Jeg skriver et innlegg til om samme tematikk som det forrige. Jeg pratet før sommeren med et muslimsk søskenpar der den ene var religiøs og den andre ikke. Den ene var akkurat ferdig på videregående og den andre skulle i gang med siste skoleår. De mente at de aller fleste av deres venner ikke var religiøst praktiserende.
– Nei, det er bare noe få. De fleste bryr seg ikke så mye om religionen. Og det er veldig få som går med hijab, sa de.
——–
Jeg har hørt det av flere av de praktiserende muslimene: Muslimer flest er ikke så alt for religiøse av seg, mener de. Som jeg skrev i forrige bloggpost så tror jeg at mange religiøse muslimer opplever at andre muslimer ikke tar islam på alvor. Noe nedlatende kan de bli kalt «kulturelle muslimer».
Et eksempel er kriminalitet.
– Ja, jeg vet at muslimske gutter er overrepresentert på kriminalitetsstatistikken, sa en fyr til meg. – Men det er jo fordi de ikke følger islam! Hadde de fulgt islam ville de aldri blitt kriminelle.
——–
Men jeg har erfart noe: Det virker som det er vanskelig for muslimer å stå fram som ikke-praktiserende. Jeg har lett etter noen å skrive om til boka mi som kan stå fram med fullt navn: Noen som er opptatt av islam og som tenker på seg selv som muslimer, men som tolker det på sin egen måte og ikke er alt for konservative. Jeg tror for eksempel ikke at kjøpmannen jeg skrev om i forrige bloggpost ville vært komfortabel med å stå fram med fullt navn. Det er ikke slik at det ville fått noen farlige konsekvense, han ville ikke mottatt trusler eller noe slikt. Men i noens øyne ville han nok blitt sett på som en dårlig muslim.
——–
Det virker som muslimske miljøer på dette området fungerer omvendt av de sekulære, etnisk norske miljøene. I den norske offentligheten er det å stå fram som en konservativ, bibeltro kristen sannsynligvis noe av mest ukule man kan gjøre. Hvis man ønsker å bli stemplet som trangsynt eller dum er det definitivt den veien man bør gå.
Men hos en del muslimer tror jeg det er omvendt: Det offisielle idealet er fortsatt å være en praktiserende muslim. Man praktiserer ikke nødvendigvis så alt for strengt selv, men man går heller ikke høyt ut og sier at man ikke bryr seg om islam.
Men alt med måte: Jeg har inntrykk av at idealet blant mange muslimer i Norge er å praktisere på en kultur-sensitiv måte: Å ikke «skremme» nordmenn med alt for lange skjegg eller niqab, for eksempel. (jeg har hørt flere historier om foreldre som advarer døtrene sine mot å ta på hijab, fordi de mener at det kan skape problemer for dem i det norske storsamfunnet)
———
Hva tenker dere om dette? Kan dere muslimer kjenne dere igjen i at det er vanskelig å stå fram som «dårlig muslim»? (jeg har vært mye med i kristne sammenhenger, og jeg kan bekrefte at akkurat det samme gjelder der. man kan gjerne ha sex med kjæresten, men man prater ikke om det!)
Og: Dersom noen leser dette og enten får lyst til å være med i boka selv, eller kjenner noen som kunne være aktuelle – så blir jeg veldig glad om dere tar kontakt! 🙂 (olavelg@gmail.com eller 97968950).
Poenget med boka er jo å gi norske lesere et så realistisk bilde som mulig av muslimene i Norge, og flertallet av muslimer som ikke praktiserer islam så alt for strengt er en viktig del av det totale bildet. Gi ditt bidrag til den gode sak osv 😉
Muslimprosjektet 
august 22, 2010, kl. 12:00 |
Skjønner spørsmålet ditt men Islam fungerer ikke helt sånn.
I Islam er det heller slik at de feilene Allah hjelper deg å skjule skal du ikke offentliggjøre selv.
Hvis man er svak i troen, sliter med praktisering så skal man ikke løpe rundt og offentliggjøre dette, fordi dette kan føre til at samfunnet i helhet blir svakere.
Men da skal man oppsøke andre praktiserende og hente inspirasjon og støtte hos de. Man trenger ikke bære vitnesbyrd om dette.
Det er mellom deg og Allah.
august 22, 2010, kl. 12:14 |
Spennende innspill, Aisha! Ja, du kan nok ha rett i at det er slik det er for mange.
Samtidig: Noen av de mer liberale muslimene vil jo mene at deres måte å praktisere på er like bra? Og da burde de jo kunne stå for det?
august 22, 2010, kl. 15:08
De vet at de ikke kan stå for det, for det ikke finnes noe grunnlag for deres syn. De har ikke nubbesjans til å forsvare sitt syn med islamsk akseptable argumenter.
ALLE vet at fasten er obligatorisk, og alle vet også at den som fornekter den beveger seg ut av Islam. Så da har man valget mellom å være en muslim med svak praksis som ikke annonserer dette faktum (men gjerne bruker diverse rasjonaliseringer av sin svakhet overfor andre i samme båt, eller ikke-muslimer som er vant med den slags tankegang), eller å ta steget helt ut av Islam.
august 22, 2010, kl. 20:08
Jihad er også obligatorisk… Hvorfor kan du velge og vrake når det kommer til jihad, men ikke til fasten…?
002.216
YUSUFALI: Fighting is prescribed for you, and ye dislike it. But it is possible that ye dislike a thing which is good for you, and that ye love a thing which is bad for you. But Allah knoweth, and ye know not.
PICKTHAL: Warfare is ordained for you, though it is hateful unto you; but it may happen that ye hate a thing which is good for you, and it may happen that ye love a thing which is bad for you. Allah knoweth, ye know not.
SHAKIR: Fighting is enjoined on you, and it is an object of dislike to you; and it may be that you dislike a thing while it is good for you, and it may be that you love a thing while it is evil for you, and Allah knows, while you do not know.
august 22, 2010, kl. 20:08 |
Dette krever vel egentlig et langt svar. Men la meg prøve så godt jeg kan.
Det finnes flere innvandrergrupper i Norge som opprinnelig kommer fra såkalte muslimske land. Disse «muslimene» utgjør ikke én homogen gruppe. Det er enorme kulturelle og religiøse forskjeller på de forskjellige «muslimske» innvandrergruppene i Norge. Palestinske, bosniske, somaliske og pakistanske innvandrere er ikke én gruppe selv om de fleste regner seg selv som muslimske. I disse landene er det forskjellige krav hvordan man forventer at en muslim bør være. I tillegg er det store subgrupper innenfor disse gruppene.
Ut fra egen erfaring med det palestinske miljøet jeg kjenner i Norge kan jeg rett ut si at det ikke er noe vanskelig i det hele tatt å fremstå som en som ikke praktiserer islam i streng forstand (faste, be etc). Derimot finnes det noen palestinske miljøer eller famillier hvor det å ikke praktisere blir sett veldig negativt på (flyktningene er ofte mer religiøse enn de som f. eks er fra Ramallah). Noe som kanskje er litt vanskelig å forstå for folk som ikke kjenner f. eks palestinsk kultur er den enorme respekten utdannelse gir. Hvis man f. eks er en lege vil ingen kritisere deg om du ikke praktiserer så strengt. Dette fordi folk respekterer deg så sterkt for at du i det hele tatt er en lege. Om du derimot er en som ikke har noe å være stolt av vil det kanskje bli gjort veldig mye ut av at du ikke praktiserer.
I det hele tatt er det viktig å få frem at det ikke eksisterer et homogent muslimsk miljø i Norge, og at de forskjellige miljøene alt ettersom hvor de kommer fra mv har forskjellige normer for god oppførsel. Til slutt vil jeg få med at flere såkalte muslimer kom til Norge på søtti og åttitallet. Dette var en tid hvor religion ikke var så viktig. Disse «muslimene» vil ofte ha et likedan forhold til religion som det mange nordmenn har
august 23, 2010, kl. 03:45 |
Jeg ser at det er en annen Aisha her inne.
@Spacam Spliff.
Du kan ikke bare komme med Koran-vers på den måten og si at Jihad er obligatorisk etc. Det krever først og fremst en dyp forståelse av Koranen, kunnskap om arabisk, og aller viktigst i denne sammenheng: at man vet konteksten. Det er ikke alle Koranvers som gjelder i alle situasjoner. For eksempel det Koran-verset som omhandler forbud mot å spise svin gjelder ikke i en situasjon hvor du sulter ihjel, ikke har noe annet å spise, og annen næring ikke finnes på lang avstand. Det samme gjelder dette Koran-verset også.
Selv vet jeg dessverre for lite om Koranen, men det jeg kan si er at vers som gjelder krig osv = at det er obligatorisk for muslimske MENN (ikke kvinner, eldre og barn) å delta i forsvarskrig mot folk som angriper muslimer eller muslimers terrotorier.
Jeg vet ikke om du vet dette allerede, men det er to typer Jihad i Islam: en er fysisk krig (forøvrig så er den eneste tillate typen krig i Islam forsvarskrig. Islam tillater ikke at muslimer selv tar intiativ til krigen). Den andre er krig mot det som på arabisk kalles for «nafs». Nafs kan oversettes som «egoet», altså «jeg»-et.
Å krige mot sin nafs betyr å krige mot sine lyster. Det er gjennom nafs at Satan påvirker oss, for han vil at vi skal gjøre det motsatte av det Allah har sagt. Satan vil vi skal følge våre egne lyster, fremfor Allahs ordre – Satan ønsker jo ikke å være alene i Helvete.
Vi har lyst til å drikke alkohol, spise hva vi vil uten å bry oss om hva det inneholder, snakke hvordan vi vil, oppføre oss hvordan vi vil – men nei, når vi kriger mot vår nafs, så kriger vi mot det jeg-et ønsker, og strever for å vinne over Satan, før Satan vinner over oss. Vi kjemper imot oss selv, fordi Allahs ordre er viktigere enn våre lyster.
Og det Koran-verset du siterer passer jo perfekt til krigen mot nafs:
«Fighting is prescribed for you, and ye dislike it». Ja, vi er nødt til å kjempe imot våre lyster, og vi liker det ikke.
«But it is possible that ye dislike a thing which is good for you». Ja, jeg syns det er slitsomt å gå med hijab og niqab når det er varmt, men jeg vet det er bra for meg og min tro, for jeg vil tjene nok «poeng» for å få tillatelse til å entre Paradis.
«and that ye love a thing which is bad for you». Ja, jeg elsket musikk før, men Allah har visst sagt det er dårlig for meg, så jeg slutta med det.
og selveste konklusjonen på alt dette med å kjempe imot sin nafs:
«But Allah knoweth, and ye know not.» Allah vet best, og vi vet ikke.
La meg gi dere ett eksempel: Et barn på 5 år vil hjelpe moren sin med å lage mat på kjøkkenet og steller seg foran komfyren. 5åringen tror han har nok kunnskap om matlaging og aner ingen fare med å hjelpe mamma å koke poteter. Men moren, som har mer erfaring og kunnskap vet at det er farlig for barnet å være rundt brennhete kokeplater, så hun ber barnet om å holde seg unna. Om barnet adlyder moren, så er det for barnets beste. Om barnet velger å ikke adlyde moren, kan det går veldig galt.
Akkurat slik er det når det gelder Allah og mennesker. Vi TROR, akkurat som 5åringen, at vi vet nok, imens vi i realiteten ikke vet nok.
Jeg vil påstå at dersom alle strengt hadde fulgt Allahs ordre om å ikke drikke alkohol, så ville aldri media ha behøvd å skrive slike artikler:
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3778405.ece
Når det gjelder forbudet mot musikk, så kan dere lese en omfattende islamsk artikkel om det her: http://qa.sunnipath.com/issue_view.asp?HD=1&ID=1786&CATE=142
august 23, 2010, kl. 09:29 |
«Selv vet jeg dessverre for lite om Koranen, men det jeg kan si er at vers som gjelder krig osv = at det er obligatorisk for muslimske MENN (ikke kvinner, eldre og barn) å delta i forsvarskrig mot folk som angriper muslimer eller muslimers terrotorier.»
Now we’re talking…
For det første, så er dette med forsvarskrig i høyeste grad et flytende begrep. Det er de som vil ha tilbake Al Andaluz fordi de en gang ble kastet ut derfra, og det er de som vil legge Israel under islams kontroll. De fleste av krigene Muhammed selv deltok i var ikke selvforsvar. (Isolert sett kan det se slik ut, men plyndring av konvoier er som å be om en væpnet konflikt. Altså fremprovosert.)
Ellers er jeg helt enig i at det er MENN jihad er obligatorisk for. Det henger blant annet sammen med både sunna og det enkle faktum at koranen snakker til menn i sin ordlyd. Det kommer blant annet tydelig frem en del steder i sura 4 der kvinner omtales i 3 person. Når det er sagt, så er ikke alltid koranen like tydelig på hvem det er som taler… (Det gikk litt i ball for Muhammed av og til.)
Og det at jeg limte inn ETT vers, betyr ikke at det var det eneste. Jeg tenkte jeg ikke skulle bombe dere med koranvers her, men om du vil så kan jeg gi deg en lengre liste?? (Eller du kan bla litt i arkivet her, for jeg gjorde vel det i vår en gang.)
«forøvrig så er den eneste tillate typen krig i Islam forsvarskrig. Islam tillater ikke at muslimer selv tar intiativ til krigen). »
Hvordan begrunner du dette? Det finnes en hel rekke vers der både context og ordlyden i koranen ikke engang antyder gjenerobring av tapte områder eller å forsvare seg selv. sura 9 er jo ganske beryktet i så måte. Denne suraen ble for øvrig åpenbart delvis mens hans armè var på vei mot asyrerne, som absolutt ikke hadde stjålet noe som helst fra muslimene.
Så til det konkrete verset som du tolker langt bort i natta, fullstendig ut av sin context. For det første, sura 2 inneholder en hel rekke svar på spørsmål som har blitt stilt til «profeten» og Allah. Ofte starter Allah med «they ask you»…
Maulana Bulandshahri forklarer hva som er den tradisjonelle forståelsen av verset:
While the Muslims were in Makkah, they were weak and few in number, never possessing the capability nor the divine permission for Jihad (religious war). After migrating to Madinah, they received the order to fight their enemies in defence, as a verse of Surah Hajj proclaims: ‘Permission (to fight) has been granted to those being attacked because they are oppressed’ [22:39]. Later on the order came to fight the Infidels even though they do not initiate the aggression.”
Dette finner man støtte for både i Ibn Ishaq og i arbeidet til Ibn Kathir, Ibn Qayyim, Ibn Juzayy, As-Suyuti.
Ordet FIGHT kan du ikke tolke til å bli en kamp mellom mor og barn om å koke mat… Det er langt over grensen til absurd.
Så ja, konklusjonen din kan jeg kanskje være enig i, men i en litt annen form… Kjemp! For skal dere til paradis, så er dette best for deg, selv om dere misliker å kjempe. Dette veit Allah best, ikke du!
Med andre ord… Følg koranen og profeten blindt og ignorer samvittigheten her…
august 23, 2010, kl. 09:31
Likevel fikk jeg ikke svar på spørsmålet mitt…
Hva er det som gjør jihad frivillig, mens fasting er obligatorisk? Det er nok av kamper rundt om i verden der man etter islams målestokk også kan kjempe i «selvforsvar», men oppslutningen ser ut til å være relativt laber.
august 23, 2010, kl. 09:39
Du da. Faste (ṣawm) er en av islams fem søyler. Jihād er det ikke. Du trenger ikke gjøre det vanskeligere enn det.
august 23, 2010, kl. 09:43
Da er kanskje ikke shari’ah så viktig i islam heller da? Så lenge det ikke er definert som en av de fem søylene… Og hva er så opprinnelsen til definisjonen av de fem søylene?
Jihad i selvforsvar er ikke obligatorisk likevel, Aisha… Det er ikke en del av de fem søylene.
august 23, 2010, kl. 09:37 |
Åja, angående det verset 2:216, så er jo en av oversettelsene WARFARE is ordained for you!
Pickthal var kanskje enda mer tydelig enn de to andre her?
august 23, 2010, kl. 04:06 |
Når det gjelder det å stå frem som en «dårlig muslim», så er det vanskelig av kun EN grunn, og det er følgende:
Folk blander seg konstant i andres saker, og glemmer at det ikke er de, men Allah som skal dømme hvert menneske etter handlinger.
Hvis alle bare hadde «mind their own business», da hadde det ikke vært like skremmende å stå frem.
Husker dere Bushra Ishaq, tidligere leder for Muslimsk Studentsamfunn ved UiO? Hun fikk konstant drapstrusler fordi hun ikke var «god nok» muslim fordi hun ikke bruker hijab. Så hvis folk slutter å tro at de kan gå rundt å dømme hvem som er god og hvem som ikke god muslim, så hadde ting blitt litt enklere, både for muslimer og ikke-muslimer.
Profeten Muhammed (fvmh) sa (noe sånt som): Den beste muslimen er den som passer på sine egne saker.
________
Og jeg kom forresten også på en annen ting Profeten Muhammed (fvmh) har sagt angående Jihad:
The Prophet returned from one of his battles, and thereupon told us, ‘You have arrived with an excellent arrival, you have come from the Lesser Jihad to the Greater Jihad—the striving of a servant (of Allah) against his desires.
Altså, de hadde kommet tilbake fra en krig og til en større krig: nemlig å streve mot sine lyster for Allahs skyld.
Koranen angående Jihad:
29: 69. And those who strive in Our (cause),- We will certainly guide them to our Paths: For verily Allah is with those who do right.
Ordet Jihad i seg selv betyr å streve, og Allah er med de som strever for Allah og gjør det gode.
august 23, 2010, kl. 09:35 |
«Ordet Jihad i seg selv betyr å streve»
Det gjør vel nesten «Mein Kampf» også… Den trenger ikke være en bokstavelig kamp.
Nok om det…
97% av bukharihadithene som omhandler jihad er helt klart i form av væpnet kamp. De tre gjenværende prosentene er i gråsonen og kan i stor grad tolkes til det man vil.
Så da er spørsmålet… er det rimelig å anta at man ignorerer 97% av hadithene for å fremheve de 3 prosentene som man kan tolke slik man vil?
Da er man jo litt tilbake til denne «dårlige muslimen» som har lagt sin egen tolkning i ting, men som helt klart her får beskjed om at man kan ikke bare tolke slik i hytt og gevær.
august 25, 2010, kl. 12:48 |
Hei Aisha, er det noen måte å komme i kontakt med deg på? 🙂 Hadde vært spennende å ta en prat!
august 25, 2010, kl. 01:05 |
midtøsten….er noe helt annet enn europa. i mø definerer man seg ut ifra både religion, etnisitet og nasjonalitet på helt andre måter enn de fleste andre steder i verden. Kristne arabere f.eks, du får sjeldent noe ut av de og, når det gjelder å si «religion bryr meg svært lite». Det er en del av selvidentifisering som individ opp mot en gruppe.
God post forresten.
august 25, 2010, kl. 08:22 |
Og ikke minst STAMME/KLAN har mye å si mange steder.
august 25, 2010, kl. 12:47
Sendt deg mail, Spiff:)
august 25, 2010, kl. 18:08
Svart deg på mail, Olav.
august 27, 2010, kl. 19:37 |
@Aisha Kausar
«Om barnet adlyder moren, så er det for barnets beste. Om barnet velger å ikke adlyde moren, kan det går veldig galt.»
Hva slags komplekser har man når man ønsker seg en evig, allstedsværende, allvitende forelder som med strenge øyne følger med på absolutt alt man gjør og tenker?
Og, moren sender vel ikke barnet et sted for å pines til evig tid om nå ungen skulle brenne seg? Selvfølgelig ikke, barnets mor er neppe hverken ondskapsfull eller psykopatisk.
september 8, 2010, kl. 19:11 |
jeg har også merket at mange som kaller seg for muslimer ikke er så praktiserende. jeg har en venninne som drikker, hatt sex før ekteskap, gjort /gjør mye u islamsk, men faktisk så gikk hun med hijab, disse tingene gjorde hun før hijab, med hijab og etter at ho tok den av. men likevel «er» hun den stolteste muslim. man skulle trodd hun var praktiserende så mye som hun snakker om islam osv. jeg vet også om mange muslimske gutter som er sånn, de kan for exempel si til muslimske kvinner «hvorfor bruker ikke dere sjal» men de er tusen ganger værre, de driver med mye uislamsk, men likevel er de som jenten jeg nevnte, stolte over å være muslimer.
jeg synes folk som gjør mange u islamske ting, som sier de er muslimer burde skamme seg. de kan kalle seg for kulturell muslim, el. noe liknende, men jeg liker ikke at slike mennesker sier de er muslimer. det setter praktiserende muslimer i et dårlig lys.