– Som kvinne vil jeg sitte bak i bilen

– Nei, ikke snakk om. Dette er faktisk noe jeg setter min ære i som muslimsk kvinne, sa den norske konvertitten jeg skulle inn i bilen sammen med.

Jeg hadde insistert på at hun skulle sitte framme sammen med mannen sin. Men det kom ikke på tale.

– Nei akkurat dette må jeg få lov til. Jeg vil være bak, sa hun.

——–

Jeg hadde vært på et muslimsk arrangement og hadde fått skyss med et ektepar tilbake. Han var innvandret fra et land i Midtøsten, og hadde giftet seg med en norsk konvertitt. Jeg fikk inntrykk av at de hadde beveget seg i ulik retning: Han var blitt mer og mer «norsk» med årene, og var svært opptatt av kvinners plass i islam og i moskeene, og at kvinner skulle opp og fram. Jeg tror nok han ville sett det som mest naturlig om kona hans satt framme sammen med ham.

Men for konvertitt-kona var det derimot viktig å beholde noe av det hun så på som islamske kjønnsroller, som blant annet innebar at hun som kvinne skulle sitte bak hvis det var to menn i bilen. Det var en del av hennes stolthet som kvinnelig muslim.

——–

Feministen i meg protesterte høylydt mot dette, noe jeg også ga uttrykk for. Og: Jeg fikk inntrykk av at mannen faktisk var enig med meg, selv om han ikke sa det høyt…

Men hun prøvde å forklare. Hun var ikke undertrykt selv om hun ville ha det på denne måten.

– Altså, dersom mannen min hadde nektet meg å jobbe eller ta utdanning, eller slått meg, eller noe sånt? Da hadde jeg gått på dagen!, understreket hun.

– Men mann og kvinne har likevel forskjellige roller. Men det betyr ikke det at jeg er undertrykt eller ikke kan være fri, sa hun.

——

Jeg lyttet til dette. Men jeg følte meg likevel ikke 100% komfortabel med å sitte der framme i bilen.