– Assad er en vantro hund

Sunni- eller shia? Det virker som om den tilhørigheten avgjør hvilke konflikter som engasjerer muslimer i Norge.

De siste ukene har det stått mye i norske aviser om unge norske muslimer som drar til Syria for å kjempe mot Assad-regimet. Jeg skal ikke skrive så mye om det her, selv om jeg personlig kjenner noen av dem som har reist og har mange tanker om det. Kanskje kommer det ved en senere anledning.

Her vil jeg derimot skrive om noe annet, som i liten grad har blitt belyst av norske medier. Jeg har nemlig fundert en del over hvorfor det akkurat er konflikten Syria som har skapt så stort engasjement blant en del muslimer i Norge. Det er nemlig ikke bare de få som nå er i medias søkelys som er engasjert i saken: Slik jeg kjenner en del religiøse muslimske mijøer i Norge er det stor enighet om at det er moralsk riktig og viktig å slåss mot Assad-regimet, selv om mange advarer unge muslimer i Norge mot å reise ned (noe som kommer fint fram i en god reportasje i Morgenbladet i dag).

—–

Vantro hund med bart.

Vårt engasjement er nemlig en begrenset ressurs. Tidligere har jeg skrevet om hvordan muslimer ser ut til å være langt mer engasjert i Palestina-saken enn i andre saker (noe som slett ikke bare gjelder muslimer, forøvrig). Men verden er full av urett og vold og overgrep. Daglig blir mennesker drept av autoritære regimer verden over, stort sett til enhver tid finnes det militære konflikter, i de fleste land i verden er det økonomiske eliter som beriker seg på bekostning av andre. Noen av disse sakene tenner oss. Mens andre saker blir liggende glemt. Nordmenn flest er svært engasjert i Israel-Palestina-konflikten, men vi brydde oss knapt om massakrene Sri Lanka utførte på tamilene i den siste krigen. Antakelig vil det alltid være sånn.

Likevel kan man spørre: Hvorfor? Hva er det som fører til at noenting vekker engasjement, mens andre ting ikke gjør det?

I dette tilfellet har Syria vekket stort engasjement hos både muslimer og andre. Jeg har fundert over hvorfor.

——

Vi beveger oss tilbake et par år, til opprøret i Bahrain under den arabiske våren, som det USA-finansierte diktaturet Saudi-Arabia slo hardt ned på.

Også dette skapte stort engasjement blant muslimer i Norge. Det registrerte jeg både blant muslimer jeg kjenner og på nettet. Men da var det en annen gruppe enn nå som reagerte, nemlig unge shia-muslimer.

– De pokkers wahhabistene, de kjemper alltid mot rettferdigheten og demokratiet! Når skal folk våkne, utbrøt en bekjent av meg den gangen.

Saudi-Arabia hadde nettopp gått inn i Bahrain, der det sjia-muslimske flertallet hadde gjort opprør, og nå blitt knust av saudiarabiske styrker.

– Vi blir alltid forfulgt. Det er visst vår skjebne, sukket han.

Den gangen registrerte jeg ikke noe stort engasjement for Bahrains skjebne i de store sunnimuslimske miljøene. Men nå er det annerledes. Når Assad-regimet massakrerer folk og river sitt eget land i stykker virker det som om shiaene jeg kjenner i Norge er stille. Sunni-muslimene, derimot, er i harnisk.

– Assad er en vantro hund! En hund! Når skal verden våkne?

En ung kamerat ropte det til meg forleden.

– Hvorfor er det ingen som reagerer når muslimer blir forfugt?

Assad tilhører nemlig den lille shia-retningen alawittene, som noen sunnier ikke regner for å tilhøre islam en gang. Derfor, når Assad undertrykker det sunni-muslimske flertallet i Syria, blir han en vantro som undertrykker de rett-troende.

—–

Og kanskje er det enkelt: Det vekker alltid mer engasjement når det er noen av «de andre» som står for undertrykkelsen mot noen av «våre». Når sunnier undetrykker shiaer i Bahrain skaper det mer engasjement enn når shiaer undertrykker shiaer, slik det jo skjer i Iran. Når shiaer undertrykker sunnier i Syria skaper det mer engasjement enn når sunnier undertrykker sunnier, slik det for eksempel var i Egypt og Libya. Og når jøder undertrykker muslimer, slik det skjer i Palestina, skaper det enda mer engasjement enn når muslimer undertrykker muslimer.

Det er nok slik verden fungerer. Både for muslimer og ikke-muslimer.

Men noen utvikler likevel et mer universelt engasjement, der menneskerettigheter står i fokus, for alle – sunni som shia, jøde som muslim, muslim som kristen. Og med de ordene ønsker jeg alle lesere en god helg.