– De falne i Egypt er martyrer

Må bare beklage til alle trofaste blogg-lesere… har blitt et alt for langt opphold her! Men nu blir alt så meget bedre. Har nemlig akkurat sluttet i en deltidsjobb jeg har hatt, og kan vie mye mer tid til bok, master og blogg fremover (noe som for min del er svært etterlengtet).

En jente holder oppe et bilde av Imam Hussein, et av de viktigste forbildene for shia-muslimer.

I går var jeg på et møte med shia-muslimsk ungdom. De fleste sammenhengene jeg har vært i har vært sunni-muslimske. En enkel analogi for å forstå skillet mellom sunni og shia for norske lesere kan være å tenke på protestantisme og katolisisme: Protestanter og katolikker tror begge på Gud og Jesus og de sentrale kristen-tingene, men er likevel uenige om en god del.

På verdensbasis utgjør sunniene ca. 80-90 prosent, og shiaene rundt 10-20 prosent av verdens muslimer. Jeg har ikke sett noen tall på hvordan det forholder seg i Norge, men ettersom en god del av innvandrerne fra Irak og så godt som alle fra Iran er shiaer, kan et anslag være at det er 20-30 prosent shiaer blant de norske muslimene (basert på SSBs innvandrerstatistikk)

(så er det et annet spørsmål om innvandrerne fra Iran kollektivt bør regnes som muslimer, ettersom mange av dem er ikke- eller anti-religiøse)

——–

 

Demonstranter i Egypt.

I dag vil jeg bare trekke fram en ting jeg la merke til på møtet: Hvordan det ble snakket om opptøyene i Egypt og Tunisia.

– La oss åpne med ett minutts stillhet, der vi tenker på martyrene. La oss tenke på Imam Hussein – men også martyrene i Egypt og Tunisia, som har gitt livene sine for friheten, sa møtelederen.

I shia-islam er Imam Hussein – barnebarnet til profeten Muhammed – en ekstremt viktig person. Han døde i slaget ved Karbala i kamp mot Yazid, en kalif som av mange ble regnet som illegitim. Derfor blir han av mange shia-muslimer regnet som en martyr som ofret livet sitt i kampen for det gode.

– Imam Hussein viste oss at det noen ganger er bedre å dø enn leve i undertrykkelse, sa foredragsholderen.

——–

Videre snakket han om hva han mente islam sier om et godt samfunn.

– Islam er for frihet. Ytringsfrihet, trosfrihet og demokrati. I noen muslimske land er det tvang på forskjellige måter, for eksempel er det ikke alltid tillatt å slutte å være muslim. Jeg mener at det er noe mennesker har ført inn i islam. Det var ikke der opprinnelig. Islam har ingenting med tvang å gjøre, sa han.

Slik jeg forstod det ble opprørerne i Egypt i en slik kontekst også tolket som martyrer, i den lange linjen med martyrer etter Imam Hussein. Det at de kjemper for frihet fra undertrykkelse, og for demokrati – det ble tolket som en islamsk handling så god som noen. De unge på møtet ønsket ikke at Egypt skulle bli et diktatur som i Iran. Det virket heller som de mente at det egentlige idealet i følge islam var en demokratisk velferdsstat av den nordiske typen.

Den gangen var det Imam Hussein som ga livet i kampen mot Yazid. I dag er det egyptere som gir livet sitt i kamp mot undertrykkelse. I følge disse unge muslimene var kampen uttrykk for det samme – for det gode, mot undertrykkelse og urett.

——–

Til slutt vil også denne bloggen komme med alle mulige lykkeønskninger til demonstrantene i Egypt – måtte dere lykkes i å felle Mubarak-regimet, slik at et humant og demokratisk Midtøsten kanskje kan vokse fram!

– Det der er ikke islam

..sa en norsk-pakistansk jente til meg.

Det er en stund siden nå: Jeg hadde spurt hva hun mente om dødsstraff for frafall fra islam.

– Nei, det er helt mot islam. «Det skal ikke være tvang i religionen», står det helt tydelig i koranen. Å ta livet av noen på grunn av religion er helt mot islam, sa hun, bombastisk og tydelig.

———

 

Her er Salman Taseers drapsmann, umiddelbart etter drapet.

Jeg kom til å tenke på denne samtalen i dag, da jeg leste en kommentar av redaktør i Minerva, Nils August Andresen. Andresen tar utgangspunkt i drapet på guvernøren Salman Taseer (som ble drept av livvakten sin fordi han ønsket å endre Pakistans blasfemilover). En ting er at Taseer ble drept – politiske drap skjer fra tid til annen, både i muslimske og vestlige land. Det som gjør dette ekstra opprørende er at drapet har fått en del støtte – for eksempel har en mainstream-islamsk organisasjon i Pakistan gått langt i å vise forståelse for drapet.

Dette har fått Andresen til å ta hardere i enn han vanligvis gjør: «I altfor liten grad utfordrer norske muslimer det teologiske grunnlaget for ekstremismen. Det er nemlig ikke slik at de pakistanske tolkningene er merkelige og avvikende tolkninger av tradisjonell islam. Disse dødsstraffene har vært flertallssynet innen islam gjennom det meste av islams historie.»

Det Andresen etterlyser er dette: Teologisk avvisning av blasfemilover og dødsstraff for frafall.

———

Da jeg leste dette ble jeg minnet om samtalen med den norsk-pakistanske jenta. Det var åpenbart at for henne var dødsstraff for frafall fullstendig absurd – hun anså det som umoralsk, og i strid med alt hva islam var for henne. Derfor sa hun det skråsikkert og tydelig: Dødsstraff var mot islam.

Lignende utsagn har jeg støtt på flere ganger. Når en muslim skal ta avstand fra noe andre muslimer driver med, sies det gjerne med disse ordene: Det de gjør er ikke islam. Det har ikke noe med islam å gjøre.

Men så kommer problemet: Når man sier det på denne måten – at terror, konemishandling eller dødsstraff er mot islam – blir man sårbar for motargumenter. For da kan anti-islamske debattanter hente fram hadither eller koranvers eller fatwaer fra den store islamske tradisjonenen, som ser ut til å si noe annet – og så kan de rope, triumferende: «Hva var det vi sa! Se her, det er DETTE som er ekte islam!»

Og så svarer kanskje muslimen: «Nei. Det er ikke islam». Før den anti-islamske debattanten igjen svarer: «Jo, det er det.» Og så har vi det gående.

———

Jeg tror: At norske muslimer vil tjene på å svare på en annen måte. I stedet for å avfeie kritikk med «det er ikke islam», kan man si: «Noen tolker islam på den måten. Jeg er dypt uenig, og tolker det annerledes».

Å svare på denne måten krever mer enn å si «det er mot islam». Det krever at man begrunner hvorfor man mener det, og det krever at man er villig til å kritisere tolkninger som andre muslimer gjør.

Som Andresen er inne på i teksten sin finnes det mange «veier» man kan gå hvis man vil begrunne motstand mot dødsstraff i den islamske tradisjonen: Den vanligste og enkleste er å hevde at dødsstraffen opprinnelig handlet om forræderi mot staten, ikke om frafall fra religion – noe som blir understreket på denne bloggen som handler om temaet (mer teologisk stoff finnes her og her).

Eller man kan søke støtte i det som kalles maqasid al-shariah – de grunnleggende målsetningene bak shariah, den islamske loven. Dette er et hevdvunnet teologisk prinsipp som i nyere tid har kommet til heder og verdighet igjen, og som går tilbake til den klassiske islamske teologen og filosofen al-Ghazali. Dette prinsippet sier at poenget med shariah er at den skal virkeliggjøre visse grunnleggende mål – å bevare liv og helse, med mer. Dersom en lov ikke bidrar til å ivareta disse prinsippene – noe man kan hevde at dødsstraff for frafall ikke gjør – kan loven forandres.

(for de som ønsker å sette seg grundig inn i de teologiske debattene om dette i dagens islam anbefaler jeg denne boka: New Directions in Islamic Thought. dessverre er den ganske dyr)

——–

Jeg husker ikke nøyaktig hvordan samtalen jeg hadde med den norsk-pakistanske jenta forløp videre. Men jeg tror jeg sa noe slikt som dette:

– Men jeg har hørt at en del muslimske lærde har ment at frafall skal straffes med døden?

Og jeg mener at hun svarte noe slikt:

– Ja – det kan være. Men i så fall tar de feil.

———-

 

PS:

Et lite hjertesukk herfra til slutt: Hvis man ønsker at slike debatter ikke skal forekomme blant muslimer, hva er det beste man kan gjøre da? Jo, omtrent det samme som mange gjør i dag: Å henge seg opp i ting som hijab, halal-mat, med mer, mistenkeliggjøre muslimer for ikke å være lojale mot det norske samfunnet, eller å hevde at moderate muslimer bare lyver. For det  som skjer da er at muslimer slutter rekkene og nekter å kritisere hverandre, fordi de føler at de må stå sammen mot det kritiske storsamfunnet.

Og dermed blir det enda vanskeligere for personer som denne jenta å kritisere undertrykkende tradisjoner.

Bloggen åpen igjen

Godt nytt år alle sammen!

Og dermed åpner bloggen og kommentarfeltet igjen – etter en lengre juleferie. Så nå er det mulig å kommentere for dem som ønsker det.

Oppdaterer med et nytt innlegg her en av de nærmeste dagene!