– Det er bare to ting jeg ikke kan godta fra muslimer

…sa mannen jeg pratet med.

Han hadde bodd i Norge i 30 år, og det virket som han prydet seg med at han var en tolerant mann.

– Hvis folk vil bo sammen før de gifter seg, så sier jeg værsågod!

Han så på meg og smilte.

– Sånne ting har jeg ikke noe problem med. Eller at folk ikke praktiserer islam, det er helt opp til dem.

– Men du sa at det var to ting du ikke kunne godta fra andre muslimer. Hva er det?

– Homofili, og frafall fra islam. Det kan jeg ikke akseptere.

Nå var smilet borte, og han var alvorlig.

———

I den norske offentligheten tegnes det i blant et bilde av muslimer og/eller minoriteter som intolerante: Som miljøer med stort sosialt press, der det ikke er stort rom for avvik.

Veldig mange av menneskene jeg har møtt bryter med dette bildet: De understreker at religion og livsstil er et personlig valg, noe som er mellom dem og Gud.

Men i blant møter jeg også folk som bekrefter det stereotype bildet på dette området. Som denne mannen.

– Hva gjør du hvis du hører om noen som er homofil, eller har falt fra islam, spurte jeg.

– Jeg bryter all kontakt. Prater ikke med dem, hilser ikke på dem. Selvfølgelig følger jeg norsk lov, jeg gjør ingenting ulovlig. Men innenfor lovens grenser vil jeg gjøre alt jeg kan for å markere at dette er utenfor islam.

Han understreket dog at han ikke kjente noen muslimer som hadde «falt fra», slik at det aldri hadde blitt aktuelt å bruke denne utfrysningstaktikken.

– Nei, det gjør jeg ikke. Heldigvis.

Jeg fikk derimot inntrykk av at han hadde vært borti en og annen homofil muslim, og brukt denne taktikken da. Han sa det aldri rett ut, men det lå mellom linjene.

———

Jeg har skrevet om denne tematikken tidligere også. For det er klart at dette er et dilemma for en konservativ religiøs i dagens Norge: Hva gjør man hvis man mener noe høyt og hellig, som at homofili er fryktelig galt, og at det er en tragedie dersom en muslim faller fra islam? Hvis man mener at noe er sant er det ikke enkelt å bare sette det «på vent», å late som man ikke mener det.

Samtidig – ved å bruke et så ekstremt sosialt press som denne mannen er villig til å gjøre – bryter man med normer som har blitt sentrale i det moderne Norge, respekt for andre menneskers frie valg. Og de normene er jeg personlig sterk tilhenger av, ettersom livet kan bli svært vanskelig for mennesker som opplever å ikke få lov til å velge selv. Utfordringen for konservative religiøse, tror jeg, er å leve med denne spenningen – å fortsette å tro at det de mener er sant, men å akseptere når folk velger annerledes.

En venn av meg sa det slik:

– Jeg har en plikt til å gjøre andre oppmerksomme på hva som er riktig og galt i følge islam. Men samtidig må jeg respektere det hvis vil velge annerledes. Når jeg har sagt det, så høflig og vennlig som jeg kan, så vet de hvor jeg står. Da er det opp til dem hva de velger, sa han.

Dette som vennen min sa, kunne jeg med noen modifikasjoner sagt selv (hvis man bytter ut ordet «islam» med «moralsk riktig», for eksempel). Men da jeg hørte den eldre mannen fortelle om utfrysningstaktikken sin fikk jeg en kjip følelse i magen.

——–

Og ønsker med det alle lesere en god helg! (ok, noe prematurt, men det kommer neppe noen bloggoppdatering i morgen)