To nyanser av kjærlighet

– Vent, du skal få denne rosen før du går! Det er et tegn på kjærlighet.

En smilende ung mann ga meg en rød rose, før han ga meg en klem, og jeg beveget meg videre ut på gata. Jeg ble glad. Jeg hadde vært på et islamsk seminar med to utenlandske foredragsholdere, og alle gjestene fikk med seg en rose på veien ut.

På seminaret sto blant annet kjærlighet i fokus. Kjærlighet – som muslimer skulle vise til hverandre, til andre mennesker, til venner, til familie, til ektefeller. Men når det gjaldt kjærlighet til oss ikke-muslimer slo det meg at foredragsholderne snakket på forskjellige måter.

——–

– Vi er forskjellige fra dem. Vi lever annerledes, tenker annerledes, ber annerledes. Men vi må likevel elske dem! – sa den første.

Det var ikke-muslimer han pratet om.

– Hvis vi ikke viser dem godhet og omsorg, hvordan skal de da komme til islam? Hvis vi viser dem fiendtlighet, hvordan i all verden skal de da få lyst til å bli muslimer?

Grunnlaget for kjærligheten til ikke-muslimer – såvidt jeg forstod ham – var altså håpet om at ikke-muslimene skulle komme til islam.

——–

Så var det den andre foredragsholderens tur.

– Vi må prøve å elske alle. Muslim som ikke-muslim. Nær som fjern. Hvorfor? Jo, fordi alle er skapt av Gud. Og Gud har bedt oss om å vise godhet mot hele skaperverket, sa han.

Det virket som om han ikke syntes det var viktig å dele folk inn i muslimer og ikke-muslimer når det gjaldt hvordan de skulle møtes – alle var mennesker. Og alle hadde krav på respekt og godhet.

– Vi er alle barn av Adam. Alle fortjener å bli møtt med godhet, sa han – og fortsatte med å prate om hvordan kjærlighet ikke bare er en følelse, men en egenskap som må øves opp – man må øve seg daglig, sakte sakte, for å bli mennesker som er gode mot andre.

——–

Disse to holdningene kjenner jeg igjen fra de kristne sammenhengene jeg har vokst opp i. Også der er det en spenning mellom å vise folk godhet fordi man ønsker at de skal bli frelst og komme til tro på Jesus, og å vise folk godhet fordi de rett og slett er mennesker.

I de kristne sammenhengene var jeg på «innsiden». Her, på det islamske seminaret, var jeg en som ble pratet om – en av «de» som evt. skulle bli vist kjærlighet. Og for å være helt klar på det: Jeg vet, 100%, at jeg heller vil bli vist omtanke og godhet fordi jeg er meg, Olav, enn fordi jeg er en ikke-muslim som potensielt kan komme til islam. Hvor kult er det at noen er vennlige mot deg fordi de håper at du skal skifte religion? (og ikke fordi de – for eksempel – synes at du er en ok fyr)

Samtidig er det vel tross alt bedre å vise folk godhet fordi man håper at de skal konvertere til ens egen religion, enn ikke å vise godhet i det hele tatt? Hva synes dere?

Okkesom: Da jeg gikk ut derfra hadde jeg en god følelse i kroppen. Ute var det sørpete og kaldt. Men rosen i hånda og de vennlige smilene gjorde resten av dagen litt bedre.

——–

Og ønsker med det alle blogglesere og -debattanter en god helg! (forhåpentligvis fylt med kjærlighet og godhet)