– Jeg drikker ikke alkohol når det er ramadan

– Altså, jeg skulle gjerne blitt med deg, men det er ramadan nå skjønner du… så da kan jeg ikke drikke alkohol… du vet hva ramadan er, ikke sant?
Han jeg snakket med så på meg og flirte skjevt. Jeg nikket og sa at ja, jeg visste sånn omtrent hva ramadan var, men spurte ikke hva som gjorde at han syntes det var greit å drikke alkohol resten av året, men ikke nå.

Det var for et par timer siden. Denne helgen er jeg i Helsinki, i forkant av en fagkongress jeg skal på til uka. Jeg satt på trikken ned til sentrum, og planen var å finne en jazzklubb. Jeg hadde lyst å lukte litt på Helsinki by night, men tenkte at jeg nok ikke våget meg inn på et vanlig utested mutters aleine. Men dersom det fantes en bra jazzklubb derimot… Jeg er nok over gjennomsnittet interessert i jazz, så på et jazzsted ville jeg lett kunne gå inn og bare begynne å digge, og lett føle meg hjemme.
Det dumpa ned tre gutter i 20-årene ved siden av meg på trikken. Jeg hørte at de snakket arabisk, og stotret frem: Eh, unnskyld, vet dere om det er noen bra jazzklubb i sentrum jeg kan stikke på?
– Walla, prater du arabisk? Mashallah! utbrøt de.
De begynte med en gang å snakke om ulike klubber de ville anbefale.
– Altså, DEN har de billigste drinkene, og DEN har de deiligste damene… men de er kanskje litt unge for deg de som går på den klubben, haha!
Jeg innså at det hadde skjedd en misforståelse her.
– Eh, altså, jeg har ikke tenkt å sjekke damer… jeg vil et sted de spiller live jazz.
– Jazz? Du mener disco, ikke sant? Disco dancing all night!
Jeg ga opp. Min arabisk er ikke all verden, og jeg innså at disse gutta kanskje ikke var helt sikre på hva en «jazzklubb» egentlig var. Men de var blitt såpass gira på å vise meg en bra klubb at jeg bare fulgte etter, og tenkte at de skulle få gleden av å vise meg rundt i byen sin.

Da vi sto utenfor klubben de hadde funnet fram til – et stivpynta sted jeg med en gang innså jeg aldri ville gå inn på – sa de høytidelig farvel.
– Altså, vanligvis ville jeg jo blitt med… Men nå er det ramadan. Så da drikker jeg ikke, sa han ene. Så vinket de og gikk, og jeg snek meg rundt hjørnet og rusla rundt i sentrum og så på livet.

Etterpå slo det meg: denne historien illustrerte et poeng jeg har ofte har prøvd å få fram på denne bloggen, og som religionsforskere gjerne gnukker på til de blir blå: Muslimer forstår og lever islam på forskjellige måter. Grunnleggende sett handler det om dette: hva man mener at islam «ER». La oss tenke oss en debatt mellom to personer vi kan kalle «islamkritikeren» og «muslimen»:
Islamkritikeren sier dette: «Det finnes hyggelige muslimer, for all del, men de tar ikke islam på alvor. Ekte islam er sånt vi ser hos Taliban! Alt annet er bare taqiyya! (løgn)».
Så svarer muslimen: «Nei nei, er du dum? Taliban er ikke ekte islam. Det er ikke ekte islam å regulere skjegglengden på menn og så videre, og steine kvinner på fotballstadion. Islam handler om respekt, om kjærlighet, om verdighet for alle mennesker».
«Nei», svarer islamkritikeren, «islam er ikke slik du sier at det er. Jeg skjønner religionen din bedre enn du gjør selv, kjære muslim, og det er nok Taliban som har forstått hva islam dreier seg om».
«Hæ, hvem av oss er det egentlig som er muslim, deg eller meg», svarer muslimen kanskje.
La oss tenke oss at det kommer en tredje person forbi, som vi kan kalle «religionsforskeren». Da henvender muslimen og islamkritikeren seg til ham og ber ham om å avgjøre hvem av dem som har rett.
«Tja, vel…», sier religionsforskeren. «Altså, jeg er ikke troende muslim, så fra mitt perspektiv er islam det muslimer selv sier at islam er… så jeg vil si at begge deler er islam. Taliban er islam, og tolker det på sin måte. Og du, gode fredelige og demokratiske muslim, tolker også islam på din måte, så det du sier er også islam. Ja takk begge deler, må jeg nok si.»
Da ser muslim og islamkritikeren på hverandre.
«Sånn kan det ikke være», sier de ikke kor. «Det finnes vel bare EN islam?»

TIlbake til guttene jeg møtte på trikken. Teologiske autoriterer i islam har vært uenige om mye. Men noen ting har det vært stor enighet om, blant annet at det ikke er lov å drikke alkohol, både under ramadan og ellers. Og det har vært stor enighet om hva fasten innebærer. Men, og her kommer religionsforskerens poeng inn: Muslimer over hele kloden – i dag mellom halvannen og to milliarder – har forstått, tolket og levd dette på forskjellige måter. Gutta på trikken tok på alvor påbudet om fasten, virket det som – denne måneden ønsket de å komme nærmere Gud. Men resten av året virket det som de ikke så noe stort problem med verken alkohol eller å sjekke damer på byen.
Slik er det på mange områder, både når det gjelder privatmoral, politikk og familieforhold. Muslimer flest fokuserer på noen ting mer enn andre – ser noe som viktig, ser noe som uviktig, hopper glatt over andre tng. «Hijab», for eksempel, er et konsept som i følge en del islamske teologer gjelder både kinner og menn: Menn skal senke blikket når de møter en fremmed kvinne, også kle seg på visse måter, osv. Hvorfor er det da så ofte bare kvinnens hijab som står i fokus? Det handler om det samme: Ulike muslimer velger ut ulike ting de anser som viktig.

Dette betyr ikke at ikke muslimer kan si at noe er SANN islam, og at andre ting strider mot islam… det kan man selvfølgelig. Selv, som troende kristen, mener jeg også at noen ting er sant i følge min religion, og at andre ting er mot kristendommen. Når det gjelder kristendommen ser jeg ting innenfra. Men når man står på utsiden og ser inn, slik jeg gjør i forhold til islam, og slik alle ikke-muslimer gjør når det gjelder en religion man ikke tilhører – kan man ikke påstå at man kan si hva som er sann og hva som er falsk islam.
Var det islam, det gutten på trikken sa, da han forklarte at han bare drakk alkohol når det ikke var ramadan? Nei, vil de fleste ortodokse muslimer si. Men som religionsforsker kan jeg ikke si annet enn dette: For ham var dette islam.

Hva tenker dere lesere?