Archive for februar, 2013

Mer om islamkritikk og å være antimuslimsk

februar 16, 2013

Som jeg skrev tidligere i dag hadde jeg i går en kronikk på trykk på det nystartede nettstedet Radikal portal, som også ble trykket hos aftenposten.no (følg linkene for å lese). I den kronikken skriver jeg at man må skille mellom å være islamkritisk og å være antimuslimsk eller å drive med muslimhat. Og jeg hevder at en del av de som har blitt omtalt som «islamkritiske» i norske medier – Arne Tumyr fra Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN), tidligere leder i Norwegian Defense League Ronny Alte og den danske journalisten Lars Hedegaard – heller bør omtales som antimuslimske. Denne kronikken har blitt spredd av ualminnelig mange på facebook og twitter, noe jeg slett ikke hadde venta. Det har også kommet et par kritiske innspill (i tillegg til heftig debatt under kronikken hos aftenposten.no). Jeg bruker derfor anledningen her til å gjøre det enda tydeligere hva jeg mener, i respons til kritikerne. For de som ikke har lest kronikken anbefaler jeg å  gjøre det først, eller blir det vanskelig å forstå de følgende avsnittene.

——

Først ute med å kritisere var Hans Rustad på document.no. Rustad bruker en del plass på å skrive om hva han antar er mine egentlige motiver osv, og påstår blant annet at det «ikke står til troende» at jeg tar avstand fra attentattet på Lars Hedegaard, at jeg er en del av «trusselkulturen mot Hedegaard», og gjør oppmerksom på at han personlig opplevde kvalme i skrivende stund. Vel vel;) De tingene ser jeg ingen grunn til å kommentere – jeg anser det som en selvfølge at ethvert sivilisert menneske tar avstand fra drapsforsøket på Hedegaard, helt uavhengig av hva man mener om meningene hans.

Det som finnes av substans i innlegget til Rustad handler om hvilket selskap man kan eller bør plassere Hedegaard i. Inngangen til kronikken min var et tankeeksperiment der jeg spør om man ville kalt nynazisten Tore Tvedt «jøde-kritiker» eller «afrikaner-kritiker». Svaret på det er jo nei – alle skjønner at det Tvedt driver med er hat og hets, ikke «kritikk», og at det er en forskjell her. Noen, deriblant Rustad, har tolket dette som at jeg mener at Hedegaard «egent­lig ikke er for­skjel­lig fra en rabiat nazist». Svaret på dette er enkelt og greit at det mener jeg ikke. Det er stor forskjell på Lars Hedegaard og Tore Tvedt. Tvedt har tatt til orde for diverse ufyselige tiltak, blant annet å «renske ut jøder». Det har Hedegaard aldri gjort. De er ikke to alen av samme stykke. Når jeg brukte eksempelet med Tvedt som inngang til artikkelen var det ikke for å slå Hedegaard i hartkorn med Tvedt, men for å få fram et enkelt poeng: At det er forskjell på kritikk og hets. Når man bruker Tvedt som eksempel skjønner alle det: Alle vet at det han driver med er hets, og at virksomheten hans ikke bør betegnes som «kritikk». Poenget var å få fram at kritikk er noe annet enn hets, enkelt og greit. Jeg skjønner at dette gir rom for misforståelser, men for å gjøre det klart: Nei, Hedegaard og Tvedt er ikke i samme kategori i det hele tatt.

Det jeg derimot ikke har noe problem å si, klart og tydelig, er at Hedegaard har bidratt til å spre hat mot muslimer som gruppe. For det har han gjort. Videre mener Rustad at det er «frekt» å si dette etter at han nettopp har blitt forsøkt drept. Det er jeg ikke enig i. For å ta et annet eksempel: Nå er det en viss sjanse for at Arfan Bhatti har blitt drept eller bortført av Pakistans beryktede etterretning ISI i Pakistan. Skal man av den grunn omtale meningene hans på en annen måte? Nei,  det vil jeg tro Rustad mener man ikke skal gjøre. Det man har en moralsk plikt til er å ta avstand fra drapsforsøk eller tortur/bortføringer, uansett hvem det går ut over. Men meningene folk har kan man holde dem til ansvar for.

——

Mer substans er det i kritikken Mohamed Abidshazan kommer med i en tekst på verdidebatt. Nå skal det sies at Mohamed er en personlig venn av meg fra langt tilbake, og han er dessuten et av de mest intelligente menneskene jeg vet om. Likevel har vi de siste årene begynt å se svært forskjellig på debatten om islam/flerkultur/muslimer i Europa. Grunnleggende tror jeg forskjellen mellom oss kan illustreres på denne måten: Mohamed mener at at folk som Tariq Ramadan, som nærmer seg den islamske tradisjonen med mer eller mindre forsiktig reform, er en del av problemet og ikke en del av løsningen. Jeg mener derimot at folk med meningene til Ramadan uten problem kan være med på å bygge velfungerende og pluralistiske samfunn i Europa (selv om jeg også er uenig i en del ting hos Ramadan). Man kan ha Ramadan og meningsfellene hans med på laget, på en måte, samtidig som man kan diskutere tingene man er uenige om. Mens Mohamed mener, hvis jeg har forstått ham rett, at det eneste som duger er et mye sterkere og mer absolutt brudd med de ikke-liberale og ikke-demokratiske delene av den islamske tradisjonen.

Det som ser ut til å ha falt Abdishazan spesielt tung for brystet er det samme som Rustad reagerte på: At Hedegaard blir nevnt i samme åndedrag som Tore Tvedt. Dessuten synes han timingen er dårlig: Burde jeg ikke nå brukt tid og spalteplass på å forsvare ytringsfriheten, heller enn å kritisere begrepsbruk? Joda, det kunne jeg sikkert gjort. Men grunnen til at at jeg skrev denne kronikken nå var at det skjedde en endring eller glidning i begrepsbruken i norske medier etter drapsforsøket på Hedegaard, der «islamkritiker» plutselig ble brukt om folk som bør kalles noe helt annet. Dette er det grunn til å påpeke – og dette kan man påpeke samtidig som man tar sterkt avstand fra drapsforsøket på Hedegaard og fra alle angrep på ytringsfriheten. Det går an å ha to tanker i hodet på en gang!

Når det gjelder dette med å plassere Hedegaard i samme bås som Tore Tvedt, så skrev jeg om det over: Nei, de er ikke i samme bås. Poenget var å få fram det enkle poenget at kritikk ikke er det samme som hat eller hets. Tilfellet Tore Tvedt gjør dette veldig tydelig og enkelt å forstå. Det betyr ikke at verken Tumyr eller Hedegaard bør regnes som nynazister.

——

Til slutt, om begrepsbruk. Hva mener jeg egentlig at Hedegaard og Tumyr m.fl. skal kalles? Rustad misforstår i sitt innlegg fullstendig hva jeg har skrevet, og tror at jeg vil erstatte «islamkritiker» med ordet «islamhater». Nei, det vil jeg ikke. Et sentralt poeng i kronikken min var at det for mange antimuslimske debattanter ikke er religionen islam det dreier seg om. Det dreier seg om skepsis mot muslimer som en kollektiv gruppe mennesker. Derfor mener jeg at man skal slutte å bruke ordet islamkritikk eller islamhat, og heller bruke begrepene muslimhat eller antimuslimsk. Selv er jeg derfor heller ikke så glad i begrepet islamofobi. Tilsvarende begreper har man når det gjelder hat eller hets mot jøder. «Antisemittisme» er det vanlige begrepet. I blant brukes også begrepet «jødehat» – det var tittelen på en flott norsk bok om antisemittisme som kom for noen år siden, og som jeg anbefaler alle som har tid å lese. Også når det gjelder jødehatet eller antisemittismen handler det ofte ikke om motstand mot jødedom som religion, men om motstand mot jøder som en kollektiv gruppe mennesker. Dersom man primært er kritisk til jødedommen som religion, bruker man ofte begrepet anti-judaisme om det. For å oppsummere: For noen debattanter dreier det seg ikke om islam, men om muslimer. Da bør man også bruke ord som reflekterer det.

Og når det gjelder dette med hat: Dersom det er noe jeg gjerne skulle forandret på i kronikken min nå i ettertid så er det at det er et par formuleringer der som kan tolkes som at noen ER hatere, muslimhatere osv. Men hva som ligger til grunn for menneskers handlinger eller meninger er noe jeg strengt tatt ikke har noe med eller vet noe om. Jeg vil si det slik: Man kan spre hat. Man kan si ting som bør kalles hat. Det har Hedegaard og Tumyr gjort. Men det betyr ikke at man ER en hater. Heller ikke Hedegaard. Svært få mennesker opplever selv at de går rundt og hater folk, dessuten, så det er nok en grunn til å være forsiktig med å slenge om seg med slike begreper. Det finnes muslimhat, det finnes jødehat og det finnes homohat, men man skal likevel være forsiktig med å si at konkrete individer er «hatere».

——

Begrepet jeg ønsker å se mer av er dette: ANTIMUSLIMSK. Enkelt og greit. Hedegaard er en antimuslimsk debattant. Tumyr og SIAN er antimuslimske. NDL likeså. Det går helt fint an å være kritisk til islam som religion, og å kritisere ulike aspekter ved islam, uten å være antimuslimsk. Ganske mange mennesker får det til – men så er det andre som roter og begynner å blande kortene. Og når man går over fra å være islamkritisk til å være antimuslimsk er det på tide å si fra.

Og slik jeg skrev i kronikken: Jeg ønsker på ingen måte å sensurere eller stenge ned kritikk av islam som religion. Religionskritikk er en helt sentral del av liberale og demokratiske samfunn. Selv er jeg dialogorientert og myk av legning (denne kronikken er blant det hardere jeg har skrevet, tror jeg), og kommer sjelden med den hardeste kritikken (jeg pleier nok pakke det litt mer inn). Men jeg synes det er bra at det er andre som kritiserer. Og det skal også sies – i de periodene der denne bloggen har vært i aktiv bruk som debattfora har det vært svært høyt under taket for kritikk og ramsalte formuleringer og motforestillinger – mer enn mange andre steder, tror jeg.

Da håper jeg at jeg har gjort det tydeligere hva jeg mener. Jeg skal prøve å ta fri fra internett et par dager og kommer neppe til å delta i lange debatter i kommentarfeltet, men synes bare det er gøy dersom folk kommer med tilbakemeldinger og ris eller ros.

Fortsatt god helg!

——

OPPDATERING 18.02: Jeg har de siste dagene forsøkt å sette meg enda grundigere inn i virksomheten til Lars Hedegaard, ettersom dette skapte så mye debatt. Og jeg lurer på om jeg var for «snill» med ham i dette innlegget. Nei, han er ikke nazist, men han er en ekstremist. Den danske bloggen/nettavisen P77 skrev i 2010 om et foredrag som Lars Hedegaard holdt i Toronto. Der uttalte han blant annet dette, i P77 sin danske gjengivelse:

«Vi lever nu i The New World Order».
«Vi er i krig med islam».
«Det her er total krig indtil en af parterne vinder eller overgiver sig».

«Vi skal have ret til at bevæbne os».
«Politikere som modarbejder os skal fjernes fra deres embede med magt».
«Dem som har været med til at sætte os i den situation skal straffes økonomisk og med fængsel».

Videre avslørte P77 at Hedegaard og Trykkefrihetsselskabet har samarbeidet med Jewish Defense League, som FBI har omtalt som en høyreekstrem terrororganisasjon. Dersom det var noen tvil før, er det ikke det nå i lys av disse opplysningene: Det Lars Hedegaard står for befinner seg langt, langt utenfor enhver legitim politisk samtale. Å gi ham støtte er faktisk å beflekke seg selv. Så sterkt vil jeg si det. Men igjen, noe helt annet er man plikter å avstand fra drapsforsøket på ham. Ingenting av det han har sagt eller gjort kan forsvare at noen forsøkte å ta hans liv.

OPPDATERING 2:

Videoene P77 henviste til er ikke lenger på youtube. Men det finnes noe Hedegaard hevder er et transcript på nettet, som finnes her. Ut fra konteksten kommer det fram at P77 gjør Hedegaard enda mer ekstrem enn det han her: Han snakker for eksempel ikke mye om «New World Order», det er bare et uttrykk han bruker på et sted i teksten. Og han tar ikke til orde for bevæpning og straffing av politikere i dag – han tar til orde for en lovendring som skal gjøre dette mulig, både borgervern og straffing av politikere som innskrenker slike friheter. Det som kommer tydelig fram er dog at han mener man er i «evig krig» til enten islam eller Vesten vinner. Konklusjonen min er at det han sier er innenfor ytringsfriheten, men at det likevel er såpass drøyt at han ikke bør anses som en naturlig alliansepartner av respektable islam- og innvandringskritikere.

(jeg syntes det var mer redelig å legge til en oppdatering til oppdateringen, heller enn å redigere det jeg skrev i sted)

Tore Tvedt, afrikaner-kritiker (kronikk hos Radikal portal og Aftenposten)

februar 16, 2013

Gode lesere! Først, jeg vet at det har blitt en gjenganger at jeg sier det i de siste innleggene, men dog… lenge siden jeg har skrevet her. Grunnen er at jeg rett og slett at jeg for tiden får betalt får å gjøre noe helt annet enn å blogge, og da blir det ikke mye tid til overs. Dessuten gjør jeg ikke aktivt feltarbeid i muslimske miljøer for tiden, og da har jeg heller ikke så mye ferskt materiale å skrive om. Men jeg vurderer å gjøre om konseptet på denne bloggen, og gjøre det til en mer generell kommentar- og forskningsformidlings-blogg om muslimer i Norge og Europa, slik at jeg kan ha nye ting å skrive om… og i så fall kan det bli flere oppdateringer. Kommer tilbake med mer.

Uansett: Noen av dere har kanskje fått med seg at jeg i går hadde en kronikk på trykk om forskjellen på islamkritikk og muslimhat på det nystartede nettstedet Radikal portal, som også ble trykket hos aftenposten.no. Det har allerede kommet noen kritiske svar på kronikken min. Senere i dag legger jeg ut en ny tekst der jeg svarer på kritikken og klargjør ytterligere hva jeg mener. Her er kronikken så lenge:

——

TORE TVEDT, AFRIKANER-KRITIKER

 

Noen «islamkritikere» bør omtales som det de er: Antimuslimske ekstremister.

Les tittelen på denne saken én gang til. Tore Tvedt, afrikaner-kritiker. Klinger den godt? Jeg vil tippe at 90 prosent av dem som leser dette, i det minste de som vet hvem Tore Tvedt er, vil tenke noe med dette uttrykket føles rart. Korte fakta: Tore Tvedt grunnla på 90-tallet den nynazistiske organisasjonen Vigrid. Han ble kjent for grove rasistiske utsagn mot jøder og afrikanere, og sa blant annet at jøder er «parasitter som skal renskes ut».

Så vidt jeg vet har Tvedt aldri blitt omtalt i mediene som «jøde-kritiker» eller «afrikaner-kritiker». Selvfølgelig, Tvedt er unektelig kritisk til både jøder og afrikanere. Likevel har han ikke blitt omtalt som «jøde-kritiker». Normalt blir han omtalt som antisemitt, nynazist eller rasist. Grunnen til det er at det Tvedt driver med ikke er det man normalt betegner som «kritikk». Det han driver med dreier seg enkelt og greit om hat. Men når det gjelder en annen gruppe mennesker ser det ut til å gjelde andre regler. Driver man med muslimhat kan man gjerne bli betegnet som «islamkritiker».

 

Islam-kritikere på tokt

Det siste eksempelet på dette så vi for noen dager siden, da en 27 år gammel mann ble siktet for bombetrusler mot Stortinget. Denne fyren har vært aktiv i de antimuslimske organisasjonene Norwegian Defence League (NDL) og Stop Islamisation of Europe (SIOE), og har blitt omtalt som «ekstremt rasistisk» av folk som kjenner ham. Likevel valgte VG Nett å presentere ham slik:«Islam-kritiker arrestert etter bombetrussel».

Lars Hedegaard, dansk journalist: Mer antimuslimsk enn "islamkritisk"

Lars Hedegaard, dansk journalist: Mener at muslimer ikke får dårlig samvittighet når de lyver.

Det samme så vi forrige uke, etter at den danske journalisten Lars Hedegaard ble utsatt for et drapsforsøk. I etterkant ble Hedegaard relativt unisont omtalt som «islam-kritiker» i norske medier. Men bør Hedegaards virksomhet virkelig omtales som «islam-kritikk»? I 2009 ble han stilt for retten i Danmark for rasistiske uttalelser, etter at han hadde sagt dette om muslimske menn sånn generelt: «De voldtager deres egne børn. Det hører man hele tiden. Piger i muslimske familier bliver voldtaget af deres onkler, deres fætre eller deres far». Videre sa han at muslimer ikke får dårlig samvittighet når de lyver.

Hedegaard ble dømt for dette i den danske Landsretten, men senere frifunnet i Høyesterett, ettersom han påstod at han ikke hadde ment dette som en offentlig ytring. Likevel har ingen trukket i tvil at Hedegaard har sagt dette. Er dette «islamkritisk»? Nei, det er det ikke. Det er ingenting her som handler om kritikk av islam som religion. Derimot er det antimuslimsk: Det dreier seg om antipati og hat mot muslimer som en kollektiv gruppe mennesker. Og for å slå fast det opplagte: Selvfølgelig gjør ikke muslimhatet til Hedegaard at drapsforsøket mot ham blir noe mindre avskyelig.

Etter drapsforsøket mot Hedegaard var det plutselig flere som også ble omtalt som «islam-kritikere». Ronny Alte, tidligere ledere av den antimuslimske organisasjonen Norwegian Defense League, ble i en sak fra NTB omtalt som «islamkritiker». Det samme gjaldt Arne Tumyr, leder i den antimuslimske organisasjonen Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN): «Tumyr er en av de mest profilerte islamkritikerne i Norge», skrev NTB. Men er det islam som religion Alte og Tumyr er mot, eller er det muslimer som en gruppe mennesker de er skeptiske til? Svaret er det siste.

Arne Tumyr, leder av Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN): Mener at Hadia Tajik ikke kan være statsråd så lenge hun er "tilhenger av Muhammed"

Arne Tumyr, leder av Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN): Mener at Hadia Tajik ikke kan være statsråd så lenge hun er «tilhenger av Muhammed»

I en artikkel om kulturminister Hadia Tajik, som har markert seg som en sterk prinsipiell forsvarer av ytringsfrihet og demokrati, skrev for eksempel Tumyr dette: «utnevnelsen av en av Muhammeds tilhengere er på kollisjonskurs med våre grunnleggende verdier». Da hadde han allerede kommet med falske anklager om at Tajik hadde Osama bin Laden som forbilde. Det hjelper altså ikke Tajik at hun er for religionskritikk, demokrati og ytringsfrihet, eller at hun til og med har en ikke-muslimsk og etnisk norsk kjæreste – så lenge hun er «en av Muhammeds tilhengere» er hun i følge Tumyr ikke skikket til å være statsråd. Hvis noen skulle være i tvil: Dette er ikke «islamkritikk». Det er muslimhat.

 

Ekte islamkritikk

Så vil noen kanskje spørre: Er dette viktig? Er det ikke bare flisespikkeri hvilke begreper vi bruker? Nei, det er det ikke. Når muslimhat eller antimuslimske holdninger omtales som «islamkritikk», får man det nemlig til å virke som muslimhatet handler om en rasjonell og mer eller mindre rimelig kritisk holdning til islam. Men slik er det ikke: Samfunnsvitenskapelig forskning fra Europa har blant annet vist atantimuslimske holdninger i stor grad henger sammen med andre typer fordommer. Det vil si at mange av dem som er skeptiske til muslimer også er skeptiske til andre minoriteter, slik som jøder og homofile. Muslimhatet handler ofte om helt andre ting enn skepsis til islam som religion: Det dreier seg om generell fremmedfrykt, der «muslimer» blir det ultimate symbolet på de som er fremmede.

Likevel er det viktig å understreke at det finnes – og bør finnes! – god islamkritikk, som verken kan eller bør reduseres til muslimhat. Dersom muslimske ledere uttaler seg mot demokratiet eller mot rettigheter for kvinner i islams navn, for eksempel, eller dersom de flørter med terror, så kan og bør det kritiseres. Og slik kritikk kan også komme fra muslimers egne rekker. Et eksempel på det så vi nylig da norske Kamil Azhar kritiserte de muslimske lederne i Norge for ikke å ta sterk nok avstand fra religiøs ekstremisme. Det er også helt legitimt å kritisere religion generelt, og å mene at religiøse muslimer grunnleggende tar helt feil. Også når man står utenfor de muslimske miljøene kan man komme med slik kritikk. Utfordringen er å være konkret: Hvem er det man kritiserer? Og hva er det man kritiserer de for?

Det som helt klart ikke dreier seg om islamkritikk er når man uttaler seg fiendtlig om muslimer som en kollektiv gruppe mennesker, som man tror har visse felles egenskaper bare fordi de er muslimer. Like lite som Tore Tvedt er en «jøde-kritiker» eller «afrikaner-kritiker» er Lars Hedegaard en «islamkritiker» når han sier at muslimske menn voldtar sine døtre fordi de er muslimer. Dette er ikke islamkritikk, det er hat.  Når en NDL-aktivist truer med å bombe Stortinget driver han heller ikke med islamkritikk, men med voldelig ekstremisme. Organisasjoner som NDL, SIAN og SIOE: De er ikke «islamkritiske». De er antimuslimske. Det er på tide at norske medier begynner å ta denne forskjellen på alvor.