Archive for februar, 2012

– Jeg ble mer religiøs da jeg kom hit

februar 24, 2012

…sa en mann jeg pratet med i en moske nylig. Han var fra et øst-afrikansk land, og hadde flyktet fra krig og forfølgelse. Ut fra det herja ansiktet hans trodde jeg at han var over førti, men det viste seg at han var yngre enn meg. Han var ikke særlig god i norsk. Men siden både han og jeg kunne halte fremover på arabisk fikk vi til en samtale.

En moské, folks.

– I hjemlandet mitt brydde jeg meg aldri særlig om religion. Altså, jeg gikk jo i moskeen i blant og tenkte på meg selv som muslim, selvfølgelig. Men utover det tok jeg ikke islam særlig på alvor…

Da han kom til Norge ble det annerledes. Han hadde blitt med i en bevegelse som la stor vekt på fromhet og på aktivt religiøst engasjement.

– Plutselig var det bare moskeen jeg følte meg hjemme i, skjønner du. Og jeg forstod hvordan jeg trengte Gud for å klare meg i livet.

——-

 Men jeg har også hørt historier med motsatt fortegn.

– Heeelt i starten da jeg kom hit gikk jeg mye i moskeen for å be, fordi det var der jeg traff folk med samme bakgrunn som meg. Men så… begynte jeg å bli lei. Etter et år kanskje så gadd jeg ikke mer liksom, sa en arabisk mann i starten av 20-årene, som hadde kommet hit for å studere.

– Hvorfor det?

– Var morsomme å gjøre andre ting, skjønner du vel, sa han og flirte.

(hans erfaring tilsvarer det som er det generelle mønsteret i Europa, i følge undersøkelser som jeg også har skrevet om før: muslimske innvandrere går mye i moskeen de første par årene, men mindre etter hvert)

—–

Jeg nevner disse historiene på grunn av debatten som forrige blogginnlegg skapte, der jeg skrev dette: «Det blir i blant hevdet at innvandrere som kommer hit blir strengere og mer kontrollerende enn i opprinnelseslandet. Denne undersøkelsen tyder på at i det minste for pakistanerne i Norge så gjelder ikke det: De som er født her opplever betydelig større frihet til å velge ektefelle enn foreldrene hadde».

Religiøsitet i ulike deler av verden (kilde: Gallup World Poll)

I integreringsdebatten har nemlig et av de omstridte temaene blitt hvordan utviklingen er for innvandrere som kommer hit. Blir «de» som «oss»? Kritikere av integrerings- og innvandringspolitikken hevder ofte at innvandrere i Norge blir mer katolske enn paven, altså at de blir mer konservative og mer religiøse etter at de kommer hit. Ettersom nordmenn flest er relativt lite religiøse i global målestokk, og også er kritiske til organisert religion (side 30 i denne rapporten), er det isf noe som kan skape økt avstand mellom minoritetsgruppene og majoritetsbefolkningen (med mindre man klarer å tolerere annerledeshet, da).

—–

Det historiene til disse to mennene viser  er at begge prosessene finner sted. I hvert fall på individnivå, som samfunnsvitere gjerne uttrykker det. Noen blir mer religiøse, og noen blir mindre religiøse.

Integreringsforskere prater ofte om den såkalte migrasjonskonteksten: Det vil si hva som skjer når man kommer til et nytt land. Denne prosessen kan føre til at man blir mer religiøs. Og den kan føre til at man blir mindre religiøs. For å få en «fasit» på hvilke prosesser som er vanligst må man gjøre undersøkelser basert på store utvalg.(og, trommevirvel trommevirvel – senere i år kommer Fafo-forskeren Kristian Rose Tronstad og jeg til å publisere den første studien som ser på dette i norsk kontekst, altså om innvandrere blir mer eller mindre religiøse av å bo her)

——

Vi vender tilbake til den øst-afrikanske mannen jeg pratet med i moskeen.

– Altså… uten moskeen vet jeg ikke hva jeg skulle gjort. Eller uten støtten jeg har i Gud. Det er ikke bare lett å komme hit skjønner du, når man har opplevd det jeg har opplevd og er så svart i huden som jeg er, sa han.

Jeg måtte svelge da jeg hørte det.

– Men i moskeen var det noen som tok i mot meg.

Reklamer

Norsk-pakistanere som er født her: Mer frihet enn foreldrene

februar 3, 2012

Ved siden av å drive denne bloggen – som jo er et slags journalistisk og ikke-akademisk prosjekt jeg gjør på fritiden – begynte jeg i høst å jobbe som forsker på integrering- og innvandringstemaer på forskningsstiftelsen Fafo. Nå er den første rapporten jeg vært med på å skrive der tilgjengelig elektronisk her.

Den handler, for å si det teknisk, om «autonomi i ektefellevalg» blant innvandrerungdom. For å si det enklere: Når det gjelder hvem man skal gifte seg med, bestemmer innvandrerungdom selv? Eller bestemmer foreldrene? Eller bestemmer de det i fellesskap? Ytterpunktet som får mye oppmerksomhet i debatten er tvangsekteskap: Når foreldrene tvinger barna sine til å gifte seg med noen de ikke vil gifte seg med. Såvidt jeg vet er dette det første forsøket i Norge på å si noe om dette kvantitativt, altså å si noe om omfanget, noe man ikke kan gjøre ut fra få kvalitative intervjuer.

——

For å finne ut av dette har kollega Anne Skevik Grødem og jeg sett på to datasett, altså grundige spørreundersøkelser med mange respondenter, et fra Fafo og et fra SSB. I denne bloggen forsøker jeg å ikke gå for langt utenfor temaet, som jo er muslimer og islam. Jeg skal likevel si noe om denne rapporten, ettersom de fleste gruppene i Norge der arrangerte ekteskap og tvangsekteskap forekommer har muslimsk bakgrunn (men arrangerte ekteskap og tvangsekteskap er på ingen måte unikt for muslimer: Både kristne og hinduer praktiserer det i store deler av verden).  Jeg limer inn de to viktigste figurene fra rapporten, som viser hvor utbredt det er at foreldre involverer seg i ekteskapsinngåelsen i de ulike gruppene i undersøkelsen til Fafo (bildene blir større når man trykker på dem):

Det kan kanskje være vanskelig å lese disse figurene med en gang. Jeg skal prøve å forklare det enkelt. Den blå fargen til venstre viser de som svarer at de bestemte helt selv hvem de skulle gifte seg med, uten å lytte til foreldre. Den grønne fargen på motsatt side er de som svarte at det var foreldrene som bestemte det, uten å lytte til hva de mente. Mellom disse er den røde fargen, som viser de som sier at de bestemte selv, men lyttet til foreldrene, og den lilla fargen, som viser de som sier at foreldrene bestemte, men lyttet til hva de mente.

—–

Her ser vi flere ting. Det første er at det aller mest er blant pakistanere at det er vanlig med stor grad av foreldreinvolvering i ekteskap. Den samme tendensen så vi også i tallene fra SSB (som jeg ikke gjengir her). Det betyr ikke at foreldreinvolvering ikke skjer blant andre grupper også, for det gjør det, men i mindre grad.

Det andre er at i alle gruppene bestemmer menn i større grad selv enn det kvinner gjør.  Samtidig viser tallene også at det ikke er slik at pakistanske gutter får bestemme helt selv, mens pakistanske jenter ikke får bestemme selv i det hele tatt, liksom.

Det tredje – og kanskje mest interessante – er at vi ser en svært markant endring hos pakistanerne. De som er født her, som er helt øverst i tabellen, bestemmer hvem de vil gifte seg med i mye større grad enn foreldregenerasjonen, altså pakistanerne mellom 45-55 år. Det er egentlig en ganske dramatisk endring på bare en generasjon (noe av det samme skrev jeg om her). Når det gjelder de andre gruppene er det foreløpig ikke mange nok som er født her til at man kan undersøke det statistisk.

Det blir i blant hevdet at innvandrere som kommer hit blir strengere og mer kontrollerende enn i opprinnelseslandet. Denne undersøkelsen tyder på at i det minste for pakistanerne i Norge så gjelder ikke det: De som er født her opplever betydelig større frihet til å velge ektefelle enn foreldrene hadde.

——-

Det står mye annet i rapporten også, men det skriver jeg ikke om nå, nå som det er helg og greier. God helg!