Innlegg i Aftenposten: «Amundsen har rett»

Jeg et kort leserinnlegg på Aftenpostens nettutgave i dag, der jeg kommenterer Per Willy Amundsens kronikk «Hvorfor jeg er kritisk til islam». Legger det ut her også, og legger inn linker til det jeg har nevnt i teksten.

Og med det vil jeg bare ønske alle julefeirende en fantastisk jul, og alle ikke-julefeirende en flott juleferie!

——-

AMUNDSEN HAR RETT

Men tar likevel helt feil når det gjelder islam i Europa.

Da jeg leste Per-Willy Amundsens kronikk «Hvorfor jeg er kritisk til islam» slo det meg at jeg på flere områder var helt enig i det han skrev. Amundsen fremhever at «demokratiet og rettsstaten er uovertrufne dersom vi vil bygge gode samfunn». Helt enig. Amundsen skriver at ingen andre samfunn «når opp til våre samfunns frihet og velferd». Helt enig. Amundsen skriver også at han er motstander av «den delen av islam som utfordrer samfunnets sekulære verdier, om det så er demokrati, personlig frihet, pluralisme, ytringsfrihet, likestilling, likeverd eller religiøs frihet». Det er jeg også. Jeg er for likestilling og religionsfrihet, og er derfor kritisk til islamtolkninger som ikke godtar dette.

Likevel tar Amundsen fullstendig feil. Grunnen til at Amundsen skriver kronikken ser ut til å være at han mener at muslimsk innvandring har ført til at «islam brukes som en ideologi, juridisk og politisk» i Norge, og at dette gjør at «fundamentale forutsetninger for å videreføre vår samfunnsmodell» blir endret. Med andre ord er det omtrent dette Amundsen sier: Samfunnet vårt er bra. Muslimske innvandrere forsøker å gjøre det mindre bra.

Problemet er bare at dette ikke stemmer. Det er gjort flere undersøkelser blant muslimske grupperinger i Norge. Den grundigste er Levekårsundersøkelsen blant innvandrere som Statistisk sentralbyrå har utført. På spørsmål om de synes det er lett eller vanskelig å utøve religionen sin i Norge, svarer et stort flertall i de muslimske gruppene at de synes det er lett. Det viser at de ikke ser noen konflikt mellom å utøve islam og å fungere i det norske demokratiet slik det er i dag. TV 2 publiserte for noen år siden undersøkelsen «Muslimske meninger», som viste at et overveldende flertall av norske muslimer setter pris på det norske samfunnet slik det er i dag. Selvfølgelig finnes det også muslimer som ønsker å forandre på ting i det norske samfunnet, på samme måte som det finnes ikke-muslimer i Norge som ønsker å forandre på ting. Men Amundsens påstand om at islam systematisk blir brukt for å endre på vår samfunnsmodell er enkelt og greit feil. Undersøkelsene viser at muslimer i Norge stort sett synes det norske samfunnet er godt som det er.

Amundsen skriver en del annet i kronikken også, om hvordan kristendom, islam og sekularisme skal ha bidratt til samfunnsutviklingen. Mye av dette er også feil, og har blitt skarpt kritisert av eksperter på vestlig og arabisk historie. Blant annet spør Amundsen hvorfor en del muslimske land ikke er demokratiske, «på tross av sine mange naturressurser og rikdommer». Svaret er ikke så vanskelig: Det er nettopp de rike naturressursene i mange arabiske land som har bidratt til at de ikke er demokratiske. Disse inntektene til statskassen har gjort det lettere for diktatorene å holde på makta.

Det er flott at Amundsen er opptatt av demokratiet og rettsstaten. Men det vil være en fordel for den offentlige samtalen om Amundsen heretter fokuserer på konkrete utfordringer, og ikke bruker kreftene sine på innbilte motstandere.

 

– I moskéen tenker jeg ofte på… sex

…sa en muslimsk jente jeg chattet med.

Jeg tror aldri hun kunne sagt dette ansikt til ansikt til meg. Men når vi chattet, og bare skrev på et tastatur med en skjerm foran oss, kom det fram.

– Ja, det er noe med stemningen der… at mennene og kvinnene er så adskilt. At vi ser på mennene på avstand, at vi er i samme bygning men likevel ikke kommer i nærheten av hverandre… det blir elektrisk på en eller annen måte, sa hun. Og hun understreket:

– Jeg har hørt dette fra andre også. Det er nok ikke bare meg som opplever det sånn.

——

Jeg antar at denne bloggposten kan skape reaksjoner hos noen muslimske lesere. Moskéen er jo et hellig rom: Opphøyd, en arena for bønn og fromhet. Å skrive at folk som er der tenker på sex i blant kan kanskje virke provoserende. Men det er likevel en del av virkeligheten.

I den forrige bloggposten skrev jeg om mine egne erfaringer i moskéene, hvordan også jeg har blitt grepet av stemningen som er der. Jeg skrev også et avsnitt om kjønnsdelingen, noe som skapte en del debatt i kommentarfeltet. Så jeg vil skrive litt mer om det her. Et argument som ofte brukes til forsvar for sterk kjønnsdeling er at man da kan konsentrere seg mer om bønn og Gud, og ikke blir distrahert av det annet kjønn.

Men: Det motsatte kan også skje. Det var det denne jenta hadde opplevd.

– Jeg antar at man kan si at det virker mot sin hensikt, det der med kjønnsdelingen, hvertfall for meg, spøkte hun. – Det som er forbudt blir jo ofte mer spennende.

——

For konservative muslimer er ofte et ankepunkt mot vestlig kultur den store seksuelle friheten som er her. Nå skal det sies at en del muslimer nok overdriver hvor frigjort folk i Vesten er: Tross alt er det slik at de fleste mennesker, muslimer som ikke-muslimer, stort sett lever i monogame forhold og har sex med partneren sin og ikke med ørten tilfeldige partnere.

Likevel kan jeg forstå det ankepunktet: Skilsmisse og utroskap er ikke godt for mennesker. Personlig mener også jeg at norsk kultur har blitt for liberal når det gjelder aksept for å bryte ut av forhold der det er barn inni bildet. Samtidig: Jeg vet ikke om det svaret en del muslimer har på dette området er et godt svar. Kjønnssegregering – altså at menn og kvinner deles opp, i moskéen og andre steder – kan nemlig også føre til at forhold mellom mennesker seksualiseres. Når menn og kvinner deles opp sier man implisitt at menn og kvinner ikke kan annet enn å tenke på hverandre som seksualpartnere, og ikke bare som medmennesker eller venner. Har man reist i Midtøsten merker man det fort: Stemningen mellom menn og kvinner er ikke mindre seksualisert der enn i Norge, for å si det sånn.

——

Tilbake til moskéen: Det er selvfølgelig vanskelig å vite hvor mange som har opplevd det på samme måte som denne jenta jeg chattet med. Det er et sensitivt tema folk nok ikke forteller om til den første beste.

Like fullt er det der: Delingen av kjønn fører ikke til at folk slutter å tenke på sex. I blant fører det til det motsatte.

Suget etter moskéen (og letinga etter hjertet av islam)

Bloggen og min egen muslim-research har ligget litt nede i høst – har nemlig begynt å jobbe (etter at masteroppgaven ble ferdig), og da har det blitt begrenset med tid til å skrive her. Men, forhåpentligvis blir det flere oppdateringer etter hvert.

Men forrige uke var jeg for første gang på lenge i en moské igjen. Og jeg tenkte jeg skulle skrive noe om det. For: I perioden jeg ikke var i moskéer eller muslimske religiøse miljøer merket jeg at det var noe jeg savnet. Og dette «noe» – dette jeg hadde savnet – skal jeg prøve å fange inn her.

——-

I en del av den harde anti-islamske kritikken på nettet kan man i blant lese at islam ikke er en religion, men en politisk ideologi – som evt. har spirituelle elementer. Den amerikanske kristne TV-personligheten Pat Robertson sa for eksempel for noen år siden: «Ladies and gentlemen, we have to recognize that Islam is not a religion. It is a worldwide political movement meant on domination of the world». Tilsvarende ting blir ofte skrevet på Gates of Vienna, den internasjonale bloggen der Fjordmann har skrevet mye: «Islam is a totalitarian system tricked out to look like a religion, and it fools even many of its adherents».

Men om det var én ting jeg merket da jeg beveget meg inn i moskéene var det at dette ikke stemte. Det var noe sterkt spirituelt der, noe som ofte grep meg – når jeg overvar bønnen og resitasjonen av koranen.

——-

I begynnelsen, da jeg ble kjent med flere muslimer og var i ulike moskéer, følte jeg at jeg bare beveget meg på overflaten. Jeg ville inn i islam, inn i troen slik den ble levd og praktisert av ulike muslimer. For å klargjøre: Jeg hadde ikke tenkt å bli muslim, har ikke blitt det, og kommer heller ikke til å bli det. Det vet jeg. Men jeg ønsket likevel å komme så nær som mulig måten islam ble opplevd på av muslimer innenfra. Jeg ønsket å gjøre mer enn å forstå det med et observerende blikk utenfra. Men jeg syntes ikke jeg fikk det til. Alt jeg så var overflate, syntes jeg: Reguleringer av livsstil, regler for omgang mellom kjønnene, regler for ditt og regler for datt. Jeg kunne ikke relatere til det.

Det som gjorde at det forandret seg var faktisk en dokumentarfilm. På en filmfestival i Oslo gikk jeg for å se filmen A Jihad for Love, en dokumentar om homofile muslimer og deres kamp for anerkjennelse. Jeg ventet å se en film som bare handlet om homofili. Men paradoksalt nok var det ikke primært det jeg satt igjen med etter filmen. Det jeg så var en varsom og varm beskrivelse av islamsk spiritualitet. Filmen går utrolig nært på hovedpersonene, og viser hvordan de i desperasjon ber til Gud, hvordan de sliter med tro og tvil, hvordan de bønnfaller Gud om nåde og hjelp. Regissøren var til stede etter visningen og sa dette: «Mange har sagt til meg at denne filmen forandret deres syn på islam og muslimer: Plutselig så de en dyp spiritualitet de ikke visste fantes».

Etter dette bestemte jeg meg: Jeg måtte gjøre noe for å komme nærmere hjertet av islam. Neste gang jeg var i moskéen deltok jeg selv i bønnen.

——–

Før jeg gjorde dette hadde jeg en runde med meg selv. Jeg leste ordene i bønnen grundig. Kunne jeg, som ikke var muslim, delta i muslimsk bønn? Og hva ville muslimer rundt meg tenke? Derfor spurte jeg en del muslimer hva de ville synes – og ingen hadde noe i mot det. En dag sto jeg derfor plutselig blant de andre mennene, på en lang rekke, og beveget meg opp og ned. Ned på kne. Ansiktet mot det varme teppet i bønnerommet. Opp igjen. Mens mennene rundt meg mumlet bønnen, mens de så oppover og nedover og utover, med øynene igjen, sto jeg der, fortumlet og usikker, og forsøkte å være med.

Jeg sa ikke ordene i bønnen selv – for jeg visste at det ikke var alle ordene jeg kunne stå inne for. Men jeg var med, og prøvde å kjenne på hvordan det var, hvordan det opplevdes å kaste seg på kne for Gud, reise seg opp, ned igjen.

Og jeg merket det: Det var noe med dette som var ekte. Og sterkt. Og mektig.

Hva? Jeg er ikke sikker.

I islam er det stort fokus på Guds allmakt og absolutte storhet: Gud vet alt og har all makt, og mennesker er små.

Kanskje var det dette jeg merket: En følelse av å møte noe større enn meg. Noe som satte ting i perspektiv: Jeg, et menneske, er egentlig ikke så viktig. Det finnes noe større enn meg, noe mektigere, noe viktigere. Og den følelsen var på en underlig måte god.

Jeg fortsatte å gjøre dette når jeg var i moskéer, å diskret begi meg med i bønnen. I det minste på de stedene der jeg visste  at det var greit. Da var det også som om andre ting i islam åpnet seg: Jeg forstod at de detaljerte reglene for ting og tang handlet om å leve ut troen i praksis. At tanken bak var at alle disse tingene til syvende sist gikk ut på å tilbe Gud, i handling, og å gjøre gode ting mot hverandre. Islam var ikke lenger så fremmed.

——-

Alt dette – at jeg plutselig så noe av det jeg opplevde som det spirituelle hjertet i islam – betydde ikke at jeg sluttet å være kritisk til noen av tingene jeg så. I moskéene, i bønnen, her i hjertet av islam, var mennene og kvinnene sterkt adskilt. Ikke bare adskilt, kvinnene hadde som oftest et eget lite rom bak mennene (eller i en annen etasjé). Det skal sies: I én av moskéene i Oslo er menn og kvinner adskilt bare av et forheng, med samme utsyn mot bønnelederen, og deler rommet likt og rettferdig. Men i de andre moskéene fortaller rom-inndelingen at kvinnene har b-status i moskéen. Det verken syntes jeg eller synes jeg er ok.

Likevel hadde jeg skjønt at det var så mye mer: Denne kjønnssegregeringen som jeg reagerte på var én del. Men det fantes andre deler også, vakre og inderlige deler, som ble delt av både menn og kvinner: Hengivelse til Gud. Fromhet. Ønske om å gjøre godt. Ønske om å leve slik Gud vil. Det klarte jeg ikke se på som annet enn vakkert.

——-

Og da jeg i høst ikke hadde tid til å oppsøke moskéer eller religiøse miljøer kjente jeg faktisk at jeg savnet det: Å oppleve denne inderligheten. Å stå midt i bønnerekka og kjenne pannen hvile mot gulvet. Å være med i et fellesskap som erkjente at vi, mennesker, ikke er universets sentrum.

(…jeg vet ikke om denne bloggteksten ga mening – kanskje er det for vagt formulert. Og annerledes enn mye av det andre jeg har skrevet. Men jeg synes det er viktig å fram, midt i alle debattene om islam som stadig raser – hva islam dypest sett kan dreie seg om for religiøse og troende muslimer)