Archive for the ‘Antisemittisme’ Category

– Er ALT galt med oss, liksom? (forsinket tekst om Abid Rajas kronikk)

oktober 21, 2012

…sa en pakistansk muslimsk jente jeg snakket med noen dager etter at Venstre-politikeren Abid Raja publiserte sin kronikk i Aftenposten. I den fortalte han at han nå hadde forandret mening: Ytringsfriheten burde ikke ha noen begrensninger. Samtidig hevdet han at «muslimske gutter flest» får hat mot amerikanere, jøder, indere og homofile inn med morsmelken, og «får innprentet» at det er helt ok å knerte folk som krenker profeten.

Disse påstandene vakte berettiget oppsikt, med tanke på at det antakelig bor rundt 200.000 muslimer i Norge med ulik etnisk bakgrunn, ulike livshistorier og ulik grad av religiøsitet. Likevel trykket mange islamkritikere kronikken til sitt bryst, og jeg ble av mange utfordret til å si noe om hva jeg tenkte om den: Stemmer det Abid Raja skriver om muslimske miljøer?

Nå har tiden gått og jeg har ikke rukket å skrive noe innlegg før nå. Så jeg tenkte jeg skulle gjøre to ting: Det første er å gjengi det som har vært av debatt rundt dette utspillet, og si litt om hvordan jeg selv oppfatter virkeligheten. Men dernest vil jeg prøve å bringe debatten videre: På hvilken måte bør man egentlig kritisere negative ting i minoritetsgrupper? Hvilken kritikk er konstruktiv, og hvilken er det ikke?

——

Først til utspillet til Raja. I dagene etter kronikken registrerte jeg primært to typer reaksjoner blant muslimene jeg kjenner. Den første type reaksjon var avvisning av hele kronikken. Oppfatningen blant noen er at Raja sverter sin egen bakgrunn for slik å bli mer spiselig for majoritetsnordmenn og de norske politiske maktelitene.

– Jeg skjønner ikke hvorfor folk hører på ham lenger i det hele tatt, sa en kompis av meg. – Tenk om det var en vestlig konvertitt til islam som sto på en talestol og fortalte hvordan alt i Vesten var galt – ville man da tenke at det han sa var den ultimate sannheten om Vesten? Selvfølgelig ikke, sa han.

Men jeg registerte også andre reaksjoner. Det var gjerne fra folk som selv er kritiske til en del i kulturen de kommer fra – mangel på likestilling, homofobi etc. – men som likevel satte kaffen i halsen da de leste det Raja skrev. Slik reagerte for eksempel den pakistanske jenta jeg siterte innledningsvis.

– Jeg mener, er alt galt med oss? Vi oppdras til hat? Alle, «muslimske gutter flest», liksom? For det første er det en absurd påstand, fordi det jo er utrolig mange forskjellige muslimer i Norge. For det andre blir det veldig vanskelig å få til forandringer hvis man har som utgangspunkt at alt er galt. Det er klart det finnes homofobi og jødethat blant muslimer. Men man får ikke bukt med det på denne måten, sa hun.

—–

Etter hvert kom det mange reaksjoner på trykk i aviser og på nett fra andre norske muslimer. Jeg gjengir dem her – legg gjerne inn flere linker i kommentarfeltet hvis det er noe som mangler.

– It-gründeren og den liberale og sekulære samfunnsdebattanten Shahzad Rana skrev i Aftenposten at kronikken handler om Rajas egne indre demoner, og at Raja  «tegner et bilde av det muslimske tankegodset som er et filmmanus verdig. Han gir den latinske frasen «cogito ergo es» en ny dimensjon. Rajas versjon blir nærmest «Jeg tenker, derfor er dere slik»».

– Noe av det samme skrev statsviteren Kamil Azhar i Minerva: «Abid Raja tømmer sitt skap og tar oppgjør med sine demoner. I dragsuget blir alle som kaller seg muslimer og særlig de av oss med pakistansk bakgrunn dratt med».

– 15-årige Rahman Chaudhry, sønnen til SV-politiker Aktar Chaudhry, skrev i et innlegg i Aftenposten: «Jeg er oppvokst på Furuset i Groruddalen. Jeg har hatt venner fra Pakistan, Kurdistan, Irak, Afghanistan, osv. Og aldri, ikke en eneste gang, har jeg opplevd at hverken jeg eller mine venner har hatt negative holdninger til vesten, eller til menneskegruppene Raja lister opp».

– Skribenten Assad Nasir skrev dette i VG: «Innholdet i kronikken er viktig, og i aller høyeste grad noe vi bør sette søkelys på. Men fremstillingen blir altfor ensidig, altfor polemisk. I tillegg gis det inntrykk av at Raja er den eneste som tør å snakke om dette. Det er han ikke. Flere har tatt opp dette tidligere, meg selv inkludert, senest i Dagbladet i juni i år».

– Og intervjuer i aviser: Aftenposten intervjuet tre muslimske studenter som ikke kjente seg stort igjen i det Raja skrev, mens den halvt pakistanske filmregissøren Ulrik Imtiaz Rolfsen gir Raja full støtte.

Ting jeg har glemt?

——

Og hva tenker jeg selv om det Raja skriver om de muslimske miljøene? Jeg har etter hvert fått en relativt bred bekjentskapskrets blant muslimer av ulik støpning – mange av dem fra religiøse miljøer som er knyttet til moskéer eller religiøse organisasjoner, og som gjerne er dominert av folk med bakgrunn fra Pakistan og Midtøsten. Men jeg har også blitt kjent med mange mer sekulære muslimer som jeg har møtt i ulike sammenhenger, med bakgrunn fra både Pakistan, Midtøsten og mer sekulære muslimske områder som Kosovo, Bosnia og Albania. Likevel er selvfølgelig min bekjentskapskrets begrenset. Jeg har heller ikke vokst opp i en muslimsk familie eller muslimsk miljø, jeg ser det bare utenfra. Og som samfunnsforsker er jeg fullt på det rene med at mine personlige inntrykk er såkalt anekdotiske: Skal man uttale seg om større sammenhenger bør man basere seg på omfattende statistiske undersøkelser.

Men med disse forbeholdene, hvordan har jeg opplevd i de muslimske miljøene det Raja skriver om? Jeg tar det i tur og orden.

Har jeg opplevd antisemittisme? Ja.

Har jeg opplevd homofobi? Ja.

Har jeg opplevd fiendtlighet mot ikke-muslimer? Ja.

Har jeg opplevd kvinnediskriminerende holdninger? Ja, det også.

Alt dette er reelle fenomener, og jeg har skrevet om det ved flere anledninger. Kanskje kunne jeg skrevet om det flere ganger, kanskje kunne jeg vært skarpere i min kritikk – men det er der.

Men – det er ikke hele virkeligheten. Langt derifra.

Har jeg opplevd forsvar for universelle menneskerettigheter og demokrati? Ja.

Har jeg opplevd oppfordringer til å vise kjærlighet mot alle, muslim som ikke-muslim? Ja.

Har jeg opplevd muslimer som kjemper for kvinners rettigheter med koranen i hånda? Ja.

Noen synes kanskje det er banalt å påpeke dette, men det er det ikke. Gang på gang får vi lese i norsk offentlighet grandiose påstander om hvordan muslimer «er», eller om hvordan islam «er». Abid Rajas kronikk er bare den siste i rekken, som forsøker å si noe om en antatt felles muslimsk mentalitet: Der muslimer klumpes sammen i en stor gruppe som tenker og mener omtrent det samme.

——

Samtidig går det an å påpeke at noen holdninger er mer utbredt enn andre, og noen er mindre utbredt. Generelt er min oppfatning denne, etter mye omgang med mange forskjellige muslimer, og lesning av mye av forskningen som er gjort på muslimske innvandrergrupper i Europa:

– de fleste muslimer i Norge synes demokrati og menneskerettigheter er tipp topp, og veldig mange synes Norge er det beste samfunnet i verden.

– de fleste muslimer i Norge er positive til ikke-muslimer, både folk fra andre religioner og ateister.

– de fleste muslimer i Norge vil egentlig bare leve livene sine i fred og leve gode hverdagsliv.

SAMTIDIG:

– en del muslimer kan tenke seg strengere begrensninger i ytringsfrihet når det gjelder satire mot religion – men det er likevel ikke så viktig for dem at de stresser mye med å kjempe mot det.

– en del muslimer har antijødiske holdninger – mye på grunn av Israel/Palestina-konflikten.

– en del muslimer misliker homofile.

– en del muslimer har kvinnediskriminerende holdninger og mener at kvinnen bør underordne seg mannen.

Disse holdningene varierer langs mange akser. Det er er mer utbredt i noen etniske grupper enn i andre, det varierer med utdanning og sosiøkonomisk posisjon, og det forandrer seg mellom generasjoner. Det er også viktig å påpeke at slike ting på ingen måte er unike for muslimer. Også i ikke-muslimske grupper finnes mangfold av holdninger: Toleranse og diskriminering, fiendtlighet og respekt.

—–

Og så til det siste punktet: Hvordan bør man møte diskrimerende holdninger i offentlig debatt? Jeg har lenge ment at det finnes bra og dårlige måter å kritisere på. Særlig når konteksten er majoritet-minoritet – at folk i majoriteten kritiserer folk i minoriteten – kan kritikk faktisk få motsatt effekt. Min holdning er nok denne: Måten Abid Raja kritiserer på i denne kronikken fører ikke til at ting forandrer seg i positiv retning.

For å gjenta det min pakistanske samtalepartner sa: Det er vanskelig å få til forandringer hvis man har som utgangspunkt at alt er galt. Hvis alt er galt blir nemlig løsningen at alt må forandres, og det er nok relativt vanskelig å få til.

Dersom noe skal forandre seg må kritikk være konkret. Har man vært i et forhold/ekteskap/samboerskap (stryk det som ikke passer) vil man ha erfart at det er sånn det funker. «Du er dust» er sjelden en uttalelse som fører til at noe forandrer seg i positiv retning. Men å si ting som «når du gjør det der så blir jeg lei meg» kan føre til konstruktive endringer (sorry, nå høres jeg ut som en cheesy pop-psykolog her). Selvfølgelig fungerer ikke relasjonene og kommunikasjonen i et samfunn helt likt hvordan det ofte i forhold. Men også i et samfunn med forskjellige grupper må kritikk være konkret for at den skal få noen effekt. Man bør:

a) kritisere på et konkret, avgrenset område, ikke ta alt på en gang.

b) være tydelig på hvem man kritiserer (for eksempel en institusjon eller en organisasjon, ikke «muslimer generelt» eller «nordmenn generelt»).

c) ha et alternativ – presentere enkle forslag til hvordan ting kunne vært annerledes.

Et skoleeksempel på slik kritikk er egentlig aksjonen som aktivisten Sara Azmeh Rasmussen hadde overfor Islamsk Råd. Bare for å gjøre det klart så gjør Rasmussen mye forskjellig, og mye av det synes jeg helt ærlig bare er tull, mens jeg har stor sans for andre ting. Det Rasmussen gjorde var å sitte ned i en uke utenfor kontoret til Islamsk Råd, med et konkret krav: Ta utvetydig avstand fra dødsstraff for homofili på universelt krav. Som jeg skriver om i bloggposten jeg lenker til er dødsstraff for homofili et innviklet teologisk tema for en del muslimer. Det var derfor lite trolig at Rasmussens aksjon ville føre til noen revolusjon. Likevel har en slik aksjon betydning fordi den setter saken på dagsorden. Det er fordi den er konkret: Den handler om én sak (dødsstraff for homofili), den har én konkret adressat (Islamsk råd), og den har et konkret alternativ (avstandstagen fra dødsstraff på universelt grunnlag).

Og det jeg skriver her kan like gjerne gjelde kritikk mot majoritetssamfunnet, den norske politiske eliten e.l.: Skal man kritisere må man være konkret og tydelig, både på hvem man kritserer og hvilket alternativ man foreslår.

——-

Denne bloggposten har kanskje blitt noe springende. For å gå tilbake til utgangspunktet: Min holdning er vel omtrent den samme som holdningen til den pakistanske jenta jeg snakket med. Homofobi finnes, antisemittisme finnes, rasisme finnes. Både hos muslimer og hos ikke-muslimer. Det bør kritiseres. Men dersom utgangspunktet er at alt er galt, og at «muslimer flest» er sånn eller sånn, slik man lett kan tolke Abid Rajas kronikk, så er det ingenting som blir bedre.

Advertisements

– Det er vår skyld

mars 21, 2012

…sa en ung arabisk mann jeg snakket med for et par uker siden.

Vi snakket om terror og bildet av muslimer i Vesten. Jeg hadde sagt noe om at jeg mente mange i Norge hadde et feilaktig bilde av muslimer. Han var enig. Men han følte at han – som muslim – også hadde en del av ansvaret for det.

– Det er vår skyld, Olav. Det er vi muslimer som ikke har ropt det ut høyt nok, sånn at alle kan høre det: At drap på sivile er mot islam. At terror er en stor, stor forbrytelse. Det er vi som ikke har skreket ut at Bin Laden er en morder og at det han har gjort har vært en hån mot alt islam står for.

Han virket oppriktig frustrert og lei seg da han sa det.

***

Jeg tenkte på denne samtalen i dag, da det kom fram at det sannsynligvis er en ung fransk-algerier med tilknytning til al-Qaida som står bak de grusomme drapene på tre franske soldater (et par av dem var faktisk muslimer) og en del jødisk-franske barn på en jødisk skole i Tolouse. Jeg vet at det er som om det søkker i mange mennesker med muslimsk bakgrunn når slike ting skjer, ettersom de vet av erfaring  at slike ting ofte blir assosiert med det kollektive bildet av «muslimene». ‘Nå igjen’, tenker mange. ‘Hvorfor kan vi ikke bare få leve livene våre i fred uten at det skal bli så mye bråk og konflikter’?

Jeg skrev om slike følelser etter 22. juli, men da fra et personlig perspektiv: For da var det jeg, som kristen, som plutselig kunne få troen min assosiert med terror. Jeg skrev: «Jeg fikk behov for å rope høyt ut at dette ikke var den form for kristendom jeg trodde på. For tenk om folk der ute heretter ville forbinde kristendom med massemord?»

Denne opplevelsen er det mange muslimer i Vesten som går med. De opplever at deres religion, som de føler handler om fred og respekt for mennesker, stadig blir forbundet med vold og terror – enten fra storsamfunnets side eller hos de voldelige ekstermistene selv.

***

Og derfor ble jeg minnet om samtalen min med denne unge arabiske mannen. Han tok det som et personlig nederlag at folk forbandt islam med terror. Han følte at det var hans ansvar. At han ikke hadde gjort nok for å presentere den sanne islam for folk, den islam han trodde på, som sa at drap på barn og drap på sivile var en stor forbrytelse. Han lurte også på om han hadde gjort nok for å bemøte de av hans trosfeller som støttet drap på sivile.

– Men jeg gir meg ikke. Jeg skal fortsette å rope det ut, at slike ting aldri kan forsvares, sa han.

***

(denne bloggen handler primært om muslimer av ulike sjatteringer. sender likevel ut en hilsen til alle jøder som evt. skulle lese denne bloggen: håper ikke denne hendelsen tar fra dere opplevelsen av å kunne leve trygt! shalom aleichem)

Moren, sønnen og jødene

juni 8, 2011

Det er en god stund siden nå. Jeg satt i stuen hos en muslimsk familie og pratet med moren og sønnen i huset, som var 12-13 år. Plutselig hoppet jeg i stolen. Ut av ingenting nevnte moren noe om «jødene», i forbindelse med et tema jeg har glemt hva var.

– Du vet, vi muslimer hater jo jøder…

Jeg kvapp.

Men: Det gjorde sønnen hennes også.

– Hva er det du sier mamma!? Hater vi jøder? Det er helt galt! Det er staten Israel som er problemet, ikke jødene som folk!

Moren tenkte litt – og sa seg enig.

– Ja, det er sant. Det er lett å glemme det der.

——-

Jeg kom til å tenke å denne episoden i dag tidlig, da jeg leste nyheten om at en tredjedel av alle de jødiske skolebarna i Oslo har opplevd hets fordi de er jøder. Denne undersøkelsen har blitt gjort raskt, så det er mulig tallene ikke er helt presise. Men uansett viser den at jødehets i Osloskolen er et problem – et alt for stort problem.

Jeg har vært tilstrekkelig i muslimske miljøer til å vite at det finnes en god del antisemittisme der. Det har jeg skrevet om mange ganger tidligere. Ofte blir dette knyttet til Israel/Palestina-konflikten: Man holder jøder globalt ansvarlige for palestinernes lidelser.

Men jeg har også opplevd motstemmer: Muslimer som påpeker at man aldri kan holde individuelle mennesker ansvarlige for hva en stat gjør. At jøder er forskjellige, akkurat som nordmenn er forskjellige og muslimer er forskjellige. Muslimer som reagerer når «jøde» blir brukt som skjellsord. Jeg er veldig glad for at de stemmene finnes.

——

I dette tilfellet var det den unge sønnen i huset som utgjorde mostemmen.

– Hvis vi klager over at muslimer opplever fordommer, så kan jo ikke vi gjøre det samme mot jøder, murret han. I mitt stille sinn sa jeg meg helt enig.

– Hvorfor tror du man debatterer muslimer og islam over hele verden?

september 21, 2010

En kort, prinsipiell bloggpost i dag. Det ble heftig debatt etter det forrige innlegget. Signaturen Sony skrev da dette:

«Dersom du mener at vi ikke hadde hatt et problem med muslimer, ville jo vi jo for pokker ikke diskutert dette oppad vegger og nedad stolper. Hvorfor tror du man debatterer muslimer og islam over hele verden? FORDI DE ER ET PROBLEM UANSETT HVOR FÅ ELLER MANGE!»

Jeg vil skrive litt om dette. Det er nemlig ikke første gang jeg hører det: «Det må jo være en grunn til at vi prater så mye om muslimer?» Argumentet går ut på at muslimer er et problem, fordi de blir fremstilt som et problem i media. Stemmer det?

——–

Ja og nei. Det er flere eksempler på at grupper blir fremstilt som et stort problem i den offentlige samtalen uten at de nødvendigvis er det. Jødene i mellomkrigstiden. «Selv fremtredende personer i det norske samfunn kunne den gang uttrykke denne form for antisemittisme uten at det gikk ut over deres anseelse», som det heter i en statlig utredning.

Eller frykten for «den gule fare«.

I USA i etterkrigstiden: Kommunist-frykten i 50-årene, den såkalte McCarthyismen.

———

Samtidig er det jo ikke alltid sånn. Noen ganger diskuterer man ting fordi det er et helt reelt problem, selvfølgelig. Og noen ganger ligger sannheten midt i mellom: Kanskje er det et problem, men ikke så stort som intensiteten i debatten kan gi inntrykk av.

Poenget er i hvert fall dette: Det at det er mange som prater om en ting kan ikke brukes som argument for at det faktisk ER et problem. Til det har mennesker tatt feil alt for mange ganger før.

———

Oppdatering: Redaktør i Minerva Nils August Andresen har skrevet en god kommentar om denne tematikken, der jeg er enig i det meste:

«Utfordringene knyttet til høy innvandring og dårlig arbeidsmarkedsintegrering er høyst reelle (…) og bør møtes med aktive, politiske tiltak. Det kan gjøres uten å male opp et bilde av innvandrere som en trussel, av svenske muslimer som onde barbarer eller av et samfunn som holder på å rakne.»

Jeps.

Zakir Naik utestengt fra England

juni 18, 2010

..som oftest skriver jeg ikke på denne bloggen om ting som skjer utenfor landets grenser, enten det er i Midtøsten, Asia eller Europa.

Men jeg gjør et unntak denne gangen, ettersom det er knyttet til den siste posten jeg skrev, om Islam Net.

——–

Zakir Naik, en av de viktigste inspirasjonskildene til Islam Net, er nå utestengt fra å besøke England. Etter planen skulle han holde tre foredrag der i slutten av juni, som Islam Net promoterte på siden sin.

Den britiske avisa Daily Telegraph, som skriver om det, nevner flere sitater fra Naik som de engelske myndighetene skal ha brukt som grunn. Blant annet et der Naik sier dette:

“When a robber sees a policeman he’s terrified. So for a robber, a policeman is a terrorist. So in this context, every Muslim should be a terrorist to the robber.”

Men: Er det ikke åpenbart at dette ikke er å oppmuntre til terrorisme? Bare at muslimer skal passe på at loven blir overholdt? (med vel sterke ord, kanskje..)

På den annen side nevner avisa også sitater fra Naik som dette:

«Beware of Muslims saying Osama Bin Laden is right or wrong. I reject them … we don’t know» (som jeg tolker som at han ikke mener det er dokumentert at Bin Laden står bak terror), og antisemittisme som dette:

“There are many Jews who are good to Muslims, but as a whole … The Koran tells us, as a whole, they will be our staunchest enemy.”

——–

Så: Hva tenker dere lesere?

Er det en overreaksjon fra Englands side? Siden Naik tross alt ikke har oppfordret til terror?

Eller er det en rimelig grensemarkering fra England, mot antisemittisme m.m.?

——–

Oppdatering: -og bare for å ha det sagt: Jeg synes ikke man skal dømme Islam Net bare på bakgrunn av sitater fra Naik. Ja, han har noen svært problematiske meninger (blant annet mener han at en muslim i en islamsk stat som forlater islam bør dømmes til døden), men jeg synes man først og fremst bør vurdere Islam Net og andre basert på hva de selv sier at de står for.

——–

Oppdatering2: Islam Nets leder, Fahad Qureishi, kommenterer dette overfor VG.

«Er det haram å drepe en jøde»

april 17, 2010

I føljetongen «pussige google-søk som gjør at folk havner på siden min» er det på tide med en ny post. (den forrige var «ragnarok + Dagbladet»).

Jeg har fortsatt ikke forstått hvilken sammenheng det er mellom Dagbladet og Ragnarok, langt mindre hvorfor noen havner her ved å søke på de ordene. 😉

Dagens søke-ord: «Er det haram å drepe en jøde». Noen har altså søkt etter dette på google, for å få svar, og havnet på denne siden. Sannsynligvis er det ikke mange, kanskje bare én (den var helt på bunn på søkeord-lista). Men noen der ute lurer altså på det er lov å drepe jøder, og har slik kommet til denne bloggen.

Til vedkommende vil jeg si: Kom fram! Fortell hvorfor du lurer på dette. En velvillig tolkning er at du lurer på om selvmordsangrep er tillatt i Israel/Palestina. Men jeg er ikke helt sikker.

Så i den grad du bruker denne bloggen som fasit, vil jeg – som ikke-muslim – komme med et av de vakreste versene i Koranen:

«Den som dreper et menneske, uten at det gjelder blodhevn eller straff for forbrytelse, skal anses som hadde han drept hele menneskeheten. Den som redder et menneske, skal anses som hadde han reddet hele menneskeheten» (5:32)

———-

Oppdatering: Noen av debattantene her har gjort meg oppmerksom på at jeg ikke kan vite at det er en muslim som har gjort dette søket. Og det er helt riktig. Det vet jeg jo faktisk ikke.

– De er hjerteløse (om anti-jødisk teologi)

mars 17, 2010

Jeg skriver en post til om antisemittisme. Etter at jeg skrev ferdig den forrige bloggposten surfet jeg litt rundt på muslimske nettsider, slik jeg gjør i blant. Da gikk jeg inn på islamonline.net, en av de største nettsidene om islam i verden. Den er grunnlagt av Yusuf al-Qaradawi, en moderat og innflytelsesrik islamist, som er kontroversiell i Vesten men som ikke regnes som noen ekstremist den muslimske verden.

Der er det en egen seksjon som heter «ask the scholar», der muslimske lærde gir svar på spørsmål leserne har. Da jeg gikk inn der var det nest øverste spørsmålet hvordan «jødene blir skildret i koranen». Svaret ga meg sjokk. Attiyah Saqr er tidligere leder for fatwa-komiteen ved det islamske al-Azhar-universitetet i Egypt (for the record så betyr ikke «fatwa» dødsstraff). Han kommer med en tekstutlegning som ikke kan karekteriseres som annet enn purt, reinspikka jødehat. Han trekker fram en del vers fra koranen der jødene blir omtalt, og hevder at dette er vers som sier noe om deres evige egenskaper:

«They are merciless and heartless. In this meaning, the Qur’anic verse explains: «Then, even after that, your hearts were hardened and became as rocks, or worse than rocks, for hardness». (Al-Baqarah: 74)»

———

Jeg kjente ikke til dette verset fra før, så jeg slo det opp – og fant ut at hvis man leser dette verset i kontekst så handler det om en spesiell historie – om jødene som har vandret ut fra Egypt og som ikke vil høre på det Moses sier. Det handler altså ikke om alle jøder, men om noen jøder på et gitt tidspunkt. Tilsvarende ting kan man lese i jødenes egne skrifter, der det også står om jøder med harde hjerter. Men også der dreier det seg selvfølgelig om noen mennesker, og ikke om alle.

Og hvis Saqr hadde sett bare noen vers lenger opp (vers 64), ville han sett et tolerant vers som sier at Gud ser i nåde til både jøder og kristne:

«Those who believe (in the Qur’an), and those who follow the Jewish (scriptures), and the Christians and the Sabians,- any who believe in Allah and the Last Day, and work righteousness, shall have their reward with their Lord; on them shall be no fear, nor shall they grieve.»

Men slik fortsetter denne Saqr: «Jødene» – alltid i bestemt form – er feige, onde, svake, alt mulig rart. Jeg blir helt matt av å lese. Og jeg orket ikke sjekke alle koranversene han angir.

———

Det står en del om jøder i koranen. Saqr tolker det slik at dette dreier seg om alle jøder til alle tider – koranen beskriver evige egenskaper hos det jødiske folket. Men mange muslimer tolker det på en annen måte. De mener at koranen omtaler spesifikke jødiske stammer som var i konflikt med muslimene. Det som står negativt om «jøder» dreier seg altså ikke om alle jøder, men om noen jøder som levde på den tiden. Og de trekker fram at profeten hadde en jødisk kone, og at han levde i fred med mange jødiske stammer også.

Tariq Ramadan understreker i en tekst om anti-semittisme at «Mohammed lærte oss at man skulle respektere alle mennesker, uavhengig av deres forskjeller». Og muslimen Berbermaroc skriver i en kommentar til forrige bloggpost: «Et av de mest grunnleggende prinsipper er at alle kun er ansvarlige for sine egne handlinger, og ikke kan bære andres bør. Man kan hate sionismen og den jødiske stats kriminelle handlinger, men man kan ikke hate jøder som sådan. Dette er uislamsk, og det er kun den mest kunnskapsløse og forblindede person som ikke ser dette.»

———

Og vi har sett tilsvarende debatter i kristne sammenhenger. I Johannes’ evangelium står det mye om «jødene» (i bestemt form) og hva de driver med av uhumskheter. Det har gitt opphav til mye kristen antisemittisme. Men i dag er den dominerende tolkningen blant kristne teologer at det ikke dreier seg om jødene som folk, men om en spesiell gruppe jøder som var mot Jesus.

Når jeg leser gjennom det Saqr skriver, så må jeg innrømme at jeg tenker: Når muslimer har slike lærde (venner), hva skal de da med fiender?

To frisører på Tøyen (om antisemittisme blant muslimer)

mars 15, 2010

Jeg klipper meg stort sett hos arabiske frisører på Tøyen. Det er billig, de er (stort sett!) flinke, og jeg får praktisert den rustne arabisken min. Hos disse frisørene har jeg møtt vidt forskjellige holdninger.

Jeg tenkte på det nå, siden det har blitt en del oppmerksomhet om antisemittisme blant muslimske elever i norsk skole, noe som har fått den norske jødiske lederen Anne Sender til å reagere.

Det er særlig to frisører jeg har blitt godt kjent med. Ettersom jeg vokste opp i Israel som misjonærbarn kommer praten ofte inn på jøder og israel. Begge er enige om at palestinerne må få sin egen stat og at Israels må avslutte okkupasjonen. Men der slutter enigheten.

FrisørÉn (las oss kalle han det) mener at holocaust ikke gikk langt nok: Hitler burde fått bukt med alle jødene.

FrisørTo understreker alltid at vi alle er mennesker og barn av Gud, med like stor verdi: Jøder, kristne og muslimer.

——–

FrisørÉn:

– Du vet at jødene står bak det meste dårlige som skjer i hele verden? De eier media, og de gjør sånn at det blir krig. Spesielt prøver de å skade oss muslimer, sa han.

Jeg spurte han om han hadde noen beviser for dette, og sa at jeg trodde det ikke var helt sånn det hang sammen.

– Du må åpne øyenene dine gutt, ropte han. – Du må forstå hvordan det er! Se her, du skal få en gratisk hodemassasje av meg, sånn at du klarer å se virkeligheten slik den er og skjønner jødenes planer.

Hvorpå han ga meg en hard knaing i hodet som var vond, men likevel behagelig. Men jeg følte meg fortsatt ikke overbevist om at det eksisterte noen jødisk verdenskonspirasjon. Det var da han sa noe som virkelig rystet meg.

– Vet du, i blant tenker jeg at Hitler ikke gikk langt nok. Hvis han bare hadde fullført jobben, og blitt kvitt dem, alle sammen! Både jødene og de homofile! Så hadde vi hatt mye mindre problemer i verden i dag.

——–

FrisørTo:

Jeg hadde akkurat fortalt ham at jeg hadde vokst opp blant jøder og pratet hebraisk flytende. Jeg var litt engstelig for hvordan han ville reagere. Han merket nok at jeg var litt usikker, for han bare skoggerlo:

– Altså: Jøder, kristne, muslimer – det har ikke noe å si! Vi er alle barn av Gud. Vi hører alle til på jorden her, og vi må lære oss å leve sammen, sa han.

Han hadde hatt flere jødiske venner da han bodde i Midtøsten, fortalte han.

– Under holocaust var det mange jøder som ble reddet i arabiske land, fordi arabiske familier tok seg av dem. Arabere og jøder hører egentlig sammen.  Vi er brødre. Vi må bare løse konflikten i Palestina, så ordner det seg nok, skal du se.

———

Jeg vet ikke hvem av disse to frisørene som har mest «oppslutning» hos arabere og muslimer i Norge. Jeg har møtt mye antisemittisme, ja. Men jeg har møtt svært få som lovpriser holocaust. Og jeg har møtt en del som forteller at de respekterer jøder like mye som andre mennesker. Likevel forteller jeg ikke høyt – som det første jeg sier – at jeg har vokst opp i Israel og prater hebraisk flytende. Og det sier kanskje noe om hvilke holdninger jeg forventer å møte?