Archive for januar, 2012

– De har akseptert at jeg ikke tror på islam

januar 29, 2012

Den siste tiden har det pågått en debatt som vi også tidligere har hatt i Norge: Hvor stor mulighet har folk i minoritetsmiljøer til å bryte ut? Debatten ble satt i gang av den unge samfunnsdebattanten og AUF-politikeren Louiza Louhibi, som gikk ut i media etter at hun hadde fått sjikanerende meldinger.

I Louhibis tilfelle ble det brukt mot henne at hun har vokst opp som muslim, men valgte å konvertere bort fra islam. Først ble hun kristen, og nå regner hun seg som ateist. Dette fikk samfunnsdebattanten Kadra Yusuf til å skrive en kronikk i VG der hun slo fast at det «ikke er synd å skifte religion» (for noen år siden fikk Yusuf bank fordi noen var blitt provosert av at hun sa at «koranen måtte nytolkes«. OBS: Se oppdatering nederst i saken, finnes flere versjoner av hva som da skjedde). Og forfatteren Ellen Reiss skrev i VG at mange unge muslimske kvinner levde med «liten frihet».

——

En samling med hadither om profeten: Kunne ikke stemme, mente mannen jeg pratet med.

Jeg har lenge tenkt at jeg måtte skrive noe om dette med å bryte ut av et minoritetsmiljø eller å skifte tro, men har ikke visst helt hva. Fram til nå i helga. Da traff jeg nemlig igjen mannen jeg skrev om i denne bloggposten, som fortalte at han etter grundige studier var kommet fram til at han ikke trodde på islam. Også forrige gang jeg traff ham sa han at ikke hadde fått noen direkte trusler. Likevel virket det den gangen som om han ikke ville prate alt for høyt om dette, og det var tydelig at han opplevd mye fiendtlighet. Nå, en stund senere, var tonen en annen.

– Sant å si tror jeg mange har godtatt det. Jeg sier det ganske høyt nå for tiden, egentlig. At jeg ikke tror på islam. At det ikke kan stemme. Selvfølgelig er det noen som blir provosert. Men sakte men sikkert har de bare godtatt at jeg tenker slik, tror jeg.

Mannen fortalte at han stadig var i diskusjoner. Han fortalte om hadither han mente ikke kunne henge sammen, og som i følge hans oppfatning var falske – for eksempel at fire forskjellige hadither angir ulikt antall for hvor mange koner kong Salomo hadde (hadither er fortellinger som handler om hva profeten Muhammed skal ha sagt og gjort, som senere ble samlet og forsøkt autentisert). Slike ting sa han forrige gang også. Forskjellen var at han denne gangen fortsatte å prate høyt om det, selv om en muslimsk bekjent kom inn dit vi pratet.

– Salam habibi, ropte han ut.

– Hør, jeg forteller ham om de hadithene om kong Salomo jeg fortalte om. Har du noen forklaring på det kanskje, sa han og lo.

Jeg kunne se at kompisen hans ikke likte dette.

– Ikke hør på ham, prøvde kompisen å si til meg. – Du må ikke la ham lure deg. Det er islam som er sannheten, og det forstår du en dag, insha’Allah.

Men stemningen var ikke sur. Da jeg gikk ut døra fortsatte de å diskutere, men uten at det var fiendtlig eller hatsk.

——

Grunnen til at jeg skriver om dette er en bekymret mail fra en ikke-muslimsk kompis, som hadde blitt dypt grepet av å lese om Louhibi:

– Det blir visst bare verre og verre for minoritetsjentene, skrev han.

Har det blitt vanskeligere å bryte ut og ta egne valg i minoritetsmiljøene, slik kompisen min hadde oppfattet det? Jeg tror ikke det. Det at vi får høre om flere slike saker der mennesker bryter med forventningene folk har til dem, og opplever konflikter på grunn av det, tyder nemlig på at den såkalte sosiale kontrollen blir mindre. I miljøer som er svært tette og der det er vanskelig å velge annerledes vil nemlig svært velge å bryte ut. Slike konflikter – som de Louhibi og Kadra Yusuf har opplevd – kommer nemlig når man er i en brytningstid. Når normer forandres. Når noen insisterer på å ta egne valg – som kanskje var utenkelig tidligere – mens andre insisterer på at de ikke har rett til det.

Paradoksalt nok betyr det at ting er i forandring i miljøene de kommer fra, når folk som Louhibi og Yusuf opplever hets fordi de bryter ut.

——

Mannen jeg snakket med mente i hvert fall at ting hadde forandret seg i miljøet han var i.

– Noen trodde de kunne få meg til å slutte å prate høyt om dette. Ha. Jeg holdt ut lenger. Nå har de gitt opp, sa han.

Jeg har tidligere spurt en del muslimske ledere i Oslo hvordan de hadde reagert hvis barna deres hadde gått bort fra islam. Flere har sagt at det ville vært vondt – men at de måtte akseptert det.

– Selvfølgelig ville det vært vondt. Veldig vondt. Men, det er deres liv. Jeg måtte bare godtatt det, sa styrelederen i en av de større moskéene til meg.

Tariq Ramadan: Ikke 100% happy, men sier ok hvis en ikke-muslimsk svigersønn kommer på middag.

Den kjente sveitsisk-franske islamske tenkeren Tariq Ramadan sa noe lignende, da han ble spurt om hvordan han ville reagert hvis barna hans ytret ønske om å gifte seg med ikke-muslimer: «I would naturally prefer someone to share the principles of being a Muslim. But it’s their choice. Look, by then, I will have done what I have had to do [as a father]. I have transmitted my principles to them. So I say to them, know who you are and your values. When you know this, then you are free».

——

Det betyr ikke at det er en enkel sak for alle i minoritesmiljøene å akseptere at folk tar utradisjonelle valg, noe jeg for eksempel har skrevet om her. I media fremstilles dette ofte som en ting som har med islam å gjøre. Men da jeg for et par dager siden var i debatt om muslimske kvinners frihet, sa Majoran Vivekananthan, redaktøren i Utrop, at han hadde opplevd akkurat samme ting. Vivekananthan er tamil fra Sri Lanka, og åpent homofil.

– Den striden for frihet vi leser at muslimske jenter har – den har også jeg kjent på kroppen, sa han.

Sosial kontroll – å kontrollere andres valg – er nemlig noe som i større eller mindre grad preger alle kulturer som legger vekt på kollektivet og fellesskapet, i større grad enn det mange gjør i dagens Norge. Det er altså ikke noe preger muslimer spesielt. For en del muslimer har dette likevel en religiøs komponent. Frafall fra islam har tradisjonelt vært forbudt og straffbart, selv om flere islamske lærde i nyere tid har tatt til orde for at dette baserer seg på en feillesning av grunntekstene, og at frafall skal være tillatt.

Og for å gjøre det klart: Som ikke-muslim har jeg ikke noe med å mene noe om hva som bør være islamsk teologi. Det er bare dust når norske politikere sier at «islam må reformeres», som om norske ikke-muslimske politikere har noe de skulle ha sagt om det. Men det jeg kan si, som norsk borger, er at alle norske borgere skal ha rett til å tro på det de vil. Og at ingen skal trenge å oppleve hets eller vold hvis de skifter religion. Det finnes mange måter religiøse muslimer kan legitimere dette på, selv om de skulle mene at frafall teologisk er forbudt: Det enkleste er å si at i Norge så gjelder norsk lov. Enkelt og greit. Eller de kan si at den enkelte muslim aldri kan ta loven i egen hånd, og derfor bryter med islamske prinsipper i det øyeblikket de forsøker å hindre andre i å bytte tro.

——-

Derfor ble jeg glad da jeg hørte denne mannen si det slik:

– De har nok akseptert det. At jeg ikke tror på islam.

Hvis man tror på noe sterkt, slik religiøse muslimer tror på islam, slik dyrevernere kan tro på vegetar-prinsipper, eller kristne kan tro på kristendommen, blir man selvfølgelig ikke glad hvis andre slutter å tro på samme sak. I denne bloggteksten har jeg skrevet om frafall fra islam. Men jeg kunne også skrevet om etnisk norske som blir muslimer eller ønsker å gifte seg med en muslim, og som nærmest opplever å bli kastet ut av familien. Utfordringen, når man lever i det stadig mer flerkulturelle og komplekse Norge, er å akseptere og leve med det: Andre velger ikke nødvendigvis det samme som meg.

——–

.

OPPDATERING: Det har kommet noen kommentarer jeg vil si noe om her. Det første er dette med kjønn. Er det tilfeldig at mannen det «gikk bra med», som jeg skriver om her, er mann? Og at Kadra og Louiza er kvinner? Nå kan man selvfølgelig ikke generalisere ut fra tre tilfeller. Og det finnes også eksempler på at menn som konverterer bort fra islam opplever angrep, for eksempel de to iranske mennene som nylig ble knivstukket i Haugesund fordi de hadde blitt kristne. Likevel tror jeg nok kjønn er med i bildet – og at menn ofte har lettere for å bryte ut på den ene eller andre måten enn det kvinner har.

Det andre er dette jeg skrev med at det er dust når norske politikere hevder at «islam må reformeres». Mener jeg at vi ikke-muslimer ikke skal mene noe om hva muslimer tror på i det hele tatt? Nei, det mener jeg ikke. Det jeg vil definere som «dust» er når politikere nærmest stiller krav om teologisk reform. Det kan de ikke. Hva folk mener og tror er beskyttet av religionsfriheten. Poenget mitt er at det man kan stille krav om i Norge – og bør stille krav om – er at alle skal følge norsk lov. Vi kan i forlengelsen av dette også komme med forventninger om oppførsel som ikke er strengt lovregulert, for eksempel at foreldre ikke skal bryte kontakten med sin voksne sønn fordi han har konvertert bort fra islam eller har kommet ut som homofil. Men på hvilken måte muslimer vil forholde seg til disse tingene teologisk – det må man ha respekt for at er deres egen sak.

Når det er sagt er jeg sterk tilhenger av dialog og diskusjon mellom muslimer og ikke-muslimer. Hvis jeg møter muslimer som mener at frafall fra islam ikke er teologisk tillatt, så utfordrer jeg dem på dette med universalisme: Hvis de forventer religionsfrihet i Norge, hvordan kan de da forsvare at det ikke skal være religionsfrihet i et muslimsk land? Hvorfor skal nordmenn kunne konvertere til islam, men ikke omvendt? Og så blir jeg utfordret tilbake på andre områder. Den type dialog og prinsipiell diskusjon er svært verdifull.

OPPDATERING 2: Når det gjelder saken med at Kadra Yusuf ble banket opp har jeg blitt gjort oppmerksom på at noen av de involverte har en annen versjon, og hevder at dette ikke hadde noe med koran-tolkning og islam å gjøre. I følge dem dreide det seg om fyllebråk.

Reklamer

Debatt om livet til muslimske kvinner

januar 26, 2012

Journalisten Ellen Reiss har nå gitt ut en utmerket bok om de forskjellige måtene muslimske kvinner i Norge forstår og praktiserer islam.

I kveld er det en slags slippfest/debatt for boka, og jeg som driver denne bloggen skal være i panelet. Les evt. mer om arrangementet her. Bare å dukke opp 🙂

(forhåpentligvis får jeg skrevet litt mer om boka etter hvert)

De første metroseksuelle (var muslimer)

januar 4, 2012

– Skal vi se, hva står på denne lappen? Ah, et glimrende spørsmål! Hvor mye kjønnshår må man fjerne? Det er veldig viktig at vi tar opp slike ting, sa imamen med høy røst.

Det var en stund tilbake, jeg satt i en moské. Det var «guttas kveld med imamen». Imamen satt midt i det store rommet i moskéen, og en rekke ungdommer satt i en halvsirkel rundt. Man kunne skrive spørsmål på lapper om ting man lurte på, og så svarte imamen. Mange spørsmål handlet om kjæresteri, om utdanning, om halal-mat. Hverdagslige ting. Og nå dette: Kjønnshår.

Imamen la detaljert ut:

– Man må fjerne det og det. (jeg husker ikke nøyaktig hva han sa – hvor grensene gikk for hva som ble regnet som kjønnshår)

Jeg husker at jeg ble litt forlegen der jeg satt. Kremt. Kjønnshår. Imam. Kremt. Jeg tror jeg rødmet. Så jeg kikket rundt meg, på de andre som var der, mest tenåringer – men det virket ikke som om de syntes dette var noe pinlig.

Intimbarbering er bare SÅ Arabia på 600-tallet, Mads Larsen.

Da innså jeg det: Forfatteren Mads Larsen, som skapte en viss furore da han for noen år siden ga ut boka Pornopung og blant annet anbefalte menn å barbere seg – kremt – på andre steder enn haka, var ikke først ute. Det var ikke den såkalt metroseksuelle mannen, som det var en del snakk om på starten av 2000-tallet, som begynte med intimbarbering. Dette har faktisk muslimer drevet med i ørten år.

——–

Jeg kom til å tenke på denne historien da jeg i går leste en spennende bloggpost av bloggeren Somalieren, om forholdet til sex i tradisjonell islam, og hvordan det skiller seg fra seksualfiendtligheten som har preget mye av den kristne tradisjonen i Vesten. Spørsmål knyttet til seksualitet og kjønn kommer gjerne i fokus i debattene om islam i Vesten, og det er også temaer som jeg kommer tilbake til fra tid til annen på denne bloggen. Det er ikke uten grunn. Når det gjelder spørsmål som demokrati og terror, der muslimer ofte blir anklaget for å være udemokratiske og støtte terror osv, viser undersøkelser – både i Norge og globalt – at muslimer er like mye (eller mer) mot terror som ikke-muslimer, og like sterke tilhengere av demokratisk styresett. Når det gjelder holdninger til kjønn, likestilling og seksuell frihet er det derimot tydelige statistiske forskjeller mellom folk i Vesten og folk i muslimske land. Det er ikke bare en myte.

Men bildet er likevel ikke svart-hvitt, der muslimer kan plasseres på den ene siden – «mot sex» – og vestlige ikke-muslimer på den andre siden – «for sex». Tradisjonelt har seksualitet vært langt mer tabu i det kristne Vesten enn i muslimske land, noe som ofte blir tilskrevet innflytelsen til kirkefaderen Augustin. Kanskje kan også noe av intensiteten i den seksuelle revolusjonen i Vesten siden 60-tallet skyldes den tradisjonelle seksualfiendtligheten – at det derfor kom en motreaksjon?

I islam har det vært regnet som en plikt for begge kjønn å tilfredsstille ektefellen seksuelt. Sex har blitt ansett som en positiv ting som skal finne sted innenfor ekteskapets rammer. Dette har gjort at islamske lærde, midt mellom utlegninger om Gud og evigheten og himmel og helvete, kan legge inn seksuelle instrukser som kan få selv den mest frigjorte blant oss til å rødme. Jeg husker for eksempel en gang jeg surfet en muslimsk fatwa-side – altså en side der en religiøs lærd gir svar på spørsmål folk har om hva som er tillatt og forbudt i følge islam – og jeg plutselig så et spørsmål om «remedies for premature ejaculation«. Jeg, vokst opp i den kristne puritanske tradisjonen som jeg er, synes det er über-kleint å sette rådet som blir gitt på trykk på blogggen min, men la gå: «Avoid having his sexual organ stroked or caressed during foreplay. The less contact made between his sexual organ and his wife’s body, the easier it will be for him to control himself». Kremt kremt kremt. Host host. Poenget er: I en islamsk kontekst er ikke dette en unaturlig ting å skrive om. Det er en del av livet, og derfor kan man skrive om det.

——-

På møtet i moskéen som jeg overvar kom man aldri inn på seksuelle teknikker e.l. Men intimbarbering – som handler om kjønnsorgan – ble luftet som den naturligste ting av verden. Jeg, som tilbrakte en betydelig del av tenårene på kristne leire, er temmelig sikker på at slike temaer ville vekket mye mer forlegenhet der, dersom de i det hele tatt ble tatt opp (og det ble de sjelden).

Tilbake til møtet. Imamen sa noen ord til slutt, etter at han hadde forklart hvor mye kjønnshår man måtte fjerne:

– Det er veldig bra at dere spør om slike ting. Det er ingen ting å skamme seg over.

.

—————–

OPPDATERING: Etter de første umiddelbare tilbakemeldingene på dette vil jeg legge til en presisering.  Det er ikke slik at det finnes ett muslimsk seksuelt mønster, og ett kristent. Variasjonen er stor – noe som preger både de forskjellige muslimske og kristne landene, og muslimer og kristne i Vesten. Samtidig tror jeg at religiøse ideer har noe å si: Synet på seksualitet i Vesten ble åpenbart påvirket av Augustin og den katolske kirka. Og islamske dogmer har preget muslimske land, om enn på ulik måte. Men hvordan folk faktisk lever sine liv er uansett ikke noe man kan avlese fra religiøse skrifter.

OPPDATERING 2: Det har kommet kommentarer på at intimbarbering i islamsk tradisjon ikke har noe med seksualitet å gjøre, men er en del av personlig hygiene osv. Det er helt riktig. Grunnen til at jeg trakk det inn her var bare som et eksempel på hvordan man kunne prate detaljert og uanfektet om kjønnsorgan i en moské.