Muslimer ute, muslimer hjemme

Jeg får en del innspill til denne bloggen, med forslag til hva folk synes jeg bør skrive om. Det synes jeg er supert, og er takknemlig for alle innspill 🙂 (selv om jeg dessverre ikke får respondert på alt)

En del av disse innspillene dreier seg om hva noen muslimer gjør ute i verden. Forfølgelse av kristne, barnebruder, slaveri mm. «Hvorfor skriver du ikke om det»?

Så her er noen tanker om det. En del av dette har jeg tidligere sagt i debattene i kommentarfeltet, men jeg tror det er greit å oppsummere det i en bloggpost.

———–

1: Muslimer er forskjellige.

Dette er et banalt poeng, men det må sies igjen. Muslimer tolker og lever ut islam på forskjellige måter. I verden er det over 1.5 milliarder muslimer. Noen tolkninger av islam er mer vanlige enn andre, men likevel er det stort mangfold. Et eksempel: Fram til 1800-tallet var det relativt stor enighet blant muslimer om at slaveri var tillatt i følge islam. Sannsynligvis var slaveriet i islamske land langt mer humant enn slaveriet i Vesten/USA, blant annet fordi koranen tydelig regulerte hvordan slaver skulle behandles (se spennende intervju med en historiker om dette her).

Men på 1800-1900-tallet skjedde det en teologisk nyorientering blant muslimske lærde, og mange begynte å mene at slaveri var mot islam. Blant annet var den paksistanske islamisten Mawdudi viktig i denne teologiske nytolkningsprosessen. Det han brukte som argument var dette: Profeten Muhammed hadde holdt fram som et ideal å frigi slaver. Derfor var det Guds vilje at slaveriet skulle opphøre. Men et så radikalt budskap var ikke mulig på profetens tid, så det måtte skje gradvis, sa teologene. Og i dag kjenner jeg ikke en eneste norsk muslim som mener at slaveri er i tråd med Guds vilje.

Men: Det finnes fortsatt et par muslimske land der slaveri foregår, for eksempel Mauritania og Niger i Afrika. Der blir slaveriet forsvart med argumenter hentet fra islam – det står i koranen, osv.

Hva betyr dette? Bør jeg være opptatt av å finne ut hvorvidt slaveri er et utbredt fenomen blant norske muslimer, fordi muslimer i Mauritania og Niger mener at det er i tråd med islam? Nei. Muslimer tolker islam forskjellig, og ingen norske muslimer (i hvert fall ingen jeg vet om) mener at slaveri er ok. Det er muslimene i Mauritania og Niger som representerer unntaket.

———-

2. Det er forskjell på å være minoritet og majoritet.

I en del muslimske land skjer det forfølgelse av religiøse minoriteter. I Iran blir bahaier og andre ikke-muslimer, men også sunni-muslimer forfulgt, for eksempel. I Egypt har de koptiske kristne det vanskelig. I Pakistan kan kristne oppleve stor forfølgelse, det samme gjelder ahmadiyya-muslimer.

Betyr det at vi kan forvente at norske muslimer, for eksempel de med røtter i Pakistan, skal begynne å trakassere norske kristne? Det antyder Hege Storhaug her.

Men der tar Storhaug feil. Det er nemlig stor forskjell på å være minoritet og majoritet. Det er snarere regelen enn unntaket at minoriteter – enten det er religiøse, språklige eller etniske grupper – blir undertrykt av majoriteten. Det gjelder ikke bare muslimske land. Det gjelder kristne land som Russland og Hviterussland, det gjelder det offisielt ateistiske Kina, det gjelder det hindu-dominerte India, det gjelder buddhistiske Bhutan, det gjelder Israel. Blant annet.

De vestlige landene i dag, men sin relativt store religionsfrihet, er egentlig det store unntaket, både historisk og i nåtid. Men også her ser vi tendenser til innskrenking av religionsfriheten – forbudet mot byggingen av moskeer i Sveits, den underlige debatten om det muslimske senteret i New York, med mer – islamkritikeren Lars Gule sammenligner nå hetsen mot muslimer med hvordan jødene tidligere ble behandlet.

Derimot ser man ofte at folk som lever som minoriteter blir opptatt av minoriteters rettigheter. I Norge og Europa lever muslimer som en minoritet. Det gjør at mange av muslimene her utvikler et sterkt engasjement for menneskerettigheter for alle, fordi de selv kjenner diskrimineringen på kroppen. For eksempel har Islamsk Råd Norge gitt ut en erklæring sammen med Den norske kirke om at alle skal ha rett til å skifte tro.

Mitt håp er at dette engasjementet for menneskerettigheter som man kan finne blant mange vestlige muslimer, etter hvert vil prege de muslimske landene de kom fra – at norsk-pakistanske muslimer vil kunne gi et lite bidrag til at kristne blir bedre behandlet i Pakistan, for eksempel.

For å oppsummere: Muslimer i Norge har erfaring med å være minoritet, og ser verden gjennom det perspektivet. Derfor er mange mer opptatt av religionsfrihet og menneskerettigheter enn av å innskrenke andres tro. Så nei – jeg tror ikke det er noen store fare for at norsk-pakistanske ungdomsgjenger skal begynne å ramponere kirker i Oslo.

———

3. Poenget!

Til oppsummering: Jeg mener altså at man ikke kan lese om hva som skjer i land der muslimer er i majoritet, og så tro at man vet det som er å vite om muslimer i Norge. Verden er mer komplisert enn som så 🙂  Dette betyr selvfølgelig ikke at alt er såre vel blant norske muslimer. For slik er det ikke. Men for å forstå islam og muslimer i Norge må man først og fremst se på hvordan muslimer lever her, ikke hva som skjer i Pakistan eller Egypt.

————————–

Oppdatering: Jeg fikk en god innvending på facebook, der det ble påpekt at en del muslimer i Norge og Europa har sagt eller gjort antisemittiske ting. Det er helt riktig, noe jeg har skrevet om flere ganger.

Hvordan stemmer det med det jeg skrev om at muslimer i Vesten ofte er opptatt av minoriteters retigheter? Det enkle svaret er at dette er både-og: Mange blir opptatt av minoritetsrettigheter, men ikke alle. Muslimer er som sagt forskjellige, og det er en viktig del av bildet (det er mest unge menn som står for de antisemittiske angrepene).

Men det litt mer kompliserte svaret er at forholdet til Israel og jøder ofte er et slags «unntak» for noen muslimer. Noen muslimer kan være mot terror mot sivile overalt, men de godtar selvmordsbombing i Israel. Og en muslim kan være tolerant, liberal, opptatt av homofiles og kvinners rettigheter osv – og i neste øyeblikk slippe ut ekstremt fordomsfulle kommentarer om jøder.

Uansett er antisemittismen blant muslimer i Europa ikke en «religiøs» greie. I koranen står det stygge ting om både kristne og jøder, men man finner ikke tilsvarende antikristne holdninger blant dagens muslimer. Antisemittismen henger svært tett sammen med Palestina-konflikten. Hver gang Israel er i krig øker angrepene mot jøder i Europa, og så synker de igjen når Israel går inn i en (relativt) fredelig fase.