De ulike bildene av profeten

Dagens blogginnlegg er en kommentar til en debatt som pågår, ikke en fortelling eller en reportasje. For tiden pågår det nemlig en sped debatt om profeten Muhammed som historisk person. Journalisten Halvor Tjønn har gitt ut en lenge bebudet biografi om profeten Muhammed – eller, rettere sagt, en fremstilling av hvordan de tidligste muslimske historikerne fremstilte ham. Boka har ennå ikke kommet i butikkhyllene, men har blitt anmeldt og kommentert i flere aviser.

Både Aftenposten og Dagsavisen har anmeldt boka svært kritisk, noe som har fått Hans Rustad på document.no og VGs kommentator Olav Versto til å se rødt. Og Hege Storhaug har skrevet en kronikk i Bergens Tidende der hun skriver at vi kan se «Muhammeds fotavtrykk» i dagens verden (og de er ikke gode, i følge henne).

****

En sjia-muslimsk fremstilling av profeten Muhammed (sjiamuslimer har ikke noe forbud mot å tegne Muhammed, i motsetning til sunnimuslimer).

Jeg skal ikke her ta stilling til innholdet i boka til Tjønn, som jeg ennå ikke har lest. Mitt inntrykk ut fra omtalene er at boka er etterrettelig i forhold til å gjengi andre kilder, men kanskje ikke er like nøytral som Tjønn selv hevder at den er (det virker som om han ikke bare beskriver, men også tar stilling til Muhammed).

Derimot vil jeg ta opp dette spørsmålet: Kan man forstå islam og muslimer i dag gjennom en historisk studie av profeten Muhammed? Det ligger som en undertone i noen av kommentarene som har kommet i kjølvannet av boka til Tjønn: Ja, nå skjønner vi det – det er DERFOR muslimer driver med terror…

På det spørsmålet vil jeg svare nei. For å forstå islam og muslimer i dag må man først og fremst se på hvilke bilder dagens muslimer har av profeten sin. For å ta et eksempel: Mange radikale tenåringer går med bilder av Che Guevara på t-skjorten. I dag vet man at Che var en hensynsløs leder som drepte mange motstandere. Betyr det at dagens tenåringer som går med Che-skjorter egentlig støtter mord på politiske motstandere, eller står i fare for å sette i gang med voldelige revolusjoner hvert øyeblikk? Nei. For tenåringer flest er Che et symbol på håp og kamp for en bedre verden. Ser du en tenåring med Che-tskjorte kan du anta at vedkommende sannsynligvis støtter et parti til venstre for sentrum. Og det er stort sett det.

Tilsvarende har dagens muslimer ulike bilder av profeten. Jihadister som al-Qaida vil kanskje fokusere på profeten som militær leder og hans oppfordringer til å ofre seg for andre. Mens pragmatiske og moderate muslimer vil fokusere på at profeten var jordnær og prøvde å finne praktiske løsninger. Spirituelle sufier vil kanskje fokusere på profeten mest som en god og spirituell person som levde nært Gud.

Kanskje kan man si det slik: Si meg hvilket bilde du har av profeten, og jeg skal si deg hvilken type muslim du er!

****

Har den da ingen verdi, den type bok Halvor Tjønn nå har levert? Jo, selvfølgelig har den det. Akkurat slik religionsforskere har forsket på den historiske Jesus, og prøvd å finne ut om man på vitenskapelig basis kan si noe om hvem han var, er det helt ok at moderne sekulære historikere forsøker å finne ut hvem Muhammed egentlig var. Men man skal ikke tro at en historisk biografi om Muhammed kan lære oss så alt for mye om dagens muslimer, akkurat slik en historisk biografi om Jesus ikke kan lære oss så alt for mye om dagens kristne.

****

Forøvrig: Noen lesere vil kanskje merke seg at jeg har illustrert denne saken med et religiøst portrett av profeten Muhammed. Dels er et for å vise mangfoldet blant muslimer, og hvordan de forholder seg til sin profet. Men det er også en reaksjon på noe VGs kommentator Olav Versto skrev i sin kommentar: At det i dag er umulig å skrive kritisk om Muhammed, eller å tegne ham. Vel, Versto, jeg tror ikke det. Se her. Muslimer flest er ikke voldelige og intolerante. Selv om jeg har lagt ut dette religiøse portrettet av profeten, noe enkelte sunnimuslimske lesere kanskje vil reagere på, er jeg helt sikker på at jeg i natt kan sovne trygt i senga mi på Tøyen.

(Litt bakgrunn: i sunni-islam er det forbudt å portrette profeten. Men i shia-islam er det ikke forbudt, og der har det også vært en tradisjon for religiøse portrett av profeten, som fungerer litt på samme måte som ikoner i den østlige kristne kirken. Og jeg, som ikke-muslim i Vesten, er uansett ikke bundet av de religiøse påbudene i sunni-islam)

Og ønsker alle lesere en flott uke!

To nyanser av kjærlighet

– Vent, du skal få denne rosen før du går! Det er et tegn på kjærlighet.

En smilende ung mann ga meg en rød rose, før han ga meg en klem, og jeg beveget meg videre ut på gata. Jeg ble glad. Jeg hadde vært på et islamsk seminar med to utenlandske foredragsholdere, og alle gjestene fikk med seg en rose på veien ut.

På seminaret sto blant annet kjærlighet i fokus. Kjærlighet – som muslimer skulle vise til hverandre, til andre mennesker, til venner, til familie, til ektefeller. Men når det gjaldt kjærlighet til oss ikke-muslimer slo det meg at foredragsholderne snakket på forskjellige måter.

——–

– Vi er forskjellige fra dem. Vi lever annerledes, tenker annerledes, ber annerledes. Men vi må likevel elske dem! – sa den første.

Det var ikke-muslimer han pratet om.

– Hvis vi ikke viser dem godhet og omsorg, hvordan skal de da komme til islam? Hvis vi viser dem fiendtlighet, hvordan i all verden skal de da få lyst til å bli muslimer?

Grunnlaget for kjærligheten til ikke-muslimer – såvidt jeg forstod ham – var altså håpet om at ikke-muslimene skulle komme til islam.

——–

Så var det den andre foredragsholderens tur.

– Vi må prøve å elske alle. Muslim som ikke-muslim. Nær som fjern. Hvorfor? Jo, fordi alle er skapt av Gud. Og Gud har bedt oss om å vise godhet mot hele skaperverket, sa han.

Det virket som om han ikke syntes det var viktig å dele folk inn i muslimer og ikke-muslimer når det gjaldt hvordan de skulle møtes – alle var mennesker. Og alle hadde krav på respekt og godhet.

– Vi er alle barn av Adam. Alle fortjener å bli møtt med godhet, sa han – og fortsatte med å prate om hvordan kjærlighet ikke bare er en følelse, men en egenskap som må øves opp – man må øve seg daglig, sakte sakte, for å bli mennesker som er gode mot andre.

——–

Disse to holdningene kjenner jeg igjen fra de kristne sammenhengene jeg har vokst opp i. Også der er det en spenning mellom å vise folk godhet fordi man ønsker at de skal bli frelst og komme til tro på Jesus, og å vise folk godhet fordi de rett og slett er mennesker.

I de kristne sammenhengene var jeg på «innsiden». Her, på det islamske seminaret, var jeg en som ble pratet om – en av «de» som evt. skulle bli vist kjærlighet. Og for å være helt klar på det: Jeg vet, 100%, at jeg heller vil bli vist omtanke og godhet fordi jeg er meg, Olav, enn fordi jeg er en ikke-muslim som potensielt kan komme til islam. Hvor kult er det at noen er vennlige mot deg fordi de håper at du skal skifte religion? (og ikke fordi de – for eksempel – synes at du er en ok fyr)

Samtidig er det vel tross alt bedre å vise folk godhet fordi man håper at de skal konvertere til ens egen religion, enn ikke å vise godhet i det hele tatt? Hva synes dere?

Okkesom: Da jeg gikk ut derfra hadde jeg en god følelse i kroppen. Ute var det sørpete og kaldt. Men rosen i hånda og de vennlige smilene gjorde resten av dagen litt bedre.

——–

Og ønsker med det alle blogglesere og -debattanter en god helg! (forhåpentligvis fylt med kjærlighet og godhet)

– Barna mine blir fremmede overalt

Jeg pratet for litt siden med en av lederne i en av de største moskéene her i Oslo. Jeg hadde spurt ham om det var noe han ville forandre i Norge, hvis han kunne. Det var han nøye med å understreke at han ikke ville.

– For å være ærlig synes jeg at Norge er utrolig bra akkurat som det er! Velferdsstaten, demokratiet, at det ikke er korrupsjon her – Norge er bedre enn nesten alle andre land i verden. I det store og det hele synes jeg at Norge er et fantastisk land, sa han.

Jeg fikk inntrykk av at det var viktig for ham å få fram akkurat dette. Det siste han ville var å fremstå som en «kravstor muslim», en som ville forandre Norge til noe annet.

Så jeg presset ham litt.

– Men altså – det må da være noe du ikke er fornøyd med her? Kom igjen a… Jeg er veldig glad i Norge, men hvis du spør meg er det likevel masse ting jeg gjerne skulle sett annerledes!

Han nølte litt.

– Vel… det er kanskje én ting, sa han etter å ha tenkt seg om en stund.

———

– Hva da, spurte jeg.

Jeg ventet å høre noe om innvandringspolitikk, kanskje, eller hijab, noe shariah-relatert, eller skatt, eller Afghanistan. Men det var ikke noe slikt som lå ham på hjertet.

– Vel… det gjelder barna mine. I skolegården får de høre at de er «utlendinger». Hvis de leser på nettet kan de få beskjed om at de ikke hører til her. De føler at de ikke blir godtatt som ordentlig norske, selv om det er det de ønsker å være, sa han.

Og han fortsatte.

– Det samme gjelder når vi er tilbake i landet jeg kommer fra. Også der blir de ansett som fremmede! Når vi er der får de høre at de er «utlendinger» eller «norske» av de andre barna. De blir fremmede både her og der. Skjønner du?

Jeg nikket.

– Det der er veldig vanskelig for dem. Og for meg. De spør meg noen ganger om hva de skal kalle seg, siden de blir «utlendinger» både her og i hjemlandet mitt. Da sier jeg at de får bestemme selv hva de vil kalle seg, men at jeg tenker på dem som norske, sa han.

Og han forklarte: Dette var den ene tingen han virkelig ville forandre, hvis han kunne. Han ville at barna hans skulle slippe å høre at de var «utlendinger». At de skulle bli omtalt som norske.

Da han fortalte om dette var han rolig. Men jeg fikk inntrykk av at det lå en del under. At dette var vanskelig. At det var noe som barna hans syntes ikke var så lett. At han, da han sa dette, egentlig åpnet døren til en dyp sorg.

———

Og bare for å nevne det: Akkurat dette fenomenet, at muslimsk ungdom i Vesten føler en slik identitetskonflikt, er en vanlig forklaring hos religionsforskere på hvorfor en del unge muslimer i Europa blir opptatt av å markere sin muslimske identitet. Det er vanskelig å føle seg 100% norsk. Det er også vanskelig å føle seg 100% pakistansk eller marokkansk. Men det er lett å føle seg 100% muslimsk. Derfor blir islam med ett en viktig del av identiteten.

(for eksempel kan man lese om dette i boka Globalized Islam av den franske forskeren Olivier Roy, en moderne klassiker når det gjelder islam i Vesten)

——–

Men tilbake til samtalen med denne moskélederen. Jeg ble stille da han sa dette, for jeg visste ikke hva jeg skulle si. «Det ordner seg?» Eller: «Hør, jeg mener i hvert fall at de er helt norske»? Det føltes platt. Så jeg sa bare noe slikt som «ja, det skjønner jeg. Det høres ikke lett ut».

Men han tok også noen forbehold.

– Men jeg skjønner det jo. Det er klart at folk her i Norge er vant til å tenke at muslimer ikke er norske. Blir bare trist over at det går utover barna mine, som er født her og ikke har noe annet hjemland.

——–

Spørsmål til diskusjon: Hva skal til for at innvandrerbarn skal bli godtatt som norske, tror dere?

Og god helg! (sender også mange tanker til de jordskjelvrammede i Japan og Stillehavet – måtte det gå etter forholdene godt)

Kommentarer

Må bare beklage: De siste dagene har jeg ikke rukket å moderere kommentarene her. Da har det kommet en del kommentarer som skulle vært slettet umiddelbart, hvor muslimer blir omtalt som apekatter osv. My bad. (har prøvd å fjerne de verste nå)

For å gjenta noe jeg har skrevet om flere ganger tidligere: Jeg forventer en sivilisert tone på denne bloggen, uten rasisme og personangrep. Jeg har valgt å ikke ha forhåndsgodkjenning av kommentarer, og å være svært åpen når det gjelder hvilke temaer som kan diskuteres, men det fordrer også at de som kommenterer her kan oppføre seg.

(det skal sies at det som oftest er nye debattanter som formulerer seg på måter som bryter med retningslinjene her. de fleste av dere som debatterer her ofte har catcha greia – keep up the good work)

– Det er bare to ting jeg ikke kan godta fra muslimer

…sa mannen jeg pratet med.

Han hadde bodd i Norge i 30 år, og det virket som han prydet seg med at han var en tolerant mann.

– Hvis folk vil bo sammen før de gifter seg, så sier jeg værsågod!

Han så på meg og smilte.

– Sånne ting har jeg ikke noe problem med. Eller at folk ikke praktiserer islam, det er helt opp til dem.

– Men du sa at det var to ting du ikke kunne godta fra andre muslimer. Hva er det?

– Homofili, og frafall fra islam. Det kan jeg ikke akseptere.

Nå var smilet borte, og han var alvorlig.

———

I den norske offentligheten tegnes det i blant et bilde av muslimer og/eller minoriteter som intolerante: Som miljøer med stort sosialt press, der det ikke er stort rom for avvik.

Veldig mange av menneskene jeg har møtt bryter med dette bildet: De understreker at religion og livsstil er et personlig valg, noe som er mellom dem og Gud.

Men i blant møter jeg også folk som bekrefter det stereotype bildet på dette området. Som denne mannen.

– Hva gjør du hvis du hører om noen som er homofil, eller har falt fra islam, spurte jeg.

– Jeg bryter all kontakt. Prater ikke med dem, hilser ikke på dem. Selvfølgelig følger jeg norsk lov, jeg gjør ingenting ulovlig. Men innenfor lovens grenser vil jeg gjøre alt jeg kan for å markere at dette er utenfor islam.

Han understreket dog at han ikke kjente noen muslimer som hadde «falt fra», slik at det aldri hadde blitt aktuelt å bruke denne utfrysningstaktikken.

– Nei, det gjør jeg ikke. Heldigvis.

Jeg fikk derimot inntrykk av at han hadde vært borti en og annen homofil muslim, og brukt denne taktikken da. Han sa det aldri rett ut, men det lå mellom linjene.

———

Jeg har skrevet om denne tematikken tidligere også. For det er klart at dette er et dilemma for en konservativ religiøs i dagens Norge: Hva gjør man hvis man mener noe høyt og hellig, som at homofili er fryktelig galt, og at det er en tragedie dersom en muslim faller fra islam? Hvis man mener at noe er sant er det ikke enkelt å bare sette det «på vent», å late som man ikke mener det.

Samtidig – ved å bruke et så ekstremt sosialt press som denne mannen er villig til å gjøre – bryter man med normer som har blitt sentrale i det moderne Norge, respekt for andre menneskers frie valg. Og de normene er jeg personlig sterk tilhenger av, ettersom livet kan bli svært vanskelig for mennesker som opplever å ikke få lov til å velge selv. Utfordringen for konservative religiøse, tror jeg, er å leve med denne spenningen – å fortsette å tro at det de mener er sant, men å akseptere når folk velger annerledes.

En venn av meg sa det slik:

– Jeg har en plikt til å gjøre andre oppmerksomme på hva som er riktig og galt i følge islam. Men samtidig må jeg respektere det hvis vil velge annerledes. Når jeg har sagt det, så høflig og vennlig som jeg kan, så vet de hvor jeg står. Da er det opp til dem hva de velger, sa han.

Dette som vennen min sa, kunne jeg med noen modifikasjoner sagt selv (hvis man bytter ut ordet «islam» med «moralsk riktig», for eksempel). Men da jeg hørte den eldre mannen fortelle om utfrysningstaktikken sin fikk jeg en kjip følelse i magen.

——–

Og ønsker med det alle lesere en god helg! (ok, noe prematurt, men det kommer neppe noen bloggoppdatering i morgen)