– Det viktigste i islam er rettferdigheten

Endelig tid til å oppdatere bloggen igjen… med en liten episode fra forrige uke:

I blant spør jeg folk jeg treffer hva de mener er det viktigste i islam.

Svarene jeg får er forskjellige. De fleste muslimer mener at islam er én uforanderlig ting – men likevel ser det ut som ulike muslimer legger vekt på ulike ting.

Nylig spurte jeg en ung kvinne om dette. Hun visste veldig godt hva hun skulle svare.

– Det viktigste i islam er rettferdigheten! At alle mennesker er skapt av Gud, og alle mennesker er like! Kristne, jøder, muslimer, europeere, afrikanere – alle er Guds barn, og alle har lik verdi.

– Hvilke konsekvenser får det?

– Det betyr at jeg ikke har noe mer rett til velstand og penger enn folk som bor i andre deler av verden. At vi her i Vesten har så veldig mye mer enn andre… det er rett og slett feil.

——–

Tonen i det hun sa minnet langt på vei om man kan høre fra radikale kristne, som argumenterer mot urettferdigheten i verden og miljøødeleggelser ut fra sin kristne overbevisning.

– Og jeg vet at jeg må være et godt menneske mot de jeg har rundt meg. Jeg må behandle familien min, vennene mine og kollegaene mine med respekt. Det er islam det, sa hun.

Der og da følte jeg at hun og jeg egentlig ikke var så alt for forskjellige. Jeg med min kristne tro, som jeg også tolker som noe som aller mest har med ansvar for verden og mennesker å gjøre. Og hun med sin islamske tro, som dreide seg om mye av det samme.

Mens andre ganger – med andre muslimer – oppleves forskjellene som større. Noen muslimer betoner for eksempel sterkt den enkeltes personlige ansvar, og kan derfor havne langt til høyre på den politiske skalaen. Det samme gjelder blant kristne, der særlig en del amerikansk-inspirerte kristne mener at det personlige ansvaret og den frie viljen man har fått av Gud gjør at det riktige er å ha en minimal stat som ikke «syr puter under armene på folk».

Så med fare for å si det åpenbare: Muslimer er, akkurat som kristne, ateister og alle andre – uenige seg i mellom. Noen ligger til høyre, andre ligger til venstre, og noen plasserer seg ikke på skalaen i det hele tatt.

———-

Ønsker ellers alle blogglesere en god helg!

Hjemme hos familien Selaihi

Bare en liten anbefaling herfra i dag: Se dette programmet!

Are Sende Olsen, den ene halvdelen av det irriterende men likevel veldig morsomme komikerparet Are&Odin, har laget et program for NRK der han i seks episoder skal bli kjent med religiøse minoriteter i Norge.

Først ut er muslimene. Han har derfor bodd en uke hjemme hos familien Selaihi, en familie jeg har hatt en del med å gjøre, og der faren er leder av rådet («shuraen») i Rabita-moskeen i Oslo (som egentlig heter Det islamske forbundet men som alle kaller Rabita).

Det er både morsomt og lærerikt – man kommer tett på hverdagen til en muslimsk familie. Anbefales!

Kristendom, islam og vold

Jeg har skrevet et innlegg med denne tittelen på Verdidebatt, etter all debatten som oppstod etter det forrige innlegget jeg skrev der. Jeg tror en del folk misforstod hva jeg mente, så da prøver jeg å oppklare. Blant annet hevder jeg at religion sjelden er årsaken til at en krig starter, men at det kan bli brukt til å legitimere den.

—

Ellers: Hvis noen skulle komme med direkte utfordringer til meg utfra det jeg skrev her er det ikke sikkert jeg får svart. Er litt sliten for tida (høst og sånn), så da er ikke nettdebattering det jeg prioriterer aller høyest. Kommer sterkere tilbake.

Sannheten om Harun Yahya

Som jeg har skrevet noen ganger før skriver jeg ikke mye på denne bloggen om ting som skjer utenfor Norges grenser, men i blant gjør jeg unntak – spesielt når det gjelder ting som er relevant for muslimer i Norge.

Det skal jeg gjøre denne gangen. I dag ble jeg nemlig oppmerksom på den tyrkiske forfatteren Harun Yahya, som blir lest av en del unge muslimer i Norge. Jeg har vært borti ham før og sett ham referert til, men ikke satt meg videre inn i hvem han er.  Yahya – som egentlig heter Adnan Oktar – har de siste årene profilert seg på å argumentere mot evolusjonen og for kreasjonisme. Det har gitt ham støtte fra flere religiøse miljøer, både kristne og jødiske.

I tillegg har han vært klar på at terrorisme er mot islam.

——-

Det er selvfølgelig flott at Yahya argumenterer mot terrorisme. Når det gjelder kreasjonisme er jeg kritisk til det og synes helt ærlig at det er noe tull – men i et demokratisk samfunn må vi få lov til å tro på det vi vil. (og kreasjonisme truer ikke Norge på noen som helst måte – tross alt er det 1 av 10 nordmenn som ikke tror på evolusjonen i det hele tatt, og bare 59 prosent av oss har full tiltro til evolusjonsteorien).

Langt mer alvorlig er at han er tilhenger av en konspirasjonsteori om frimurerne (se forøvrig denne bloggposten om konspirasjonstenkning blant enkelte muslimer). I begynnelsen av karrieren var han også uttalt antisemitt, men det sluttet han med i løpet av 90-tallet – nå er han tvert i mot opptatt av dialog med andre religioner, og ser på darwinismen og ateismen som den store felles fienden.

——–

Etter litt googling fant jeg imidlertid ut at Yahya ikke er den mange av hans tilhengere nok tror at han er. Magasinet New Humanist sendte en journalist til Istanbul over flere måneder, for å prate med folk som hadde vært borti Yahya fra starten. Det de fant ut er ganske enkelt sjokkerende.

Yahyas tidligere tilhengere forteller om en leder som på 80-tallet skapte en tett gruppe han hadde total kontroll over – en kult.  I den laget han sin helt egen form for islam. Blant annet mente han da at tradisjonene etter profeten Muhammed ikke gjaldt, og innskrenket for eksempel antallet obligatoriske bønner til tre.  I tillegg mente han at han hadde rett til å ha sex med alle kvinnene i gruppa.

Utover 90-tallet begynte han å bli involvert i politikk og næringsliv. Et pressmiddel han brukte var å tvinge jenter til å tilby sex til mektige menn, noe som ble filmet – og deretter brukt som pressmiddel mot de som deltok.

Sent på 90-tallet og på 2000-tallet skapte han et «snilt» offentlig bilde av seg selv, der han fordømte terrorisme og var for dialog med andre religioner. Men hele tiden skal han ha beholdt den sterke kontrollen over gruppa han hadde rundt seg (blant annet måtte alle gå med nesten like klær).

Inntrykket journalisten har er at han er en umoralsk opportunist som gjerne forandrer på meningene sine, og som primært er drevet av et ønske om makt.

——-

Noen vil kanskje være skeptiske til fremstillingen i denne artikkelen fordi den delvis er basert på anonyme kilder. Men ikke alt. Yahya er nå dømt i en tyrkisk rettssal, blant annet for dette med å ha tvunget jenter til å ha sex med mektige menn – noe de to tyrkiske fotomodellene Tugce Doras og Seckin Piriler har vitnet om at skjedde med dem.

Og mens Yahya på 90-tallet hadde innflytelse hos det islamistiske Refah-partiet som da var i regjering, har dagens moderate islamske regjeringsparti AKP holdt avstand til ham.

——-

Hvorfor er ikke disse tingene mer kjent blant Yahyas tilhengere i Vesten? Jeg tror en del av forklaringen er at at «Harun Yahya» ikke er hans egentlige navn, men bare et pseudonym han bruker når han skriver bøker. Skandalene rundt ham har skjedd under hans egentlige navn, Adnan Oktar. Det kan ha ført til at disse skandalene ikke har blitt forbundet med forfatteren Harun Yahya.

Men når man vet alt dette: Kan man fortsatt hevde at Yahya er et godt islamsk forbilde?

Korrigering: Jeg var litt for kjapp

Et av de forrige innleggene jeg skrev – om islam som «voldens religion» – genererte uvanlig mye kritisk respons, hvorav mye var saklig og god.

Jeg har tenkt en del over responsen jeg har fått, og dessuten mailet litt med artikkelforfatteren. Jeg har konkludert med at jeg var litt for kjapp da jeg presenterte denne artikkelen så bastant som jeg gjorde – som «fakta om muslimer».

——–

Jeg skal prøve å forklare hva jeg mener. Jeg mener definitivt at denne artikkelen gjør det den sier at den gjør: Den undersøker hvilken «sivilisasjon» som har vært ansvarlig for flest voldelige dødsfall. Konteksten her er nettdebatten der nettopp den islamske «sivilisasjon» ofte blir fremstilt som svært mye mer voldelig enn andre. I blant kan man lese ting som at islams historie er en elv av blod, nærmest – i større grad enn andre. I denne konteksten er det interessant å se at det ikke har vært tilfelle.

Det har vært spurt om man kan stole på tallene i denne artikkelen. Ut fra kontakt med forfatteren har jeg forstått at han ikke regnet dette som et ferdig verk, og egentlig var overrasket over at det hadde nådd offentligheten – og at han jobber med en langt mer grundig studie. Jeg antar at det vil være fulle referanser i en ny utgave. Men i følge ham har han hentet alle tallene fra eksisterende forskning på disse konfliktene, eller fra anerkjente historiske atlas (altså fra så nøytrale kilder som mulig). Jeg er derfor slett ikke enig i at dette skulle være «propaganda», slik noen har antydet.

——–

Men så til korrigeringen. Jeg innser at det var misvisende å rubrisere dette under «fakta om muslimer». For når jeg bruker de ordene, så sier jeg også at dette gir substansiell kunnskap om muslimer – at disse tallene gir oss «fakta» om islam eller om muslimer. Det gjør de ikke. For at disse tallene skulle sagt noe substansielt måtte man gjort langt mer omfattende statistiske analyser. Det er mulig å gjøre slike analyser, og muligens konkludere med hvilken effekt ulike religioner har hatt på krigføring, korrigert for andre faktorer, som befolkning, teknologi, med mer. Men slike analyser er ikke gjort i denne artikkelen. Derfor er det misvisende å bruke ordet «fakta».

Jeg trodde da jeg skrev denne posten at jeg tok klare nok forbehold i forhold til hva dette sier og ikke sier: «man skal selvfølgelig være forsiktig med hvilke konklusjoner man trekker av dette. Dette er svært grove og enkle tall». Men disse forbeholdene har tydeligvis ikke vært tydelige nok, kanskje fordi jeg rubriserte det under føljetongen «fakta om muslimer».

Derfor har jeg nå redigert det opprinnelige innlegget slik at det er mindre bastant i formen.

———

Til slutt vil jeg takke for all responsen! Noe av det fine med bloggformatet er at man får umiddelbar respons. Ideelt sett gjør det at man blir mer skjerpet.

– Det var så mye fokus på overflate i de religiøse miljøene

For en stund siden pratet jeg med en jente som før hadde vært svært aktiv i islamske ungdomsmiljøer – altså i religiøse miljøer knyttet til en moske eller lignende. Hun fortalte at hun ikke var det lenger. Hun var rett og slett blitt lei av alt fokuset på overflaten.

– Det var så mye snakk om korrekte klær, om hvordan man skulle ha hijaben, om hvordan man skulle gjøre det eller det. Til slutt orket jeg ikke mer. Jeg føler meg mye friere sammen med venner utenfor de miljøene, sa hun.

Denne jenta hadde ikke tatt et oppgjør med islam. Hun var fortsatt praktiserende. Hun prøvde å be fem ganger om dagen, hun spiste halal og drakk ikke alkohol, hun datet ikke gutter. Men hun var lei av å de ytre kravene til å være from.

– Det var så mye baksnakking – man snakket om hva folk gjorde eller ikke gjorde. Og mange av jentene var helt besatt av dette med ekteskap og å finne en mann så fort som mulig. Det passet ikke meg.

——-

Men andre personer har andre erfaringer enn denne jenta, selvfølgelig. Jeg har møtt flere damer som har skilt seg, og som føler at miljøet i moskeen ble deres beste støtte i tiden etter skilsmissen. For eksempel. Og jeg kjenner gutter som langt på vei lever i moskeen – fordi de trives så godt der.

Men erfaringene denne jenta har gjort seg er også en del av bildet. I en del muslimske miljøer er det mye fokus på overflate: På hvordan man skal kle seg, på hva andre sier om en, på hvordan man virker utad.

I blant har jeg hørt folk utfordre dette. Sheikh Essam Tallima, som jeg intervjuet til denne bloggen, understreket i et foredrag jeg var på at det viktigste i islam var det indre. Det som finnes i hjertet, intensjonene, ønsket om å gjøre godt mot andre – det er det som er viktigst. Det som er på utsiden er ikke uviktig, men det er det som bor i hjertet som er sentralt.

Mange unge muslimer jeg har møtt prater om at deres første plikt som muslimer er å se på seg selv: Å vurdere om man selv når opp til islams krav. Man har ikke noe med å stille seg doms over andre. Atter andre har fokusert på baksnakking, hvordan det er mot islam.

De tingene denne jenta reagerte på, blir altså også utfordret innad i miljøene – ut fra islam.

——–

Om jeg får være personlig et øyeblikk: Slike erfaringer har jeg også gjort, i enkelte kristne miljøer. Også jeg har noen ganger følt meg fanget i et bur av fromhet: Man kan gjøre det men ikke det, man kan si det men ikke det.

Mens i andre kristne miljøer har det utelukkende vært godt å være.

Filosofen og islamforskeren Lars Gule hevdet i en kronikk i Klassekampen 21. april i år at religion og hykleri henger tett sammen: «Hykleriet synes å være typisk i samfunn hvor religion står sterkt og religiøse institusjoner (praksiser og organisasjoner) dominerer dagliglivet.» (den finnes ikke online, tror jeg)

Men jeg tror at analysen til Gule er for enkel. Dette er nemlig en utfordring for alle miljøer der man tror sterkt på noe. Da skapes det gjerne et sosialt press som gjør at det kan være vanskelig å avvike fra normen. Hvis man lever i en gjeng der alle er sterkt troende vegetarianere som mener at kjøtt=drap, så sniker man seg kanskje inn på MacDonalds i smug? Og jeg pratet akkurat med en ateist som fortalte at han nå hadde blitt klar over at flere i hans tidligere omgangskrest hadde gått med religiøse grublerier, men at de aldri hadde sagt det til noen – fordi de var redd for reaksjonene fra sine religionskritiske og ateistiske venner.

——–

Konklusjon: Toleranse er ikke enkelt. Mange prater om det, men få får det til. Utfordringen er å holde fast ved det man tror på – og kunne stå for at man mener at det er rett – men likevel akseptere at andre velger annerledes.

I de religiøse miljøene som denne jenta var i er kanskje utfordringen å tillate folk å være mer forskjellige på overflaten?

——

Forøvrig vil også denne bloggen gratulere Liu Xiaobo med fredsprisen!

Voldens religion?

OBS: Dette innlegget er redigert i forhold til det jeg opprinnelig skrev. Les om det her.

——

For noen dager siden kom jeg over en forskningsartikkel som prøver seg på et svært omfattende prosjekt: Nemlig å finne ut hvorvidt det stemmer at islam er en mer voldelig religion enn andre, slik man i blant kan lese i debatter om islam.

Forskeren tar utgangspunkt i Samuel Huntingtons tese om at verden kan deles inn i ulike «sivilisasjoner«, blant annet den kristne, anti-teistiske (altså ateistiske, den kommunistiske), den islamske, den indiske, med mer. Så finner han de tallene forskere i dag opererer med for hvilke dødsfall som følge av krig eller konflikt de ulike sivilisasjonene har vært ansvarlige for, fra antikken og fram til i dag.

I utgangspunktet var jeg skeptisk da jeg leste om dette, fordi det jo åpenbart er svært vanskelig å si noe sikkert om dødsfall i ulike konflikter helt tilbake til antikken (noe forskeren selvfølgelig er klar over), og fordi artikkelen er gitt ut av en islamsk institusjon i Jordan.

Men da jeg leste ble jeg positivt overrasket. For det første er forfatteren, Naveed S. Sheikh, en seriøs forsker som tidligere har gitt ut to tunge bøker om den muslimske verden i dag. For det andre er artikkelen godt skrevet, og den opererer ikke skråsikkert med tall. For det tredje er det ingen tendenser her til å unnskylde kriger eller koloniseringer av muslimer. De tidlige islamske krigene – blant annet slaget ved Yarmuk – står oppført som ting den islamske siviliasjonen må ta på sin kappe, ikke som en krig muslimene den gangen var nødt til å ta i selvforsvar. Og den arabiske/islamske slavehandelen står oppført.

———-

Og resultatene forfatteren kommer fram til er forbløffende. Ikke bare har den islamske sivilisasjonen vært mer fredelig enn den kristne sivilisasjonen, den er faktisk en av de mest fredelige sivilisasjonene over hodet. Et ca. anslag er at den islamske siviliasjonen har vært ansvarlig for 32 mill. voldelige dødsfall. Mens den kristne sivilisasjonen har vært ansvarlig for ca. 178 mill. voldelige dødsfall. Selv om man trekker fra 2. verdenskrig, som sto for ca.60 mill. voldelige dødsfall, kommer likevel den islamske verden ut som langt mer fredelig enn den kristne sivilisasjonen.

———-

Man skal selvfølgelig være forsiktig med hvilke konklusjoner man trekker av dette. Dette er svært grove og enkle tall, noe forskeren selv er klar over. Det står ingenting her om årsaker til dødsfall, om forskjeller innad i sivilisasjonene, og så videre. En rimelig faktor å ta med er for eksempel at den kristne og den kommunistiske sivilisasjonen kommer såpass høyt opp på lista fordi kristne og kommunistiske land i mange år hadde et stort teknologisk forsprang, og derfor hadde mulighet til å drepe mange flere mennesker.

Likevel sier disse tallene oss noe: De bør gjøre oss mer tilbakeholdne med å påstå at den islamske verden per def er mer voldelig enn andre sivilisasjoner eller kulturer.

———

Oppdatering: Jeg må visst klargjøre hva jeg mener dette sier oss, siden noen har misforstått denne bloggposten. Jeg prøver IKKE å si at det finnes «sivlisasjoner» med visse egenskaper eller trekk. Det mener jeg ikke. Tvert i mot. Jeg prøver heller ikke å vurdere den ene «sivilisasjonen» opp mot den andre.

Men: I dagens islamdebatt – spesielt på nettet- blir det ofte sagt at muslimsk terror skyldes en antatt inneboende voldelighet i islam. Og dette blir ofte kontrastert med kristendommen, som blir fremstilt som fredelig og humanistisk. Det disse tallene viser oss er at det neppe er islams «iboende voldelighet» som er årsaken til muslimsk terror i dag. I så fall ville den islamske «sivilisasjonen» logisk sett vært mer voldelig enn andre opp gjennom historien. Og det er den altså ikke.