal anses som hadde han reddet hele menneskeheten» (5:32)

———-

Oppdatering: Noen av debattantene her har gjort meg oppmerksom på at jeg ikke kan vite at det er en muslim som har gjort dette søket. Og det er helt riktig. Det vet jeg jo faktisk ikke.

– Dere vil bare tilfredsstille kuffar

Den siste tiden har det gått en het debatt blant unge religiøse muslimer  om det er lov å høre på musikk eller ikke. En del sier ja og noen sier nei. Kanskje skriver jeg mer om denne debatten senere (uansett – hvordan man enn vrir og vender på det – er det neppe en trussel mot det norske samfunnet at noen mennesker velger å ikke høre på musikk!).

Men her skal det handle om noe litt annet.

————

Jeg har nemlig merket meg at noen av dem som mener at musikk ikke er lov – altså haram – bruker et spesielt type argument mot «musikk-tilhengerne».

– Dere er bare opptatt av å tilfredsstille kuffar. Snart sier dere at alkohol er tillatt også, leste jeg på en nettside.

Kuffar er flertall av kafir, altså vantro på arabisk. I seg selv betyr det ikke annet enn at en person ikke er muslim, men i praksis brukes det ofte i en viss nedsettende betydning. Ikke-muslim er et nøytralt ord, mens kafir/kuffar er mer negativt (akkurat slik ikke-kristen er nøytralt, mens vantro eller frafallen er mer negativt).

Til grunn for dette argumentet ligger en forestilling om at muslimer aldri bør etterligne kuffar, nesten uansett.  Det har støtte i noen vers i koranen, som kan tolkes dithen at muslimer ikke bør ta etter ikke-muslimer. Mens andre vers kan tolkes annerledes.

På engelsk har denne tenkemåten fått et eget navn: «Not Invented Here». Dersom en idé kommer fra en gruppe eller person man konkurrerer med, kan man hvertfall ikke godta det! Hvis ikke-muslimer synes musikk er ok, kan en muslim hvertfall ikke høre på musikk. Hvis ikke-muslimer er for demokrati, kan man hvertfall ikke være for demokrati. Osv.

Eller: Hvis en kollega på jobben som man misliker kommer med en idé, må man for all del ikke være enig.

———–

Men det er ikke bare hos muslimer at Not Invented Here-syndromet finnes. I Norge ser vi for eksempel at FrP på relativt kort tid har gått fra å være det partiet i Norge som var minst opptatt av likestilling og feminisme, til nå å bruke det aktivt i retorikken sin. Det er vel ikke helt urimelig å anta at det er fordi de forstod at det var et retorisk våpen de kunne bruke i innvandringsdebatten?

Og Pål Espen Kapelrud har i en masteroppgave fra UiO dokumentert hvordan Vebjørn Selbekk og avisen Magazinet først forsvarte blasfemi-paragrafen da debatten gjaldt kristendommen – det skulle ikke «være fritt fram for å tråkke på menneskers tro og overbevisning».  Men et par år senere, da karikatur-saken oppstod i Danmark, endret de oppfatning – nå gjaldt det islam.

(så skal det legges til at jeg synes Vebjørn Selbekk er en modig mann som jeg har stor respekt for!)

———–

Det Not Invented Here-tanken sier, enten det er muslimer eller kristne eller sekularister som står for den, er at vi ikke kan lære noe av de.  Det muslimer gjør kan vi ikke-muslimer ikke lære noe av. Og det kuffar driver med må muslimer uansett holde seg unna. Eller?

Men dette er feil. Jeg har lært masse av de muslimene jeg har møtt. Og jeg håper at noen kan lære noe av meg også, selv om jeg er usikker på akkurat hva det skulle være;)

Dessuten: Muslimer og kuffar er vel ikke avgrensede grupper som står på hver sin side av skolegården, liksom, der alle er enige med hverandre? Jeg er for eksempel dundrende uenig med mange ikke-muslimer: Jeg er mot krigen i Afghanistan. Jeg er for en relativt konservativ samlivsmoral. Mm. Og like stor uenighet finnes blant muslimer.

————

Eller hva sier dere lesere? Kan dere kjenne igjen Not Invented Here-tenkningen fra deres eget liv?

«Vi kan ikke svare på urettferdighet med urettferdighet» (grasrot-teologi fra Holmlia)

Den 29. mars var det et selvmordsangrep i Moskva, som en tsjetsjensk gruppe mest sannsynlig sto bak. Når slike ting skjer kommer det så og si alltid fordømmelser fra «offisielt» islamsk hold – Islamsk Råd mm. Men hva mener grasrota?

————

Waqas Mustafa er en norsk muslim som er aktiv i Aisha-moskeen på Holmlia, en moské som på nrk.no tidligere har blitt anklaget for ekstremisme – noe jeg her på bloggen har sagt er helt feil, og som blant annet Waqas imøtegikk i et intervju med nrk.no. Jeg har bare møtt Waqas kort én gang, og vet ikke mye om han, annet enn at han virker som en hyggelig fyr:) Mitt inntrykk er at han står trygt plassert i tradisjonell, konservativ islam.

For et par dager siden publiserte han et notat på facebook som han kalte «Selvmordsbombingen i Moskva». Der tar han tydelig avstand fra angrepet. Reaksjonene fra andre muslimer på facebook var overveldende: det strømmet på med støtte-erklæringer fra folk som sa de var enige. Såvidt jeg så var det bare én person som sa seg uenig i konklusjonen.

————-

Jeg har fått lov av Waqas til å publisere det her. Jeg synes det er interessant ettersom det sier noe hvordan vanlige muslimer i Oslo tenker om slike spørsmål. Det gir også et godt innblikk i hvordan en del muslimer generelt nærmer seg troen og livet – teologi i praksis. Grasrot-teologi, med andre ord:)  Og det viser også hvordan en norsk muslim identifiserer seg med muslimer i andre deler av verden. Ok, her kommer notatet i sin helhet (det er litt langt men det går likevel fort å komme seg gjennom):

———–

SELVMORDSBOMBINGEN I MOSKVA

De fleste av oss har fått med seg det som skjedde i Moskva mandag 29. mars 2010. Etter denne hendelsen har det blitt en svært opphetet diskusjon, hvor noen muslimer fordømmer dette, mens andre muslimer er mer sympatiske. Jeg vil InshaAllah her prøve mitt beste for å få fram hva Islam mener om en slik handling.

Artikkelen min er ikke ment for å glede ikke-muslimene eller muslimene, eller at jeg skal bli tatt imot i varmen hos enkelte miljøer. Målet mitt er å InshaAllah få fram Islams budskap uavhengig av hva andre måtte synes om dette.

Å skrive artikler er ikke helt min ting, så dere må dessverre regne med at det kan bli litt uryddig, men for å forstå artikkelen må dere lese hele og jeg skal inshaAllah med Allahs hjelp prøve mitt beste for å få frem budskapet på en oversiktlig måte.

Intensjon:
Omar Ibn al-Khattab (raa), fortalte at han hørte Allahs sendebud (saaw), si:
Enhver gjerning er avhengig av intensjon, og ethvert menneske skal belønnes etter sin intensjon(..)
(Bukhari og Muslim).
Jeg vil her gjerne dele våre handlinger i to kategorier:

Kategori 1:
Tillatte/anbefalte/påbudte handlinger:
Under denne kategorien faller blant annet:
– bønn
– faste
– almisse
– pilegrimsreisen
– Jihad i Allahs vei
– Osv

For at man skal få belønning for å ha utført noe av dette må man ha riktig intensjon. Utfører man disse gode gjerningene som er listet ovenfor, men ikke har riktig intensjon så vil man ikke belønnes, man vil faktisk synde og fortjener straff fra Allah, med mindre Allah tilgir vedkommende.

F.eks: Zaid gir 100 000kr til moskeen for at folk rundt han skal tenke at han er veldig gavmild, den almissen han har gitt vil faktisk være en synd, med mindre han endrer intensjonen sin til at han gir denne summen for å glede Allah og ikke for å vise seg fram.

Kategori 2:
Forbudte handlinger:
Under denne kategorien faller blant annet:
– Stjele
– Begå vold mot uskyldige/sivile
– Drive med narkotika kjøp/salg
– Osv

Disse handlingene er forbudt uavhengig av intensjon. Man kan for eksempel ikke stjele fra de rike for å gi til de fattige, man kan heller ikke selge narkotika selv om man har intensjon for å bygge en moskee med pengene man tjener fra salget.
Poenget mitt med å fortelle dette er for å forklare at intensjonen spiller rolle i tillatte og/eller anbefalte/gode handlinger og ikke under forbudte handlinger.

Undertrykking og vold mot muslimer i verden
Muslimer i mange land blir utsatt for det verste et menneske kan bli utsatt for. Daglig hører vi om muslimske kvinner, barn og menn som blir slaktet på en umenneskelig måte.

Hendelser fra blant annet Tsjetsjenia, Palestina, Irak, Afghanistan og Kashmir er ikke ukjent for oss. Hjertet vårt brenner når vi ser muslimer bli drept som verdiløse dyr av monstre som ser på dette som et action spill.

Bilder fra torturkamre som Abu Ghraib fengselet og Guantanamo Bay har satt sine spor, men vi alle vet at det dessverre er mye verre ting som skjer som vi ikke får sett.

Videoen som i disse dager florerer på nettet av amerikanske soldater som kaldblodig dreper uskyldige mennesker har igjen gitt oss innblikk i hvor mye blod amerikanske soldater har på sine hender.

Vi som sitter trygge i våre hjem her i vesten blir både frustrerte og lei oss over hjelpløsheten våre muslimske brødre og søstre som bor i okkuperte land føler når de hver dag ser deres nærmeste bli brutalt revet vekk fra dem. Deres døde familiemedlemmer ligger spredd rundt i gatene i flere kroppsdeler.

Å oppleve dette på nært hold gjør noe med et menneske. Hva kan man gjøre for å stanse okkupantene, hvordan vil de forstå vår smerte er sikkert noen få av tankene som surrer i deres hoder. I en slik desperat situasjon skal det ikke mye til før man gjør hva som helst for å få motparten til å slutte med sine overtramp.

Hvis Gunnar dreper broren til Petter, vil Petter drepe broren til Gunnar slik at Gunnar kan føle den smerten Petter følte.

MEN hva sier Islam?
Tillater Islam at Petter dreper broren til Gunnar?
Svaret er nei.

Moskva-hendelsen
Det høres kanskje veldig logisk ut for de som utførte angrepene i Moskva å gjøre det de gjorde etter så mange år med tortur fra Russland mot muslimene.

Men Islam er en religion med utrolig høy karakter som stiller høye krav til oss som muslimer. Selv i utålelige situasjoner befales vi å være rettferdige, selv når MOTPARTEN er så urettferdige som det går an å bli så befales fortsatt vi å være rettferdige. Vår belønning for dette ligger hos Allah, om det ikke blir i denne verden så blir det inshaAllah i paradiset.

Vi skal ikke tåle urettferdighet, men selv om det frister å svare tilbake med samme mynt så må vi vise at vi er bedre, vi er rettferdige, vi er MUSLIMER!

Jeg vet at det er utrolig lett sagt for meg som sitter og Alhamdolillah (takket være Allah) ikke har opplevd noe så forferdelig personlig, og jeg vet heller ikke hva jeg selv hadde gjort om jeg hadde blitt utsatt for noe slikt. Men selv om det er vanskelig så er det viktig for oss som muslimer å vite hva Islam sier og gjøre vårt ytterste for å prøve å praktisere det Islam sier.

Jeg kan ikke forestille meg hva de muslimske søstrene som sprengte seg i Moskva må ha opplevd (Hvis det i det hele tatt er de som har utført angrepet), det finnes nok ikke ord for å forklare den lidelsen de må ha vært igjennom for å ha endt opp med å utføre en slik handling. Men handlingen de utførte er fortsatt ikke riktig i forhold til Islam.

De tok liv av mange sivile mennesker, de ødela mange familier og det er sikkert mange familier som aldri vil forstå hvilken skyld deres kjære hadde som måtte bøte med livet på grunn av feilene til den russiske regjeringen.

Vi kan gjøre Dua for de søstrene som sprengte seg selv og be Allah om å tilgi dem, men vi kan ikke støtte handlingen deres for vi kan ikke støtte en handling som ikke er tillatt i Islam.

”Hvem er du til å dømme, det er kun Allah som dømmer”
Dette er noe mange folk pleier å skrive. Sannheten er at Allah har åpenbart Koranen til sin kjære Profet Muhammed (sallallaho aleihi wasallam) for å forklare oss hva som er rett og galt i følge Islam.
Det som er rett i følge Islam støtter vi, det som er feil kan vi ikke støtte.

Et eksempel er Salaah (bønn). Det er obligatorisk å be 5 ganger om dagen, og det er stor synd å gå glipp av en bønn med vilje. Straffen i helvete for en som ikke ber blir nevnt i flere Ahadith. Men hvis en person ikke ber og dør, kan vi fortsatt ikke si at den personen er i Helvete. Vi vet at Allah kan tilgi hvem han vil, men vi kan fortsatt si at det at vedkommende ikke ba var en stor synd og det var ikke riktig gjort av personen.

Vi vet ikke om de to søstrene er i helvete eller paradis, Allah kan straffe eller tilgi den Han vil, men vi vet fra Quran og Sunnah at denne handlingen de utførte ikke var tillatt i følge Islam.

Så konklusjonen er at tyrannenes undertrykking av muslimer er brutal og forkastelig og kan ikke aksepteres under noen omstendigheter, men vi kan ikke svare på urettferdighet med urettferdighet. Det er akkurat det som skiller muslimske Mujahideen fra andre krigere, Mujahideen kriger for Allah og bryter ikke de grensene Allah har satt.

Jeg håper med dette at jeg fikk forklart dette på best mulig måte. Målet mitt har ikke vært å såre andre sine følelser, men kun prøve å få fram Islamsk synspunkt i saken.

Wallaho A’lam
Og Allah vet best

Sjekket og godkjent av:
Maulana Zulqarnain Madani
Maulana Tehsin (Imam Sandnes)

————————-

Oppdatering: Det bør kanskje poengteres at dette notatet ikke er «pressemelding» som ble skrevet med tanke på den ikke-muslimske offentligheten. Slik jeg oppfattet det ble det skrevet primært med tanke på å bli lest av andre muslimer.