Skjev biografi om Muhammed

En ny lettlest biografi om Muhammed forteller oss ingenting om hvordan muslimer selv forestiller seg sin profet.

I dag, en bokanmeldelse: Dette er en noe lengre versjon av en bokanmeldelse som sto på trykk i Vårt Land 27.11.12.

Den norske offentligheten har behov for gode og lettfattelige bøker om islam og muslimer. Derfor er det i utgangspunktet prisverdig at Cappelen Damm nå har gitt ut en biografi om profeten Muhammed i sin serie med biografier over kjente mennesker som er myntet på ungdom. Desto mer beklagelig er det at resultatet har blitt som det har blitt.

I kristen tenkning kan man tale om «historiens Jesus og troens Kristus», for å skjelne mellom det man kan vite om Jesus ved historisk-kritiske metoder, og den han er i kirkens tro. Tilsvarende er det med Muhammed. Kanskje kunne man sagt «historiens Muhammed og troens profet»? «Historiens Muhammed» kan man næ±rme seg med ulike kilder: Muslimenes hellige skrifter, altså Koranen og hadith-samlingene, samtidige ikke-muslimske kilder, samt profet-biografiene som ble skrevet ned ca. 200 år etter Muhammeds død. For å forstå «troens profet» må man derimot se på hvordan religiøse muslimer selv fremstiller Muhammed, og hvordan de tolker beretningene om ham.

Forfatteren Knut Lindh har i denne biografien utelukkende fokusert på den første biten: Historiens Muhammed. Om man leser denne boka er det nemlig så godt som umulig å forstå hvorfor mange muslimer anser Muhammed som det beste mennesket som noen gang har levd. Boka tar utgangspunkt i diverse beretninger om Muhammed som ble skrevet ned i den biografiske sira-litteraturen ca. 150-200 år etter profetens død, på samme måte som journalisten Halvor Tjønn gjorde i sin langt tjukkere bok fra 2011, «Muhammed: Slik samtiden så ham». Etter en myk start om Muhammeds oppvekst bryter det løs: Krigføring, massehenrettelser, voldtekt og tortur.

Var det slik Muhammed var? Tja. Alt dette finnes i sira-litteraturen, side om side med beretninger om rettferdighet, empati og godhet. Skal man gjøre et ordentlig forsøk på å beskrive historiens Muhammed må man også si noe om hvordan sira-beretningene, som ble skrevet ned et godt stykke etter Muhammeds død, antakelig sier vel så mye om idealene og tankene som var rådende da de ble skrevet ned – altså en god stund etter Muhammed – som de sier om Muhammed selv eller hans egen samtid. Og man bør trekke inn de samtidige ikke-muslimske kildene: En rykende fersk bok fra den amerikanske religionsforskeren Stephen Shoemaker hevder for eksempel at disse kildene gir god grunn til å tro at Muhammed ikke døde i Medina, slik den islamske tradisjonen har hevdet, men selv ledet invasjonen av Palestina og døde der.

Det som heller ikke kommer fram i Lindhs bok – og som er vesentlig å vite for norske lesere – er at profetbiografiene fra 800-tallet og utover aldri har blitt regnet for å være religiøst autoritative, i motsetning til Koranen og hadith-samlingene. Tvert i mot har de moralsk betenkelige beretningene som kommer fram der stadig blitt diskutert og fortolket kritisk av muslimske teologer. Malik bin Anas, den klassiske muslimske teologen som ga navn til Maliki-lovskolen innenfor islam, hevdet at profetbiografen Ibn Ishaq var en «løgner og falskner». Mange moderne muslimske tenkere forholder seg derfor kritisk til bildet som tegnes av profeten i de tidlige biografiene. Noe blir ansett for å være falskt, andre ting tolkes på nytt. Det er for eksempel ingen tvil om at Muhammed ledet mange militære raid. Ut fra profetbiografiene fra 800-tallet er det ikke urimelig å tolke dette som aggresjon eller koloniseringslyst. Men mange moderne muslimer tolker heller profetens militære ekspedisjoner som selvforsvar. På tilsvarende måte slår Lindh fast at profeten giftet seg med sin kone Aisha da hun var seks, og hadde samleie med henne da hun var ni. Dette står ganske riktig i noen beretninger om profeten. Men i dag mener mange muslimer at disse beretningene er falske, og at Aisha i realiteten må ha vært langt eldre.

Men ingenting av dette får vi vite i boken til Lindh. Vi blir presentert for en selektiv versjon av en antatt historisk Muhammed, som driver massehenrettelser og tortur. Hvordan muslimer tolker dette i dag glimrer fullstendig med sitt fravær. Dersom man ønsker å forstå hva muslimer i dag tenker og tror om sin hellige profet ender denne boka derfor opp med å være ganske nær ubrukelig.

Advertisements

29 kommentar to “Skjev biografi om Muhammed”

  1. RB Says:

    Tro er nettop det, tro!
    Historie er et hakk nærmere en «målbar» sannhet. Hvorfor skal man ikke kunne forstå bakgrunnen for Islam ved å bruke historiske fakta?
    Der Jesus opptrer som en from mann historisk sett, så er vel Muhammed den direkte motsetning og det må være lov å stille seg spørsmålet om hvorfor han kan betraktes som en fredens mann…ikke sant? Hvordan muslimer vil pynte på sannheten i ettertid, er vel av NULL interesse???

  2. Cassanders Says:

    hmmm.
    Hvis hensikten med biografien virkelig var «å forstå hvordan muslimene» så, og ser ham, kan jeg muligens forstå dine anfektelser.
    (Men jeg merker med interesse at det her plutselig er uproblematisk å operere med en slags «essensiell» gjennomsnittsmuslim) 🙂

    Men hvis hensikten med boken faktisk har vært å gi en (popularisert) så kort og konsis (en med dagens kunnskap kan gi) gjengivelse av «den historiske» Muhammed, hvorfor kritisere boken for noe den ikke har hatt ambisjoner om å være?

    Cassanders
    In Cod we trust

    • olav Says:

      Hehe, den essensielle gjennomsnittsmuslimen kan man trekke fram når det passer en selv! 😉 (men litt mer seriøst, det var plasshensyn osv… og jeg skriver vel «mange muslimer» osv, og ikke «muslimene i dag»?)

      Men til saken – jeg mener for det første at en bok som på mange måter vil fungere som en innføringsbok for mange ungdommer (og voksne) i Norge i hvem Muhammed er/var, OGSÅ bør handle om hvem er han som troens profet – altså hvordan muslimer forestiller seg om, hva de ser på som hans beveggrunner osv. Det er en forskjell på å skrive en biografi om en hvilken som helst person – for eksempel en poet – og å skrive om en religiøs leder som den dag i dag blir ansett som inspirasjonskilde for masse mennesker verden over. Det er en del av greia med Muhammed at han anses som profet, liksom.

      Men skal man først fokusere utelukkende på den historiske Muhammed, så mener jeg at denne boka heller ikke gjør det grundig nok – den har null kildekritikk (altså, kan man stole på sira-fortellingen, hva kan stemme og hva kan ikke stemme), ingenting om usikkerheten i bunn i forhold til hvor mye man egentlig vet om Muhammed, hvem som kan ha hatt interesse av å fremstille han på den ene eller andre måten… Kort sagt: Også som historie er ikke dette godt nok.

      Videre er det andre ting som heller ikke er gjort: Forfatteren tar ikke noe biografisk grep som tar sikte på å forklare eventuelle motiv bak Muhammeds handlinger – man får aldri noen følelse av mennesket Muhammed. Selvsagt vil noe slikt være en konstruksjon – men likevel, det virker litt som om forfatteren gjør tolkninger (Muhammed gjorde ting av lyst eller begjær), uten at det blir sagt tydelig eller uten at det utvikles til noe som minner om en karaktertegning.

      Så: Jeg kan gå med på at en biografi om Muhammed ikke trenger ha med noe om hvordan han anses i dag eller i den religiøse tradisjonen. Men i så fall bør man i det minste forvente at den er historisk på ordentlig – altså virkelig forsøker å gi en fremstilling som er i grunnleggende kontakt med historievitenskapelige metoder, selv i en bok som er myntet på ungdom.

      • Julia Says:

        Jeg synes det høres veldig ut som at du mener Mohammed skal behandles annerledes enn Hitler eller Stalin eller Peter eller Alexander i historiebøker. Med det utgangspunktet tror jeg ikke historievitenskapelige metoder betyr så mye.

    • Tareq Says:

      Jeg har fått med meg at Robert Spencer har skrevet en ny bok hvor han hevder at den angivelige profeten Mohamad visstnok aldri skal ha eksistert. Er det noen av dere som vet om denne tanken deles av mange?

      • Julia Says:

        jeg tror personen har eksistert og var en av flere som bidro med å skrive koranen

      • Tareq Says:

        Og hva bygger du det på?

      • Julia Says:

        det finnes faktiske ‘drypp’ i skreven historien (ikke mange) fra perioden som nevner mohammed eller en lignende aktiv skikkelse på den arabiske halvøy i det aktuelle tidsrommet. Disse beretter en del andre ting enn det som står i de påpyntede historiene i hadithene som kom over 100 år senere. Koranen omtales ikke så lenge etter mohammeds død og det er nærliggende å tro at han ihvertfall har hatt en finger med i spillet f.eks med tanke på å legge til ‘særrettigheter’ for han selv som at han kan ha flere kvinner enn andre muslimske menn.

      • Julia Says:

        Et point of interest her er hvordan noen omtaler mohammed i den offentlige debatten i vesten f.eks i sammenheng med karikaturstriden. Hvordan man kom dit at vestlige politikere på en viss måte omtaler en historisk skikkelse som man a) vet svært lite om og b) beskrives i de mest interessange historiske kildene på en annen måte en den idealiserte (dog likevel ganske så ekstreme) versjonen i ideologien….ja det er ikke lett å si. Kanskje har det noe med hvordan sensuren rundt skikkelsen er så heftig innarbeidet. I islamsk tradisjon er forbudene mot kritikk og objektiv forskning på skikkelsen (utenfra ideologien) tungt innarbeidet og det har påvirket tilnærmingen også utenfra ref Olavs tilnærming.

      • Tareq Says:

        Nå aner jeg ikke hva du snakker om.

      • Julia Says:

        kort oppsummert:

        hvordan folk i offentligheten i 2012 omtaler Mohammed med tanke på hva som er skrevet i de 3-4 tekstene fra mohammeds samtid han nevnes i,.. og på hva som er skrevet i hadithlitteraturen som kom et godt stykke etter hans død.

      • Julia Says:

        og om det må skrives …..så trekker jeg en linje da til Olavs reaksjon på denne boken for ungdommer.

      • Cassanders Says:

        Tareq,
        Jeg kjenner ikke til akkurat den boken fra Spencer, og for øvrig har min tillit til mannen dalt atskillig i årenes løp.
        Det finnes nok atskillig bedre funderte historisk/kritiske arbeider.
        Patricia Crone virker for eksempel atskillig mer troverdig enn Pipies, Spencer og Warraq

        Det kunne vært artig om F.eks Richard Carrier http://astore.amazon.com/supportcarrier-20/detail/1616145595
        hadde anvendt Bayes teorem på koranen/sira/mohammed, men han har foreløpig begrenset å anvende sin «betinget sannsynlighet»-historiske tilnærming på de kristne evangeliene og»den historiske jesus». …Med nokså korrosivt resultat, må jeg få bemerke.

        Slik jeg føler jeg må konkludere er det lite som tyder på at jesus var EN person som faktisk levde på en gitt tid. Det er mer sannsynlig at «han» er et amalgamat av flere skikkelser som levde i området over en gitt periode. De EKSTERNE OG UAVHENGIGE historiske beleggene for hans eksistens er faktisk ganske så tynne (Du finner mer på bl.a. Rich. Carrier’s blog.

        Det er jo nærliggende å anta at mo’ skulle være lettere å dokumentere med uavhengige historiske kilder, ikke minst i lys av at han levde 6-700 år senere. Men nettopp med den bakgrunn, og i lys av den politiske betydningen han i følge skriftene har hatt i «sin» samtid, er faktisk fraværet av samtidige (OG UAVHENGIGE) klider ganske slående.

        En kan altså heller ikke her trekke noen særlige stødige konklusjoner, med mindre en føler seg fristet av en av de eldste tautologiene (bokstavelig talt) i «boken». «Alt som står i denne boken er sant, fordi det står i boken».
        (Jada, den som gidder kan naturligvis trekke inn gud her, men det hjelper egentlig ikke på den logiske strukturen).
        Her er for øvrig noen relevante kommentarer:

        http://www.jesusandmo.net/2012/08/29/ideal/

        http://www.jesusandmo.net/2012/09/05/bruce/

        Cassanders
        In Cod we trust

      • Julia Says:

        Når det gjelder Muhammed er vel de sentrale tekstene hva gjelder hans eksistens noen bevarte fragmenter om den arabiske erobringen av syria, samt den samtidige biskopen sebeos beretninger om utviklingen på den arabiske halvøy. Fraværet av kilder er ellers ganske slående med tanke på hvor sentral mohammed gjøres i islamske tekster og indikerer vel at skikkelsen i hadithlitteraturen er adskillig ‘pyntet på’.

      • Tareq Says:

        Jeg aner fortsatt ikke hva dere to snakker om. Men vi lar det være med det.

        Jeg har aldri tatt hverken koranen eller «profeten» Mohamad seriøst, så jeg bryr meg ikke så mye uansett.

  3. Julia Says:

    Hæh…for ungdom er det da vel mye mer korrekt å lære om den historiske personen enn om hvordan mennesker innen en bestemt ideologi oppfatter han. Man skal utdanne ungdom…ikke vise de verden igjennom en bestemt ideologis vridning av historien.

  4. Cassanders Says:

    For dem som virkelig vil bore litt i seriøse arbeider med koranen og Muhammed’s «historisitet» vil forskerne (fortrinnsvis ved Tyske universiteter) som arbeider med Corpus coranicum være en nyttig innfallsport. Se f.eks http://www.bbaw.de/forschung/Coran/uebersicht
    Dette er stort sett arbeider som baserer seg på «bokgraven i Sana» og som viser interessante utviklinger i koranfragmenter gjennom palimpsest’er , altså pergamenter og gamle skrifter hvor originalteksten har vært skrapet bort, og ny tekst skrevet oppå.

    I tillegg til at de viser hvordan tekster har utviklet seg (altså innholdet som sådan) ser selve samlingen av skrifter ut til å styrke forestillingene om at koranen var i gjennom en svært omfattende «editerings»- og»rektifiserings»-prosess (Uthman).

    I tillegg til de mer eller mindre rent historiske tilnærmingene finnes språklige tilnærminger
    Mest kjent er vel (pseudonymet) Christoph Luxemburg og hans arbeider med koranversjoner på syro-arameisk. http://en.wikipedia.org/wiki/The_Syro-Aramaic_Reading_of_the_Koran

    Det er sikkert noen som synes jeg fremstår svært «orientalistisk». Det får bli som det er. Jeg kjenner ikke til koranforskning fra islamske intellektuelle miljøer som har turt nærme seg Koranen på samme «nådeløst sannhetssøkende» måte som forskere fra vestlige universiteter har gransket bibelen. Men om det finnes, hører jeg for øvrig gjerne om dem.

    Cassanders
    In Cod we trust

  5. Ragnhild Says:

    Man finner det man søker, er det ikke så?

    Søker man sannheten, må det foreligge et visst minimum av historievitenskapelig metode for at man overhodet skal ta argumenter for det ene eller annet i betraktning. Så kan man være enig eller uenig, men i alle fall på et akademisk grunnlag. Islamsk teologi er meget omfattende og meget historievitenskapelig. Det samme kan, som Olav påpeker, ikke sies om ovenstående ‘biografi’.

    Men når man ikke er ute etter å komme frem til fakta, duger den meget godt til å finne lettkjøpt bekreftelse for rent private, anti-islamske oppfatninger. Boken føyer seg pent inn i rekken av tidligere av slagsen. Man blir litt lattermild over det ubehjelpelige i formen. Jeg klarer ikke helt å ta den på alvor.

    • RB Says:

      Ja, som du selv sier. Man finner hva man leter etter og religiøse har en historikk I å ikke lete veldig hardt og veldig lenge fordi de allerede har en bok som visstnok ikke kan ta feil….
      Rare greier det der.

      • Ragnhild Says:

        De første ganger jeg leste Koranen, var det med det overveiende motiv å finne argumenter for Islam-kritikk til bruk i diskusjon med muslimske studiekamerater. Jeg var i det hele tall meget areligiøs. Det var tvert om etter lengre tids lesning og mange kritiske spørsmål, at jeg valgte å bli muslim. Ganske enkelt fordi jeg fant klart flere argumenter som talte for enn i mot, hva angår sannhetsgehalten i Islam. Så din teori om religiøse er for enkel. I siste ende handler det selvsagt uanset om personlig overbevisning.

      • RB Says:

        At noen finner tilhørighet i all verdens rare religioner og menigheter er vel ikke noe nytt. Det sier vel mere om hvor lettlurt og lett påvirkelig man er enn om at religionen er «bra»!
        Jeg lurer på de «kritiske» spørsmålene dine. De kan ikke ha vært veldig kritiske…

        Det handler MEST om personlig overbevisning! Og har man først tatt valget, kan ikke all verdens gode argumenter klare å få noen til å skifte mening….og det er det skumle her!
        Nå det da kommer en kritisk bok, som kun tar for seg det historikse, så går man i forsvar med en gang.

        Norge er tuftet på kristendommen, en kristendom som ble innført med vold, krig og en smågal viking konge. Jeg tror kristendommen har vært positiv i det store og hele for Norge som land, men jeg liker ikke måten den ble innført på og heller ikke de ekstreme innen denne religionen! Men det virker som de fleste muslimer ikke ser noe negativt overhodet med sin reiligion og dets historikk. Det forundrer meg…

      • Julia Says:

        kristendommen har gitt oss århundrer med abrahamsk nedlenking av kvinner til kjøkken og heim samt tabubelagte tid for homofile. For ikke å snakke om ekstreme utfall som skadeverk på samisk kultur og brenning av kvinner. Dette må aldri glemmes. Norge er et bra land idag fordi vi har fått oss selv ut av det abrahamske mørket og inn i lyset av de sekulære og universale menneskerettighetene.

    • Julia Says:

      historievitenskapelig er tekster fram muhammeds samtid langt mer interessange enn islamske tekser

  6. Cassanders Says:

    @Ragnhild
    «Den personlige overbevisningen» er nok særdeles oppskrytt.
    Med det mener jeg ikke å bestride at «du har den», eller at jeg mener den ikke «forteller deg at det du har funnet er Sannheten».
    Men den «sannheten» du har funnet (islam/koranen) har selv sterke sannhetspåstander om hva hva andre mennesker har kommet fram til av «sannheter» (jfr de tallrike henvisningene til de VANTRO, ca 350 ganger, om jeg ikke husker feil).

    Det du kanskje bør reflektere over, er at en betydelig del av disse menneskene har kommet frem til SINE sannheter ved hjelp av samme tankeverktøy som du selv. -LA oss kalle det troens overbevisning. Hvis en tar de forskjellige religionenes sannhetspåstander med et minimum av alvor, ser en at de er gjensidig utelukkende – de kan ikke være sanne samtidig.
    Dermed bør det være nokså klart at «troens overbevisning» er notorisk uegnet til å gi pålitelig kunnskap.
    At du selv ser ut til å finne det intellektuelt tilfredsstillende er en helt annen sak.

    Cassanders
    Half the lies they tell about me are true
    S.Gorn’s Compendium of Rarely Used Cliches

    • Ragnhild Says:

      Når man innenfor et fagfelt, det være seg teoretisk eller praktisk, f.eks. teologi eller medisin, benytter en bestemt metode, en bestemt teori eller en bestemt kilde, er forutsetningen for at dette godtas som vitenskapelig og dermed som noe som er verdt å ta seriøst, innenfor hele den akademiske verden basert på at det må foreligge enten en sammenhengende, akademisk argumentasjonsrekke som kan stå imot andre akademikeres publiserte forsøk på å teoretisk å motbevise den, eller ennå bedre, overbevisende forskning på området som både er statistisk signifikant og kan etterprøves. Med andre ord er det intet sykehus som opererer pasienter på basis av annet enn standardiserte, internasjonalt anerkjente, forskningsmessig velutprøvde fremgangsmåter – og det er ingen teologer som endrer på sin religionshistorie på basis av enkeltstående argumenter som kommer til kort grunnet utilstrekkelig/manglende akademisk argumentasjon, metode og/eller kildehenvisninger sammenlignet med det allment aksepterte, allerede foreliggende som det ellers er bred enighet om innenfor akademia.

      Når det gjelder teologi gjelder det samme der. Det må være akademisk substans når det gjelder det faktuelle. F.eks.: Var Muhammad slik eller slik.

      DERETTER – er det et spørsmål om personlig overbevisning når det gjelder det åndelige, altså hvorvidt man velger, eller ikke velger, å tro på at mannen hadde et guddommelig budskap eller ei.

      • Julia Says:

        For å se på hvordan muhammed var er det viktigste å se på samtidige tekster. Det er mindre relevant å se på muhammed igjennom tekster skrevet ‘innenfra’ ideologien over 100 år etter hans død.

  7. Cassanders Says:

    Ragnhild,
    Du beskriver metodeverktøyet til «hard science», typisk realfagene.

    Det er IKKE «det samme» med teologi.

    Ikke en gang om du ser bort fra bl.a. dogmatikk, og reduserer teologi til f.eks historie, sosiologi, antropologi, psykologi og litteraturvitenskap.

    Da vil du være nærmere metodeverktøyet til «soft science» du finner på SV- og Hist-Fil. fakultetene.

    Cassanders
    In Cod we trust

Kommentarer er stengt.


%d bloggers like this: