– Assad er en vantro hund

Sunni- eller shia? Det virker som om den tilhørigheten avgjør hvilke konflikter som engasjerer muslimer i Norge.

De siste ukene har det stått mye i norske aviser om unge norske muslimer som drar til Syria for å kjempe mot Assad-regimet. Jeg skal ikke skrive så mye om det her, selv om jeg personlig kjenner noen av dem som har reist og har mange tanker om det. Kanskje kommer det ved en senere anledning.

Her vil jeg derimot skrive om noe annet, som i liten grad har blitt belyst av norske medier. Jeg har nemlig fundert en del over hvorfor det akkurat er konflikten Syria som har skapt så stort engasjement blant en del muslimer i Norge. Det er nemlig ikke bare de få som nå er i medias søkelys som er engasjert i saken: Slik jeg kjenner en del religiøse muslimske mijøer i Norge er det stor enighet om at det er moralsk riktig og viktig å slåss mot Assad-regimet, selv om mange advarer unge muslimer i Norge mot å reise ned (noe som kommer fint fram i en god reportasje i Morgenbladet i dag).

—–

Vantro hund med bart.

Vårt engasjement er nemlig en begrenset ressurs. Tidligere har jeg skrevet om hvordan muslimer ser ut til å være langt mer engasjert i Palestina-saken enn i andre saker (noe som slett ikke bare gjelder muslimer, forøvrig). Men verden er full av urett og vold og overgrep. Daglig blir mennesker drept av autoritære regimer verden over, stort sett til enhver tid finnes det militære konflikter, i de fleste land i verden er det økonomiske eliter som beriker seg på bekostning av andre. Noen av disse sakene tenner oss. Mens andre saker blir liggende glemt. Nordmenn flest er svært engasjert i Israel-Palestina-konflikten, men vi brydde oss knapt om massakrene Sri Lanka utførte på tamilene i den siste krigen. Antakelig vil det alltid være sånn.

Likevel kan man spørre: Hvorfor? Hva er det som fører til at noenting vekker engasjement, mens andre ting ikke gjør det?

I dette tilfellet har Syria vekket stort engasjement hos både muslimer og andre. Jeg har fundert over hvorfor.

——

Vi beveger oss tilbake et par år, til opprøret i Bahrain under den arabiske våren, som det USA-finansierte diktaturet Saudi-Arabia slo hardt ned på.

Også dette skapte stort engasjement blant muslimer i Norge. Det registrerte jeg både blant muslimer jeg kjenner og på nettet. Men da var det en annen gruppe enn nå som reagerte, nemlig unge shia-muslimer.

– De pokkers wahhabistene, de kjemper alltid mot rettferdigheten og demokratiet! Når skal folk våkne, utbrøt en bekjent av meg den gangen.

Saudi-Arabia hadde nettopp gått inn i Bahrain, der det sjia-muslimske flertallet hadde gjort opprør, og nå blitt knust av saudiarabiske styrker.

– Vi blir alltid forfulgt. Det er visst vår skjebne, sukket han.

Den gangen registrerte jeg ikke noe stort engasjement for Bahrains skjebne i de store sunnimuslimske miljøene. Men nå er det annerledes. Når Assad-regimet massakrerer folk og river sitt eget land i stykker virker det som om shiaene jeg kjenner i Norge er stille. Sunni-muslimene, derimot, er i harnisk.

– Assad er en vantro hund! En hund! Når skal verden våkne?

En ung kamerat ropte det til meg forleden.

– Hvorfor er det ingen som reagerer når muslimer blir forfugt?

Assad tilhører nemlig den lille shia-retningen alawittenesom noen sunnier ikke regner for å tilhøre islam en gang. Derfor, når Assad undertrykker det sunni-muslimske flertallet i Syria, blir han en vantro som undertrykker de rett-troende.

—–

Og kanskje er det enkelt: Det vekker alltid mer engasjement når det er noen av «de andre» som står for undertrykkelsen mot noen av «våre». Når sunnier undetrykker shiaer i Bahrain skaper det mer engasjement enn når shiaer undertrykker shiaer, slik det jo skjer i Iran. Når shiaer undertrykker sunnier i Syria skaper det mer engasjement enn når sunnier undertrykker sunnier, slik det for eksempel var i Egypt og Libya. Og når jøder undertrykker muslimer, slik det skjer i Palestina, skaper det enda mer engasjement enn når muslimer undertrykker muslimer.

Det er nok slik verden fungerer. Både for muslimer og ikke-muslimer.

Men noen utvikler likevel et mer universelt engasjement, der menneskerettigheter står i fokus, for alle – sunni som shia, jøde som muslim, muslim som kristen. Og med de ordene ønsker jeg alle lesere en god helg.

15 kommentar to “– Assad er en vantro hund”

  1. Konrad Says:

    Jeg tror som Olav er inne på at det dreier seg om noen grunnleggende sosialpsykologiske mekanismer: Når «de» undertrykker «våre» blir vi mer engasjert. Når man kan identifisere seg med ofrene (på grunnlag av likhet i hudfarge, religion etc) blir engasjementet sterkere. På Sri Lanka var det ingen å identifisere seg med, vi klart knapt å skjelne de to sidene fra hverandre.

    I Libya var det den onde (og Vestens gamle fiende) mot folket, da var identifiseringen enkel. I Palestina-konflikten har Israel i 30-40 år blitt framet som store stygge, dermed er identifisering mulig også for nordmenn (en dose antisemittisme har vært tilsatt i dette oppkoket).

    • olav Says:

      Enig Konrad, klokt sett. Når det gjelder Israel/Palestina tror jeg forsåvidt det er en blanding av veldig mye forskjellig som spiller inn.

    • Tareq Says:

      Konrad skriver: «I Palestina-konflikten har Israel i 30-40 år blitt framet som store stygge, dermed er identifisering mulig også for nordmenn (en dose antisemittisme har vært tilsatt i dette oppkoket).»

      40 år siden er i 1972. Kan du vise meg at Israel var «framet som den store stygge» (presumptivt ulven) i Norske medier og norsk offentlig på 70-tallet?

      Eller er det slik at du bare skrev det der uten å tenke over validiteten i argumentet? Slik jeg forstår det, og korriger meg om jeg tar feil, så var Israels posisjon i Norge meget sterk frem til krigen i Libanon på 80-tallet. Årsakene til dette kan jeg komme tilbake til i et senere innlegg hvis det er ønskelig.

      • Konrad Says:

        Tareq: Jeg skrev 30-40 år nettopp fordi det var en glidende overgang. Såvidt jeg har observert begynte tvilen å melde seg etter at Israel okkuperte Sinai, Gaza og Vestbredden (1967), mange norske fikk oppleve konfliktene på nært hold gjennom UNIFIL (fra 1978), mens det store vendepunktet vel kom med Israels invasjon av Libanon i 1982. Andre store og små saker bidro også til å endre bildet av Israel, blant annet Mossads henrettelse av Ahmed Bouchiki (1973).

        Dette er imidlertid en avsporing fra Olavs hovedpoeng.

  2. Toove Says:

    Veldig viktig innlegg. Jeg vet ikke om det stemmer, men har lest at den eneste måten undertrykte grupper virkelig kan få det bedre er når andre ser dem, folk med utdannelse og ressurser til å hjelpe. Hvis verden skal være et godt sted er vi avhengige av å kunne se hverandre som mennesker, uansett tro, farge, kjønn osv.
    Når det gjelder Palestina-konflikten har jeg inntrykk av at endel mennesker bruker den for å vise sin gruppetilhørighet heller enn for å faktisk finne en løsning. Og som Olav sier: Det er en drøss med konflikter i verden. Hvorfor blir du opptatt av akkurat den ene? Hvordan kan du opphøye den til viktigere enn alt annet?
    For tiden er det mye som skjer i Kongo, i Mali (muslimer mot muslimer), og pygmeenes stilling er jo alltid vanskelig. Ikke lett å være khoi san, for ikke å snakke om hva som skjer med papuanere som blir pressa ut av indonesere. Osv. Det er fritt fram til å finne problemområder å bry seg om og vise at dere ikke er egoister som bare bryr seg om egen gruppe🙂

  3. Tareq Says:

    «Vi beveger oss tilbake et par år, til opprøret i Bahrain under den arabiske våren, som det USA-finansierte diktaturet Saudi-Arabia slo hardt ned på.»

    Altså det var ikke bare Saudi-Arabia som slo ned på opprøret i Bahrain. Det gjorde Bahrain selv og resten av GCC-landene, inklusiv Saudi-Arabia; som selvfølgelig ledet det hele.

    For tiden slår Saudi-Arabia ned på et opprør fra de fattige shia-innbyggerne i den nordlige delen av Saudi-Arabia.

    • Tareq Says:

      Siden jeg følger det ikke har vært nok mediafokus på disse protestene så velger jeg å legge ved dette klippet som jeg håper noen i det minste kommer til å se.

  4. Julia Says:

    5 millioner døde i kongokrigen…knapt et avisoppslag i norske aviser. Det hele er vanvittig …og nok til å få en til å miste troen på menneskeheten.

  5. norskgoy Says:

    Som også er en grunn til at shiaer og kristne (og kurdere, som har tatt saken i egne hender der de kjemper mot begge parter ved behov) er litt lunkne til opprøret mot Bashar. De vet vel eksakt hva som kommer etter, skulle Bashar falle.

    • Tareq Says:

      I samme bane: Her er et klipp fra Aljazeera english hvor de intervjuet Syrere i Brasil. Den eldre garde hovedsakelig bestående av kristne Syrere uttrykker støtte til Bashar al-Assad, mens nykommerne derimot er store fiender av Bashar. De nyankomne er slik jeg forstår det sunni-muslimer.

      For å kort si min egen mening:

      Jeg lurer på hvilken verden Bashar al-Assad lever i. Han har ødelagt sitt land: myrdet flere tusen mennesker, ødelagt eldgamle kulturskatter osv. Hva tenkte han ville skje når hans «sikkerhetsstyrker» startet å myrde folk som protesterte? Opprøret mot ham har naturligvis blitt radikalisert, og det tok ikke langt tid før opprørerne ble bevæpnede.

      At noe slikt skulle skje er helt naturlig: når du myrder og massakrerer folk så er det naturlig at folk gjør motstand.

      Nå er dessverre situasjonen slik at opprøret har utviklet seg til en borgerkrig. Denne borgerkrigen har mange av utenforstående interesser i. På den ene siden har vi Russland, Kina, Iran og sikkert noen andre land også, og på den andre siden har vi Saudi-Arabi, Qatar og resten av gulflandene. USA og resten av vesten synes også å støtte opprørerne, men er vel mer «redde» for hva slags styre som vil komme i Syria hvis Assad må gå av (jeg skriver hvis og ikke «når» fordi det er ikke sikkert Bashar vil måtte gå, stikke i strid med det vi har kunnet lese i vestlige medier om at Bashar ville falle iløpet av en uke elle to…)

      Hele Syria er nå en eneste stor tragedie. Bashar skulle gått på dag én. I en prøveperiode skulle landet styres av en eller annen gruppe slik at forskjellige politiske partier kunne opprettes. Deretter skulle det ha blitt åpnet for valg.

      Man kan si mye negativt om situasjonene i Egypt og Tunisia, men det kan ikke måle seg med tragedien i Syria.

    • Tareq Says:

      Shalom :p

Kommentarer er stengt.


%d bloggers like this: