Kronikk: Frihet, likhet og sekulære muslimer

Denne kronikken hadde jeg på trykk i går (lørdag 27.11) i Dagbladet. Fikk tillatelse av Dagbladet til å legge den ut her også.

———

Walid al-Kubaisi sier at han har laget en film om Det muslimske brorskap. Det har han ikke.

Medlemmer av det muslimske brorskap i Egypt

På torsdag så jeg Walid al-Kubaisis dokumentarfilm Frihet, likhet og Det muslimske brorskap på Vika kino i Oslo. Skal man dømme ut fra reaksjonene i salen gjorde filmen sterkt inntrykk på dem som så den. «Er det sant», utbrøt sidemannen min flere ganger. «Oi… det er utrolig».

Budskapet i filmen er enkelt og slående: Den islamistiske bevegelsen Det muslimske brorskap har nå infiltrert Europa. De ønsker å ta over og innføre en islamsk stat her også, de «undergraver demokratiet fra innsiden», slik al-Kubaisi skriver i presentasjonen. Problemet er at filmen ikke dokumenterer dette, og egentlig i liten grad handler om Det muslimske brorskap.

———

I mesteparten av filmen møter vi sekulære muslimer i den arabiske verden, som mener det samme som al-Kubaisi. De fleste av dem er politiske motstandere av Brorskapet, og følgelig svært kritiske til bevegelsen. For å ta en parallell: Det er som om en egyptisk filmskaper kom til Norge for å lage en film om SV, og primært intervjuet politikere fra FrP. Eller om noen ville lage en film om Høyre, og primært intervjuet politikere fra Rødt.

Mohammed Mahdi Akef

Høydepunktet i filmen er et intervju med Brorskapets nylig avgåtte leder i Egypt, Mohammed Mahdi Akef. Der sier han ting som ved første øyekast virker til å bekrefte det kritikerne sier: Ja, han drømmer om at Europa skal bli en islamsk stat. Men hva sier han egentlig? Dette: Hans drøm er at europeerne selv en gang skal ønske en islamsk stat. Brorskapet i Europa presenterer islam. Så er det opp til europeerne å bestemme hva de gjør med dette budskapet. I praksis skiller ikke dette seg nevneverdig fra det konservative kristne har drevet med i alle år: misjon – å bruke ordet til å forsøke å omvende andre til sin egen tro. Akef må gjerne drømme om dette, selvfølgelig. Men de som tror at europeerne i store masser vil konvertere til islam og deretter vil ønske en islamsk stat må gjerne rekke opp en hånd.

———

De siste månedene har det kommet ut to grundige bøker om Det muslimske brorskap i Europa, fra forskere som har intervjuet mange av de ledende muslimbrødrene i dagens Europa: The New Muslim Brotherhood in the West av Lorenzo Vidino, og The Muslim Brotherhood: The Burden of Tradition av Alison Pargeter. Begge disse bøkene er til dels svært kritiske til brorskapets virksomhet. Men de tegner et helt annet bilde av organisasjonen enn al-Kubaisis film gjør. For det første er brorskapet mangfoldig: I Europa er det et nettverk heller enn en sentralstyrt organisasjon, der de ulike nasjonale avdelingene opererer selvstendig. Derfor er det også store forskjeller på profilen til de ulike nasjonale gruppene, og det finnes ikke noen sentralkomité som koordinerer og styrer virksomheten.

For det andre har Brorskaps-avdelingene i Europa helt andre praktiske mål enn brorskapene i muslimske land. I muslimske land har et viktig mål vært å komme til makten ved demokratiske midler, for slik å innføre shariah, islamsk lov. I Europa har ikke det vært noe mål. Målet har vært å bevare de muslimske minoritetene så islamske som mulig. Fokus for brorskapenes virksomhet er altså de muslimske minoritetene, ikke storsamfunnet.

———

Hva handler da filmen om, hvis den ikke handler om Brorskapet? Den handler om de sekulære muslimene, som al-Kubaisi selv. Og det er viktig nok! I vestlige medier kan man i blant få inntrykk av at det er liten selvkritikk og opposisjon i muslimske land. Det stemmer ikke. Og det blir godt dokumentert i denne filmen. Her får vi møte egyptiske muslimer som sier ting om tradisjonell islam og muslimer flest som man må svært langt ut på den norske høyresiden for å høre. Filmen viser at den arabiske verden er langt mer mangfoldig enn hva man kan få inntrykk av.

Når filmen blir vist på TV2 på mandag kveld er det derfor disse brillene man bør se den med. Den dokumenterer at det finnes sekulære muslimer både i Vesten og i muslimske land, og at disse stemmene må inkluderes i vårt bilde av muslimer og den muslimske verden. Men et substansielt innlegg om hva Det muslimske brorskap er i dag, det er denne filmen ikke.

– Det er galt

…sa en muslimsk fyr jeg pratet med på treningssenteret jeg går på her i Oslo. Han hvisket det til meg.

Han tenkte på dette: Mange muslimske gutter går og trener der. Men skulle det dukke opp en muslimsk jente kan hun få skjeve blikk og muligens tilsnakk fra noen av de muslimske gutta. Derfor holder de seg stort sett unna.

——–

– Mange av de som er her er konservative muslimer, ikke sant. De mener at man må unngå for mye kontakt mellom kvinner og menn. Derfor kan de gi tilsnakk til de muslimske jentene som dukker opp her, sa han.

Men han sukket.

– Det er jo helt ulogisk! Det er mange ikke-muslimske norske jenter som trener her. Hvorfor har de muslimske mennene lov til å trene her da? Gjelder det forskjellige regler for kvinner og menn? Må kvinnene unngå kontakt med menn, mens det ikke gjør noe om mennene har det?

———

Mannen jeg pratet med var selv muslim. For ham var det viktig å skille mellom kultur og religion.

– Den greia her, at det er strengere krav til kvinner enn til menn, det er kultur, ikke sant. Det har ikke noe med islam å gjøre.

Han var svært bestemt.

– Man må bestemme seg. Enten er det galt å trene her for både kvinner og menn. Eller så er det lov for begge.

——–

Oppdatering: Har fått tilbakemelding fra et par muslimske jenter som sier at de IKKE har denne erfaringen, når de trener på SATS, Elixia, Nautilus, studiesteder osv. At de tvert i mot kan få mer blikk fra ikke-muslimer, dersom de trener med hijab for eksempel. Viktig å ha med det også!

(noe av forskjellen kan skyldes at jeg trener på et sted der det er relativt mange muslimske menn, og der en del av dem kanskje er mer tradisjonelle enn de som trener på Elixia. eller så er det rett og slett noe med dette treningssenteret – at det generelt er mer mannsdominert)

Oppdatering 2: Jeg har fått såpass mange tilbakemeldinger nå fra muslimer som ikke kjenner seg igjen i dette (også her i kommentarfeltet), at det virker som dette slett ikke regelen på treningssentrene her i Oslo. Viktig presisering! (og beklager hvis jeg skapte et skjevt inntrykk med denne teksten)

Samtidig har jeg også fått høre et par historier om ektemenn som har motsatt seg at konene deres skulle trene, og det jeg har skrevet om dette konkrete treningssenteret er i hvert fall ikke oppspinn.

Så: Det er nok et reelt fenomen det jeg har skrevet om her, men åpenbart ikke regelen på treningssentre flest.

– Vi har blitt mer religiøse på grunn av presset

…sa en mann jeg pratet med for en stund siden.

– Det er så mye fokus på islam, ikke sant. Terrorisme, integrering, alt det der. Vi får hele tiden høre at vi er et problem. Derfor er det mange som virkelig har satt seg inn i islam, for å kunne svare på kritikken. Og de unge som vokser opp i dag har blitt mer religiøse på grunn av det.

——–

Jeg tenkte på dette da jeg leste intervjuene med Ayaan Hirsi Ali, som har vært i Norge for å lansere boka Nomade som nå er oversatt til norsk. Hvis man skal forenkle budskapet til Ali veldig så mener hun i korthet at islam er stort problem, både i verden som helhet og for Europa på grunn av islamsk innvandring. I Nomade tar hun blant annet til orde for massiv kristen misjonering mot muslimer (men det er ikke for at muslimer skal bli frelst, slik en tradisjonell kristen vil tenke, men for at det skal redde dem selv og samfunnet fra islam).

Ayaan Hirsi Ali

Jeg skal ikke si mye om uttalelsene til Hirsi Ali. Bare dette: Det presset Hirsi Ali ønsker at man i Vesten skal legge på muslimer vil sannsynligvis bare virke mot sin hensikt (ut fra hennes intensjoner), og få muslimer til å bli mer religiøse og mer opptatt av islam. For det bildet som mannen jeg pratet med tegnet opp har jeg hørt hos flere: Mange ble opptatt av islam nettopp fordi samfunnet rundt dem var så opptatt av islam.

——-

– Det var så mye snakk om islam, ikke sant. Hele tiden. Og folk spurte meg om hva jeg mente om det og det som muslim. Så da ville jeg finner mer ut av ting, ikke sant? Så begynte jeg å lese, og begynte snart å praktisere islam for alvor.

Sa en ung mann jeg pratet med, som sto i full religiøs mundur – kufi (bønnelue) og hvit kjortel.

– Jeg var ikke så opptatt av islam før, sa en jente.

– Men nå føler jeg at jeg nesten må begynne å gå med hijab. Fordi alle snakker så mye om hijab og at det er et problem! Da får jeg lyst å vise dem fingern og bare gå med hijab på tross, for å vise at jeg gjør som jeg vil. Samtidig… så er det vel ikke det som er poenget med hijab… det er jo noe man skal gjøre på grunn av Gud. Så jeg har ikke begynt med det ennå.

——-

Hva tenker dere lesere?

Konklusjon: Ingen sensur

De siste to postene har jeg skrevet om debattklimaet her på bloggen, og at jeg vurderte å begynne å redigere mer aktivt – og å stramme inn på hva jeg slipper gjennom.

Etter å ha tenkt litt har jeg landet på at jeg ikke kommer til å snevre inn i forhold til hva jeg har praktisert tidligere, langs linjene jeg skisserte i forrige post. Grunnen er denne: I bloggosfæren er det en tendens til at debatter blir ensrettet, at det bare er folk som er enige med hverandre som prater sammen. Slik er det for eksempel langt på vei på document.no, der reaksjonene ofte blir sterke hvis det kommer noen «utenfra» og blander seg i debatten.

Noe av det jeg synes har fungert bra med denne bloggen er at folk med forskjellige ståsteder har pratet sammen. Slik ønsker jeg at det skal fortsette å være. Derfor kommer jeg til å fortsette å la alle meninger slippe gjennom, så lenge de blir fremført på en sivilisert måte.

——–

Men på et område kommer jeg til å være strengere enn før: Det er når det gjelder bastante generaliseringer om folkegrupper eller religiøse grupperinger. Uttalelser som «muslimene vil ikke integrere seg» eller «de norske hater muslimer» kommer jeg ikke til å godta – med mindre man kan underbygge det med statistikk og forskning. Hva kan man si i stedet? Slik, for eksempel: «Jeg har inntrykk av at mange muslimer ikke ønsker å integrere seg i det norske samfunnet», eller «jeg har følelsen av at mange nordmenn hater muslimer».

Jeg kommer også selv til å forsøke å delta mer aktivt i debattene for å sikre at tonen her fortsetter å være gemyttlig, og at det ikke blir mobbetendenser. Og jeg vil igjen oppfordre muslimske lesere til å henge seg på debattene, og skal prøve å gjøre det jeg kan for at dette forblir en debattarena der alle kan føle seg vel.

Røde linjer i kommentarfeltet

Kommentarfeltet her eksploderte i natt, etter at VG linket opp til bloggen. Jeg var opptatt og kunne ikke rydde opp, har prøvd å fjerne en del nå.

Jeg har ikke landet på hvilken policy jeg skal kjøre her framover. Men jeg kan slå fast hvilke ting som ikke under noen omstendighet blir akseptert:

1. Oppfordringer til vold

2. Oppfordrer til etnisk rensing, at alle muslimer må deporteres fra Europa (eller «religiøs rensing» hvis man heller vil bruke det begrepet)

3. Personangrep («du er tett i huet!»)

4. Rasistiske generaliseringer («nordmenn er tette i huet» eller «muslimer er hjernevaska og hater alle nordmenn»)

———

Det jeg fortsatt godtar er saklige innlegg som er skrevet i en god tone. Derfor har jeg for eksempel latt innleggene til «Europa mot undergangen» stå, fordi han framfører meningene sine (at Europa blir en shariah-stat i løpet av 10 år og at europeere bare må se å komme seg ut) i en sivilisert tone uten personangrep.

– Jeg kjenner meg ikke igjen i den norske islamdebatten

..sa en muslimsk mann jeg pratet med. Han kom fra Senegal, et av de mange afrikanske landene som er dominert av islam, men som likevel skiller seg veldig fra landene som ofte blir trukket fram i norske islamdebatten – Saudi-Arabia, Iran og Afghanistan, for eksempel.

Muslimske kvinner i Senegal (som ellers ikke har noe med denne saken å gjøre)

– Altså: I Senegal er det 94 prosent muslimer. Men i 20 år hadde vi en kristen president! Og det syntes alle var helt greit. Når jeg leser i Norge om dødsstraff i Saudi-Arabia og så videre, og så hører at muslimsk innvandring er farlig – så kjenner jeg meg bare ikke igjen, sa han.

(Senegal har vært definert som en sekulær stat helt siden landet frigjorde seg fra det franske kolonistyret i 1960)

——–

Denne mannen understreket at han var en praktiserende muslim. Men han hadde ikke skjegg (noe praktiserende muslimske menn fra Midtøsten og Asia ofte har), og kona hans – som sto ved siden av – gikk i en elegant knekort blomstrete kjole med bare skuldre (noe som er relativt uvanlig blant praktiserende muslimske kvinner fra Midtøsten og Asia).

– Islam i Senegal er veldig sufidominert. Det viktige er nærheten til Gud. Bønnen. Og at man skal prøve å bli det beste mennesket man kan være, sa han.

———

Tilsvarende ting har jeg hørt fra muslimer med bakgrunn fra Balkan. Folk med bakgrunn fra Albania, Kosovo, Bosnia, Makedonia, Serbia – et stort flertall av innvandrerne fra disse landene er muslimer (fra Serbia har det også kommet kristne flyktninger, men innvandringsforskere jeg har pratet med har sagt at de fleste som har kommet til Norge er muslimer). Til sammen utgjør Balkan-muslimene en betydelig andel av dem som klassifiseres som «muslimer» i Norge.

Mange fra disse landene er opptatt av å definere seg som muslimer, men de praktiserer på en annen måte enn i en del andre muslimske land. På Balkan har grensene mellom de ulike religionene ofte vært utydelige: Kristne har gjerne feiret muslimske høytider, muslimer har feiret kristne høytider, muslimer har spist svin og kristne har avstått fra svin – selv om det nok ble mindre av denne milde religionsblandingen etter de etniske konfliktene fra 80-tallet og utover, der kristen serbisk nasjonalisme spilte en viktig rolle.

(den dag i dag spiller nasjonalistiske kristendomstolkninger en viktig rolle i den serbiske fascismen og nynazismen, noe som likevel ikke får folk i Norge til å anklage kristendommen per se for å være fascistisk – kanskje fordi folk flest forstår at vi kristne er forskjellige og tolker kristendommen på ulike måter?)

———

Når jeg har møtt muslimer fra Balkan sier de mye av det samme som mannen fra Senegal: De kjenner seg ikke igjen i den offentlige samtalen om islam. De utgjør en stor del av den såkalt muslimske befolkningen i Norge, men de føler ikke at islamdebatten i Norge handler om dem i det hele tatt.

———

Forøvrig, når det gjelder debatten på denne bloggen: Jeg vil påpeke en beklagelig tendens. Jeg vet at denne bloggen blir lest av veldig mange muslimer. Men i stigende grad er det bare ikke-muslimer som kommenterer og prater OM islam. Det synes jeg er sterkt beklagelig. Jeg tror det er fordi en del av de muslimske leserne blir skremt bort: Hvis de begir seg inn i samtalen blir de umiddelbart tvunget til å forsvare seg.

Hva kan vi gjøre med dette? Forslag?

I utgangspunktet ønsker jeg å ha stor takhøyde for ulike meninger og den slags her, og har satt grensen ved klare personangrep. Men nå vurderer jeg å gå inn og redigere enda strengere, fordi jeg ikke ønsker en utvikling der muslimer blir skremt bort fra debatten og det bare er vi ikke-muslimer som prater med hverandre.

Hva tenker dere lesere?

(og kommentér gjerne det jeg har skrevet i denne bloggposten også, selvfølgelig)

———-

OPPDATERING!

Øy! Hva skjer med folk? De siste timene har det kommet mange innlegg her, fordi VG Nett linket til denne siden. Jeg har slettet flere av innleggene. Dette er ikke fordi jeg allerede har begynt med en ny og strengere policy her, men fordi flere av innleggene oppfordret til etnisk rensing (kaste ut alle muslimer fra Europa), vold mot muslimer og lignende.

De neste timene er jeg i en middag og kan ikke redigere. Men altså: Oppfordringer til ting som er forbudt enten etter norsk lov (vold mot individer) eller internasjonal lov (etnisk rensing) godtas ikke under noen som helst omstendighet. Bare så det er klart. Jeg sletter med hard hånd alle innlegg som inneholder noe slikt så snart jeg ser dem.

 

– Vi hadde aldri klart å innføre kalifatet

I dag: En kommentar om noe jeg har skrevet om før, den interne uenigheten blant norske muslimer.

De siste dagene kom den igjen til uttrykk, etter at et dialogmøte som Ung Muslim ønsket å arrangere, mellom blant annet Islam Net og Abid Raja, ble avlyst. For å rekapitulere kort: Abid Raja har i sin nye bok Dialog gått enda kraftigere ut mot Islam Net enn han har gjort før, og sier mer eller mindre rett ut at de er ekstremister som det norske samfunnet må passe seg for.

Det har naturlig nok provosert folk i miljøet rundt Islam Net, som har svart med kraftige verbale angrep mot Raja. Dette ønsket Ung Muslim å gjøre noe med, som inviterte Islam Net, Raja med flere til et dialogmøte i Rabita-moskeen, der en del muslimer nok føler seg på tryggere grunn enn på Litteraturhuset.

Men møtet ble ikke noe av. Uenigheten dreide seg formelt om filming: Skulle arrangementet filmes, og hvem skulle eventuelt ha råderett over filmen?

Men mer grunnleggende dreide det seg nok om at det ikke var tilstrekkelig tillit mellom partene.

———

I etterkant har jeg sett flere muslimer spøke med dette: «Altså, nå må jo folk skjønne at vi ikke kommer til å ta over og innføre kalifatet, når vi ikke en gang klarer å få til et skarve dialogmøte»?

Dette ble sagt på spøk. Men det skjuler en god del sannhet. Muslimer i Norge er svært langt fra å være en samlet, enhetlig blokk, som kommer hit og har like ønsker for hva som skal skje med det norske samfunnet.

I vår – etterkant av demonstrasjonene etter Dagbladets forside-karikatur – var det snakk om å skape et «islamsk ungdomsråd», der de ulike islamske ungdomsorganisasjonene skulle møtes. Det strandet også, på grunn av ulike interne uenigheter.

Og hvis vi ser på de muslimene som har engasjert seg i politikken, så har de endt opp i vidt forskjellige partier: SV (blant annet Aktar Chaudhry), Arbeiderpartiet (blant annet Hadia Tajik), Venstre (blant annet Abid Raja), Høyre (blant annet Afsan Rafiq) og til og med FrP.

——–

Noen muslimer er lettere fortvilet over denne tilstanden, og drømmer om å se muslimene i Norge samlet – at den muslimske ummah skal stå sammen og støtte hverandre (slik også mange kristne jobber for kristen enhet). Men ut fra dagens tilstand virker det som det er svært lenge til muslimene i Norge samler til en felles front. Det man har klart å samle seg om har vært noen få grunnleggende ting, som for eksempel halal-mat.

——–

Spørsmål til dere som frykter islamsk innflytelse i Norge: Dersom muslimer er splittet og delt, utgjør de likevel en trussel?

Spørsmål til muslimske lesere: Hvorfor er det viktig at muslimer samler seg? Kan det ikke også være positivt at muslimer er forskjellige og mener forskjellige ting?

——–

Oppdatering: Fikk et kritisk innspill på facebook om problemstillingen jeg reiser på slutten her, så en liten klargjøring: Jeg mener ikke at det enten er slik at vi står overfor en umiddelbar fare for islamistisk maktovertagelse, eller at islam/muslimsk innvandring ikke bringer med seg noen utfordringer i det hele tatt. Det finnes selvfølgelig gråsoner der i mellom.