– Det er bare Israel som skiller kristne og muslimer

I dagens Klassekampen står konvertitten Yousef Assidiq fram med noe som nok vil overraske mange: Han har meldt seg inn i KrF. (den originale artikkelen er ikke online)

Bakgrunnen er at KrF nå vurderer å oppheve den såkalte bekjennelsesplikten, som sier at man må være kristen for å ha verv i partiet (mens ikke-kristne må nøye seg med å være vanlige medlemmer). Mehboob ur-Rehman, den respekterte imamen i den store moskeen Islamic Cultural Center i Oslo, reagerte ved å oppfordre muslimer til å stemme KrF, og sa at han selv vurderte å melde seg inn.

———–

Da jeg leste dette ble jeg minnet om en lang samtale jeg hadde med en norsk-pakistansk mann for over et år siden. Han uttrykte frustrasjon over at det ikke var noe parti som passet akkurat for ham.

– Jeg mener, egentlig er det KrF jeg er aller mest enig i. For det først forsvarer de trosfriheten i Norge, og vil sikre at folk skal ha rett til å tro på det de vil. Det er viktig for meg. De kjemper mot materialismen i samfunnet. De er opptatt av å ta vare på de svakeste. Det mest naturlige ville være å melde seg inn der, sa han.

Men han dro på det.

– Vel… for det første føles det litt feil å melde seg inn i et parti som ikke vil la meg få lov til å være aktiv. Og for det andre… så er det Israel. Hvordan kan jeg være med i et parti som ikke støtter palestinernes sak? Det går bare ikke. Det er så godt som helt umulig. Når det kommer til politikk er det bare Israel som skiller kristne og muslimer. Men det er nok, sa han. Og han virket trist når han sa det.

– Så da ender jeg opp med å stemme Ap. Selv om jeg ikke liker det.

————

Jeg har ikke møtt ham siden det, så jeg vet ikke om han fortsatt står for det samme synet, eller om signalene om at bekjennelsesplikten kan bli opphevet kan få ham på andre tanker.

Men dette med Israel er det nok ikke bare han som opplever som problematisk blant Norges muslimer. Da Yousef Assidiq annonserte det på facebook (før Klassekampen slo det opp) var det det han fikk kritikk for: «Hvordan kan du være med i et parti som er Israels beste venn»?

———-

Det gjenstår å se hvordan dette utvikler seg. Kanskje får Yousef med seg flere muslimer inn i KrF. Kanskje vil det på sikt forandre hvordan KrF ser på Israel/Palestina. Jeg tror ikke det er det verste som kunne skjedd KrF;)

Og et KrF-engasjement vil prege muslimene som blir med der: Det vil tvinge dem til å tenke prinsipielt gjennom forholdet mellom religion og politikk. Jeg tror heller ikke det er det verste som kunne skjedd norske muslimer. Så alt i alt heier jeg på Yousef og hans nye partipolitiske engasjement. Kanskje blir det et bidrag til å bygge broer mellom kristne og muslimer i Norge.

Muslimer ute, muslimer hjemme

Jeg får en del innspill til denne bloggen, med forslag til hva folk synes jeg bør skrive om. Det synes jeg er supert, og er takknemlig for alle innspill 🙂 (selv om jeg dessverre ikke får respondert på alt)

En del av disse innspillene dreier seg om hva noen muslimer gjør ute i verden. Forfølgelse av kristne, barnebruder, slaveri mm. «Hvorfor skriver du ikke om det»?

Så her er noen tanker om det. En del av dette har jeg tidligere sagt i debattene i kommentarfeltet, men jeg tror det er greit å oppsummere det i en bloggpost.

———–

1: Muslimer er forskjellige.

Dette er et banalt poeng, men det må sies igjen. Muslimer tolker og lever ut islam på forskjellige måter. I verden er det over 1.5 milliarder muslimer. Noen tolkninger av islam er mer vanlige enn andre, men likevel er det stort mangfold. Et eksempel: Fram til 1800-tallet var det relativt stor enighet blant muslimer om at slaveri var tillatt i følge islam. Sannsynligvis var slaveriet i islamske land langt mer humant enn slaveriet i Vesten/USA, blant annet fordi koranen tydelig regulerte hvordan slaver skulle behandles (se spennende intervju med en historiker om dette her).

Men på 1800-1900-tallet skjedde det en teologisk nyorientering blant muslimske lærde, og mange begynte å mene at slaveri var mot islam. Blant annet var den paksistanske islamisten Mawdudi viktig i denne teologiske nytolkningsprosessen. Det han brukte som argument var dette: Profeten Muhammed hadde holdt fram som et ideal å frigi slaver. Derfor var det Guds vilje at slaveriet skulle opphøre. Men et så radikalt budskap var ikke mulig på profetens tid, så det måtte skje gradvis, sa teologene. Og i dag kjenner jeg ikke en eneste norsk muslim som mener at slaveri er i tråd med Guds vilje.

Men: Det finnes fortsatt et par muslimske land der slaveri foregår, for eksempel Mauritania og Niger i Afrika. Der blir slaveriet forsvart med argumenter hentet fra islam – det står i koranen, osv.

Hva betyr dette? Bør jeg være opptatt av å finne ut hvorvidt slaveri er et utbredt fenomen blant norske muslimer, fordi muslimer i Mauritania og Niger mener at det er i tråd med islam? Nei. Muslimer tolker islam forskjellig, og ingen norske muslimer (i hvert fall ingen jeg vet om) mener at slaveri er ok. Det er muslimene i Mauritania og Niger som representerer unntaket.

———-

2. Det er forskjell på å være minoritet og majoritet.

I en del muslimske land skjer det forfølgelse av religiøse minoriteter. I Iran blir bahaier og andre ikke-muslimer, men også sunni-muslimer forfulgt, for eksempel. I Egypt har de koptiske kristne det vanskelig. I Pakistan kan kristne oppleve stor forfølgelse, det samme gjelder ahmadiyya-muslimer.

Betyr det at vi kan forvente at norske muslimer, for eksempel de med røtter i Pakistan, skal begynne å trakassere norske kristne? Det antyder Hege Storhaug her.

Men der tar Storhaug feil. Det er nemlig stor forskjell på å være minoritet og majoritet. Det er snarere regelen enn unntaket at minoriteter – enten det er religiøse, språklige eller etniske grupper – blir undertrykt av majoriteten. Det gjelder ikke bare muslimske land. Det gjelder kristne land som Russland og Hviterussland, det gjelder det offisielt ateistiske Kina, det gjelder det hindu-dominerte India, det gjelder buddhistiske Bhutan, det gjelder Israel. Blant annet.

De vestlige landene i dag, men sin relativt store religionsfrihet, er egentlig det store unntaket, både historisk og i nåtid. Men også her ser vi tendenser til innskrenking av religionsfriheten – forbudet mot byggingen av moskeer i Sveits, den underlige debatten om det muslimske senteret i New York, med mer – islamkritikeren Lars Gule sammenligner nå hetsen mot muslimer med hvordan jødene tidligere ble behandlet.

Derimot ser man ofte at folk som lever som minoriteter blir opptatt av minoriteters rettigheter. I Norge og Europa lever muslimer som en minoritet. Det gjør at mange av muslimene her utvikler et sterkt engasjement for menneskerettigheter for alle, fordi de selv kjenner diskrimineringen på kroppen. For eksempel har Islamsk Råd Norge gitt ut en erklæring sammen med Den norske kirke om at alle skal ha rett til å skifte tro.

Mitt håp er at dette engasjementet for menneskerettigheter som man kan finne blant mange vestlige muslimer, etter hvert vil prege de muslimske landene de kom fra – at norsk-pakistanske muslimer vil kunne gi et lite bidrag til at kristne blir bedre behandlet i Pakistan, for eksempel.

For å oppsummere: Muslimer i Norge har erfaring med å være minoritet, og ser verden gjennom det perspektivet. Derfor er mange mer opptatt av religionsfrihet og menneskerettigheter enn av å innskrenke andres tro. Så nei – jeg tror ikke det er noen store fare for at norsk-pakistanske ungdomsgjenger skal begynne å ramponere kirker i Oslo.

———

3. Poenget!

Til oppsummering: Jeg mener altså at man ikke kan lese om hva som skjer i land der muslimer er i majoritet, og så tro at man vet det som er å vite om muslimer i Norge. Verden er mer komplisert enn som så 🙂  Dette betyr selvfølgelig ikke at alt er såre vel blant norske muslimer. For slik er det ikke. Men for å forstå islam og muslimer i Norge må man først og fremst se på hvordan muslimer lever her, ikke hva som skjer i Pakistan eller Egypt.

————————–

Oppdatering: Jeg fikk en god innvending på facebook, der det ble påpekt at en del muslimer i Norge og Europa har sagt eller gjort antisemittiske ting. Det er helt riktig, noe jeg har skrevet om flere ganger.

Hvordan stemmer det med det jeg skrev om at muslimer i Vesten ofte er opptatt av minoriteters retigheter? Det enkle svaret er at dette er både-og: Mange blir opptatt av minoritetsrettigheter, men ikke alle. Muslimer er som sagt forskjellige, og det er en viktig del av bildet (det er mest unge menn som står for de antisemittiske angrepene).

Men det litt mer kompliserte svaret er at forholdet til Israel og jøder ofte er et slags «unntak» for noen muslimer. Noen muslimer kan være mot terror mot sivile overalt, men de godtar selvmordsbombing i Israel. Og en muslim kan være tolerant, liberal, opptatt av homofiles og kvinners rettigheter osv – og i neste øyeblikk slippe ut ekstremt fordomsfulle kommentarer om jøder.

Uansett er antisemittismen blant muslimer i Europa ikke en «religiøs» greie. I koranen står det stygge ting om både kristne og jøder, men man finner ikke tilsvarende antikristne holdninger blant dagens muslimer. Antisemittismen henger svært tett sammen med Palestina-konflikten. Hver gang Israel er i krig øker angrepene mot jøder i Europa, og så synker de igjen når Israel går inn i en (relativt) fredelig fase.

Vanskelig å stå fram som «dårlig muslim»?

Jeg skriver et innlegg til om samme tematikk som det forrige. Jeg pratet før sommeren med et muslimsk søskenpar der den ene var religiøs og den andre ikke. Den ene var akkurat ferdig på videregående og den andre skulle i gang med siste skoleår. De mente at de aller fleste av deres venner ikke var religiøst praktiserende.

– Nei, det er bare noe få. De fleste bryr seg ikke så mye om religionen. Og det er veldig få som går med hijab, sa de.

——–

Jeg har hørt det av flere av de praktiserende muslimene: Muslimer flest er ikke så alt for religiøse av seg, mener de. Som jeg skrev i forrige bloggpost så tror jeg at mange religiøse muslimer opplever at andre muslimer ikke tar islam på alvor. Noe nedlatende kan de bli kalt «kulturelle muslimer».

Et eksempel er kriminalitet.

– Ja, jeg vet at muslimske gutter er overrepresentert på kriminalitetsstatistikken, sa en fyr til meg. – Men det er jo fordi de ikke følger islam! Hadde de fulgt islam ville de aldri blitt kriminelle.

——–

Men jeg har erfart noe: Det virker som det er vanskelig for muslimer å stå fram som ikke-praktiserende. Jeg har lett etter noen å skrive om til boka mi som kan stå fram med fullt navn: Noen som er opptatt av islam og som tenker på seg selv som muslimer, men som tolker det på sin egen måte og ikke er alt for konservative. Jeg tror for eksempel ikke at kjøpmannen jeg skrev om i forrige bloggpost ville vært komfortabel med å stå fram med fullt navn. Det er ikke slik at det ville fått noen farlige konsekvense, han ville ikke mottatt trusler eller noe slikt. Men i noens øyne ville han nok blitt sett på som en dårlig muslim.

——–

Det virker som muslimske miljøer på dette området fungerer omvendt av de sekulære, etnisk norske miljøene. I den norske offentligheten er det å stå fram som en konservativ, bibeltro kristen sannsynligvis noe av mest ukule man kan gjøre. Hvis man ønsker å bli stemplet som trangsynt eller dum er det definitivt den veien man bør gå.

Men hos en del muslimer tror jeg det er omvendt: Det offisielle idealet er fortsatt å være en praktiserende muslim. Man praktiserer ikke nødvendigvis så alt for strengt selv, men man går heller ikke høyt ut og sier at man ikke bryr seg om islam.

Men alt med måte: Jeg har inntrykk av at idealet blant mange muslimer i Norge er å praktisere på en kultur-sensitiv måte: Å ikke «skremme» nordmenn med alt for lange skjegg eller niqab, for eksempel. (jeg har hørt flere historier om foreldre som advarer døtrene sine mot å ta på hijab, fordi de mener at det kan skape problemer for dem i det norske storsamfunnet)

———

Hva tenker dere om dette? Kan dere muslimer kjenne dere igjen i at det er vanskelig å stå fram som «dårlig muslim»? (jeg har vært mye med i kristne sammenhenger, og jeg kan bekrefte at akkurat det samme gjelder der. man kan gjerne ha sex med kjæresten, men man prater ikke om det!)

Og: Dersom noen leser dette og enten får lyst til å være med i boka selv, eller kjenner noen som kunne være aktuelle – så blir jeg veldig glad om dere tar kontakt! 🙂 (olavelg@gmail.com eller 97968950).

Poenget med boka er jo å gi norske lesere et så realistisk bilde som mulig av muslimene i Norge, og flertallet av muslimer som ikke praktiserer islam så alt for strengt er en viktig del av det totale bildet. Gi ditt bidrag til den gode sak osv 😉

– Man må ikke tenke så bokstavelig

– Jeg mener, hva er det som er det viktigste med ramadan? Det er ikke handlingene i seg selv, men det som ligger bak. Man må tenke grundig gjennom ting, ikke bare tolke ting bokstavelig.

Jeg pratet nylig med en muslimsk kjøpmann i Oslo. Jeg nevnte at jeg skrev bok om muslimer, og da begynte han uoppfordret å fortelle om sitt syn på ramadan og islam.

– Se på meg. Jeg driver en butikk. Hvis jeg skulle ha fastet fra morgenen av kunne jeg aldri klart jobben min tilfredsstillende. Det ville gått ut over alle mine ansatte, og familien min. Og det kan jo ikke være meningen? Så jeg har tenkt grundig gjennom hva som er poenget med ramadan, sa han.

————

Denne mannen hadde kommet fram til dette: Poenget med ramadan, slik han så det, var at de som hadde mye skulle bli minnet om hvordan det var å ikke ha så mye. At man skulle huske på hvordan det var å leve i fattigdom. Derfor skulle man avstå fra visse ting, og villig dele det man hadde med andre under måneden. For eksempel invitere slekt og venner på middag.

– Det er det som er viktig. Man må forstå hvorfor Gud har gitt oss reglene. Ikke bare følge det blindt og bokstavelig. Men jeg vet at en del muslimer ville si til meg at det jeg nå sier er feil hvis jeg sa det til dem, humret han.

————-

Dagen før jeg traff denne kjøpmannen leste jeg en interessant kommentar i Aftenposten av Inger Anne Olsen. Der poengterer hun at muslimer, akkurat som andre troende, «plukker ut de delene av sin religion de kan bruke, og gjør så godt de kan» – og altså ikke bare tar hele pakka.

(det jeg ikke er enig i er det som står i ingressen: at religiøse muslimer fremstiller det som om «alle jordens muslimer» overholder ramadan. tvert imot er min erfaring at de religiøst praktiserende muslimene føler at muslimer flest ikke praktiserer islam)

Da jeg leste denne kommentaren, og neste dag pratet med kjøpmannen, ble jeg igjen minnet på det jeg opplever som den store svakheten ved prosjektet mitt: At jeg primært har hengt i religiøse miljøer. Det vil si at jeg ikke får skildret alle dem som tenker på seg selv som muslimer, men som ikke praktiserer så alt for mye.

I moskeene jeg har vært i vil nok de fleste si at denne kjøpmannen har misforstått – at man ikke bare kan hoppe bukk over fasten sånn uten videre, og likevel tenke at man overholder ramadan. Det er opp til Gud å dømme, vil mange understreke, og man velger selv som muslim hvor mye man praktiserer. Men man kan ikke endre på det Gud har sagt.

Men når det gjelder muslimer flest i Norge tror jeg denne mannen er relativt representativ. Det trodde han selv også.

————–

– Jeg tror egentlig de fleste jeg kjenner tenker sånn ca. som meg, sa kjøpmannen til meg.

– De fleste av mine ansatte, slekta mi – man prøver å gripe fatt i det virkelig viktige med islam. Ikke bare å følge reglene slavisk.

Blogg-anbefaling: Ramadan innenfra

Nok et lite innlegg om ramadan. Vil bare anbefale en blogg jeg har fulgt noen dager nå. Konvertitten Linda Noor blogger under ramadan om smått og stort: Mat, faste, Gud, graviditet m.m. En fin mulighet til å bli kjent med hvordan en muslim opplever ramadan innenfra!

http://ramadanpatoyen.blogspot.com/

————–

Bare et spørsmål fra en mann uten noen stor graviditets-kompetanse: Kan det egentlig være så bra å faste når man er gravid? Trenger ikke kroppen all den næringen man kan få? (og ville ikke det da kvalifisere til unntak fra fasten?). Etter litt googling kom jeg over denne engelske siden med informasjon til gravide muslimske kvinner, som mener at fasting under graviditeten kan gå veldig bra. Men jeg er ikke helt overbevist.

————–

Oppdatering: My bad. Linda skriver eksplisitt i den første posten at hun ikke faster siden hun er gravid!

– Denne måneden skal vi komme nærmere Gud

Et kort innlegg i forbindelse med Ramadan. Jeg pratet med en eldre muslimsk mann som ville forklare islams fortreffelighet for meg, og da kom vi inn på Ramadan.

– Du skjønner det Olav, at islam stiller akkurat passe krav til oss! Den stiller ikke krav som er tyngre enn vi kan bære. I Ramadan skal vi faste fra morgen til kveld. Men hvis man er syk får man unntak. Eller hvis man er gammel, hvis man er kvinne og har menstruasjon og hvis man er på reise. Kravene er ikke umenneskelige, sa han.

– Dessuten er det sunt å faste. Det renser kroppen, la han til.

———

Jeg innvendte at jeg nok syntes at å faste fra morgen til kveld nok var i strengeste laget, særlig i et land som Norge der det nå i starten av august blir nesten 17 faste-timer i døgnet.

Han forstod det.

– Ja, selvfølgelig er det slitsomt. Men målet er ikke å pine seg selv. Målet er å bli bedre mennesker. Ved å faste en måned blir vi minnet på Gud og hvordan vi bør leve. Vi kan komme nærmere Gud rett og slett, og bli bedre mennesker. Det er en måned for å komme nærmere Gud.

———–

Jeg har hørt slike ting fra flere muslimer: Ramadan er sunt, man renser kroppen osv. Den forklaringen er jeg skeptisk til. Det som blant annet skjer når man ikke spiser er at forbrenningen synker, og aktivitets- og energinivået synker. Det gjør for eksempel at man lettere legger på seg – særlig når man stapper i seg mat på natta for å klare seg gjennom dagen. Og når ramadan er over vil man ha mye lavere forbrenning, og raskt legge enda mer på seg osv. Blant annet.

Derimot tror jeg absolutt at det kan være godt og fint for mennesker å ha en slik måned – med faste, fokus og bønn. I en oppjaget tid som vår, der inntrykkene konstant flimrer forbi, kan det ikke skade å ha en måned der man forsøker å fokusere på hva som virkelig er viktig i livet? (gitt at man klarer å fokusere på det, og ikke bare bruker tiden til å drømme om hamburgere)

———–

– Ramadan er den beste måneden i året. Jeg mener det, sa mannen til meg.

– Det blir ikke bare lett. Men det er så definitivt verdt det.

Ramadan

..og dessuten ønsker jeg alle muslimer en riktig god ramadan, som begynner i morgen! Ramadan kariim!

– Jeg brant opp gitaren min

Jeg pratet med en ung muslimsk mann. For noen år siden var musikk en sentral del av livet hans. Han spilte mange forskjellige instrumenter, prøvde seg på musikkproduksjon, han sang. Samtidig levde han hardt. Mye festing, stoffer og bråk.

Men så fikk han en religiøs oppvåkning. Han begynte å gå i moskéen, og der følte han for første gang i livet en dyp fred. Alt stemte bare. Han bestemte seg for å ta islam på alvor. Det fikk konsekvenser.

– Jeg brant opp alle gitarene mine. Og alle sangene jeg hadde spilt inn. Det var egentlig forferdelig å se på, og bare se all musikken gå opp i røyk… det var som om det var en del av sjela mi jeg brant opp.

————-

Synet på musikk er noe som i dag splitter muslimer, både globalt og i Norge. Er musikk tillatt? Eller er det forbudt? Det har vært flere debatter om dette på islam.no (og en avstemning), og konvertitten Yousef Assidiq fikk kraftige reaksjoner da han annonserte planer om å starte et muslimsk pønkeband (det var neppe bare pga musikken, men nok også fordi mange syntes at punk og opprør ikke var noe gode muslimer burde drive med).

Morgenbladet hadde på forsommeren en fin artikkel om dette, der det ble hevdet at «musikkforbudet seirer i islam». Jeg er ikke sikker på om det stemmer: I så godt som alle muslimske land er det mye musikk, selv i Iran (selv om den åndelige lederen Khamenei nå har uttalt det er mot islam å lære bort eller spre musikk – noe opposisjonelle iranere tolker som politisk taktikkeri for å beholde makten). Selv synes jeg arabisk popmusikk kan være ganske så funky. Så dersom musikkforbudet «seirer», er det i så fall ikke blant muslimer flest. Og flere innflytelsesrike teologer mener at musikk kan være ok, for eksempel Yusuf al-Qaradawi.

Men mange konservative muslimer mener at musikk ikke er tillatt, særlig de som er inspirert av den såkalte salafi-retningen. Mange av dem likevel hører på musikk, selv om de prinsipielt mener at det er galt.

———–

Det hadde også mannen jeg pratet med begynt å tenke etter at han ble en praktiserende muslim.

Jeg hørte på det han sa. Jeg kunne bare ikke forstå det. Hvordan kan man bare brenne opp noe som har vært en så viktig del av livet ens? Og hvis man tror at Gud vil det beste for mennesker – noe de fleste muslimer tror – hvordan kan man da tro at Gud vil frata oss noe så fantastisk som musikk?

Samtidig klarte jeg ikke la være å respektere det: Når man tar et så radikalt valg, og står ved det, har man virkelig viljestyrke. Det gjorde dypt inntrykk på meg.

————

På anlegget i kaféen der vi satt var det soul. Jeg tror det var Erykah Badu.

– Hun har sine øyeblikk, sa jeg. – De senere platene er litt varierende. Men den første var jo bare helt legendarisk.

Da lyste han opp.

– Ja, ikke sant! Den er fantastisk.

Men så mørknet han.

– Nei beklager, jeg klarer bare ikke prate om musikk lenger. Det gjør så vondt å tenke på alt jeg ga opp.

– Som kvinne vil jeg sitte bak i bilen

– Nei, ikke snakk om. Dette er faktisk noe jeg setter min ære i som muslimsk kvinne, sa den norske konvertitten jeg skulle inn i bilen sammen med.

Jeg hadde insistert på at hun skulle sitte framme sammen med mannen sin. Men det kom ikke på tale.

– Nei akkurat dette må jeg få lov til. Jeg vil være bak, sa hun.

——–

Jeg hadde vært på et muslimsk arrangement og hadde fått skyss med et ektepar tilbake. Han var innvandret fra et land i Midtøsten, og hadde giftet seg med en norsk konvertitt. Jeg fikk inntrykk av at de hadde beveget seg i ulik retning: Han var blitt mer og mer «norsk» med årene, og var svært opptatt av kvinners plass i islam og i moskeene, og at kvinner skulle opp og fram. Jeg tror nok han ville sett det som mest naturlig om kona hans satt framme sammen med ham.

Men for konvertitt-kona var det derimot viktig å beholde noe av det hun så på som islamske kjønnsroller, som blant annet innebar at hun som kvinne skulle sitte bak hvis det var to menn i bilen. Det var en del av hennes stolthet som kvinnelig muslim.

——–

Feministen i meg protesterte høylydt mot dette, noe jeg også ga uttrykk for. Og: Jeg fikk inntrykk av at mannen faktisk var enig med meg, selv om han ikke sa det høyt…

Men hun prøvde å forklare. Hun var ikke undertrykt selv om hun ville ha det på denne måten.

– Altså, dersom mannen min hadde nektet meg å jobbe eller ta utdanning, eller slått meg, eller noe sånt? Da hadde jeg gått på dagen!, understreket hun.

– Men mann og kvinne har likevel forskjellige roller. Men det betyr ikke det at jeg er undertrykt eller ikke kan være fri, sa hun.

——

Jeg lyttet til dette. Men jeg følte meg likevel ikke 100% komfortabel med å sitte der framme i bilen.

Problemer med å poste kommentarer?

Hei folkens. Et rent blogg-teknisk spørsmål som ikke har noe med islam eller muslimer å gjøre. Det har kommet meg for øre at et par lesere har hatt problemer med å poste kommentarer her. Kommentarene blir rett og slett ikke postet, selv om de prøver flere ganger.

Spørsmål: Hvor mange er det som har opplevd dette? (gitt at dere får skrevet det som kommentar nå da…). Hvis dere ikke får sagt det i kommentarfeltet så send meg gjerne en kort mail, så jeg får oversikt!

Spørsmål2: Er det noen nett- eller wordpress-kyndige der ute som aner hva dette kan komme av, og hva jeg kan gjøre med det? Såvidt jeg vet har jeg innstilt det slik at alle skal kunne poste kommentarer, uten forhåndssensur fra meg.

——–

Oppdatering: Det kom et tips i kommentarfeltet her om at noen nettlesere skaper problemer mens andre går bra, og at det er det som er årsaken til at noen lesere ikke har fått postet kommentarer. Så: Dersom du ikke får postet kommentarer og bruker explorer eller safari, prøv en annen nettleser – firefox eller google chrome, for eksempel.