«Julaften» i Trondheimsveien

– Salamu aleykum.

Innehaveren hilste innstendig og lenge på alle gjestene som kom inn døra på restauranten i Trondheimsveien i Oslo. Han tok dem i hånda, la en hånd mot hjertet og smilte. De fleste mennene hadde helt hvite klær, hvite bukser og hvit kjortel, kvinnene hadde kjoler og fargerike hijaber. Det var en stemning av høytid og glede i lokalet: Folk smilte til hverandre, ga hverandre klemmer, og kastet seg over maten.

– Aleykum assalam, svarte de som kom inn.

Ìnnehaveren kom bort til bordet mitt, der jeg satt og spiste lunsj for et par timer siden.

– Vet du hvilken dag det er i dag?

– Ja selvsagt, det er id al-fitr, sa jeg.

– Det er julaften, ikke sant! Det er vår julaften dette!

Han smilte fra øre til øre.

——

To gutter klemmer hverandre under id. (ok, dette bildet var kanskje vel cheesy, men jeg klarte ikke la være å dele det)

Da jeg ruslet ut på formiddagen i dag for å få meg noe å spise hadde jeg helt glemt hvilken dag det var. Jeg hadde fått med meg at mange av mine muslimske bekjente så fram til id al-fitr – feringen av at fastemåneden ramadan er over – men hadde vært så nedsyltet i oppgaver på jobben at jeg ikke hadde registrert at det faktisk var i dag. På vei til den billige tyrkiske restauranten der jeg går i blant syntes jeg at det var noe i lufta: Hvorfor var det så mange folk som gikk i festklær? Hvorfor så de så glade ut? Men jeg koblet ikke det ene med det andre.

Så satte jeg meg ned for å spise. Da skjønte jeg det.

– Salam aleykum, salam aleykum…

Fredshilsener, klemmer, hilsener, smil. Kompiser som satt ned ved bordene og spiste. Barnefamilier. Folk med arabisk, tyrkisk og somalisk bakgrunn, et par jeg tror var konvertitter… Og selv om jeg aldri har opplevd en id-feiring «innenfra» kjente også jeg en slags sitring i meg der jeg satt, som minnet meg om følelsen jeg får når det er jul: Følelsen av at dette er høytid. At denne dagen er spesiell. Opplevelsen av å se vennlig på alle som er der, at i dag er man venner, også med fremmede – man skal ikke møte hverandre med skepsis, men med godhet og tillit.

Jeg kjente ingen av de som satt der i restauranten. Men jeg syntes jeg så det på dem. At det var noe slikt de opplevde – der de satt og smilte til alle som kom inn døra, venn eller fremmed: At denne dagen er annerledes enn de andre.

—–

Og nå nettopp, da jeg kom inn døra på kontoret og gikk inn på VG Nett, så jeg noe som gjorde det klart for meg at denne muslimske høytiden nå har blitt en del av Norge, og ikke lenger er noe fremmed: VG Nett, Norges største og mest populære nettsted, spør sine lesere: «Hvordan feirer du id?». De sier ikke «muslimene feirer id», som om det var noe fremmed, de spør rett og slett: Hvordan feirer DU id? Og de har en nydelig bildeserie som dokumenterer hvordan id-feiringen kan arte seg, både i Norge og i muslimske land. Id er ikke lenger noe som «de» har der ute. Id er nå en del av Norge.

—–

Forøvrig, hvis noen lurer på hvorfor jeg skriver «id» med i og d, mens mange andre skriver det med en e først, altså, «eid»: «Eid» er den internasjonale stavemåten på engelsk. «Id» er den norske (men det finnes viktigere ting å krangle om enn staving). Da gjenstår det bare å si: Id mubarak!

Jeg avslutter denne bloggposten med å gjengi et dikt av journalisten og forfatteren Mahmona Khan, som hun har lagt ut på bloggen sin i forbindelse med at de er id:

Eid er fest

Det er Eid når du våkner tidlig

Ser på dine hennamalede hender

Kjenner duften av mammas søte saweian

og dytter deg fort ut av senga

–

Det er Eid når små og store

Løfter hendene i bønn

For å takke for maten

For å takke for livet

–

Det er Eid når familien samles

og  Eid-klemmene ingen ende har

Eid Mubarik!

Eid Mubarik! lyder det overalt

–

Eid er å måtte vente på “Idi”

Pengegavene

Knitrende fine sedler

Røde og blå sedler

I små små hender

–

Eid er farger, leven og latter

Kjoler, sjal og drakter

Sende Eid- hilsner til venner

Minnes de som ikke er der

–

Eid er god mat

Mammas beste oppskrifter

Tilberedt med rikelig omtanke

Servert med en masse kjærlighet

–

Eid er å gi

Gi av det man har

Gi så mye man kan

Til den som har intet

–

Eid er å vise kjærlighet

Inkludere den som har ingen

Smile, smile, smile og

Omfavne de man er glad i.

–

Eid Mubarik!

(Av Mahmona Khan)

– Jeg drikker ikke alkohol når det er ramadan

– Altså, jeg skulle gjerne blitt med deg, men det er ramadan nå skjønner du… så da kan jeg ikke drikke alkohol… du vet hva ramadan er, ikke sant?
Han jeg snakket med så på meg og flirte skjevt. Jeg nikket og sa at ja, jeg visste sånn omtrent hva ramadan var, men spurte ikke hva som gjorde at han syntes det var greit å drikke alkohol resten av året, men ikke nå.

Det var for et par timer siden. Denne helgen er jeg i Helsinki, i forkant av en fagkongress jeg skal på til uka. Jeg satt på trikken ned til sentrum, og planen var å finne en jazzklubb. Jeg hadde lyst å lukte litt på Helsinki by night, men tenkte at jeg nok ikke våget meg inn på et vanlig utested mutters aleine. Men dersom det fantes en bra jazzklubb derimot… Jeg er nok over gjennomsnittet interessert i jazz, så på et jazzsted ville jeg lett kunne gå inn og bare begynne å digge, og lett føle meg hjemme.
Det dumpa ned tre gutter i 20-årene ved siden av meg på trikken. Jeg hørte at de snakket arabisk, og stotret frem: Eh, unnskyld, vet dere om det er noen bra jazzklubb i sentrum jeg kan stikke på?
– Walla, prater du arabisk? Mashallah! utbrøt de.
De begynte med en gang å snakke om ulike klubber de ville anbefale.
– Altså, DEN har de billigste drinkene, og DEN har de deiligste damene… men de er kanskje litt unge for deg de som går på den klubben, haha!
Jeg innså at det hadde skjedd en misforståelse her.
– Eh, altså, jeg har ikke tenkt å sjekke damer… jeg vil et sted de spiller live jazz.
– Jazz? Du mener disco, ikke sant? Disco dancing all night!
Jeg ga opp. Min arabisk er ikke all verden, og jeg innså at disse gutta kanskje ikke var helt sikre på hva en «jazzklubb» egentlig var. Men de var blitt såpass gira på å vise meg en bra klubb at jeg bare fulgte etter, og tenkte at de skulle få gleden av å vise meg rundt i byen sin.

Da vi sto utenfor klubben de hadde funnet fram til – et stivpynta sted jeg med en gang innså jeg aldri ville gå inn på – sa de høytidelig farvel.
– Altså, vanligvis ville jeg jo blitt med… Men nå er det ramadan. Så da drikker jeg ikke, sa han ene. Så vinket de og gikk, og jeg snek meg rundt hjørnet og rusla rundt i sentrum og så på livet.

Etterpå slo det meg: denne historien illustrerte et poeng jeg har ofte har prøvd å få fram på denne bloggen, og som religionsforskere gjerne gnukker på til de blir blå: Muslimer forstår og lever islam på forskjellige måter. Grunnleggende sett handler det om dette: hva man mener at islam «ER». La oss tenke oss en debatt mellom to personer vi kan kalle «islamkritikeren» og «muslimen»:
Islamkritikeren sier dette: «Det finnes hyggelige muslimer, for all del, men de tar ikke islam på alvor. Ekte islam er sånt vi ser hos Taliban! Alt annet er bare taqiyya! (løgn)».
Så svarer muslimen: «Nei nei, er du dum? Taliban er ikke ekte islam. Det er ikke ekte islam å regulere skjegglengden på menn og så videre, og steine kvinner på fotballstadion. Islam handler om respekt, om kjærlighet, om verdighet for alle mennesker».
«Nei», svarer islamkritikeren, «islam er ikke slik du sier at det er. Jeg skjønner religionen din bedre enn du gjør selv, kjære muslim, og det er nok Taliban som har forstått hva islam dreier seg om».
«Hæ, hvem av oss er det egentlig som er muslim, deg eller meg», svarer muslimen kanskje.
La oss tenke oss at det kommer en tredje person forbi, som vi kan kalle «religionsforskeren». Da henvender muslimen og islamkritikeren seg til ham og ber ham om å avgjøre hvem av dem som har rett.
«Tja, vel…», sier religionsforskeren. «Altså, jeg er ikke troende muslim, så fra mitt perspektiv er islam det muslimer selv sier at islam er… så jeg vil si at begge deler er islam. Taliban er islam, og tolker det på sin måte. Og du, gode fredelige og demokratiske muslim, tolker også islam på din måte, så det du sier er også islam. Ja takk begge deler, må jeg nok si.»
Da ser muslim og islamkritikeren på hverandre.
«Sånn kan det ikke være», sier de ikke kor. «Det finnes vel bare EN islam?»

TIlbake til guttene jeg møtte på trikken. Teologiske autoriterer i islam har vært uenige om mye. Men noen ting har det vært stor enighet om, blant annet at det ikke er lov å drikke alkohol, både under ramadan og ellers. Og det har vært stor enighet om hva fasten innebærer. Men, og her kommer religionsforskerens poeng inn: Muslimer over hele kloden – i dag mellom halvannen og to milliarder – har forstått, tolket og levd dette på forskjellige måter. Gutta på trikken tok på alvor påbudet om fasten, virket det som – denne måneden ønsket de å komme nærmere Gud. Men resten av året virket det som de ikke så noe stort problem med verken alkohol eller å sjekke damer på byen.
Slik er det på mange områder, både når det gjelder privatmoral, politikk og familieforhold. Muslimer flest fokuserer på noen ting mer enn andre – ser noe som viktig, ser noe som uviktig, hopper glatt over andre tng. «Hijab», for eksempel, er et konsept som i følge en del islamske teologer gjelder både kinner og menn: Menn skal senke blikket når de møter en fremmed kvinne, også kle seg på visse måter, osv. Hvorfor er det da så ofte bare kvinnens hijab som står i fokus? Det handler om det samme: Ulike muslimer velger ut ulike ting de anser som viktig.

Dette betyr ikke at ikke muslimer kan si at noe er SANN islam, og at andre ting strider mot islam… det kan man selvfølgelig. Selv, som troende kristen, mener jeg også at noen ting er sant i følge min religion, og at andre ting er mot kristendommen. Når det gjelder kristendommen ser jeg ting innenfra. Men når man står på utsiden og ser inn, slik jeg gjør i forhold til islam, og slik alle ikke-muslimer gjør når det gjelder en religion man ikke tilhører – kan man ikke påstå at man kan si hva som er sann og hva som er falsk islam.
Var det islam, det gutten på trikken sa, da han forklarte at han bare drakk alkohol når det ikke var ramadan? Nei, vil de fleste ortodokse muslimer si. Men som religionsforsker kan jeg ikke si annet enn dette: For ham var dette islam.

Hva tenker dere lesere?

Terror-skjegget

– Altså, Olav, jeg tror du burde sjekke ut han fyren der litt.

Jeg snakket nylig med en bekjent av meg. Hun hadde fått med seg at jeg intervjuet og skrev om ulike typer muslimer (selv var hun ikke muslim), og mente at hun hadde et tips til meg.

Eksempel på en skummel skjeggmann. Forøvrig har vedkommende ingenting med denne saken å gjøre.

– Det er en fyr i en databutikk jeg besøker i blant. Han har sykt langt skjegg, og går i sånn der lang kjole du som du veit. Og jeg har sett ham noen ganger prate med folk som ikke ser ut til å ha rent mel i posen… Jeg tror kanskje han er inne på de jihad og terror-greiene, sa hun.

Jeg ble nysgjerrig. Jeg besøkte data-butikken. Da jeg kom inn døra ble jeg paff: Mannen bak disken kjente jeg godt. Ja, han hadde langt skjegg. Ja, han gikk i «kjole», som hun uttrykte det. Men utover det… visste jeg hva han sto for. Dette var en fyr som tilhørte den såkalte tabligh-bevegelsen, som legger vekt på pietitisk livsførsel og langt skjegg og slike ting for menn, men ellers er ikke-politiske og langt i fra driver med jihad. Jeg visste videre at min venn med det lange skjegg var veldig mot terror mot sivile – faktisk hadde han tidligere brukt mye tid på facebook på å diskutere med noen unge muslimer som ikke ville ta avstand fra terrorangrep i islams navn. Jeg visste også at han, i likhet med mange fra tabligh-bevegelsen, ofte oppsøkte muslimer på skråplanet (som drev med stoff eller kriminalitet osv) og oppfordret dem til å vende om og begynne å praktisere islam. Kanskje var det noen slike min bekjente tenkte på da hun sa at han pratet med folk «som ikke hadde rent mel i posen».

Alt dette kunne selvfølgelig ikke min bekjente vite, hun som hadde tipset meg om at jeg burde ta en prat med ham. Likevel måtte jeg tenke: Var det lange skjegget og den lange «kjolen» tilstrekkelig til at han ble mistenkt for å sympatisere med terror?

—–

Slik jeg noen ganger har skrevet om tidligere har det vært en tendens i Norge til å blande sammen pietisme – altså å være generelt konservativ på det private området, gå i konservative klær, kanskje ha et konservativt syn på kjønn, kvinner, barneoppdragelse og familie – og det å være radikal eller ekstremist eller støtte politisk vold. For å understreke det nok en gang: De aller fleste konservative, pietistiske eller til og med reaksjonære muslimer er mot politisk vold, er mot ekstremisme, er mot terror. En av de mest omfattende globale undersøkelsene om hva muslimer globalt tenker og mener viste til og med at det å være sterkt religiøs minket sjansen for å støtte terror.

Det er på tide at man tar inn over seg dette: At muslimer går med langt skjegg betyr ikke at sjansen er større for at de da støtter Bin Laden (selv om Bin Laden riktignok også hadde langt skjegg). Ikke bare trenger det ikke være noen sammenheng her: Den sterke religiøsiteten som «muslimskjegget» signaliserer kan føre til at de blir mer mot terror enn det de ellers ville vært, ut fra det tradisjonelle forbudet i islam mot drap på ikke-stridende under krig.

—–

Samtidig, jeg skal ikke moralisere for mye over at mange av oss kan reagere fordomsfullt. Det er ikke unaturlig. Jeg gjorde det selv senest i går. Plutselig, der jeg satt på en benk midt i Oslo sentrum, merket jeg at noen hadde stjålet iPhonen min. Jeg så meg rundt. Jeg merket at jeg da intuitivt så nærmere på de guttene i nærheten som så ut til å ha minoritetsbakgrunn enn på de etnisk norske. Ja, jeg gjorde det. Statistisk sett går det an å argumentere for at det ikke var så dumt: I Oslo er unge gutter/menn med innvandrerbakgrunn såvidt jeg vet overrepresentert når det gjelder den type kriminalitet, noe som ikke er så underlig – unge med innvandrerbakgrunn er også overrepresentert når det gjelder vanskelige sosiale og økonomiske kår, og slike ting henger sammen. Samtidig visste jeg at jeg nå gjorde noe som kalles «statistisk diskriminering«. Og de aller fleste minoritetsgutter driver jo ikke med lommetyveri. Jeg likte ikke at jeg nå kikket mistenkelig på gutter som etter all sannsynlighet ikke hadde noe med saken å gjøre.

En misbaha eller tasbih, en muslimsk bønnekrans.

Men jeg merket også noe annet: Ut fra mitt kjennskap til muslimske miljøer visste jeg at gutter/menn som tok islam på alvor og forsøkte å praktisere ville være langt mindre tilbøyelige til å stjele enn andre. Og nå var det jo til og med fastemåneden ramadan. Derfor, hvis jeg så en muslim med langt skjegg eller som gikk og fiklet med en muslimsk bønnekrans, så kikket jeg intuitivt videre. Min statistiske diskriminering var nok noe mer sofistikert enn den ville vært hos andre: Hos meg var tegn på at man tok islam på alvor noe som tydet på lavere tilbøyelighet til å utøve kriminalitet.

(og hvis noen lurer: nei, iPhonen kom ikke tilbake)

—–

Det betyr ikke at ikke jeg har fordommer. Det har jeg. Det har både muslimer og ikke-muslimer, innvandrere og innfødte. Men utfordringen er kanskje å forsøke å korrigere oppfatningene sine når man oppdager nye sider av virkeligheten? Det er ikke lett. Men det går an.

(og håper ellers alle har hatt en god sommer!)