«Mobbet fordi hun er hvit»

Anbefaler i dag å lese en utmerket artikkel fra lørdagens Klassekampen (ved journalist Åse Brandvold). Den handler om etnisk norske Mari Morken (16), som opplevde å bli mobbet fordi hun var hvit og etnisk norsk på en skole i Groruddalen. Så hun endte med å skifte til en skole på vestkanten.

——–

– Hvorfor er det rasisme hvis vi kaller dem «mørke», og ikke rasisme hvis de kaller oss «hvite», sier hun til Klassekampen.

– Jeg kalte aldri noen for «neger» eller «svart» eller noe sånt. Derimot måtte vi som var hvite tåle å bli snakket nedsettende om. Det var negativt å være hvit, kristendommen og norsk kultur var negativt, og skjellsordene var mange, sier Mari Morken (16) og ramser opp: «Hviting, potet og hvitost».

——–

Dette er en del av virkeligheten i det flerkulturelle Norge. Når slike historier kommer ut i offentligheten griper gjerne innvandrings- eller islam-kritikere begjærlig tak i dem, og bruker dem for det de er verdt: «Se! Sånn går det! Sånn er muslimene!». Men selvfølgelig: Dette er ikke representativt for hele virkeligheten. Mange muslimer jeg kjenner, også fra innerste Oslo øst, har primært hengt med etnisk norske gjennom hele oppveksten, og de aller fleste er svært opptatt av å vise alle mennesker respekt.

Det jeg synes er så bra med denne artikkelen er at den nærmer seg problematikken fra et majoritet/minoritet-perspektiv – den forklarer det ikke med «sånn går det når muslimene blir for mange» eller med inneboende egenskaper i islam. I de fleste grupper er det nemlig slik at majoriteten kan utvise forakt eller mangel på respekt for minoriteten. Det vanligste mønsteret i Norge er at representanter for den etniske norske og hvite majoriteten diskriminerer eller ser ned på den fargede/annerledes troende minoriteten. Det skyldes ikke at nordmenn er så mye mer fordomsfulle enn andre, men rett og slett at man tilhører en majoritetsgruppe – og da kan slike ting fort skje. Tilsvarende mønster ser man i de fleste samfunn.

Og i Oslo øst har det nå blitt slik at etniske nordmenn er i mindretall i enkelte områder og skoler. Da blir diskriminerings-mekanismene snudd på hodet: Det er «majoriteten» som blir minoritet og som risikerer å oppleve diskriminering og forakt.

———

Jeg får også en annen tanke når jeg leser artikkelen. Mari Morken forteller at flere hun kjenner begynte å gå med kors selv om de ikke var spesielt kristne. Slik fikk de mer respekt, ettersom de da markerte religiøs tilhørighet.

Og det slo meg: Ville jeg opplevd det annerledes å være i de muslimske miljøene hvis jeg ikke hadde vært kristen? I de religiøse muslimske miljøene jeg har blitt kjent med har jeg utelukkende fått positiv respons på at jeg er kristen. Kan faktisk ikke huske en eneste negativ opplevelse i forhold til det. Men dersom jeg hadde vært ateist eller ikke spesielt religiøs – så ville det kanskje vært annerledes? Jeg tror hvertfall at min egen tro gjør at jeg lettere kan relatere til muslimene jeg møter.