Skjev biografi om Muhammed

En ny lettlest biografi om Muhammed forteller oss ingenting om hvordan muslimer selv forestiller seg sin profet.

I dag, en bokanmeldelse: Dette er en noe lengre versjon av en bokanmeldelse som sto på trykk i Vårt Land 27.11.12.

Den norske offentligheten har behov for gode og lettfattelige bøker om islam og muslimer. Derfor er det i utgangspunktet prisverdig at Cappelen Damm nå har gitt ut en biografi om profeten Muhammed i sin serie med biografier over kjente mennesker som er myntet på ungdom. Desto mer beklagelig er det at resultatet har blitt som det har blitt.

I kristen tenkning kan man tale om «historiens Jesus og troens Kristus», for å skjelne mellom det man kan vite om Jesus ved historisk-kritiske metoder, og den han er i kirkens tro. Tilsvarende er det med Muhammed. Kanskje kunne man sagt «historiens Muhammed og troens profet»? «Historiens Muhammed» kan man næ±rme seg med ulike kilder: Muslimenes hellige skrifter, altså Koranen og hadith-samlingene, samtidige ikke-muslimske kilder, samt profet-biografiene som ble skrevet ned ca. 200 år etter Muhammeds død. For å forstå «troens profet» må man derimot se på hvordan religiøse muslimer selv fremstiller Muhammed, og hvordan de tolker beretningene om ham.

Forfatteren Knut Lindh har i denne biografien utelukkende fokusert på den første biten: Historiens Muhammed. Om man leser denne boka er det nemlig så godt som umulig å forstå hvorfor mange muslimer anser Muhammed som det beste mennesket som noen gang har levd. Boka tar utgangspunkt i diverse beretninger om Muhammed som ble skrevet ned i den biografiske sira-litteraturen ca. 150-200 år etter profetens død, på samme måte som journalisten Halvor Tjønn gjorde i sin langt tjukkere bok fra 2011, «Muhammed: Slik samtiden så ham». Etter en myk start om Muhammeds oppvekst bryter det løs: Krigføring, massehenrettelser, voldtekt og tortur.

Var det slik Muhammed var? Tja. Alt dette finnes i sira-litteraturen, side om side med beretninger om rettferdighet, empati og godhet. Skal man gjøre et ordentlig forsøk på å beskrive historiens Muhammed må man også si noe om hvordan sira-beretningene, som ble skrevet ned et godt stykke etter Muhammeds død, antakelig sier vel så mye om idealene og tankene som var rådende da de ble skrevet ned – altså en god stund etter Muhammed – som de sier om Muhammed selv eller hans egen samtid. Og man bør trekke inn de samtidige ikke-muslimske kildene: En rykende fersk bok fra den amerikanske religionsforskeren Stephen Shoemaker hevder for eksempel at disse kildene gir god grunn til å tro at Muhammed ikke døde i Medina, slik den islamske tradisjonen har hevdet, men selv ledet invasjonen av Palestina og døde der.

Det som heller ikke kommer fram i Lindhs bok – og som er vesentlig å vite for norske lesere – er at profetbiografiene fra 800-tallet og utover aldri har blitt regnet for å være religiøst autoritative, i motsetning til Koranen og hadith-samlingene. Tvert i mot har de moralsk betenkelige beretningene som kommer fram der stadig blitt diskutert og fortolket kritisk av muslimske teologer. Malik bin Anas, den klassiske muslimske teologen som ga navn til Maliki-lovskolen innenfor islam, hevdet at profetbiografen Ibn Ishaq var en «løgner og falskner». Mange moderne muslimske tenkere forholder seg derfor kritisk til bildet som tegnes av profeten i de tidlige biografiene. Noe blir ansett for å være falskt, andre ting tolkes på nytt. Det er for eksempel ingen tvil om at Muhammed ledet mange militære raid. Ut fra profetbiografiene fra 800-tallet er det ikke urimelig å tolke dette som aggresjon eller koloniseringslyst. Men mange moderne muslimer tolker heller profetens militære ekspedisjoner som selvforsvar. På tilsvarende måte slår Lindh fast at profeten giftet seg med sin kone Aisha da hun var seks, og hadde samleie med henne da hun var ni. Dette står ganske riktig i noen beretninger om profeten. Men i dag mener mange muslimer at disse beretningene er falske, og at Aisha i realiteten må ha vært langt eldre.

Men ingenting av dette får vi vite i boken til Lindh. Vi blir presentert for en selektiv versjon av en antatt historisk Muhammed, som driver massehenrettelser og tortur. Hvordan muslimer tolker dette i dag glimrer fullstendig med sitt fravær. Dersom man ønsker å forstå hva muslimer i dag tenker og tror om sin hellige profet ender denne boka derfor opp med å være ganske nær ubrukelig.