Tore Tvedt, afrikaner-kritiker (kronikk hos Radikal portal og Aftenposten)

Gode lesere! Først, jeg vet at det har blitt en gjenganger at jeg sier det i de siste innleggene, men dog… lenge siden jeg har skrevet her. Grunnen er at jeg rett og slett at jeg for tiden får betalt får å gjøre noe helt annet enn å blogge, og da blir det ikke mye tid til overs. Dessuten gjør jeg ikke aktivt feltarbeid i muslimske miljøer for tiden, og da har jeg heller ikke så mye ferskt materiale å skrive om. Men jeg vurderer å gjøre om konseptet på denne bloggen, og gjøre det til en mer generell kommentar- og forskningsformidlings-blogg om muslimer i Norge og Europa, slik at jeg kan ha nye ting å skrive om… og i så fall kan det bli flere oppdateringer. Kommer tilbake med mer.

Uansett: Noen av dere har kanskje fått med seg at jeg i går hadde en kronikk på trykk om forskjellen på islamkritikk og muslimhat på det nystartede nettstedet Radikal portal, som også ble trykket hos aftenposten.no. Det har allerede kommet noen kritiske svar på kronikken min. Senere i dag legger jeg ut en ny tekst der jeg svarer på kritikken og klargjør ytterligere hva jeg mener. Her er kronikken så lenge:

——

TORE TVEDT, AFRIKANER-KRITIKER

 

Noen «islamkritikere» bør omtales som det de er: Antimuslimske ekstremister.

Les tittelen på denne saken én gang til. Tore Tvedt, afrikaner-kritiker. Klinger den godt? Jeg vil tippe at 90 prosent av dem som leser dette, i det minste de som vet hvem Tore Tvedt er, vil tenke noe med dette uttrykket føles rart. Korte fakta: Tore Tvedt grunnla på 90-tallet den nynazistiske organisasjonen Vigrid. Han ble kjent for grove rasistiske utsagn mot jøder og afrikanere, og sa blant annet at jøder er «parasitter som skal renskes ut».

Så vidt jeg vet har Tvedt aldri blitt omtalt i mediene som «jøde-kritiker» eller «afrikaner-kritiker». Selvfølgelig, Tvedt er unektelig kritisk til både jøder og afrikanere. Likevel har han ikke blitt omtalt som «jøde-kritiker». Normalt blir han omtalt som antisemitt, nynazist eller rasist. Grunnen til det er at det Tvedt driver med ikke er det man normalt betegner som «kritikk». Det han driver med dreier seg enkelt og greit om hat. Men når det gjelder en annen gruppe mennesker ser det ut til å gjelde andre regler. Driver man med muslimhat kan man gjerne bli betegnet som «islamkritiker».

 

Islam-kritikere på tokt

Det siste eksempelet på dette så vi for noen dager siden, da en 27 år gammel mann ble siktet for bombetrusler mot Stortinget. Denne fyren har vært aktiv i de antimuslimske organisasjonene Norwegian Defence League (NDL) og Stop Islamisation of Europe (SIOE), og har blitt omtalt som «ekstremt rasistisk» av folk som kjenner ham. Likevel valgte VG Nett å presentere ham slik:«Islam-kritiker arrestert etter bombetrussel».

Lars Hedegaard, dansk journalist: Mener at muslimer ikke får dårlig samvittighet når de lyver.

Det samme så vi forrige uke, etter at den danske journalisten Lars Hedegaard ble utsatt for et drapsforsøk. I etterkant ble Hedegaard relativt unisont omtalt som «islam-kritiker» i norske medier. Men bør Hedegaards virksomhet virkelig omtales som «islam-kritikk»? I 2009 ble han stilt for retten i Danmark for rasistiske uttalelser, etter at han hadde sagt dette om muslimske menn sånn generelt: «De voldtager deres egne børn. Det hører man hele tiden. Piger i muslimske familier bliver voldtaget af deres onkler, deres fætre eller deres far». Videre sa han at muslimer ikke får dårlig samvittighet når de lyver.

Hedegaard ble dømt for dette i den danske Landsretten, men senere frifunnet i Høyesterett, ettersom han påstod at han ikke hadde ment dette som en offentlig ytring. Likevel har ingen trukket i tvil at Hedegaard har sagt dette. Er dette «islamkritisk»? Nei, det er det ikke. Det er ingenting her som handler om kritikk av islam som religion. Derimot er det antimuslimsk: Det dreier seg om antipati og hat mot muslimer som en kollektiv gruppe mennesker. Og for å slå fast det opplagte: Selvfølgelig gjør ikke muslimhatet til Hedegaard at drapsforsøket mot ham blir noe mindre avskyelig.

Etter drapsforsøket mot Hedegaard var det plutselig flere som også ble omtalt som «islam-kritikere». Ronny Alte, tidligere ledere av den antimuslimske organisasjonen Norwegian Defense League, ble i en sak fra NTB omtalt som «islamkritiker». Det samme gjaldt Arne Tumyr, leder i den antimuslimske organisasjonen Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN): «Tumyr er en av de mest profilerte islamkritikerne i Norge», skrev NTB. Men er det islam som religion Alte og Tumyr er mot, eller er det muslimer som en gruppe mennesker de er skeptiske til? Svaret er det siste.

Arne Tumyr, leder av Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN): Mener at Hadia Tajik ikke kan være statsråd så lenge hun er «tilhenger av Muhammed»

I en artikkel om kulturminister Hadia Tajik, som har markert seg som en sterk prinsipiell forsvarer av ytringsfrihet og demokrati, skrev for eksempel Tumyr dette: «utnevnelsen av en av Muhammeds tilhengere er på kollisjonskurs med våre grunnleggende verdier». Da hadde han allerede kommet med falske anklager om at Tajik hadde Osama bin Laden som forbilde. Det hjelper altså ikke Tajik at hun er for religionskritikk, demokrati og ytringsfrihet, eller at hun til og med har en ikke-muslimsk og etnisk norsk kjæreste – så lenge hun er «en av Muhammeds tilhengere» er hun i følge Tumyr ikke skikket til å være statsråd. Hvis noen skulle være i tvil: Dette er ikke «islamkritikk». Det er muslimhat.

 

Ekte islamkritikk

Så vil noen kanskje spørre: Er dette viktig? Er det ikke bare flisespikkeri hvilke begreper vi bruker? Nei, det er det ikke. Når muslimhat eller antimuslimske holdninger omtales som «islamkritikk», får man det nemlig til å virke som muslimhatet handler om en rasjonell og mer eller mindre rimelig kritisk holdning til islam. Men slik er det ikke: Samfunnsvitenskapelig forskning fra Europa har blant annet vist atantimuslimske holdninger i stor grad henger sammen med andre typer fordommer. Det vil si at mange av dem som er skeptiske til muslimer også er skeptiske til andre minoriteter, slik som jøder og homofile. Muslimhatet handler ofte om helt andre ting enn skepsis til islam som religion: Det dreier seg om generell fremmedfrykt, der «muslimer» blir det ultimate symbolet på de som er fremmede.

Likevel er det viktig å understreke at det finnes – og bør finnes! – god islamkritikk, som verken kan eller bør reduseres til muslimhat. Dersom muslimske ledere uttaler seg mot demokratiet eller mot rettigheter for kvinner i islams navn, for eksempel, eller dersom de flørter med terror, så kan og bør det kritiseres. Og slik kritikk kan også komme fra muslimers egne rekker. Et eksempel på det så vi nylig da norske Kamil Azhar kritiserte de muslimske lederne i Norge for ikke å ta sterk nok avstand fra religiøs ekstremisme. Det er også helt legitimt å kritisere religion generelt, og å mene at religiøse muslimer grunnleggende tar helt feil. Også når man står utenfor de muslimske miljøene kan man komme med slik kritikk. Utfordringen er å være konkret: Hvem er det man kritiserer? Og hva er det man kritiserer de for?

Det som helt klart ikke dreier seg om islamkritikk er når man uttaler seg fiendtlig om muslimer som en kollektiv gruppe mennesker, som man tror har visse felles egenskaper bare fordi de er muslimer. Like lite som Tore Tvedt er en «jøde-kritiker» eller «afrikaner-kritiker» er Lars Hedegaard en «islamkritiker» når han sier at muslimske menn voldtar sine døtre fordi de er muslimer. Dette er ikke islamkritikk, det er hat.  Når en NDL-aktivist truer med å bombe Stortinget driver han heller ikke med islamkritikk, men med voldelig ekstremisme. Organisasjoner som NDL, SIAN og SIOE: De er ikke «islamkritiske». De er antimuslimske. Det er på tide at norske medier begynner å ta denne forskjellen på alvor.