– Det verste var at ingen snakket om det

…sa en ung homofil mann til meg for litt siden.

Han var norsk-pakistansk muslim, og hadde vokst opp i et religiøst hjem. Gjennom hele oppveksten hadde han verv i moskéen familien gikk i. Han var med i ungdomsarbeid, arrangerte ting, møtte folk utenfor moskéen… men hele tiden bar han på en hemmelighet. Han visste siden han var 12-13 år gammel at han ikke var tiltrukket av jenter. Tvert i mot. Han forelsket seg i gutter, og var seksuelt tiltrukket av gutter. Men han sa det ikke til noen. Hele tiden tenkte han at det ville gå over: Bare han ba nok og var from nok og kanskje giftet seg med en jente, så ville han til slutt forandre seg og bli tiltrukket av jenter i stedet for gutter.

Men slik gikk det ikke.

En dag i 20-årene klarte han ikke mer, og sluttet å gå i moskéen.

Så fikk han en kjæreste (en etnisk norsk mann).

Så sa han det til familien.

Så flyttet han ut fra barndomshjemmet, og begynte å bygge opp livet på nytt.

Da jeg snakket med ham fortalte han at det aller verste med å vokse opp som homofil i moskéen han gikk i var at homofili var et ikke-tema. Man lot som det ikke fantes.

– Det hadde vært mye bedre hvis de hadde diskutert det åpent. Sagt hva det var, og heller sagt at at det var galt. Men i stedet var det en total stillhet rundt det. Hvis noen nevnte det bare flirte folk, og sa ikke noe mer. Jeg følte meg usynlig. Følte at det jeg bar på bare skulle skyves under teppet.

***

To menn fra muslimsk historie som skal ha vært elskere: Sultan Mahmud og hans slave Ayaz (http://www.gay-art-history.org/gay-blog/2010/11/mahmud-of-ghazni-and-ayaz/)

To menn fra muslimsk historie som skal ha vært elskere: Sultan Mahmud og hans slave Ayaz (http://www.gay-art-history.org/gay-blog/2010/11/mahmud-of-ghazni-and-ayaz/)

Grunnen til at jeg skriver om dette nå er at jeg for tiden jobber med et forskningsprosjekt på Fafo – den travle dagjobben min som gjør at jeg ikke får blogget noe særlig – om seksuelle minoriteter i en del innvandrergrupper. I utgangspunktet handler det ikke primært om islam eller muslimer, men vi kommer selvfølgelig i kontakt med en del muslimer gjennom arbeidet. Blant annet ble jeg kjent med denne mannen. Historiene vi har hørt varierer fra det groteske og dramatiske, om folk som må leve i skjul for ikke å bli drept, til historier som inneholder problemer og utfordringer – men som likevel får en fredelig og grei utgang. Denne mannen var i den siste kategorien.

– Jeg var aldri redd for at det skulle skje meg noe. Jeg vet at familien min aldri ville benyttet seg av vold. Det var jeg 100% sikker på.

Etter at han fortalte det ble foreldrene lei seg, og sa at de mente det var galt å leve det ut. Faren mente at det var en sykdom, og at han kunne kurere det. Men de prøvde ikke å tvinge ham til å velge annerledes. Han flyttet ut, og fortalte etter hvert at han hadde fått seg en kjæreste. Nå drar han hjem med jevne mellomrom og besøker familien, men de snakker om alt mulig annet enn homofili.

Også tidligere har jeg skrevet om islamsk teologi og homofili. Dette er nemlig et av områdene der det genuint er gnisninger i det flerkulturelle Norge. Antakelig er det i synet på homofili (og generell seksuell frihet) at det i dag er størst statistisk forskjell på majoritetsbefolkningen i Norge og en del innvandrergrupper. I den norske majoritetsbefolkningen har det egentlig skjedd en revolusjon de siste 30 årene, der det plutselig har blitt en viss sosial aksept for homofili og for å være seksuelt «annerledes». Det historiske minnet vårt er ofte kort: Vi skal ikke lenger tilbake enn 1972 før vi finner at homofili i Norge var forbudt ved lov. En del innvandrere i Norge, og egentlig de fleste landene i verden, tenker om homofili omtrent slik folk flest i Norge gjorde for 20-30-40 år siden.

***

Selv kommer jeg fra en konservativ kristen familie, så jeg har nok større forståelse enn mange andre i Norge for hvordan det er å være konservativ religiøs og å mene at homofili er galt. Hva gjør man hvis man mener noe høyt og hellig, som at homofili er galt? Hvis man mener at noe er sant er det ikke enkelt å bare sette det “på vent”, å late som man ikke mener det. Men dersom man forsøker å hindre folk i å velge selv, ved fysisk eller psykiske trusler, bryter man med normer som har blitt sentrale i det moderne Norge, nemlig respekt for andre menneskers frie valg. Og de normene er jeg personlig sterk tilhenger av, ettersom livet kan bli svært vanskelig for mennesker som opplever å ikke få lov til å velge selv. Utfordringen for konservative religiøse, tror jeg, er å leve med denne spenningen – å fortsette å tro at det de mener er sant, men å akseptere og romme at folk kan velge annerledes.

Og faktisk finnes det mye å hente her i tradisjonen til en del muslimske samfunn. I motsetning til hva mange tror har det tradisjonelt vært større aksept sosial for sex mellom menn i Midtøsten og Pakistan enn i de kristne landene i Vest-Europa, noe det blant annet står om i denne boka. Dette skyldtes nok delvis den strenge segregeringen mellom kjønnene – blant annet er det flere forskere som mener at lesbiske forhold mellom kvinner er på fremmarsj i Saudi-Arabia, nettopp fordi menn og kvinner lever så adskilt. Hvis noen tviler på dette trenger man ikke gå lenger enn å lese den fantastiske arabiske eventyrsamlingen Tusen og en natt. Da jeg leste den fulle versjonen som 12-åring ble jeg forundret over at det stadig sto om erotiske forhold mellom menn, blant annet dette eventyret.  Dette hadde jeg aldri støtt på i de norske folkeeventyrene jeg hadde lest! En eventyrsamling er selvfølgelig ikke det samme som historieskriving – men likevel hadde man neppe skrevet så mye om forhold mellom menn dersom det var noe som ikke fant sted i middelalderens arabiske samfunn.

***

Men tilbake til Norge. I en del moské-miljøer her i landet handler første skritt om å anerkjenne problematikken homofile muslimer sliter med, tror jeg. Det var denne mannen jeg snakket med etterlyste: Rett og slett at man tok det på alvor. Man trenger ikke si at at det er riktig å leve ut sin homofile legning. Men man må prate om det, og akseptere at homofili finnes, og at det er noe som også gjelder muslimer. Og man må akseptere at alle har rett til å gjøre sine egne valg.

Og et siste poeng: Dersom noen av dere som leser dette selv opplever denne problematikken – å ha innvandrerbakgrunn eller å være muslim, og å være tiltrukket av samme kjønn – så er dere veldig velkomne til å fylle ut en online-undersøkelse vi har som en del av prosjektet. Dette er ikke en tradisjonell spørreundersøkelse med mange ulike spørsmål med ulike svaralternativ – vi ønsker rett og slett å få høre folks personlige historier. Så de som ønsker å fortelle om hvordan de opplever disse tingene må veldig gjerne fylle ut undersøkelsen vår🙂

Link her: http://www.fafo.no/pro/innvandrer-lhbt.html

(og altså, man er med i trekningen av en iPad mini også. Just sayin!). Eller dere kan fortelle historiene deres i kommentarfeltet. Det er like interessant.

***

Men mannen jeg snakket med, hvordan ønsket han å leve livet sitt? Hvordan ville han bli møtt? På slutten av intervjuet spurte jeg om det. For ham virket det ikke som det var så komplisert.

– Jeg vil bare være en vanlig person. Jeg vil bare leve livet mitt. Og så har det seg sånn at jeg elsker menn i stedet for kvinner. Jeg vil ikke at det skal være noen big deal.

4 kommentar to “– Det verste var at ingen snakket om det”

  1. Neo Says:

    Juhu Olav, nå ser det jaggu ut som om islam og regionens egentlige holdning til homofili skal tillegges muslimske menns manglende tilgang til «the real deal» og tilbøyelighet til homoseksuell praksis når giftemålet blir kun en våt drøm og gatene er ribbet for damer, men stappfulle av menn med det samme problemet. Det er bare å begynne å snakke om det liksom, at homofile henger etter nakken i heisekranene rundt i MØ det er vel bare en feiltolkning av muhammeds lære det da? Eller er det sånn det blir når tabuene ligger tjukt- alle gjør det, men ingen sier noe-. Og hvis du har noe på gang sørg da bare for å være «mannen» i forholdet for da er du guiltfree for det er jo selvfølgelig «mottakeren» som er synderen (og den veike homoen) i det gamet der.
    Jeg blir heller ikke veldig overrasket om praksisen mellom kvinner skulle vise seg å være lov iht koranen og alt det andre. Så lenge det utøves innenfor hjemmets fire vegger mellom koner og tilfeldigvis skulle finne på å være en aktivitet som behager husets herre……jeg lar meg gjerne overbevise om det motsatte.
    At vi ikke har kommet lengre i vesten og lar disse ungdommene slite med problemene på egenhånd (samt at vi utsetter andre uskyldige homofile for hets og homofobi fra de samme ignorante individene) er ene og alene fordi vi ikke har tatt tak i uheldige holdninger hos den (alltid) beskyttede og unnskyldte minoriteten..
    PS: Forresten fint tema på en blogg som ligger så altfor stille om dagen🙂

  2. Julia Says:

    Islam kriminaliserer homofile menneskers sexliv. Det er egentlig alt man trenger å vite om islam.

  3. norskgoy Says:

    Det er vel noe forenklet å først bruke «folkets minne» og lov av 1972 og sammenligne dette. Om man skal sammenligne «folkets minne» mellom to tidsepoker bør en da vel strengt tatt ikke bruke «Lov av 1972» som et moment for å si at før 1972 var alle nordmenn barbarer, mens de i 1973 så lyset.

  4. Cassanders Says:

    @Nero,
    Jeg vet ikke om dette er utbredt i hele den muslimske kultursfæren, men det er i hvert fall rimelig godt dokumentert blant «pashtunerne».
    Tradisjonen med «dancing boys» er i grenseland både til slaveri og pedofili, og er først og fremst sosialt motbydelig.
    (Så lenge jeg slipper å involveres selv, må ellers folk få homse i vei så mye de orker).
    Selv om assymmetrien i maktforhold likner, er dette bare overflatisk likt med katolske geisteliges misbruk av kor-gutter.
    Førstnevnte er bredt soialt akseptert, sistnevne er sosialt uakseptabelt og stigmatisert.

    Men en forklaring på same-sex sex som funksjon av «muligheter», (eller snarere mangel på andre muligheter) har nok atskillig for seg.
    En ser dette tydelig i kjønns-segregerte institusjoner som fengsler. (Den i sin tid oppsiktsvekkende) Kinsey-rapporten om seksualitet og homoseksualitet var jo nettopp basert på data fra institusjoner, er basert på et ekstramt skjevfordelt materiale.

    Det er jo noen interessante linjer å trekke mellom fysiske fenglser og mentale sådanne(f.eks bl.a. religioner). Men det er mulig vår milde og snille vert får hikke🙂

    Cassanders
    In Cod we trust

Kommentarer er stengt.


%d bloggers like this: