…tar slutt om litt over en uke.
Da blir det igjen aktivitet her!
Neste uke er jeg på ferie helt uten nett (etterlengtet og nødvendig, tror jeg), så da kan jeg ikke nås eller respondere på forespørsler. Men så er det august, nytt skoleår og mer islamdebatt 🙂
Ha det bra så lenge!
Siden terror nå er på dagsorden skriver jeg en post om terror og teologi. Altså islamsk teologi.
En stund tilbake overvar jeg en diskusjon på nettet mellom en av Norges mest kjente terror-sympatiserende muslimer (utenom mullah Krekar) og en imam i en moské. Det dreide seg om hvorvidt terror mot sivile var ok.
Terror-sympatisøren mente at sivile i Vesten ikke var uskyldige, siden de levde i land som var i «krig med islam». Derfor kunne man ta livet av dem i angrep.
– Husk, skrev han, – vi lever i dar al-Harb! Dette er ikke dar al-Islam!
– Nei, svarte imamen. – Dette er ikke dar al-Harb. Det er dar al-Aman.
———
Nå er jeg nok på vei til å miste en god del av leserne som ikke er skolert i islamsk teologi. Så jeg skal forklare. Noe av det man først støter på hvis man leser anti-islamske nettsider er en påstand om at muslimer deler verden i to: «Islams hus» – dar al-Islam på arabisk – og «krigens hus», dar al-Harb på arabisk. Islams hus (dar al-Islam) er landene som er styrt av islam/muslimer. Islams hus ligger i kontinuerlig krig med alt som ikke er islamsk, hever noen, og derfor kalles det som er utenfor for krigens hus (dar al-Harb).
Derfor, får man gjerne høre av islam-kritiske debattanter, er det illusorisk å tro at man kan ha fred med muslimer. Det de egentlig vil er å krige videre til hele verden er underlagt islam. For tross alt er dette dar al-Harb.
Og, virker det som, noe lignende mente altså denne terror-sympatisøren.
———
Men imamen han diskuterte med var ikke enig.
– Vi lever i dar al-Aman. Sikkerhetens hus.
Dette begrepet hadde jeg ikke hørt om før, så jeg måtte sjekke det opp. Og da fant jeg ut at det rett og slett ikke er riktig at muslimer alltid har delt verden i bare to, enten dar al-Islam eller dar al-Harb. Man har hatt mange andre begreper: Dar al-Aman, som betyr land som ikker styrt av islam, men som tilbyr muslimer trygghet eller sikkerhet – og som ikke er i krig med islam. Eller dar al-Ahd, so betyr noenlunde det samme (Wikipedia har en kort og grei artikkel om dette).
Og denne imamen mente altså at det ikke var riktig at Norge var i krig med islam, og at det derfor burde kalles «krigens hus». Tross alt var Norge et ganske godt sted for muslimer å leve? Derfor var dette dar al-Aman – trygghetens hus.
———
Da jeg lette videre fant jeg ut at andre muslimske teologer og tenkere mener at man egentlig ikke trenger andre begreper enn dar al-Islam, og at de gamle oppdelingene av verden er utdaterte. Det vil si: Islams hus er ethvert sted der muslimer har mulighet til å leve ut sin tro, og der deres liv og eiendom er sikre. Det trenger ikke være et sted som er styrt av muslimer eller der islamske lover gjelder. Så lenge man har mulighet til å leve som muslimer i fred, så gjelder det faktisk som dar al-Islam.
———
Hva tenker jeg om alt dette?
Jeg vil helst ikke leve i noe som kalles dar al-Harb, hvis det fører til at mitt liv står i fare fordi jeg bor i et land som liksom er i krig med islam.
Men jeg lever gjerne i dar al-Aman, hvis det betyr et land der muslimer er sikret rett til å utøve sin tro.
Og dersom dar al-Islam rett og slett betyr et sted der muslimer lever i sikkerhet? Så har jeg ingenting i mot å bo i islams hus jeg også.
———-
ps: sjekk gjerne også ut denne bloggposten fra en tid tilbake, der jeg gjenga et notat fra en grasrot-muslim her i Oslo om hans syn på terrorangrepene i Moskva.
De fleste har nok fått med seg hva som skjedde i dag tidlig: To personer ble tatt i Oslo siktet for å ha planlagt terrorangrep, og en tredje person med norsk oppholdstillatelse ble tatt i Tyskland.
Jeg har blitt oppringt av én journalist allerede som lurte på om jeg visste noe om dette. Og nei, jeg visste ingenting, sa jeg til ham. Men jeg kan dele med leserne mitt perspektiv på dette: Mitt inntrykk er at dette kom som en stor overraskelse på folk i de store muslimske miljøene. De jeg har vært i konktakt med ante ingenting om at noe slikt kunne være på gang. Det tyder derfor på at dette dreide seg om folk på utsiden av de etablerte moskémiljøene, og at det nok er en marginal gruppering.
———-
Videre vet vi ennå ikke om angrepet var planlagt å finne sted i Norge, eller om planen var å utføre angrepet i et annet land. Vi vet heller ikke nøyaktig hva som var motivene til de mistenkte. I kommentarfeltet her på bloggen skrev jeg dette i går:
«I dag tror jeg det er en reell – om enn bitteliten – sjanse for terrorangrep mot oss, så lenge vi er i Afghanistan. Hvis vi ikke hadde vært der ville sjansen vært null.»
Samme analyse gjør den svenske terrorforskeren Magnus Ranstorp i Aftenposten, når han skal kommentere hvorfor PST mener terrorfaren har økt:
– Det at Norge deltar i Afghanistan er årsaken til det, det finnes ingen anner forklaring, sier han.
———-
Det jeg er mest overrasket over er at denne gruppen hadde såpass blandet etnisk bakgrunn: En usbeker, en uighur (muslimsk minoritet i Kina) og en kurdisk iraker. Mark Sageman, en av de ledende terrorforskerne i verden, har for eksempel påpekt i boka Leaderless Jihad at de fleste terrorgrupperinger ofte er relativt etnisk homogene.
Mitt stalltips er derfor at i det minste usbekeren og uighuren var i Afghanistan en periode før de kom til Norge, og kanskje ble kjent der. Irakeren kan ha vært der, men kan også ha blitt rekruttert/radikalisert senere, i løpet av 2000-tallet og i forbindelse med krigen i Irak.
Da jeg skulle til å publisere dette så jeg at også PRIO-direktør Kristian Berg Harpviken gjør en lignende analyse i VG.
Men dette er utelukkende spekulasjon fra min side!
———
Til avslutning: På en dag som i dag er jeg veldig glad for at PST finnes og at de gjør jobben sin. Det tror jeg også de fleste av mine muslimske venner er, selv om noen nok kan synes at PST ringer dem litt vel ofte og uten alltid å ha en god grunn. Men når sånne ting blir avslørt forstår man kanskje hvorfor?
Før jeg dro på ferie til Sverige i forrige uke pratet jeg med en norsk-pakistansk mann som har vært i Norge i noe over ti år.
Det han fortalte rystet meg.
– Folk i Norge skjønner ikke hva som holder på å skje. Hele Pakistan står i fare for å gå i oppløsning. Det kan bli borgerkrig. Jeg får høre fra familien min at det blir mer og mer utrygt på gatene der. Vet du at det faktisk er millioner av mennesker som har blitt flyktninger internt i Pakistan?
– Millioner?
– Ja. Og det får vi høre svært lite om i norske medier, sa han.
Denne mannen visste hva han ville gjøre dersom det ble alvor: Hvis det ble kaos og familiehjemmet i Lahore ble truet ville han dra ned dit for å forsvare familien. Med våpen i hånd.
———
Etter at jeg hørte dette sjekket jeg litt. Og det viste seg at det ikke bare var denne mannen som fryktet dette. Flere kjennere av regionen – blant annet journalisten Ahmed Rashid, som har skrevet flere bøker om Taliban og Al-Qaida, frykter det samme.
———-
Denne bloggen dreier seg ikke om internasjonal politikk, så jeg skal ikke fordype meg for mye i hvordan ståa er i Pakistan. Bare en observasjon: Det har slått meg at de norsk-pakistanerne jeg kjenner er relativt lite engasjert i dette. Hallo, liksom: Landet familien deres kom fra står i fare for å ende i totalt kaos? Men det er ikke noe jeg hører om så alt for ofte. Selvfølgelig er det en del som er engasjert i Pakistans skjebne, noe annet ville vært rart. Men denne mannen, med sin uttalte intensjon om å dra ned dit hvis det virkelig ble alvor, representerer et klart unntak.
Jeg tolker det slik: De norsk-pakistanerne jeg kjenner er mer norske enn pakistanske. Det vil si: Man er først og fremst knyttet til Norge som land. Selvfølgelig er mange også glade i Pakistan, men det kommer likevel på en klar andreplass.
———
Tilbake til Pakistan. Jeg spurte denne mannen hva vi i Norge kunne gjøre for å lette situasjonen i Pakistan. Han var ikke i tvil.
– Lett. Å trekke seg ut av Afghanistan. Det er krigen der som har bidratt til å gjøre Pakistan til et kaos. Hvis Norge trekker seg ut vil det øke sjansen for at USA og NATO også trekker seg ut, og da kan vi få en lokal løsning. Det vil ikke være perfekt, men det vil være mye bedre enn i dag.
..de siste dagene har jeg begynt på ferien, og dessuten primært tenkt på fotball. Jeg har prøvd å finne på en unnskyldning for å kunne blogge om VM her, og tenkt på om jeg på noen måte kan linke det opp mot muslimer.
Men jeg har ikke kommet på noe.
Bare dette: Mitt inntrykk er at de fleste muslimene jeg har i min bekjentskapskrets i likhet med meg har heid på Ghana og Argentina, og i likhet med meg har håpt at det ikke blir en ren europeisk finale.
Kanskje er det ut fra sympati med den ikke-vestlige delen av verden, jeg vet ikke?
——–
Trist er det uansett. Diego, Diego, hvordan kunne det ende slik?
God lørdagskveld alle sammen!
Muslimprosjektet 