Snik-likestillingen

Hadde denne kommentaren på trykk på side 2 i Klassekampen i går (26.10), og siden temaet er muslim-relatert legger jeg den ut her også.

——

Det har skjedd mye siden pakistanerne kom til Norge.

– Da moren min kom til Norge fikk hun ikke lov å lære norsk. Familien til pappa mente at “deres kvinner” bare skulle være hjemme, sa en pakistansk venninne til meg for noen dager siden.

Jeg stirret vantro på henne. Fikk hun virkelig ikke lov? Ble hun holdt hjemme selv om hun selv ønsket å lære norsk? Det ironiske var at jeg hadde møtt min venninne for å høre om hennes erfaringer med sosial kontroll: Hvordan hun som jente opplevde begrensninger i sin livsutfoldelse – visse ting kunne hun gjøre, mens andre ting kunne hun ikke gjøre. Men det hun fortalte, mellom linjene, var egentlig at jentene i hennes generasjon opplevde en helt annen frihet enn det deres mødre hadde gjort.

– Det er forskjell på hva vi får lov til og hva guttene får lov til. Men vi blir oppfordret til å ta utdanning og stå på egne bein. Sånn var det ikke for mamma, sa hun.

——

Med jevne mellomrom dukker debatten om minoritetsjentenes situasjon opp i norske medier. Mantraet er gjerne at vi nå skal “ta debatten”, eller at vi nå – endelig – skal ta på alvor likestillingsutfordringene i minoritetsmiljøene. I slike debatter er sammenligningsgrunnlaget ofte situasjonen i majoritetsbefolkningen. Selv om vi i den norske majoritetsbefolkningen har mye å stri med når det gjelder likestilling og patriarkalske strukturer, er det likevel mye som er vunnet de siste 40-50 årene. Det har blitt en selvfølge at kvinner kan ta utdanning og gjøre karriere på lik linje med menn. Menn gjør mer husarbeid og passer mer på barn enn før. Forventningene til menn og kvinner, blant annet når det gjelder kjønnsroller og seksualitet, har blitt likere. Og ja: Målt opp mot disse standardene er det flere minoritetsgrupper som ikke er spesielt likestilt.

 ——

Men om man bare sammenligner situasjonen i minoritetsmiljøene med situasjonen i majoritetsbefolkningen slik den er i dag, mister man mye av syne. For et par år siden ga Fafo ut rapporten Familiepraksis og likestilling i innvandrede familier, der man undersøkte forholdet mellom kjønnene i ulike minoritetsgrupper. Det unike med denne undersøkelsen var at man sammenlignet pakistanske innvandrere fra 1. generasjon med etterkommere, altså barn født i Norge av pakistanske foreldre. Funnene i undersøkelsen bekrefter historien til min venninne: Det er stor forskjell på forrige generasjon og generasjonen som vokser opp i dag. De som er født her opplever større frihet til å velge ektefelle, gifter seg senere, uttrykker større aksept for at kvinner kan jobbe utenfor hjemmet, og fordeler husarbeidet mer likt. For noen – som for min venninne – er forskjellen så stor at det nesten kan kalles en revolusjon: Mange jenter som vokser opp i dagens Norge har helt andre muligheter enn deres mødre hadde.

 ——-

Men dette er det lett å glemme. Det historiske minnet vårt er ofte kort. Hvor mange husker i dag at homofili var kriminelt i Norge fram til 1972? Eller at også vi i den norske majoritetsbefolkningen har gjennomgått en likestillingsrevolusjon de siste 50 årene? Jeg merker det selv: Hører jeg om jenter som har mindre frihet enn gutter bruser det inni meg, og jeg tenker i mitt stille sinn: Sånn kan vi ikke ha det! Her, i Norge, likestillingens land! Min spontane tanker er ikke “vel, hun har i hvert fall større frihet enn moren sin”. Likevel er dette et perspektiv vi må ha med oss: Forandring skjer. I blant skjer det langsomt, i blant skjer det fort – og ulike politiske rammevilkår kan bidra til at forandringen skjer med høyere eller lavere hastighet. Det er ikke bare majoritetsnorske som har blitt mer likestilt de siste 40 årene. Det har minoritetsgruppene også blitt.

Mannen fra Jemen og mannen fra Holmlia

– Demokrati… det er det eneste vi vil ha. Demokrati og frihet, sa han.

Han var fra Jemen, og hadde vært i Norge to år. Jeg kom i prat med ham da jeg ruslet gjennom bodene på Grønland for å finne vannpipe-tobakk (for den som måtte lure: vannpipe er en superduper opplevelse, men dessverre like usunt som sigaretter. Så jeg promoterer det ikke).

Da han oppdaget at jeg kunne litt arabisk begynte han med en gang å fortelle om Jemen. Om problemene. Om diktaturet. Om torturen.

– Ja, men nå kan det jo være det blir demokrati også der, sa jeg.

Da lyste han opp.

– Ja, inshallah! Det er det vi håper. Vi håper det med hele hjertet. At det skal bli demokrati og at vi kan leve i frihet. Det er det eneste vi vil, sa han med stort alvor.

—–

Etter denne praten ble jeg slått av noe: Det han sa var så forskjellig fra det jeg hørte fra en norsk muslimsk venn et par dager tidligere. Også da var temaet politikk. Da fortalte han hvor frustrert han var over de store moskéene i Oslo.

– I alle sammen blir man oppfordret til å stemme! Til å delta i det demokratiske systemet! Det er haram. Ved å stemme gir man implisitt sin aksept til demokratiet – man sier at menneskeskapte lover kan være like bra som Guds lover, sa han.

Han understreket at han, når han bodde i Norge, var forpliktet til å følge loven. Han hadde heller ikke tenkt å tvinge islam på noen. Men hans håp var at Norges befolkning en gang frivillig ville velge islam. Frem til det skjedde ville han ikke stemme, for han ville ikke gi sin aksept til et politisk system han ikke trodde på.

– Moskéene altså… de sier hele tiden at man må stemme, blant annet for å holde FrP borte fra makten. Men hvordan har de rett til å oppfordre til noe som ikke er tillatt, sukket han.

Jeg kom med innvendinger.

– Men når du bor her, betaler skatt og nyter det norske samfunnets goder, så har du vel også akseptert systemet? Og å følge loven er jo også en form for aksept?

– Jeg er forpliktet til å følge loven. Det er min plikt. Men det er ikke stemmeplikt i Norge. Når jeg stemmer sier jeg aktivt at jeg synes demokratiet er riktig. Det vil jeg ikke, sa han.

—–

Denne mannen, som har bodd i Norge siden han var liten, er inspirert av den såkalte salafi-vinden som rører seg blant en del unge muslimer. Det er en pietistisk retning som forsøker å gå tilbake til islam slik det ble praktisert blant profeten og hans følgesvenner. De fleste salafi-lærde har hittil sagt at det ikke er tillatt for en muslim å stemme i valg. Nå holder det på å forandre seg, blant annet i Egypt – der mange salafier har dannet politiske partier, og en del salafi-lærde begynner å si at islam og demokrati ikke er inkompatibelt after all.

Men de fleste store moskéene i Oslo, som han refererte til, er ikke salafi-orienterte: De tilhører ulike tradisjonelle lovskoler innenfor sunni-islam. De siste 20-30 årene har det blitt en vanlig oppfatning i mainstream-islam at det ikke er noen nødvendig konflikt mellom islam og demokrati, og at muslimer i Vesten gjerne kan stemme i valg – noe for eksempel den innflytelsesrike Yusuf Qaradawi står for. Men det var altså ikke vennen min enig i.

– Det er jo mange lærde som mener at det er greit å stemme i valg, sa jeg.

– Jeg er klar over det. Men jeg mener de begrunner det dårlig, sa han.

—–

Islamforskere i Vesten har ofte, når de skal forklare at unge muslimer i Vesten vender seg mot islamtolkninger som avviser demokrati, hevdet at det handler om ting som identitet og opprør (se for eksempel et av de nyere standardverkene om islam i Vesten, Globalized Islam av Olivier Roi). Unge muslimer i Vesten befinner seg ofte i et spenn: De tilhører ikke 100% foreldrenes kultur, ikke 100% kulturen landet de bor i, og kan møte negative reaksjoner og rasisme fra folk i storsamfunnet. Da kan en løsning bli å vende seg til islam: Muslim kan man nemlig være 100%.

Og for noen blir det et poeng å søke en identitet som står i motsetning til det man oppfatter som «det vestlige». Jeg har inntrykk at noe sånt gjelder ham jeg pratet med:

– Jeg prøvde en periode å være skikkelig norsk, liksom. Men så skjønte jeg at de ikke ville godta meg som norsk uansett. Da tenkte jeg: Fuck det. Jeg vil heller gå for islam 100%.

For ham er demokrati en vestlig greie. Når han avviser det finner han sin identitet: Han er muslim. 100%.

—–

Men hvis demokratiet vokser fram i arabiske land, som det forhåpentligvis gjør – inshallah! – kan den mekanismen komme til å forandre seg. Da vil ikke demokrati lenger fremstå som en vestlig ting som blir presset på muslimer utenfra.

Samtidig klarer jeg ikke la være å tenke, når jeg tenker på mannen fra Jemen og mannen fra Holmlia, på forskjellen i livene deres. Den ene har opplevd tortur og fengsel. For ham er ikke demokrati bare et ord. Det er et eksistensielt ønske – om frihet, om verdighet. For den andre, som har vokst opp i Norge og nyter det norske samfunnets goder (på tross av diskrimineringen og rasismen han har opplevd) – er demokratiet en luksus, noe han kan velge å si nei til samtidig som han fortsetter å leve godt her.

Jeg vet godt hvem av de to jeg ville valgt å ha som statsminister.