Archive for april, 2011

– Jihad er ikke det samme som terrorisme

april 27, 2011

For litt over en uke siden var jeg innom en stor islamsk konferanse her i Oslo, Peace Conference Scandinavia som ble arrangert av Islam Net. Konferansen fikk en del oppmerksomhet i media – med oppslag i Aftenposten, reportasjer på Dagsrevyen og TV2, og kommentarer i flere aviser.

Jeg var bare innom i begynnelsen av konferansen, og kan ikke si noe om helheten. Derimot vil jeg gjerne skrive om noe av det jeg hørte: foredraget der den britiske konvertitten Aburraheem Green snakket om det han anså som islams syn på terrorisme.

——-

Bakgrunnen for dette, og det jeg antar er grunnen til at Islam Net valgte å åpne hele konferansen med dette foredraget, er at de flere ganger har blitt anklaget for å være radikale og lefle med terror – spesielt har Venstre-politiker Abid Raja hevdet dette med styrke.

Disse anklagene stemmer ikke. Derfor har jeg ofte blitt litt oppgitt når det kommer opp, igjen og igjen. Da skjer det flere ting: Det skapes frykt hos majoritets-nordmenn. «Er det en studentforening som lefler med terror», tenker mange – og blir redde. Dernest gjør disse anklagene det vanskelig å diskutere det som faktisk kan og bør diskuteres i virksomheten til Islam Net: Synet på kjønn og forholdet mellom menn og kvinner, og hva de ser på som det ideelle samfunnet (bør det være dødsstraff for blasfemi, for eksempel?). Terroranklagene skaper nemlig så mye støy at alt det andre drukner.

——-

Abdurraheem Green

Hva sa da Abdurraheem Green? Først litt om mannen: Han er en intelligent og veldig karismatisk taler som virkelig kan kunsten å få med seg publikum. Da jeg kom dit var jeg trøtt og egentlig ikke i humør for å høre foredrag. Men ganske raskt hadde Green fanget oppmerksomheten min – med tydelige poenger, retoriske spørsmål og klare problemstillinger.

Green understreket at islam ikke er en pasifistisk religion. Det vil si: Islam tillater under visse omstendigheter militær krigføring, på samme måte som den filosofiske tradisjonen i Vesten om «rettferdig krig«, som hevder at krig under visse omstendigheter er moralsk riktig. I følge Green er det jihad når krigen føres på rett måte, og av rett grunner. Når man derimot fører krig av feil grunner, og med vilje tar livet av sivile, er det å regne som terror – noe som er mot islam.

——-

I følge Green har man bare rett til å utkjempe jihad når et muslimsk land er under angrep. Det vil si: Jihad er forsvarkrig. Han ga ikke noen eksempler på dette, men jeg vil for eksempel anta at han mener at palestinerne har rett til militær motstand mot Israel.

Men selv når man er angrepet gjelder det visse regler som er ufravikelige: Man skal ikke ta livet av sivile. Man skal bare angripe dem som er definert som soldater. Det kom et spørsmål fra salen hva han mente om selvmordsangrep i Palestina: Var ikke det ok, dersom det var det eneste våpenet palestinerne hadde til rådighet? Svaret var kort: Nei. Dersom man tar livet av sivile, som ikke er på slagmarken, kan det uansett ikke legitimeres i islam.

Derfor var han ufravikelig: Terrorangrep i Vesten mot sivile er og blir terror. Det har ingenting med jihad å gjøre.

Samtidig trakk Green fram at han ofte opplevde regjeringer i Vesten som dobbeltmoralske: Man fordømte terror gjort av muslimer, men ikke angrep utført av Vesten selv eller av vestlige allierte som også burde defineres som terror (en kritikk jeg forøvrig er helt enig i).

——-

Så langt om Green. Mitt håp er at man heretter kan legge bort alle anklager om terror og radikalisering osv. i forbindelse med Islam Net. For å si det enkelt og greit: Islam Net tar sterkt og tydelig avstand fra terror, på religiøst grunnlag.

Men det betyr ikke at man trenger å forholde seg ukritisk til organisasjonen og foredragsholderne de inviterer. I forbindelse med konferansen er det flere muslimer som har ytret seg kritisk: Linda Alzaghari (som jobber i Minotenk) har et interessant innlegg på Dagsavisens portal Nye meninger, bloggeren «Valgerd» har et svært kritisk innlegg på sin egen blogg, og på debattforumet til islam.no gikk det en lang debatt om konferansen. Aftenpostens kommentator Inger Anne Olsen har også en kritisk kommentar som er vel verdt å lese.

Men en forutsetning for at kritikk og dialog skal ha noen funksjon er at man prøver å forstå hva andre faktisk står for – og kritiserer dét, og ikke noe man tror de mener.

Derfor: Kan vi fra nå av legge bort anklagene om terror når det gjelder Islam Net? Så kan vi heller fortsette diskusjonen om det organisasjonen rent faktisk driver med.

——-

Og: Ønsker alle en vel overstått påske! (kanskje dét ikke er noe godt uttrykk på norsk, forresten)

Reklamer

– Kvinner er svake og må beskyttes

april 14, 2011

…sa en middelaldrende mann jeg snakket med.

– Ikke sant, det er sånn vi menn er, haha. Vi er rovdyr. Ser man en pen jente, så snur alle seg etter henne, sa han og lo.

Vi hadde kommet inn på temaet menn, kvinner, hijab og islam. Han prøvde å forklare hva mente islam sa om dette.

– Islam sier at mannen skal beskytte kvinnen, ikke sant. Ta vare på henne. Passe på at det ikke skjer noe galt. Det dreier seg om kjærlighet til kvinnen.

——–

Jeg kom til å tenke på denne samtalen da jeg leste en interessant kommentar fra Ingunn Økland i Aftenposten om hijab, der hun hevder at «hijab nedvurderer menn».

Jeg har ofte blitt oppgitt over den norske debatten om hijab, og synes mye av det som har blitt skrevet om hijab har vært det rene tullball (blant annet fordi jeg har blitt kjent med veldig mange sterke kvinner med hijab). For å si det rett ut: For muslimske kvinner i Norge er hijab det aller minste problemet de har. Det finnes ørten ting som skaper problemer – familievold, doble standarder for menn og kvinner, mm – men hijab er ikke et slikt problem. Det er fullt mulig å gjøre karriere og bli selvstendig med hijab på hodet (selv om karriere i domstolene nå ser ut til å bli utelukket for damer med hijab, dessverre).

Men denne kommentaren fra Ingunn Økland peker på et helt reelt fenomen i noen muslimske miljøer: Hvordan en del tenker at menn har en vill og ustyrlig seksualitet, og at kvinner derfor må beskyttes mot den, blant annet ved hjelp av tildekking. Her er hijab en del av bildet.

——–

Tilbake til mannen jeg pratet med. For ham var hijab noe som beskyttet kvinnen.

– Det er for å beskytte dem. Slik blir de beskyttet mot menn, sa han.

Problemet er bare at dette ikke stemmer med virkeligheten. I de arabiske landene, der mange kvinner går tildekket, er det fortsatt svært mye seksuell trakassering av kvinner. Problemet der er ikke at kvinner ikke dekker seg til, men nettopp det synet på seksualitet som sier at menn er ville og ikke kan styre seg, mens kvinner er svake og passive. Og – dessuten! – at kvinner ikke føler seg sterke nok til å gjøre motstand. Situasjonen i de arabiske landene viser at det slett ikke er nok å si at menn skal beskytte kvinner. Kvinner må ta saken i egne hender og beskytte seg selv.

(så må det understrekes at slike fenomen på ingen måte er begrenset til muslimer og/eller arabere. en norsk undersøkelse viste skremmende nok at ca. halvparten av norske menn mener at kvinner som flørter selv har skyld i voldtekt)

——–

Heldigvis er det hijab-brukere som er bevisste på dette, og aktivt distanserer seg fra forestillingen om at hijab er noe de bruker fordi de må beskyttes mot menn.

– Altså, jeg tror ikke at menn flest er slik, at de får lyst til å voldta enhver jente de ser, sa en jente jeg snakket med.

– Jeg kjenner i hvert fall ingen slike, smilte hun.

For noen år siden valgte hun å ta på hijaben.

– For meg er det så enkelt som at jeg gjør det for Guds skyld. Islam sier det, og da gjør jeg det. For Gud. Ikke for noen andre. Og i hvert fall ikke for å beskytte meg mot menn, sa hun.

Andre har blitt opptatt av at konseptet om «hijab» er noe som gjelder både kvinner og menn: Både menn og kvinner må i følge islam dekke seg til, på ulike måter. Og både menn og kvinner må styre sin oppførsel i forhold til det motsatte kjønn. Hvis man blir opptatt av dét – at ansvaret for sømmelig omgang mellom kjønnene er noe som er likt fordelt mellom kvinner og menn – har man beveget seg bort fra et syn på kjønn der mannen er sterk og kvinnen passiv og svak.

——–

Til slutt: Det jeg fikk lyst å si (men ikke sa) til mannen jeg pratet med, var dette: Han burde gå en runde eller to i ringen med en av de muslimske jentene jeg trener kampsport sammen med. Så tror jeg han raskt hadde erfart at det ikke nødvendigvis er mannen som er den sterkeste.

———–

OPPDATERING: Kommentarfeltet under dette innlegget er nå stengt. Jeg vil at folk skal bli klokere av å lese denne bloggen, og av debattene også. Det har definitivt ikke vært tilfelle med debatten under dette innlegget, der generaliseringer som «nordmenn er jævla horebukker» og «muslimene vil bare ødelegge» har florert. Dette blir ingen klokere av. Ettersom jeg ikke har tid til å bruke mye tid på å moderere kommentarer denne helgen, stenger jeg debatten. Men velkommen tilbake til å debattere senere. Da kommer jeg imidlertid til å kreve folkeskikk.

– Profetens koner viser ulike kvinneideal

april 2, 2011

Og nå: Noe helt annet (i forhold til forrige bloggpost).

Abdul Hakim Murad - konvertitt, islamsk intellektuell og forsker

For et par uker siden var jeg på et spennende seminar i Oslo med den britiske muslimske intellektuelle Abdul Hakim Murad, a.k.a. Timothy Winter.

Murad hadde satt seg fore å gi et kræsjkurs i islams historie, fra starten til i dag, på to dager. Men like mye som konkret historie var det analyse: Hva var det viktigste budskapet profeten kom med? Hvilken relevans har det i dag? Osv.

Det er mye jeg kunne trukket fram herfra. Men jeg skal nøye meg med én ting han sa, om profetens ulike koner, og hvilken relevans det har i dag.

—–

Mange feminister har kritisert at islam i prinsippet tillater flerkoneri, og mener at det gir menn mulighet til maktmisbruk (se for eksempel denne bloggposten, der jeg har skrevet om det). Profeten Muhammed hadde selv elleve koner, mens det maksimale tillatte antallet for en muslimsk mann er fire. Forutsetningen da er at han kan behandle alle likt – noe som har fått noen muslimer til å hevde at flerkoneri i praksis ikke bør være tillatt, ettersom det bare var profeten som noensinne har vært i stand til å behandle ulike koner likt.

Spørsmålet er: Kan profetens flerkoneri på noen måte virke frigjørende for dagens kvinner? Ja, mente Murad.

– Konene til profeten Muhammed (fvmh) viser ulike kvinneideal som kvinner kan strekke seg etter i dag. Khadija, profetens første kone, var en sterk næringsdrivende kvinne som sto på egne bein. Aisha, hans yngste kone var kriger, tok til motmæle mot menn, og var dessuten en teolog og lærd, sa Murad.

Altså, om jeg skal utlegge Murads tanker: Det finnes ikke bare én måte å være god muslimsk kvinne på. Man kan være næringsdrivende, man kan krige, man kan prøve å bli en islamsk lærd. Man kan ta til motmæle mot menn.

Han fortsatte.

– Hvis profeten bare hadde hatt én kone måtte alle dagens muslimske kvinner forsøkt å etterligne henne. Det hadde lagt for store begrensninger på kvinnene. Når det er et slikt mangfold i konene profeten valgte, viser det at det er ok for dagens muslimske kvinner å velge forskjellige veier, sa han.

——-

Hva synes dere – gir dette mening? Jeg ble glad i hvert fall glad da jeg hørte ham si dette. I dag er det mange muslimske kvinner som bryter med det tradisjonelle kvinneidealet, der en kvinne ble fortalt at hun primært skulle være mor, kone og husmor. Men det kan fortsatt skje at de da blir fortalt at de ved å gå utover dette idealet ikke lenger er gode muslimer. Men med støtte i Murads tenkning kan de da rett og slett svare:

– Synes du at jeg er en dårlig muslim? Altså. Bare ta en titt på Aisha. Hvis hun kunne være selvstendig, hvorfor skal ikke jeg?