Archive for mai, 2010

Fakta om muslimer vol II: Myten om muslimske diktatur

mai 28, 2010

Denne uka har jeg skrevet hjemmeeksamen i et fag på Blindern, «Demokratiproblemet i Midtøsten». Da føles det passende å fortsette «Fakta om muslimer»-føljetongen som jeg startet for et par uker siden. Da var temaet muslimers holdninger til demokrati, sånn globalt sett.

———

I dag er det et beslektet tema. I debatter på nettet kan man ofte lese ting som at «det finnes ingen demokratiske muslimske land», eller at «islam hindrer demokrati og frihet» osv. Men – rent empirisk (altså hvis man ser på virkeligheten) – stemmer ikke dette. Det finnes nemlig en rekke muslimske land som er demokratiske, der en stor andel av verdens muslimer bor. Den amerikanske konservative tenketanken Freedom House rangerer hvert år alle landene i verden ut fra om de er demokratiske eller ikke, eller «free» som Freedom House sier det. Der kan man sjekke selv.

———-

Vi lister opp:

Indonesia: 200 millioner muslimer ca. Det største muslimske landet i verden, med ca. 1/7 av verdens musilmer. Demokratisk.

Bangladesh: 175 millioner muslimer ca. Demokratisk.

Bosnia og Albania i Europa, Tyrkia, Mali i Afrika: Muslimske, demokratiske OG sekulære. Slå den liksom;) (ca. 90 millioner innbyggere til sammen)

Andre land, som Malaysia og Pakistan: Delvis demokratiske.

Dere forstår bildet. Mange muslimske land er ikke dikatur, men demokratier. Og i disse landene bor en betydelig andel av muslimene i verden.

———

Det store unntaket er de arabiske landene i Midtøsten og Nord-Afrika (pluss Iran), der bare Israel (som ikke er muslimsk) og Libanon kan regnes som mer eller mindre demokratiske. Det er komplekse årsaker til det. Men ettersom islam ikke har hindret demokrati i å vokse fram andre steder, hvorfor skulle det hindre demokratiet i å vokse fram her?

———-

Selvfølgelig er det mange av de demokratiske landene jeg har listet opp som har svakheter. I Pakistan skjer det i blant grusomme overgrep mot den kristne minoriteten. I Malaysia har det de siste 20 årene blitt innført lover som diskriminerer mot kvinner.

Men, et viktig poeng: Man kan ikke sammenligne disse landene med Norge. Man må sammenligne med andre land i samme region. Pakistan kan man sammenligne med India: Også der skjer det overgrep mot kristne, men da er det gjerne hinduer som står for dem (der er det også mange overgrep mot muslimer, forøvrig). Mali har utfordringer, men klarer seg langt bedre enn noen av sine kristne naboer. Tyrkia har utfordringer, men er mer demokratisk enn sitt kristne naboland Armenia. Malaysia er ikke perfekt, men i forhold til en del andre land i Sørøst-Asia – Burma, Vietnam, Nord-Korea, eller Kina – så er det kanskje ikke så ille?

Man måste jämföra, som det sies i den svenske filmen Mitt liv som hund.

——–

Og med det ønsker jeg alle leserne god helg! Kos dere med sol, is og fakta!

Advertisements

– Vi muslimer har ansvar for debattklimaet i Danmark

mai 25, 2010

I helgen var jeg på en muslimsk ungdomsleir, og det var veldig hyggelig. Skal ikke skrive mye derfra, bare nevne en kort episode (som egentlig var på siden av temaene leiren handlet om).

En dansk gjest var på besøk for å holde foredrag. Jeg spurte henne hvorfor hun trodde at debattklimaet overfor muslimer og islam i Danmark var mye hardere enn i Norge. Svaret hennes overrasket meg.

– Det er muslimene i Danmarks eget ansvar. Vi har ikke vært flinke nok til å delta i den offentlige debatten, og har ofte valgt å tie stille. Dessuten har vi ikke klart å organisere oss.

———

Jeg er ikke så enig i denne analysen, tror jeg. I stor grad skyldes debattklimaet i Danmark at politikere som Pia Kjærsgaard har prøvd å slå politisk mynt på frykten en del mennesker føler for islam, innvandring og hva som skjer i et flerkulturelt samfunn.

Men: Jeg synes det er strålende at personer som denne foredragsholderen viser en slik selvkritisk holdning. Dersom alle hadde hatt en slik holdning – muslimer, ikke-muslimer, nordmenn, folk i andre land – ville verden vært et bedre sted.

Man kan nemlig ikke forandre andre. Man kan forandre seg selv. Og man kan til en viss grad påvirke sine omgivelser. Som nordmann kan jeg kanskje påvirke Norge. Men jeg kan gjøre fint lite for å påvirke Tyskland.

Denne muslimen fra Danmark kan antagelig ikke gjøre så mye for å påvirke Pia Kjærsgaard. Men hun kan påvirke innad i det muslimske miljøet. Og ved å få til endringer der kan kanskje det større debattklimaet også endre seg.

———

Så jeg håper på flere mennesker som inntar en slik holdning: Som først ser kritisk på seg selv og gruppen de tilhører. Både muslimer og ikke-muslimer. Og deretter eventuelt ser kritisk på andre. I så fall tror jeg både Norge og Danmark blir bedre land å leve i.

Kan man drive satire med Muhammed?

mai 21, 2010

Anbefaler i dag å lese en spennende tekst av redaktør i Minerva Nils August Andresen. I anledning at noen i går markerte «Everybody draw Muhammed day» tar Andresen til orde for at ja – det bør være mulig å drive satire med profeten.

———–

Det som gjør at jeg leser det Andresen skriver med interesse er blant annet er at han innser at mye av den såkalte karikatur-striden ikke bare har dreid seg om ytringsfrihet, men også om å «sparke nedover» mot den muslimske minoriteten i Europa:

«Har Muhammed innflytelse i Norge idag? En del kritikere av karikaturtegningene og ideen om å gjøre narr av Muhammed peker på at muslimer i Norge ikke har stor makt i den norske offentligheten. Det er få muslimer i maktposisjoner, få næringslivstopper, få toppolitikere. Også globalt vil noen peke på at kritikk av islam foregår i en situasjon der Vesten har et politisk og militært hegemoni. Det er betydelig motvilje mot islam og mot muslimer i store deler av nesten alle vestlige samfunn. For kritikerne blir det å gjøre narr av Muhammed på en måte som sårer muslimer, å sparke nedover, og dermed ufint eller rasistisk.»

————

Likevel mener altså Andresen at det må gå an å drive gjøn med Muhammed. Argumentet hans er at det må være mulig for ikke-muslimer å komme med kritikk av ting i islam, selv om man ikke deler troen. Og da er satire et viktig verktøy. Han skriver:

«Hvis en muslim sier at homofili er galt, fordi Koranen beskriver det som galt eller fordi Muhammed sa at det var galt, må jeg kunne argumentere med å si at Muhammed i så fall var sneversynt. Mer enn det: Jeg må kunne gjøre narr av hans sneversynthet.»

————

Hva tenker dere muslimer om dette?

Jeg husker at jeg pratet med en av de mest liberale og progressive unge muslimene jeg vet om. Han var svært åpen for å lytte til kritikk av islam – han hadde ikke noe problem med å diskutere teologiske synspunkter når det gjaldt dødsstraff, sex, kjønn og familie med ikke-muslimer.

Men også han satte grensen med kritikk av hans hellige profet.

– Det eneste jeg ikke kan akseptere, det er når folk disser profeten. Alt annet kan jeg godta.

Men: Kanskje tenkte han da på det som har blitt svært vanlig i bloggosfæren – å anklage Muhammed for å ha vært pedofil, voldtektsmann, krigsherre osv? Det er forsåvidt ikke så rart at muslimer blir provosert av det.

Så: Vil gjerne ha kommentarer fra muslimer (og forsåvidt også ikke-muslimer) på bloggen! Kan det være ok med satire over profeten? Hvordan kan slik satire isf se ut? Eller er det uansett noe man ikke kan akseptere?

————

Ellers skal jeg i helga på tur med unge muslimer til et kristent leirsted, noe Vårt Land har skrevet om og kommentert. Jeg gleder meg!

De gamle konene på Tøyen

mai 19, 2010

..i dag, en fortelling fra den flerkulturelle hverdagen på Tøyen, langt borte fra alle kontroverser om islam i media.

Jeg sto ved minibanken utenfor postkontoret på Tøyen. Det kom et gammelt arabisk ektepar forbi meg, som jeg ut fra dialekten antok var fra Irak. Mannen gikk i dress og hadde krykker. Kona hadde stor kjortel og hijab. Dette var et sånt gammelt ektepar som man bare forstår har hatt det godt sammen: Det var noe i måten de så på hverandre på, hvordan de smilte og lo til omgivelsene, hvordan de forsiktig tok på hverandre. Det oste lykke lang vei.

———

Da de skulle inn på posten kom en annen gammel dame ut derfra. Hun var etnisk norsk, skrukkete og gråhåret og hadde gåstol. Det var åpenbart at de kjente hverandre, for både hun og ekteparet lyste opp:

– Hallo!

– As-salamu aleykum!

Så fulgte en underlig samtale. Den norske damen pratet på norsk, og fortalte at hun hadde vondt i ryggen. Den arabiske kona svarte på arabisk, og sa at hun håpet alt var bra med barna hennes og at Gud måtte gi henne helse. Jeg tror ikke de forstod hverandre. Men de smilte, og den arabiske kona la hånda om den gamle norske kvinnen og klappet henne på kinnet, kjælte med håret hennes og holdt henne i hånda.

Da de skiltes ga de hverandre en stor klem, og den arabiske kona overøste den norske damen med utallige kyss på kinnet.

———

Jeg vet ikke noe om disse menneskene. Det var et stykke urban virkelighet jeg bare fikk et glimt av. Kanskje er de naboer. Kanskje har de blitt kjent på Tøyen-senteret. Men det jeg tror: Jeg tror ikke dette gamle ekteparet fra Irak tror at nordmenn flest er rasister. Og jeg tror ikke denne kona tror at muslimer flest hater nordmenn. Det var noe mellom dem, en varme og en godhet, som jeg ble varm av å se.

Selvfølgelig finnes det også andre fortellinger fra det flerkulturelle Oslo: Om mistro. Konflikt. Det er ikke bare idyll. Og det er ikke bare konflikt. Virkeligheten er kompleks.

———

Forøvrig blir  jeg og denne bloggen i dag omtalt på to andre bloggposter: En fra høyre (kanskje? beklager mulig feilaktig stempling, Bjørn!) og en fra venstre. Anbefaler å lese begge to. (bakgrunnen er at jeg havnet i en opphetet debatt på Twitter om Ayaan Hirsi Ali, ut fra en kommentar Knut Olav Åmås hadde i Aftenposten)

Hurra for 17. mai!

mai 16, 2010

De siste dagene har jeg vært på familiehytta dypt i de svenske skoger og skrevet på et bok-kapittel, så har ikke fått oppdatert bloggen. Bare en kort bloggpost i dag, som ikke handler om muslimer spesielt, men om nasjonaldagen vår og det flerkulturelle samfunnet.

I morgen er det 17. mai. Da jeg var yngre var jeg kritisk til denne dagen: Jeg syntes det var for mye nasjonalisme, for mange norske flagg, for mye av alt.. og som ung og radikal verdensborger var det noe jeg ikke ville vedkjenne meg.

I dag tenker jeg helt annerledes. I det flerkulturelle samfunnet Norge har blitt trenger vi noe som binder folk sammen: Noen nasjonale symboler alle kan enes om.

———

17. mai er en slik dag.

En del av den tradisjonelle «norskheten» er det vanskelig for mange innvandrere (og muslimer) å ta til seg: Man begynner ikke å gå tur i marka på søndager sånn helt uten videre, man begynner ikke nødvendigvis å lage tørr matpakke i stedet for å spise smakfull varm lunsj bare fordi man har kommet til et nytt land.

Men 17. mai kan i prinsippet inkludere alle. Det holder å si at man er glad i dette landet. At man vil høre til her. At man vil feire dagen med å vifte med flagget. Det kan en kristen gjøre, det kan en ateist gjøre, og det kan en muslim gjøre. Dessuten: Hvis man ser stort på det, og sammenligner med andre land, så er Norge et ganske bra land det er grunn til å feire, er det ikke?

Så i morgen skal jeg gå i gatene og vifte med flagget. Og jeg regner med å støte på flere av mine muslimske venner.

Med det ønsker jeg alle en super nasjonaldag!

– Jeg har blitt spyttet på, på grunn av hijaben

mai 12, 2010

Den forrige bloggposten handlet om Mari Morken, som opplevde å bli mobbet fordi hun var hvit. Men slik jeg skrev er det vanlige mønsteret i Norge at diskrimineringen går den andre veien.

Det jeg ble igjen minnet på nylig, da jeg hørte en jente fortelle om hvordan det var da hun begynte å gå med hijab.

——–

– Jeg opplevde faktisk å bli spyttet på. Av folk på gata, fremmede folk som ikke kjenner meg, sa hun.

Dette sjokkerte meg. Ja, jeg visste at jeg jenter med hijab kunne oppleve negative reaksjoner… men å bli spyttet på?

– Spyttingen er bare de ekstreme reaksjonene. Det verste er egentlig de skeptiske blikkene jeg får. Jeg merker det, på måten de ser på meg… det er ikke behagelig.

———

Men dette får vi svært sjelden lese om i avisene.

«Mobbet fordi hun er hvit»

mai 10, 2010

Anbefaler i dag å lese en utmerket artikkel fra lørdagens Klassekampen (ved journalist Åse Brandvold). Den handler om etnisk norske Mari Morken (16), som opplevde å bli mobbet fordi hun var hvit og etnisk norsk på en skole i Groruddalen. Så hun endte med å skifte til en skole på vestkanten.

——–

– Hvorfor er det rasisme hvis vi kaller dem «mørke», og ikke rasisme hvis de kaller oss «hvite», sier hun til Klassekampen.

– Jeg kalte aldri noen for «neger» eller «svart» eller noe sånt. Derimot måtte vi som var hvite tåle å bli snakket nedsettende om. Det var negativt å være hvit, kristendommen og norsk kultur var negativt, og skjellsordene var mange, sier Mari Morken (16) og ramser opp: «Hviting, potet og hvitost».

——–

Dette er en del av virkeligheten i det flerkulturelle Norge. Når slike historier kommer ut i offentligheten griper gjerne innvandrings- eller islam-kritikere begjærlig tak i dem, og bruker dem for det de er verdt: «Se! Sånn går det! Sånn er muslimene!». Men selvfølgelig: Dette er ikke representativt for hele virkeligheten. Mange muslimer jeg kjenner, også fra innerste Oslo øst, har primært hengt med etnisk norske gjennom hele oppveksten, og de aller fleste er svært opptatt av å vise alle mennesker respekt.

Det jeg synes er så bra med denne artikkelen er at den nærmer seg problematikken fra et majoritet/minoritet-perspektiv – den forklarer det ikke med «sånn går det når muslimene blir for mange» eller med inneboende egenskaper i islam. I de fleste grupper er det nemlig slik at majoriteten kan utvise forakt eller mangel på respekt for minoriteten. Det vanligste mønsteret i Norge er at representanter for den etniske norske og hvite majoriteten diskriminerer eller ser ned på den fargede/annerledes troende minoriteten. Det skyldes ikke at nordmenn er så mye mer fordomsfulle enn andre, men rett og slett at man tilhører en majoritetsgruppe – og da kan slike ting fort skje. Tilsvarende mønster ser man i de fleste samfunn.

Og i Oslo øst har det nå blitt slik at etniske nordmenn er i mindretall i enkelte områder og skoler. Da blir diskriminerings-mekanismene snudd på hodet: Det er «majoriteten» som blir minoritet og som risikerer å oppleve diskriminering og forakt.

———

Jeg får også en annen tanke når jeg leser artikkelen. Mari Morken forteller at flere hun kjenner begynte å gå med kors selv om de ikke var spesielt kristne. Slik fikk de mer respekt, ettersom de da markerte religiøs tilhørighet.

Og det slo meg: Ville jeg opplevd det annerledes å være i de muslimske miljøene hvis jeg ikke hadde vært kristen? I de religiøse muslimske miljøene jeg har blitt kjent med har jeg utelukkende fått positiv respons på at jeg er kristen. Kan faktisk ikke huske en eneste negativ opplevelse i forhold til det. Men dersom jeg hadde vært ateist eller ikke spesielt religiøs – så ville det kanskje vært annerledes? Jeg tror hvertfall at min egen tro gjør at jeg lettere kan relatere til muslimene jeg møter.

Kvinner som forsvarer vold mot kvinner

mai 7, 2010

Et kort innlegg i dag.

Vil bare nevne et fenomen jeg har oppdaget og som først gjorde meg forundret. Etter at jeg skrev om uttalelsene til den malaysiske muslimske predikanten Hussein Yee ble det anløp til debatt i en del muslimske miljøer om vold mot kvinner, koran-tolkning og hvorvidt muslimer bør kritisere hverandre i offentligheten – en debatt jeg observerte fra sidelinjen.

Det jeg ikke hadde forventet å se var at det var nesten like mange kvinner som menn som mente at mannen har rett til å bruke fysiske sanksjoner mot sin kone i enkelte tilfeller. Alle (både kvinner og menn) understreket at denne retten ikke innebærer noen rett til å bruke stor vold eller å «banke opp» kona – så «konevold» slik det vanligvis blir forstått er uansett forbudt, mener de fleste. I høyden er det snakk om en mild korreks som en siste utvei.

Likevel forundret det meg – ettersom jeg er en feministisk anlagt mann som i utgangspunktet antar at ingen kvinner ønsker at mannen skal ha rett til å bruke vold mot dem. Men det var én ting jeg merket: De kvinnene som deltok i nettdebattene som selv hadde opplevd grov vold fra mannen eller eksmannen ønsket nesten uten unntak et totalforbud mot bruk av vold. Det sier kanskje noe?

– Jihad er forsvarskrig

mai 6, 2010

Igjen er terror som er utført av muslimer på dagsorden i media. Mannen som satte en bil med sprengstoff på Times Square i New York prater nå med det amerikanske politiet, så da får vi antagelig etter hvert vite hva som var motivene hans. Og den eneste overlevende gjerningsmannen etter Mumbai-massakren i fjor er nylig dømt til døden.

I de store moskeene i Norge er det få som prater eller drømmer om militant jihad. De store temaene er hvordan man lever som muslim et ikke overveiende ikke-muslimsk samfunn – halal-mat, musikk, sexpress osv. Men jihad har jeg ikke hørt om så ofte.

———–

Men jeg har inntrykk av at «sverdets jihad» igjen har begynt å bli viktig for enkelte yngre muslimer. De opplever at muslimske land er under angrep, noe de tolker som en krig mot islam. Det inntrykket har jeg fått både fra personlige samtaler og fra ulike diskusjonsforum på nettet. Nylig traff jeg en ung mann som var villig til å prate om dette.

– Altså, det er mange misforståelser rundt jihad. For det første: Jihad dreier seg ikke om å spre islam med vold, eller at man hater Vesten eller noe slikt. Det dreier seg om forsvarskrig. Enkelt og greit. Når et muslimsk land er under angrep av ikke-muslimer har man rett til å gripe til våpen. Slik det i dag skjer i Afghanistan og Palestina, sa han.

Han var også opptatt av å understreke at terror mot sivile ikke var tillatt.

– Nei, man skal sloss der det foregår! Det er strengt forbudt i islam å ta livet av uskyldige. Jeg kjenner noen som drømmer om å dra til Afghanistan og kjempe, ja. Men jeg kjenner ingen som drømmer om å bombe Oslo City. Jeg mener, folka på Oslo City er for det første uskyldige, og dessuten – en god del av dem som isf blir drept vil være muslimer, og kanskje er familien din eller vennene dine blant dem?

———–

Holdningen i de store moskeene jeg kjenner til er at man ikke ønsker denne type «jihad-romantikk», selv om det ikke dreier seg om terror her i Norge. For de store moskeene er det helt nødvendig at de ikke blir assosiert med jihad, for de vet at det ville gå utover dem og holdningen stor-samfunnet har til muslimer.

Men et spørsmål som kanskje vil provosere en del lesere. Er det nødvendigvis moralsk galt å ønske å dra av sted for å slåss i andre deler av verden, dersom man er tydelig på at man er motstander av terror mot sivile, og deltar i det man oppfatter som lokal motstand mot okkupasjon? I Irak, Afghanistan eller Palestina?

Jeg er ikke sikker. Tross alt dro nordmenn av gårde for å kjempe i den spanske borgerkrigen og i den finske vinterkrigen (og mindre ærefullt: i den nazistiske østfronten). På den annen side er Norge med i en krigførende allianse i Afghanistan, og en norsk muslim som drar dit for å kjempe risikerer faktisk å kjempe mot norske styrker.

Jeg synes uansett at det er en enorm moralsk forskjell på å ønske å gjøre jihad lokalt, der krigen foregår, og å ønske å sprenge sivile i lufta på et kjøpesenter.

———-

Hva tenker dere lesere?

———

Oppdatering: Etter de umiddelbare kommentarene fra folk både her og på facebook innser jeg at tok for lett på tilfellet Afghanistan. Å kjempe i Afghanistan kvalifiserer faktisk som forræderi ettersom Norge er involvert der, og er dermed et soleklart brudd på norske lover – noe som også gjør det moralsk galt (ikke minst ettersom man kan bruke det norske demokratiet til å kjempe mot krigen).

Fakta om muslimer, vol. I: Ja til demokrati

mai 3, 2010

Den siste tiden har jeg fokusert mest på å skrive, så jeg har ikke hatt tid til å henge så mye i mulimske miljøer. Derfor har jeg akkurat nå tørket litt opp for personlige opplevelser eller anekdoter å fortelle om;)

Derfor tenkte jeg at skulle sette i gang en ny føljetong: Fakta om muslimer. For mine opplevelser kan tross alt ikke generaliseres til å gjelde alle muslimer i Norge eller verden, såpass selvinnsikt har jeg. Først ut i serien: Holdninger muslimer har til demokrati.

———–

De siste årene er det gjort mange meningsmålinger blant muslimer i ulike land. Nesten alle viser samme resultat: Det overveldende flertallet av verdens muslimer ønsker demokrati. Det varierer noe mellom ulike land, men alt i alt er bildet klart: Muslimer ønsker frie valg og ytringsfrihet. Det blir godt dokumentert i boka Who Speks for Islam: What a Billion Muslims Really Think, fra Gallup. For de som ikke har tenkt å lese boka kan man for eksmpel lese denne omtalen på norsk. Det verdens muslimer (ut fra denne meningsmålingen) sier at «de beundrer mest med Vesten» er demokrati.

Samme tendens ser man i en rekke meningsmålinger fra den amerikanske tenketanken PEW. Her er en enkel og grei oversikt fra noen år tilbake.

————

Samtidig viser disse meningsmålingene noe som kanskje vil forvirre en del vestlige mennesker. I Vesten blir det ofte presentert som om muslimer må VELGE mellom demokrati og shariah (islamsk lovgivning). Men muslimer sier at de ønsker både-og. Et klart flertall av verdens muslimer sier at de ønsker shariah som «en kilde til lovgivning». Men: Flertallet ønsker ikke shariah som den ENESTE kilden til lovgivning. Hvordan skal det tolkes? En mulig tolkning er at shariah skal gjelde på enkelte områder, men ikke på alle – for eksempel i familielovgivning, men ikke i strafferetten. Eller på det økonomiske området (forbud mot renter) men ikke ellers. Eller i andre kombinasjoner.

En annen tolkning er at en del muslimer tenker på shariah på samme måte som kristendemokratene i Europa har tenkt på kristendom og politikk: Som grunnleggende verdier man kan styre etter, men ikke som et uforanderlig og detaljert regelverk.

En tredje tolkning er at såpass mange ønsker shariah fordi det gjerne er de islamistiske bevegelsene som utgjør den viktigste opposisjonen til diktaturene i mange muslimske land. Som for eksempel i Egypt.

————–

Har dere andre tolkninger – hvordan kan shariah og demokrati forenes? Eller er det uforenelig?