Nytt land, ny teologi? (kronikk i Vårt Land 18.06.12)

Mange imamer og muslimske ledere mener at Norge i større grad enn de fleste muslimske har virkeliggjort viktige verdier og prinsipper innenfor islam.

Den norske debatten om islam har lenge vært preget av en kløft mellom den folkelige debatten om islam og muslimer og den akademiske islamforskningen. Nettbaserte debatter om islam og muslimsk innvandring er ofte orientert rundt spørsmål om islamsk lov (sharia) og islams antatt manglende kompatibilitet med demokrati og «vestlige verdier».

Den akademiske islamforskningen i Norge har derimot ofte – med noen unntak – handlet om spørsmål knyttet til identitet, migrasjonserfaring og kjønn. Spørsmål knyttet til islam, demokrati og politisk ideologi har i liten grad blitt systematisk behandlet. Kanskje skyldes det at islamforskere har opplevd den folkelige bekymringen for en islamsk «take-over» som virkelighetsfjern, og derfor ikke ansett det som faglig interessant. Jeg vil likevel hevde at dette har gjort at den folkelige bekymringen for islam og muslimsk innvandring på vesentlige punkter ikke har møtt forskningsbasert kunnskap.

Utforske. I min masteroppgave i Peace and Conflict Studies, som jeg leverte høsten 2011, forsøkte jeg å imøtegå noe av det jeg mente var mangelfullt dekket i tidligere norsk islamforskning. Jeg ønsket å undersøke nettopp den tematikken mange uttrykte bekymring for på nettet: At muslimer ønsket å forandre Norge til noe annet. Det jeg gjorde var å intervjue lederne i åtte av de ti største moskeene i Norge, både imam og styreleder. Jeg stilte dem spørsmål langs flere akser. Hva anså de som det ideelle samfunnet ifølge islam? Hvem skulle styre, og hvordan skulle lovene bestemmes? I tillegg spurte jeg dem hvilke politiske endringer de ønsket i sitt muslimske opprinnelsesland, dersom de kunne bestemme, og hvilke politiske endringer de ønsket i Norge. Slik ville jeg utforske om det var forskjeller på hva de anså som politisk ønskbart i muslimske land og i Norge, og hvordan dette hang sammen med deres syn på det ideelle, islamske samfunnet. 

Overrasket. Hovedfunnet mitt – som overrasket meg noe – var at alle lederne jeg intervjuet, uten unntak, anså Norge som et svært godt og velfungerende samfunn, og ikke hadde store ønsker om å forandre på ting. Situasjonen i den muslimske verden anså derimot de fleste av dem som svært mørk. Mange mente at Norge i større grad enn de fleste muslimske hadde virkeliggjort det de anså som viktige verdier og prinsipper innenfor islam. Likevel var det store forskjeller mellom disse lederne, og på hvilken måte de tilpasset islam til det norske, politiske systemet. Basert på svarene jeg fikk laget jeg fire kategorier som alle lederne passet i.

• Sekularistene: Disse lederne – som alle var styreledere og ikke imamer – ønsket et prinsipielt skille mellom religion og stat. Ifølge dem var det best både for religionen og samfunnet at det var et tydelig prinsipielt skille mellom stat og religion. For dem gjaldt det både i Norge og i den muslimske verden.

• Muslimdemokratene: Disse lederne – også bare styreledere – som jeg ga navnet «muslimdemokrater», er inspirert av de europeiske kristendemokratene. Kristendemokratene i Europa mener at kristendommen angir verdier samfunnet bør styres etter, men at kristendommen ikke angir noe ferdig samfunnssystem eller ferdige lover. Slik var det også med muslimdemokratene: De anså islam som et sett med verdier som burde prege samfunnet, men ikke som et fiks ferdig juridisk system.

• De demokratiske islamistene: Imamene – og en del av styrelederne – fordelte seg i to andre grupper. Den største gruppen blant imamene var de såkalte demokratiske islamistene. De demokratiske islamistene ønsket demokrati både i Norge i den muslimske verden. Men utover det ønsket de forskjellige systemer: I Norge ønsket de et liberalt demokrati, der lovene kun utgår fra folket. Men i den muslimske verden ønsket de at demokratiet skulle ha begrensninger, og ikke gå utover grensene de mente ble satt av tradisjonell islamsk lov – for eksempel når det gjaldt forbud mot frafall fra islam. Begrunnelsen deres for at de ønsket forskjellige system handlet om demokrati: Ifølge dem var en form for islamistisk demokrati ønskelig i den muslimske verden fordi muslimer selv ønsket det, mens det ikke var riktig i Norge – fordi nordmenn ikke ønsket det.

• De utopiske drømmerne: En annen gruppe blant imamene, og enkelte styreledere, var de jeg ga navnet utopiske drømmere. Disse ønsket i praksis et «norsk» politisk system både i Norge og i den muslimske verden. De mente likevel at dette ikke kunne likestilles med hva islam sa – ettersom islams ideal var et drømmesamfunn som ikke var realisert verken i Norge eller noe annet sted. I praksis hadde de dog ingen forslag til hvordan dette utopiske samfunnet skulle realiseres.

Tilpasse islam. Hovedfunnet i oppgaven er likevel at alle lederne jeg snakket på en eller annen måte forsøker å tilpasse islam til det politiske systemet i Norge. De begrunner på ulikt vis. Noen argumenterer for at det norske, politiske systemet faktisk er i tråd med hva islam sier – mens andre argumenterer med at det norske, politiske systemet er riktig fordi det er i tråd med den norske folkeviljen. Disse funnene kan selvfølgelig ikke generaliseres til å gjelde alle muslimer i Norge. Likevel kan de antagelig si noe om tenkemåter man kan gjenfinne i bredere lag blant religiøse muslimer i Norge.