Terror-skjegget

– Altså, Olav, jeg tror du burde sjekke ut han fyren der litt.

Jeg snakket nylig med en bekjent av meg. Hun hadde fått med seg at jeg intervjuet og skrev om ulike typer muslimer (selv var hun ikke muslim), og mente at hun hadde et tips til meg.

Eksempel på en skummel skjeggmann. Forøvrig har vedkommende ingenting med denne saken å gjøre.

– Det er en fyr i en databutikk jeg besøker i blant. Han har sykt langt skjegg, og går i sånn der lang kjole du som du veit. Og jeg har sett ham noen ganger prate med folk som ikke ser ut til å ha rent mel i posen… Jeg tror kanskje han er inne på de jihad og terror-greiene, sa hun.

Jeg ble nysgjerrig. Jeg besøkte data-butikken. Da jeg kom inn døra ble jeg paff: Mannen bak disken kjente jeg godt. Ja, han hadde langt skjegg. Ja, han gikk i «kjole», som hun uttrykte det. Men utover det… visste jeg hva han sto for. Dette var en fyr som tilhørte den såkalte tabligh-bevegelsen, som legger vekt på pietitisk livsførsel og langt skjegg og slike ting for menn, men ellers er ikke-politiske og langt i fra driver med jihad. Jeg visste videre at min venn med det lange skjegg var veldig mot terror mot sivile – faktisk hadde han tidligere brukt mye tid på facebook på å diskutere med noen unge muslimer som ikke ville ta avstand fra terrorangrep i islams navn. Jeg visste også at han, i likhet med mange fra tabligh-bevegelsen, ofte oppsøkte muslimer på skråplanet (som drev med stoff eller kriminalitet osv) og oppfordret dem til å vende om og begynne å praktisere islam. Kanskje var det noen slike min bekjente tenkte på da hun sa at han pratet med folk «som ikke hadde rent mel i posen».

Alt dette kunne selvfølgelig ikke min bekjente vite, hun som hadde tipset meg om at jeg burde ta en prat med ham. Likevel måtte jeg tenke: Var det lange skjegget og den lange «kjolen» tilstrekkelig til at han ble mistenkt for å sympatisere med terror?

—–

Slik jeg noen ganger har skrevet om tidligere har det vært en tendens i Norge til å blande sammen pietisme – altså å være generelt konservativ på det private området, gå i konservative klær, kanskje ha et konservativt syn på kjønn, kvinner, barneoppdragelse og familie – og det å være radikal eller ekstremist eller støtte politisk vold. For å understreke det nok en gang: De aller fleste konservative, pietistiske eller til og med reaksjonære muslimer er mot politisk vold, er mot ekstremisme, er mot terror. En av de mest omfattende globale undersøkelsene om hva muslimer globalt tenker og mener viste til og med at det å være sterkt religiøs minket sjansen for å støtte terror.

Det er på tide at man tar inn over seg dette: At muslimer går med langt skjegg betyr ikke at sjansen er større for at de da støtter Bin Laden (selv om Bin Laden riktignok også hadde langt skjegg). Ikke bare trenger det ikke være noen sammenheng her: Den sterke religiøsiteten som «muslimskjegget» signaliserer kan føre til at de blir mer mot terror enn det de ellers ville vært, ut fra det tradisjonelle forbudet i islam mot drap på ikke-stridende under krig.

—–

Samtidig, jeg skal ikke moralisere for mye over at mange av oss kan reagere fordomsfullt. Det er ikke unaturlig. Jeg gjorde det selv senest i går. Plutselig, der jeg satt på en benk midt i Oslo sentrum, merket jeg at noen hadde stjålet iPhonen min. Jeg så meg rundt. Jeg merket at jeg da intuitivt så nærmere på de guttene i nærheten som så ut til å ha minoritetsbakgrunn enn på de etnisk norske. Ja, jeg gjorde det. Statistisk sett går det an å argumentere for at det ikke var så dumt: I Oslo er unge gutter/menn med innvandrerbakgrunn såvidt jeg vet overrepresentert når det gjelder den type kriminalitet, noe som ikke er så underlig – unge med innvandrerbakgrunn er også overrepresentert når det gjelder vanskelige sosiale og økonomiske kår, og slike ting henger sammen. Samtidig visste jeg at jeg nå gjorde noe som kalles «statistisk diskriminering«. Og de aller fleste minoritetsgutter driver jo ikke med lommetyveri. Jeg likte ikke at jeg nå kikket mistenkelig på gutter som etter all sannsynlighet ikke hadde noe med saken å gjøre.

En misbaha eller tasbih, en muslimsk bønnekrans.

Men jeg merket også noe annet: Ut fra mitt kjennskap til muslimske miljøer visste jeg at gutter/menn som tok islam på alvor og forsøkte å praktisere ville være langt mindre tilbøyelige til å stjele enn andre. Og nå var det jo til og med fastemåneden ramadan. Derfor, hvis jeg så en muslim med langt skjegg eller som gikk og fiklet med en muslimsk bønnekrans, så kikket jeg intuitivt videre. Min statistiske diskriminering var nok noe mer sofistikert enn den ville vært hos andre: Hos meg var tegn på at man tok islam på alvor noe som tydet på lavere tilbøyelighet til å utøve kriminalitet.

(og hvis noen lurer: nei, iPhonen kom ikke tilbake)

—–

Det betyr ikke at ikke jeg har fordommer. Det har jeg. Det har både muslimer og ikke-muslimer, innvandrere og innfødte. Men utfordringen er kanskje å forsøke å korrigere oppfatningene sine når man oppdager nye sider av virkeligheten? Det er ikke lett. Men det går an.

(og håper ellers alle har hatt en god sommer!)

19 kommentar to “Terror-skjegget”

  1. Toove Says:

    Første kommentar🙂
    Og nå har jeg skrevet en bloggpost om forskjellen på islamisme og islam og et forslag til noen argumenter mot et storkhalifat. Fint hvis noen kan kommentere om de tror argumentene er til noen hjelp.
    http://taansvarfordegselv.wordpress.com/2012/07/30/forskjell-pa-islamisme-og-islam-noen-argumenter/

  2. joel Says:

    takk for et bra og viktig inlegg. Beklagelig å inrømme at dette var tankevekkende for meg. Jeg burdte ha tenkt slik mye før.

  3. Julia Says:

    Hva er ekstremisme? For meg er det å mene at kvinnen er underlagt mannen, at det er greit å slå barna under oppdragelsen, at homofile ikke skal ha rett til et lovlig sexliv…nettopp ekstremisme.

    Man trenger så definitivt ikke være voldelig for å være ekstremist. Det er veldig sant at det er ikke gutta med skjegg som går flittig i moskeen som er ute og voldtar i helgene, MEN det er disse gutta med skjegg som skaper samfunnet og kulturen som framdyrker menn som mener at kvinner med lårkort fortjener mindre respekt enn tildekkede kvinner som ikke går ut alene.

    • Konrad Says:

      På meg virker det som Julia her driver nettopp den sammenblandingen som Olav advarer mot.

      • olav Says:

        Nja, jeg synes problematikken Julia tar opp er reell. Jeg er tilhenger av at definisjoner er så presise som mulig. Det var vanlgi å slå barn I Norge frem til ganske nylig (er vel først de siste 20-30 årene det ikke lenger er sosialt akseptert?). Vil det si at de fleste vanlige norske foreldre var «ekstremister» på den tiden? Det synes jeg blir underlig begrepsbruk. Jeg synes det er ryddist å forholde seg til begrepsbruken PST m.fl. bruker: at «radikalisering», «ekstremister» osv henviser til at man blir villig til å bruke vold. Dvs at en «høyreekstrem» er en som bruker vold mot innvandrere osv, mens en «høyreradikal» er en som bare vil tukle med religionsfrihet. Osv.

        Ellers er det en reell problemstilling hvordan macho-adferd på byen av menn som ikke går i moskeen kan være inspirert av et kvinnesyn som også kan finnes i moskeen. Skal se om jeg får skrevet noe om det etter hvert.

      • Konrad Says:

        Hmm. Det jeg prøver å si er at det blir en rotete begrepsbruk om «ekstremisme» brukes om det å han en tradisjonell holdning til familieliv. Da ville jo store deler av Frp og Krf måtte kalles ekstremisme, ja endog langt inn i Sp og Ap. Bjørn Stærk (Minerva) og Øyvind Strømmen har en god drøfting av forskjellen på radikalisme og ekstremisme. Dette handler om begrepsbruk: Upresis begrepsbruk gir uryddig empiri.

        Når det gjelder sammenhengen mellom konservative holdninger blant de fromme og kvinnefiendtlige holdninger blant andre er dette et empirisk spørsmål, her tror jeg det kan være en sammenheng. Det er også et empirisk spørsmål om slike holdninger leder til voldtekt, her er jeg mer usikker om sammenhengene er så enkle (forskning på feltet kan gi svar).

      • Julia Says:

        Konrad:
        Selv mener jeg man ender opp med en ufullstendig forståelse av verden om man begrenser begrepet ‘ekstremist’ til de som er villig til å bruke vold for å oppnå sine mål.

        For det føste mener jeg at rent lingvistisk peker begrepet på noe langt utenfor normalforståelse. Om man i norge mener at kvinnen skal være underlagt mannens autoritet, da er man ekstremist.
        For det andre mener jeg det er svært uheldig å skille mellom de som utøver vold og de som skaper det ideologiske bakteppet for voldsutøverne. De som massakrerte folk under terroraksjonen i Mumbai var ekstremister…Anders Behring Breivik likeså, men å skulle frita ideologene på madrasene i pakistan som sto bak Mumbaiaksjonen, å skulle frita de ideologiske forbildene til Breivik i ekkokamrene på internet…fra begrepet ekstremist…det mener jeg er svært uheldig.

      • Konrad Says:

        Julia:
        Jeg ser poenget ditt om selve ordet «ekstrem» eller «ekstremist» (uformelt og muntlig bruker jeg selv ordet «ekstremist» om en personer med svært uvanlige/sterke standpunkt), men det er to andre viktige hensyn med bruk av slike begreper: Vi må for det første være enige om hva ordene betyr slik at vi ikke snakker forbi hverandre, vi behøver altså ikke være enige i sak men i det minste være enige om hva vi snakker om. For det andre bør begrepene være presise og avgrense ting (kategorier) på en mest mulig klar og konkret måte. Det blir veldig rotete og misvisende om vi putter uvanlige (sterkt avvikende) politiske eller moralske standpunkt i samme boks som politisk voldsbruk og terrorisme. Radikal politisk ideologi kan naturligvis inspirere til politisk vold (slik tilfellet antakelig er med ABB), men det er slett ikke det samme.

      • Julia Says:

        Konrad:

        jeg hadde for en tid tilbake en diskusjon med konvertitten Yusuf Assidiq. Han distanserte seg fullstendig fra folk med muslimsk bakgrunn som hadde angrepet et homofilt par i oslo. Jeg presset han på dette temaet til han innrømmet at i hans idealstat så skal homofile straffes med pisking eller dødsstraff om de utøver et sexliv. Folk som Assidiq er med på å skape og videreformidle samfunn og holdninger som fører til slike angrep. Jeg mener det mest misvisende og skadelige vi kan gjøre er å ikke kalle Assidiqs ideologi ekstrem. Om vi ikke kaller en ideologi som ønsker å straffe homofile som har sex med pisking og hengning ekstrem….da er det lite igjen vi kan bruke dette begrepet om. Og folk som følger slike ideologier er da?

        Eller er det generelt vanskelig å bli enige om begrepsbruk. Jeg mener at om man ser bort ifra den sykeliggjørende betydning av ‘fobi’ så er islamofob et begrep man godt kan bruke om meg. Jeg ER redd for islam. Dessverre brukes begrepet idag mest av alt om folk som er er muslimofob…noe jeg aldeles ikke er…..men sånn er verden.

      • Konrad Says:

        Julia:
        Jeg er enig i at vi helst bør sløyfe ord som «fobi», ikke minst fordi det allerede er forslitt og fordi det er sykeliggjørende. Dersom vi ikke blir enige om de store, generelle kategoriene (som «ekstremist» eller «radikal»), er det kanskje bedre å være konkret om hva person A eller B står for. Uansett kommer vi ikke unna at det er et grunnleggende skille mellom å ha generelt politisk standpunkt (f.eks. at homofili bør medføre dødsstraff) og det å gjøre noe (f.eks. å banke opp eller drepe homofile). Dette skillet er helt grunnleggende i et demokrati og rettsstat.

      • Julia Says:

        Massevis av nazister som aldri utøver vold, men som preker og tror på en ideologi som om den får et statlig uttrykk vil forsvare bruk av vold. Vi kaller nazister ekstremister….vi bør ikke være så feige at vi lar muslimer som mener at homofilt sexliv skal medføre fysisk avstraffelse i en idealstat slippe unna begrepet ekstremist. De er ekstremister på lik linje med nazister og det ER viktig å sette merkelappen på de.

    • Tareq Says:

      Vi har ordet ekstremist. Dette er et ord som alle kjenner til og alle vet sånn ca hva det betyr. Man trenger ingen teknisk definisjon av dette begrepet. Det er selvfølgelig greit hvis man skriver en eller annen oppgave og ønsker å klart definere et ord som «ekstremist».

      Det er jo fullt mulig å kalle noen for en voldelig ekstremist, så jeg greier ikke å forstå hvorfor en ekstremist må være voldelig.

      • Konrad Says:

        Ord er viktige, så jeg synes ikke vi skal ta fullt så lett på det. AB Breivik er en ekstremist, det er vi sikkert enige om. Noen vil kanskje hevde at Bruce Bawer er en ekstremist, eller kanskje Bjørnar Moxness (partiet Rødt). Dermed puttes disse i samme kategori som ABB, det er problematisk.

  4. Konrad Says:

    Takk for tankevekkende innlegg.

    Å være pietist og moralsk konservativ er slett ikke det samme som å være politisk aktivist, ekstremist eller militant. Dette gjelder blant muslimer såvel som jøder og kristne. For noen er det også en motsetning mellom det å være pietist/tradisjonalist og det å være aktivist.

    Det er også interessant at Olav peker på noen generelle psykologisk mekanismer vi alle er offer for i større eller mindre grad. F.eks. at jo mer fremmed noen fremstår, desto større tendens har vi til å putte dem i boks ut fra overfladisk gruppetilhørighet. Eller når politikere og journalister mer eller mindre tilsiktet har skapt inntrykk av at en viss gruppetilhørighet henger sammen med en viss type atferd så skal man være veldig fordomsfri for ikke å være påvirket i samme retning.

    Ellers er problemet med statistisk diskriminering at det dessverre har et rasjonelt grunnlag i noen tilfeller. Vi vet f.eks. med stor sikkerhet at kvinner har mer fravær enn menn, for unge kvinner pga barn og litt eldre kvinner pga helse. For en arbeidsgiver er det isolert sett rasjonelt å ikke ansette kvinner.

    • olav Says:

      Hyggelig du synes det var bra:)
      Jepp, statistisk diskriminering er en lei nøtt. Fra perspektivet til en arbeidsgiver som skal ansette noen, og står mellom en mann på 30 og en kvinne på 30 i fast forhold som ikke har barn, er det åpenbart relevant å tenke at mannen ikke vil bli borte like mye i åra som kommer. Men nå er det vel nedfelt i loven at man ikke kan spørre om slike ting på intervjuet?

      • Konrad Says:

        Ja dette er en del rent private ting man ikke skal spørre om. Men alder og kjønn er ikke noen hemmelighet, arbeidsgiver har imidlertid ikke lov til å ta slike hensyn. Det er heller ikke vanskelig å gjette religionen til en som heter Mohammad til fornavn.

        Statistisk diskriminering kan også være uten rasjonelt grunnlag ved at man har en subjektiv forestilling om at det oftere er problemer med f.eks. røykere, svensker eller somaliere. Den følte usikkerheten unngår man enkelt ved å ikke ansatte slike personer. I praksis tipper jeg slik «subjektiv» statistikk er viktigere enn den velbegrunnede. Når usikkerheten først er skapt er den vanskelig å bli kvitt.

  5. Julia Says:

    tror

    http://www.svt.se/ug/muslimska-ledare-uppmanar-kvinnor-till-underkastelse

    er en mye bedre måte å undersøke hvordan mennene med skjegg påvirker samfunnet vårt….

Kommentarer er stengt.


%d bloggers like this: