De ulike bildene av profeten

Dagens blogginnlegg er en kommentar til en debatt som pågår, ikke en fortelling eller en reportasje. For tiden pågår det nemlig en sped debatt om profeten Muhammed som historisk person. Journalisten Halvor Tjønn har gitt ut en lenge bebudet biografi om profeten Muhammed – eller, rettere sagt, en fremstilling av hvordan de tidligste muslimske historikerne fremstilte ham. Boka har ennå ikke kommet i butikkhyllene, men har blitt anmeldt og kommentert i flere aviser.

Både Aftenposten og Dagsavisen har anmeldt boka svært kritisk, noe som har fått Hans Rustad på document.no og VGs kommentator Olav Versto til å se rødt. Og Hege Storhaug har skrevet en kronikk i Bergens Tidende der hun skriver at vi kan se «Muhammeds fotavtrykk» i dagens verden (og de er ikke gode, i følge henne).

****

En sjia-muslimsk fremstilling av profeten Muhammed (sjiamuslimer har ikke noe forbud mot å tegne Muhammed, i motsetning til sunnimuslimer).

Jeg skal ikke her ta stilling til innholdet i boka til Tjønn, som jeg ennå ikke har lest. Mitt inntrykk ut fra omtalene er at boka er etterrettelig i forhold til å gjengi andre kilder, men kanskje ikke er like nøytral som Tjønn selv hevder at den er (det virker som om han ikke bare beskriver, men også tar stilling til Muhammed).

Derimot vil jeg ta opp dette spørsmålet: Kan man forstå islam og muslimer i dag gjennom en historisk studie av profeten Muhammed? Det ligger som en undertone i noen av kommentarene som har kommet i kjølvannet av boka til Tjønn: Ja, nå skjønner vi det – det er DERFOR muslimer driver med terror…

På det spørsmålet vil jeg svare nei. For å forstå islam og muslimer i dag må man først og fremst se på hvilke bilder dagens muslimer har av profeten sin. For å ta et eksempel: Mange radikale tenåringer går med bilder av Che Guevara på t-skjorten. I dag vet man at Che var en hensynsløs leder som drepte mange motstandere. Betyr det at dagens tenåringer som går med Che-skjorter egentlig støtter mord på politiske motstandere, eller står i fare for å sette i gang med voldelige revolusjoner hvert øyeblikk? Nei. For tenåringer flest er Che et symbol på håp og kamp for en bedre verden. Ser du en tenåring med Che-tskjorte kan du anta at vedkommende sannsynligvis støtter et parti til venstre for sentrum. Og det er stort sett det.

Tilsvarende har dagens muslimer ulike bilder av profeten. Jihadister som al-Qaida vil kanskje fokusere på profeten som militær leder og hans oppfordringer til å ofre seg for andre. Mens pragmatiske og moderate muslimer vil fokusere på at profeten var jordnær og prøvde å finne praktiske løsninger. Spirituelle sufier vil kanskje fokusere på profeten mest som en god og spirituell person som levde nært Gud.

Kanskje kan man si det slik: Si meg hvilket bilde du har av profeten, og jeg skal si deg hvilken type muslim du er!

****

Har den da ingen verdi, den type bok Halvor Tjønn nå har levert? Jo, selvfølgelig har den det. Akkurat slik religionsforskere har forsket på den historiske Jesus, og prøvd å finne ut om man på vitenskapelig basis kan si noe om hvem han var, er det helt ok at moderne sekulære historikere forsøker å finne ut hvem Muhammed egentlig var. Men man skal ikke tro at en historisk biografi om Muhammed kan lære oss så alt for mye om dagens muslimer, akkurat slik en historisk biografi om Jesus ikke kan lære oss så alt for mye om dagens kristne.

****

Forøvrig: Noen lesere vil kanskje merke seg at jeg har illustrert denne saken med et religiøst portrett av profeten Muhammed. Dels er et for å vise mangfoldet blant muslimer, og hvordan de forholder seg til sin profet. Men det er også en reaksjon på noe VGs kommentator Olav Versto skrev i sin kommentar: At det i dag er umulig å skrive kritisk om Muhammed, eller å tegne ham. Vel, Versto, jeg tror ikke det. Se her. Muslimer flest er ikke voldelige og intolerante. Selv om jeg har lagt ut dette religiøse portrettet av profeten, noe enkelte sunnimuslimske lesere kanskje vil reagere på, er jeg helt sikker på at jeg i natt kan sovne trygt i senga mi på Tøyen.

(Litt bakgrunn: i sunni-islam er det forbudt å portrette profeten. Men i shia-islam er det ikke forbudt, og der har det også vært en tradisjon for religiøse portrett av profeten, som fungerer litt på samme måte som ikoner i den østlige kristne kirken. Og jeg, som ikke-muslim i Vesten, er uansett ikke bundet av de religiøse påbudene i sunni-islam)

Og ønsker alle lesere en flott uke!