Nytt land, ny teologi? (kronikk i Vårt Land 18.06.12)

Mange imamer og muslimske ledere mener at Norge i større grad enn de fleste muslimske har virkeliggjort viktige verdier og prinsipper innenfor islam.

Den norske debatten om islam har lenge vært preget av en kløft mellom den folkelige debatten om islam og muslimer og den akademiske islamforskningen. Nettbaserte debatter om islam og muslimsk innvandring er ofte orientert rundt spørsmål om islamsk lov (sharia) og islams antatt manglende kompatibilitet med demokrati og «vestlige verdier».

Den akademiske islamforskningen i Norge har derimot ofte – med noen unntak – handlet om spørsmål knyttet til identitet, migrasjonserfaring og kjønn. Spørsmål knyttet til islam, demokrati og politisk ideologi har i liten grad blitt systematisk behandlet. Kanskje skyldes det at islamforskere har opplevd den folkelige bekymringen for en islamsk «take-over» som virkelighetsfjern, og derfor ikke ansett det som faglig interessant. Jeg vil likevel hevde at dette har gjort at den folkelige bekymringen for islam og muslimsk innvandring på vesentlige punkter ikke har møtt forskningsbasert kunnskap.

Utforske. I min masteroppgave i Peace and Conflict Studies, som jeg leverte høsten 2011, forsøkte jeg å imøtegå noe av det jeg mente var mangelfullt dekket i tidligere norsk islamforskning. Jeg ønsket å undersøke nettopp den tematikken mange uttrykte bekymring for på nettet: At muslimer ønsket å forandre Norge til noe annet. Det jeg gjorde var å intervjue lederne i åtte av de ti største moskeene i Norge, både imam og styreleder. Jeg stilte dem spørsmål langs flere akser. Hva anså de som det ideelle samfunnet ifølge islam? Hvem skulle styre, og hvordan skulle lovene bestemmes? I tillegg spurte jeg dem hvilke politiske endringer de ønsket i sitt muslimske opprinnelsesland, dersom de kunne bestemme, og hvilke politiske endringer de ønsket i Norge. Slik ville jeg utforske om det var forskjeller på hva de anså som politisk ønskbart i muslimske land og i Norge, og hvordan dette hang sammen med deres syn på det ideelle, islamske samfunnet. 

Overrasket. Hovedfunnet mitt – som overrasket meg noe – var at alle lederne jeg intervjuet, uten unntak, anså Norge som et svært godt og velfungerende samfunn, og ikke hadde store ønsker om å forandre på ting. Situasjonen i den muslimske verden anså derimot de fleste av dem som svært mørk. Mange mente at Norge i større grad enn de fleste muslimske hadde virkeliggjort det de anså som viktige verdier og prinsipper innenfor islam. Likevel var det store forskjeller mellom disse lederne, og på hvilken måte de tilpasset islam til det norske, politiske systemet. Basert på svarene jeg fikk laget jeg fire kategorier som alle lederne passet i.

• Sekularistene: Disse lederne – som alle var styreledere og ikke imamer – ønsket et prinsipielt skille mellom religion og stat. Ifølge dem var det best både for religionen og samfunnet at det var et tydelig prinsipielt skille mellom stat og religion. For dem gjaldt det både i Norge og i den muslimske verden.

• Muslimdemokratene: Disse lederne – også bare styreledere – som jeg ga navnet «muslimdemokrater», er inspirert av de europeiske kristendemokratene. Kristendemokratene i Europa mener at kristendommen angir verdier samfunnet bør styres etter, men at kristendommen ikke angir noe ferdig samfunnssystem eller ferdige lover. Slik var det også med muslimdemokratene: De anså islam som et sett med verdier som burde prege samfunnet, men ikke som et fiks ferdig juridisk system.

• De demokratiske islamistene: Imamene – og en del av styrelederne – fordelte seg i to andre grupper. Den største gruppen blant imamene var de såkalte demokratiske islamistene. De demokratiske islamistene ønsket demokrati både i Norge i den muslimske verden. Men utover det ønsket de forskjellige systemer: I Norge ønsket de et liberalt demokrati, der lovene kun utgår fra folket. Men i den muslimske verden ønsket de at demokratiet skulle ha begrensninger, og ikke gå utover grensene de mente ble satt av tradisjonell islamsk lov – for eksempel når det gjaldt forbud mot frafall fra islam. Begrunnelsen deres for at de ønsket forskjellige system handlet om demokrati: Ifølge dem var en form for islamistisk demokrati ønskelig i den muslimske verden fordi muslimer selv ønsket det, mens det ikke var riktig i Norge – fordi nordmenn ikke ønsket det.

• De utopiske drømmerne: En annen gruppe blant imamene, og enkelte styreledere, var de jeg ga navnet utopiske drømmere. Disse ønsket i praksis et «norsk» politisk system både i Norge og i den muslimske verden. De mente likevel at dette ikke kunne likestilles med hva islam sa – ettersom islams ideal var et drømmesamfunn som ikke var realisert verken i Norge eller noe annet sted. I praksis hadde de dog ingen forslag til hvordan dette utopiske samfunnet skulle realiseres.

Tilpasse islam. Hovedfunnet i oppgaven er likevel at alle lederne jeg snakket på en eller annen måte forsøker å tilpasse islam til det politiske systemet i Norge. De begrunner på ulikt vis. Noen argumenterer for at det norske, politiske systemet faktisk er i tråd med hva islam sier – mens andre argumenterer med at det norske, politiske systemet er riktig fordi det er i tråd med den norske folkeviljen. Disse funnene kan selvfølgelig ikke generaliseres til å gjelde alle muslimer i Norge. Likevel kan de antagelig si noe om tenkemåter man kan gjenfinne i bredere lag blant religiøse muslimer i Norge.

Advertisements

13 kommentar to “Nytt land, ny teologi? (kronikk i Vårt Land 18.06.12)”

  1. Julia Says:

    Politikk gjenspeiler befolkningens grunnverdier. De demokratiske islamistene var ganske åpne om dette….de nevner demografiske årsaker til at man ikke skal styre samfunnet etter islamske tradisjoner i norge. De du kaller muslimdemokratene virker ikke så forskjellige bortsett fra at de innehar mer fleksibilitet.

    Ønsket er et samfunn preget at islamske prinsipper og ikke den norske likhetstanken.

  2. Uwaysi. Says:

    Hei. Jeg oppfordrer til å lese min artikkel.

    http://www.utrop.no/Plenum/Kommentar/Blogg/23041

    Feil forståelse av islam gir ekstremisme

    Vi har et problem med ekstremisme. Jeg opplever dem som uroelementer, som den gamle rødkinnede fnisende satan, med oppblåste kinn, som fremsetter påstander i skjødesløshet, og følger dem med fascistisk disiplin.

    Fred være med dere.

  3. Konrad Says:

    Takk for god oppsummering av interessant masteroppgave.

    Du skriver at «….har virkeliggjort viktige verdier og prinsipper innenfor islam» og «….at det norske, politiske systemet faktisk er i tråd med hva islam sier».

    Det ville være interessant om du kunne konkretisere dette nærmere. Hvilke verdier og prinsipper sikter informantene til? På hvilken måte er det politiske systemet i tråd med islam?

    • olav Says:

      Det de fleste tenkte på var nok ting som solidaritet og velferdsstat – og dessuten likhet for loven, gjennomsiktighet og fravær av korrupsjon, og for mange av dem demokrati. Slike ting! Altså ganske grunnleggende ting som mange folk kan være enig i, uavhengig av politisk farge.

      • Konrad Says:

        Apropos: Noe lignende slår meg når vi hører beretninger fra Midtøsten. Velgerne begrunner støtte til islamistiske partier med at islam representerer trygghet og rettferdighet, i klar kontrast til de korrupte og ineffektive regimene folket har forsøkt å bli kvitt. For oss virker det skummelt når egypterne stemmer på islamister, men jeg tror vi må se dette på bakgrunn av hvilke regimer de har slitt med i tiår.

      • Julia Says:

        Det ER skummelt når man stemmer fram islamistiske partier. For å ta et eksempel: det muslimske brorskapets leder har sagt at Egypt skal ikke ha en kvinne eller en kristen som president. Selvføgelig er det slik at man må se på hva egypterne er vant med, MEN man må også se på hva det egentlig er de stemmer for….enkelte ting kan ikke unnskyldes,

  4. Jonas Haagen Says:

    Hvordan fikk du verifisert at de du pratet med faktisk snakket sant?

    • olav Says:

      Hei Jonas, et viktig spørsmål du stiller! Dette var selvfølgelig en metodisk utfordring jeg hadde med fra starten, som jeg tenkte nøye gjennom. Det er flere forhold som er viktige her: Alle intervjuene var anonyme. Det vil si at folk kan prate uten å være redde for at noe de sier vil falle tilbake på dem. Dessuten designet jeg intervju-opplegget på en måte som skulle minimere sjansen for at de skulle lyve eller lure meg. Skriver grundig om det i metode-kapittelet:)

      Grunntanken er at man først spør om ting som folk er komfortable med å snakke om, så de blir trygge. Deretter spurte jeg først om hva de anså som det ideelle samfunnet i følge islam – altså ikke hva de tenkte om Norge og norsk politikk. Først på slutten brakte jeg inn Norge og situasjonen her. Dersom de da sa noe annet enn hva de hadde sagt først presset jeg dem på det. Konklusjonen min er omtrent slik: Selvfølgelig må man regne med at noen av informantene tilpasset det de sa i forhold til at det var jeg som var forskeren – altså en etnisk norsk ikke-muslim. Det er noe jeg har tatt høyde for i analysen av det de sier. Samtidig føler jeg meg trygg på at de fleste var relativt ærlige. Blant annet er det flere som sier ting som jo er ganske kontroversielle – for eksempel dødsstraff for frafall. Det hadde de neppe sagt hvis de prøvde å lure meg.

  5. Ludvig Says:

    Du skriver at en gruppe ønsket muslimske lover i muslimske land, men ikke i Norge siden flertallet her ikke ønsker det.

    For det første så burde du omtale muslimske lover med det rette ordet, nemlig sharia.
    For det andre er det vanskelig å tro på at det tilsynelatende ikke er noen, iallfall ikke nevneverdig gruppe, som ønsker sharia. Undersøkelser fra andre europeiske land viser at flere titalls prosent av selv unge muslimer som er oppvokst i vesten ønsker innføring av sharia. Jeg husker nå ikke de korrekte tallene eller hvilke land, men jeg husker det jeg har gjengitt.
    Jeg finner det svært usannsynlig at situasjonen skal være nevneverdig annerledes i Norge enn i andre vesteuropeiske land.
    Det er nå engang slik at Koranen også er en lovbok, og muslimer (iallfall konservative, og de har vi rimelig mange av i Norge) anser det som en plikt å følge det som står i Koranen.

    For det tredje skriver du ingenting om hva muslimene ønsker når de blir flere, og de blir jo rimelig fort flere – noe jeg tror vi kan enes om, uten at vi trenger å krangle om hvor raskt det skjer. Og da er det jo nærliggende å tro at ønsket/kravet om innføring av sharia raskt kan komme på dagsorden.

    • olav Says:

      Hei Ludvig, takk for kommentar!

      Tingene du nevner skriver jeg ganske grundig om i oppgaven. I kapittel 1 gjennomgår jeg forskningen om muslimers ønsker ang. sharia i lovgivning osv. Undersøkelser fra europeiske land viser først og fremst at det er forskjellig: I Norge er det 13 prosent som ønsker sharia i lovgivningen, mens det er høyere i england, feks. Dessuten: De som ønsker sharia i lovgivningen vil primært ha det som familielovgivning for muslimer – ikke straffelov og den type ting.

      Hva som vil skje hvis muslimer blir flere – og hva de vil ønske da – skriver jeg grundig om i kapittel 3.

      Les gjerne oppgaven med et kritisk blikk – det synes jeg bare er spennende:)

      • Ludvig Says:

        Nå har jeg ikke helt fått med meg hvor jeg kan lese dette, men det er trolig min feil at jeg ikke har oppfattet det.

        Så kan man selvsagt diskutere på hvilket grunnlag du kan trekke slike slutninger. Forøvrig er det ikke et spørsmål om muslimene blir flere, men hvor fort det går at de blir veldig mange flere.

        Så, til slutt, må jeg dessverre si at jeg er litt usikker på hvor nøytral du er. Det har, mildt sagt, vært atskillige ting du har skrevet som kan tyde på at du vil finne positive ting, og at det har farget det du skriver temmelig voldsomt. Jeg har selvsagt registrert at du har hatt noen kritiske kommentarer også, men det blir så utrolig lite i den store sammenheng. Jeg kan faktisk godt forstå en som skrev at du virket til å være på kanten til å konvertere. Jeg husker at du dementerte det, men jeg vet nå ikke helt..

  6. Toove Says:

    Har du lest Ed Hussains bok «Islamisten»? Han beskriver en god del forskjellige islamistiske retninger. Han kom seg ut av det da han fant ut hvor rent faktisk lite religiøse endel av disse retningene var. Men det som går igjen er hvor virkelighetsfjerne ideer de hadde og hvor lite han hadde å stille opp med, intellektuelt sett, mot disse fjerne ideene. Har du noen tanker om hvordan disse ideene skal motarbeides blant unge muslimer? Hva synes du om boka?

    Jeg tenkte jeg skulle prøve å skrive et blogginnlegg mot denne type utopi, men det er litt vanskelig. Å bare si «demokrati» er altså ikke nok for ungdommer som ikke har opplevd diktatur og virkelig tror at et khalifat med en snill mann på toppen er mulig å oppnå. Tror det er viktig å motsi denne type ideer, istedenfor alt det tullete maset om hijab og lignende.

  7. – Er ALT galt med oss, liksom? (forsinket tekst om Abid Rajas kronikk) « Muslimprosjektet Says:

    […] – de fleste muslimer i Norge synes demokrati og menneskerettigheter er tipp topp, og veldig mange synes Norge er det beste samfunnet i verden. […]

Kommentarer er stengt.


%d bloggers like this: