Archive for the ‘Demokrati’ Category

– Assad er en vantro hund

oktober 26, 2012

Sunni- eller shia? Det virker som om den tilhørigheten avgjør hvilke konflikter som engasjerer muslimer i Norge.

De siste ukene har det stått mye i norske aviser om unge norske muslimer som drar til Syria for å kjempe mot Assad-regimet. Jeg skal ikke skrive så mye om det her, selv om jeg personlig kjenner noen av dem som har reist og har mange tanker om det. Kanskje kommer det ved en senere anledning.

Her vil jeg derimot skrive om noe annet, som i liten grad har blitt belyst av norske medier. Jeg har nemlig fundert en del over hvorfor det akkurat er konflikten Syria som har skapt så stort engasjement blant en del muslimer i Norge. Det er nemlig ikke bare de få som nå er i medias søkelys som er engasjert i saken: Slik jeg kjenner en del religiøse muslimske mijøer i Norge er det stor enighet om at det er moralsk riktig og viktig å slåss mot Assad-regimet, selv om mange advarer unge muslimer i Norge mot å reise ned (noe som kommer fint fram i en god reportasje i Morgenbladet i dag).

—–

Vantro hund med bart.

Vårt engasjement er nemlig en begrenset ressurs. Tidligere har jeg skrevet om hvordan muslimer ser ut til å være langt mer engasjert i Palestina-saken enn i andre saker (noe som slett ikke bare gjelder muslimer, forøvrig). Men verden er full av urett og vold og overgrep. Daglig blir mennesker drept av autoritære regimer verden over, stort sett til enhver tid finnes det militære konflikter, i de fleste land i verden er det økonomiske eliter som beriker seg på bekostning av andre. Noen av disse sakene tenner oss. Mens andre saker blir liggende glemt. Nordmenn flest er svært engasjert i Israel-Palestina-konflikten, men vi brydde oss knapt om massakrene Sri Lanka utførte på tamilene i den siste krigen. Antakelig vil det alltid være sånn.

Likevel kan man spørre: Hvorfor? Hva er det som fører til at noenting vekker engasjement, mens andre ting ikke gjør det?

I dette tilfellet har Syria vekket stort engasjement hos både muslimer og andre. Jeg har fundert over hvorfor.

——

Vi beveger oss tilbake et par år, til opprøret i Bahrain under den arabiske våren, som det USA-finansierte diktaturet Saudi-Arabia slo hardt ned på.

Også dette skapte stort engasjement blant muslimer i Norge. Det registrerte jeg både blant muslimer jeg kjenner og på nettet. Men da var det en annen gruppe enn nå som reagerte, nemlig unge shia-muslimer.

– De pokkers wahhabistene, de kjemper alltid mot rettferdigheten og demokratiet! Når skal folk våkne, utbrøt en bekjent av meg den gangen.

Saudi-Arabia hadde nettopp gått inn i Bahrain, der det sjia-muslimske flertallet hadde gjort opprør, og nå blitt knust av saudiarabiske styrker.

– Vi blir alltid forfulgt. Det er visst vår skjebne, sukket han.

Den gangen registrerte jeg ikke noe stort engasjement for Bahrains skjebne i de store sunnimuslimske miljøene. Men nå er det annerledes. Når Assad-regimet massakrerer folk og river sitt eget land i stykker virker det som om shiaene jeg kjenner i Norge er stille. Sunni-muslimene, derimot, er i harnisk.

– Assad er en vantro hund! En hund! Når skal verden våkne?

En ung kamerat ropte det til meg forleden.

– Hvorfor er det ingen som reagerer når muslimer blir forfugt?

Assad tilhører nemlig den lille shia-retningen alawittenesom noen sunnier ikke regner for å tilhøre islam en gang. Derfor, når Assad undertrykker det sunni-muslimske flertallet i Syria, blir han en vantro som undertrykker de rett-troende.

—–

Og kanskje er det enkelt: Det vekker alltid mer engasjement når det er noen av «de andre» som står for undertrykkelsen mot noen av «våre». Når sunnier undetrykker shiaer i Bahrain skaper det mer engasjement enn når shiaer undertrykker shiaer, slik det jo skjer i Iran. Når shiaer undertrykker sunnier i Syria skaper det mer engasjement enn når sunnier undertrykker sunnier, slik det for eksempel var i Egypt og Libya. Og når jøder undertrykker muslimer, slik det skjer i Palestina, skaper det enda mer engasjement enn når muslimer undertrykker muslimer.

Det er nok slik verden fungerer. Både for muslimer og ikke-muslimer.

Men noen utvikler likevel et mer universelt engasjement, der menneskerettigheter står i fokus, for alle – sunni som shia, jøde som muslim, muslim som kristen. Og med de ordene ønsker jeg alle lesere en god helg.

Advertisements

Facebook og virkeligheten

september 21, 2012

I dag har det vært avholdt to demonstrasjoner/markeringer i forbindelse med Muhammed-filmen. Jeg var innom begge to. Jeg skal ikke si mye om dem her – annet enn at de var forskjellige. På Youngstorget hadde Islamsk Råd innkalt til markering, og både Oslo-ordfører Fabian Stang og Oslo-biskop Ole Christian Kvarme deltok. Talerne understreket sterkt at man var mot at filmen hånte islam, men understreket samtidig tilhørigheten til Norge, demokratiet her, og så videre. På den andre demonstrasjonen snakket man om Vestens overgrep mot muslimer, om «dere» eller «de» – altså ikke-muslimene og vestlige land – vs. «oss», dvs. muslimene.

——

Men jeg vil få fram et kort poeng. De to demonstrasjonene i dag bør lære oss noe om forholdet mellom internett og virkelighet. Jeg har merket meg at mange ikke-muslimer som debatterer islam og muslimer på nett og på facebook ofte bruker ting som blir skrevet av muslimer på nettet som en viktig informasjonskilde. «Se her, hva de sier på islam.no og på nettsiden til Islamnet!» – sier folk kanskje. «Eller se hva de sier i dette kommentarfeltet!». Og vips – dermed har man sagt noe om muslimene i Norge. Og det er ikke så rart – hvis man ikke kjenner mange muslimer blir det gjerne nettet som er informasjonstilgangen man har (i mangel av tilgang til god litteratur eller god forskning om muslimer i Vesten – det finnes mye av den, men den er ikke alltid umiddelbart tilgjengelig).

Problemet er at virkeligheten ofte er annerledes enn den fremstår på nettet. Dersom kommentarfeltet på VG eller Dagbladet hadde vært representativt, ville FrP antakelig vært Norges klart største parti. Men slik er det som kjent ikke. Og denne gangen, før denne demonstrasjonen, så jeg noe fascinerende: Facebook-siden til demonstrasjonen ved ambassaden hadde over 900 som sto som «attending». Mens demonstrasjonen til Islamsk Råd hadde rundt 700 som sto som attending. Nå vet vi hvilken markering som trakk flest: På Youngstorget kom det 3500 mennesker. Ved ambassaden kom det rundt 100. En enorm forskjell, som sier oss mye om hvilke budskap som har mest oppslutning blant norske muslimer.

——–

Og poenget er: Dersom man bare hadde brukt facebook-gruppene som indikator, og ikke hadde hatt de virkelige demonstrasjonen å måle opp mot, ville man aldri visst hva som reelt hadde oppslutning. Hva som reelt var populært. Når det gjelder majoritetsnordmenn, oss helhvite ikke-muslimer, har de fleste etter hvert skjønt at man ikke kan ta internett-debatt som en direkte temperaturmåler på hvordan nordmenn flest egentlig tenker. Det er på tide at vi også innser det når det gjelder minoritetsnordmenn og muslimer.

Ellers: Ønsker alle en god helg, og gratulerer til arrangørene av begge markeringene med vel gjennomførte arrangement. Selv var jeg uenig i mye av det som ble sagt, begge steder – men det er et sunnhetstegn for det norske demokratiet at slike demonstrasjoner blir avholdt, og at folks mening blir hørt. Jeg er sterk tilhenger av at vi skal ha stor tålegrense for hvilke ytringer vi skal tåle – både når det gjelder blasfemiske filmer og motstand mot dem.

Uenighet er ikke farlig. Vold er farlig.

God helg!

Innlegg i Aftenposten: «Amundsen har rett»

desember 23, 2011

Jeg et kort leserinnlegg på Aftenpostens nettutgave i dag, der jeg kommenterer Per Willy Amundsens kronikk «Hvorfor jeg er kritisk til islam». Legger det ut her også, og legger inn linker til det jeg har nevnt i teksten.

Og med det vil jeg bare ønske alle julefeirende en fantastisk jul, og alle ikke-julefeirende en flott juleferie!

——-

AMUNDSEN HAR RETT

Men tar likevel helt feil når det gjelder islam i Europa.

Da jeg leste Per-Willy Amundsens kronikk «Hvorfor jeg er kritisk til islam» slo det meg at jeg på flere områder var helt enig i det han skrev. Amundsen fremhever at «demokratiet og rettsstaten er uovertrufne dersom vi vil bygge gode samfunn». Helt enig. Amundsen skriver at ingen andre samfunn «når opp til våre samfunns frihet og velferd». Helt enig. Amundsen skriver også at han er motstander av «den delen av islam som utfordrer samfunnets sekulære verdier, om det så er demokrati, personlig frihet, pluralisme, ytringsfrihet, likestilling, likeverd eller religiøs frihet». Det er jeg også. Jeg er for likestilling og religionsfrihet, og er derfor kritisk til islamtolkninger som ikke godtar dette.

Likevel tar Amundsen fullstendig feil. Grunnen til at Amundsen skriver kronikken ser ut til å være at han mener at muslimsk innvandring har ført til at «islam brukes som en ideologi, juridisk og politisk» i Norge, og at dette gjør at «fundamentale forutsetninger for å videreføre vår samfunnsmodell» blir endret. Med andre ord er det omtrent dette Amundsen sier: Samfunnet vårt er bra. Muslimske innvandrere forsøker å gjøre det mindre bra.

Problemet er bare at dette ikke stemmer. Det er gjort flere undersøkelser blant muslimske grupperinger i Norge. Den grundigste er Levekårsundersøkelsen blant innvandrere som Statistisk sentralbyrå har utført. På spørsmål om de synes det er lett eller vanskelig å utøve religionen sin i Norge, svarer et stort flertall i de muslimske gruppene at de synes det er lett. Det viser at de ikke ser noen konflikt mellom å utøve islam og å fungere i det norske demokratiet slik det er i dag. TV 2 publiserte for noen år siden undersøkelsen «Muslimske meninger», som viste at et overveldende flertall av norske muslimer setter pris på det norske samfunnet slik det er i dag. Selvfølgelig finnes det også muslimer som ønsker å forandre på ting i det norske samfunnet, på samme måte som det finnes ikke-muslimer i Norge som ønsker å forandre på ting. Men Amundsens påstand om at islam systematisk blir brukt for å endre på vår samfunnsmodell er enkelt og greit feil. Undersøkelsene viser at muslimer i Norge stort sett synes det norske samfunnet er godt som det er.

Amundsen skriver en del annet i kronikken også, om hvordan kristendom, islam og sekularisme skal ha bidratt til samfunnsutviklingen. Mye av dette er også feil, og har blitt skarpt kritisert av eksperter på vestlig og arabisk historie. Blant annet spør Amundsen hvorfor en del muslimske land ikke er demokratiske, «på tross av sine mange naturressurser og rikdommer». Svaret er ikke så vanskelig: Det er nettopp de rike naturressursene i mange arabiske land som har bidratt til at de ikke er demokratiske. Disse inntektene til statskassen har gjort det lettere for diktatorene å holde på makta.

Det er flott at Amundsen er opptatt av demokratiet og rettsstaten. Men det vil være en fordel for den offentlige samtalen om Amundsen heretter fokuserer på konkrete utfordringer, og ikke bruker kreftene sine på innbilte motstandere.

 

Mannen fra Jemen og mannen fra Holmlia

oktober 4, 2011

– Demokrati… det er det eneste vi vil ha. Demokrati og frihet, sa han.

Han var fra Jemen, og hadde vært i Norge to år. Jeg kom i prat med ham da jeg ruslet gjennom bodene på Grønland for å finne vannpipe-tobakk (for den som måtte lure: vannpipe er en superduper opplevelse, men dessverre like usunt som sigaretter. Så jeg promoterer det ikke).

Da han oppdaget at jeg kunne litt arabisk begynte han med en gang å fortelle om Jemen. Om problemene. Om diktaturet. Om torturen.

– Ja, men nå kan det jo være det blir demokrati også der, sa jeg.

Da lyste han opp.

– Ja, inshallah! Det er det vi håper. Vi håper det med hele hjertet. At det skal bli demokrati og at vi kan leve i frihet. Det er det eneste vi vil, sa han med stort alvor.

—–

Etter denne praten ble jeg slått av noe: Det han sa var så forskjellig fra det jeg hørte fra en norsk muslimsk venn et par dager tidligere. Også da var temaet politikk. Da fortalte han hvor frustrert han var over de store moskéene i Oslo.

– I alle sammen blir man oppfordret til å stemme! Til å delta i det demokratiske systemet! Det er haram. Ved å stemme gir man implisitt sin aksept til demokratiet – man sier at menneskeskapte lover kan være like bra som Guds lover, sa han.

Han understreket at han, når han bodde i Norge, var forpliktet til å følge loven. Han hadde heller ikke tenkt å tvinge islam på noen. Men hans håp var at Norges befolkning en gang frivillig ville velge islam. Frem til det skjedde ville han ikke stemme, for han ville ikke gi sin aksept til et politisk system han ikke trodde på.

– Moskéene altså… de sier hele tiden at man må stemme, blant annet for å holde FrP borte fra makten. Men hvordan har de rett til å oppfordre til noe som ikke er tillatt, sukket han.

Jeg kom med innvendinger.

– Men når du bor her, betaler skatt og nyter det norske samfunnets goder, så har du vel også akseptert systemet? Og å følge loven er jo også en form for aksept?

– Jeg er forpliktet til å følge loven. Det er min plikt. Men det er ikke stemmeplikt i Norge. Når jeg stemmer sier jeg aktivt at jeg synes demokratiet er riktig. Det vil jeg ikke, sa han.

—–

Denne mannen, som har bodd i Norge siden han var liten, er inspirert av den såkalte salafi-vinden som rører seg blant en del unge muslimer. Det er en pietistisk retning som forsøker å gå tilbake til islam slik det ble praktisert blant profeten og hans følgesvenner. De fleste salafi-lærde har hittil sagt at det ikke er tillatt for en muslim å stemme i valg. Nå holder det på å forandre seg, blant annet i Egypt – der mange salafier har dannet politiske partier, og en del salafi-lærde begynner å si at islam og demokrati ikke er inkompatibelt after all.

Men de fleste store moskéene i Oslo, som han refererte til, er ikke salafi-orienterte: De tilhører ulike tradisjonelle lovskoler innenfor sunni-islam. De siste 20-30 årene har det blitt en vanlig oppfatning i mainstream-islam at det ikke er noen nødvendig konflikt mellom islam og demokrati, og at muslimer i Vesten gjerne kan stemme i valg – noe for eksempel den innflytelsesrike Yusuf Qaradawi står for. Men det var altså ikke vennen min enig i.

Det er jo mange lærde som mener at det er greit å stemme i valg, sa jeg.

– Jeg er klar over det. Men jeg mener de begrunner det dårlig, sa han.

—–

Islamforskere i Vesten har ofte, når de skal forklare at unge muslimer i Vesten vender seg mot islamtolkninger som avviser demokrati, hevdet at det handler om ting som identitet og opprør (se for eksempel et av de nyere standardverkene om islam i Vesten, Globalized Islam av Olivier Roi). Unge muslimer i Vesten befinner seg ofte i et spenn: De tilhører ikke 100% foreldrenes kultur, ikke 100% kulturen landet de bor i, og kan møte negative reaksjoner og rasisme fra folk i storsamfunnet. Da kan en løsning bli å vende seg til islam: Muslim kan man nemlig være 100%.

Og for noen blir det et poeng å søke en identitet som står i motsetning til det man oppfatter som «det vestlige». Jeg har inntrykk at noe sånt gjelder ham jeg pratet med:

– Jeg prøvde en periode å være skikkelig norsk, liksom. Men så skjønte jeg at de ikke ville godta meg som norsk uansett. Da tenkte jeg: Fuck det. Jeg vil heller gå for islam 100%.

For ham er demokrati en vestlig greie. Når han avviser det finner han sin identitet: Han er muslim. 100%.

—–

Men hvis demokratiet vokser fram i arabiske land, som det forhåpentligvis gjør – inshallah! – kan den mekanismen komme til å forandre seg. Da vil ikke demokrati lenger fremstå som en vestlig ting som blir presset på muslimer utenfra.

Samtidig klarer jeg ikke la være å tenke, når jeg tenker på mannen fra Jemen og mannen fra Holmlia, på forskjellen i livene deres. Den ene har opplevd tortur og fengsel. For ham er ikke demokrati bare et ord. Det er et eksistensielt ønske – om frihet, om verdighet. For den andre, som har vokst opp i Norge og nyter det norske samfunnets goder (på tross av diskrimineringen og rasismen han har opplevd) – er demokratiet en luksus, noe han kan velge å si nei til samtidig som han fortsetter å leve godt her.

Jeg vet godt hvem av de to jeg ville valgt å ha som statsminister.

Dødsstraff for homofili i Norge? (innføring i en muslimsk teologisk hodepine)

september 7, 2011

Tenkte jeg skulle skrive en oppfølgingspost til den forrige bloggposten, der jeg refererte til en meningsmåling om dødsstraff for homofili. For noen ikke-muslimer kan nemlig et par av svaralternativene kanskje virke forvirrende. Man kan svare at man ønsker dødsstraff for homofili i Norge, eller at man ønsker det i muslimske land (og altså ikke i Norge), eller man kan svare at man er mot dødsstraff overalt, eller at dødsstraff må avskaffes innen islam.

Hvorfor gjøre det så komplisert? Hvorfor ikke bare si «jeg er mot dødsstraff for homofili», eller «jeg er for dødsstraff for homofili»? Her er et forsøk på oppklaring.

——-

Muslimsk mann. Kanskje har han vondt i hodet.

Det første poenget som er viktig å få med seg er at mange muslimer i Vesten ofte befinner seg i et slags dilemma. På det ene siden lever og trives de fleste godt i det vestlige samfunnet. De setter pris på demokratiet, på den individuelle friheten og på det juridiske systemet. Emosjonelt og politisk støtter de samfunnet slik det er her, de ønsker full religionsfrihet for alle, og ønsker slett ikke å innføre ting som dødsstraff for homofili eller frafall fra islam.

På den annen side vil en del muslimer – dersom de er opptatt av islam og setter seg inn i hva det dreier seg om – ønske å ta religionens dogmer på alvor. Da oppstår et dilemma. Det er nemlig vanskelig å komme utenom at dødsstraff for frafall og homofili ++ har vært en del av de tradisjonelle måtene å tolke islam på. Men det har blitt (og blir) praktisert på ulike måter – for eksempel var det nesten ingen som ble dømt for zina (altså utroskap, sex før ekteskapet og homsing) i det osmanske riket. Man krevde at det måtte være fire vitner til selve handlingen, og de måtte dessuten aldri ha sagt en løgn – hvilket betydde at det var umulig å få dømt noen for utroskap (mer om dette i essayet om sharia som jeg skrev for Minerva).

Hva gjør man da? På den ene siden – tommel opp for Norge og individuell frihet. På den annen side – tommel opp for dogmene i islam. I mange tilfeller går dette uproblematisk sammen, når det gjelder velferdsstat (solidaritet er viktig i islam), likhet for loven, osv (se denne bloggposten for eksempel). Men i andre tilfeller kan det oppstå en konflikt – når det gjelder homofili, frafall fra islam, med mer. Det kan bli en aldri så liten hodepine.

——–

Hva gjør man da, hvis man opplever dette som et dilemma? Svaralternativene til Blend viser ulike alternativ.

  1. Den første og kanskje enkleste er å skille mellom Norge og muslimske land, som man ser at en del av de som har svart gjør. Da sier man dette: Dødsstraff for homofili og frafall gjelder bare i muslimske land, ikke i Norge. Begrunnelsen for dette kan variere. En vanlig begrunnelse er at sharia bare gjelder muslimer, og derfor ikke bør innføres her. Andre vil argumentere med en slags kontraktsteori: Fordi muslimer får rettigheter av de vestlige statene, skylder de til gjengjleld å respektere lovene og systemet her. Ergo, nix problem – man trenger ikke forholde seg til dødsstraff for homofili, det gjelder uansett ikke her, lizzom.
  2. Det andre alternativet er å si at man selv er mot dødsstraff, men at man ikke vil ha det ut av islam som sådan. Dette kan også begrunnes på ulike måter. Bloggeren Somalieren skriver for eksempel at islam ikke påbyr dødsstraff, men bare åpner for det. Det vil si at man kan argumentere mot dødsstraff i et lands juridiske system (både her og i muslimske land), uten å hevde av den grunn at de teologiske dogmene i islam må forandres – man mener at teologien er tilstrekkelig fleksibel på dette punktet. De fleste muslimene som har svart i avstemningen til Blend har svart dette alternativet. De er mot dødsstraff, men ønsker ikke å blande seg i teologien.
  3. Det tredje alternativet er mest radikalt, og er teologisk reform. Det kan også begrunnes på ulike måter. Et vanlig argument er at visse straffer var fornuftige og gode på profetens tid, gitt samfunnsforholdene som gjaldt da – men at samfunnet er annerledes i dag. Eller man kan hevde at det viktigste i islam er grunnleggende verdier – respekt, menneskeverd og så videre – som kan virkeliggjøres på ulike måter i ulike samfunn. Et annet type argument er at man prinsipielt bør skille mellom religion og politikk, slik at den delen av sharia som handler om politikk og samfunn uansett ikke bør appliseres.
  4. Så bør de to siste alternativene nevnes – men felles for dem er at de ikke inneholder noe dilemma. Den første muligheten er selvfølgelig å gå inn for dødsstraff for homofili både i Norge og i muslimske land. Det alternativet er det som har minst oppslutning i meningsmålingen til Blend. Det andre alternativet er nok ganske vanlig, selv om det ikke kommer fram i undersøkelsen til Blend – og det er å rett og slett ikke forholde seg til slike spørsmål. Å være muslim innebærer for dem ting som å faste under ramadan (i større eller mindre grad), være et godt menneske, forsøke å be fem ganger om dagen. Samtidig som man er nordmann og støtter det norske samfunnet.

——–

Nett-debattant fra internetts barndom. Kanskje var også han islamkritisk.

I nettdebatter om disse temaene er min erfaring at mange islamkritiske debattanter ikke er fornøyde med at muslimer inntar standpunkt nummer 1. eller 2. Man spør: «Tar du avstand fra dødsstraff i islam?», og hvis svaret ikke er et fullstendig éntydig «ja», så tolker man det slik: «AHA! Du ønsker dødsstraff for norske homofile! Visste jeg det ikke!».

Men – slik trenger det altså ikke å være. Mange muslimer vil nøle med å si at dødsstraff bør fjernes fra islam – men vil likevel ikke drømme om å innføre det i Norge.

Hva synes dere, muslimske lesere – er det jeg har skrevet her noe det går an å kjenne seg igjen i? Eller ikke?

——–

Oppdatering: Anbefaler virkelig å lese innleggene på Minerva som delvis handler om dette. Her, her, her, her, her og her. Og en kronikk på sidene til Islam Net her. Synes at Minerva har utviklet seg til å bli det stedet i Norge som skriver best og grundigst om islam og muslimer. Utenom denne bloggen, selvsagt 😉

Artikkel i Minerva: «Privatiseringen av sharia»

mai 27, 2011

Fortsatt er det litt dårlig med bloggoppdateringer her, masterskriving og greier, men i dag kan de av dere som ønsker det fordype dere i en lang artikkel jeg har skrevet i nyeste Minerva, om hvordan sharia – islamsk lov – langt på vei har blitt privatisert i Europa. Lagt ut på nett her.

Og for de av dere som ikke ønsker eller orker å lese hele det lange essayet, så finnes en radikalt forkortet utgave hos Dagsavisen, som publiserte den som kronikk i dag.

Og ja, forresten, onsdag 1. juni blir det samtale og/eller debatt om dette og de andre artiklene i nye Minerva på et frokostmøte på Café Christiania. Bare å melde seg på og komme.

Ønsker alle en god helg!

– Mubarak tenker ikke på at han må møte sin skaper

februar 3, 2011

Et innlegg til relatert til situasjonen i Egypt.

Mubarak: Glemte visst å ta livet etter døden med i beregning.

Jeg snakket i går med en eldre marokkansk mann, som har fulgt nøye med på utviklingen i Egypt. Han var opprørt over det som skjedde. Og han kunne ikke forstå hva Mubarak egentlig tenkte på.

– Hvor dum går det an å bli? Skjønner han ikke at Gud vil dømme ham for det han nå gjør?

Han ristet på hodet.

– En gang må også han stå foran Gud. Da vil han stå der uten noen mellommann, uten noen tolk, uten noen som kan ta ham i forsvar. Hva vil han si da? Hvordan skal han forsvare det han nå gjør?

Denne mannen – som trodde fullt og fast på himmel og helvete – mente at Mubaraks handlinger nå var irrasjonelle.

– Ok, så får han beholde makten litt til. Men hva er det mot å brenne i helvete? En viss tid til i luksus, men hva tjener han på det til slutt? HVA TENKER HAN MED!?

Han ristet på hodet nok en gang.

——–

For mange sekulære nordmenn – og for en del liberale muslimer og kristne også – kan nok dette verdensbildet virke fremmed. Å være så overbevist om at denne verden bare er en prøve, at det som virkelig betyr noe kommer etterpå – det er ikke hverdagskost.

Det finnes nok utfordringer med å tenke slik om verden og livet. Men jeg vil bestemt hevde at et slikt syn på livet også har store verdier: Ideelt sett kan det føre til, slik denne mannen gir uttrykk for, at man blir mer opptatt av å gjøre det rette og gode enn av å klynge seg til verdens goder. Det er ikke den verste innstillingen man kan ha til livet.

——-

Ellers: På lørdag blir det stor demonstrasjon i Oslo til støtte for «det egyptiske folkets kamp for frihet». Tid og sted blir annonsert senere, men det er opprettet en facebook-side der det vil komme informasjon. Denne bloggen (representert ved bloggeier) kommer til å være der.

– De falne i Egypt er martyrer

januar 30, 2011

Må bare beklage til alle trofaste blogg-lesere… har blitt et alt for langt opphold her! Men nu blir alt så meget bedre. Har nemlig akkurat sluttet i en deltidsjobb jeg har hatt, og kan vie mye mer tid til bok, master og blogg fremover (noe som for min del er svært etterlengtet).

En jente holder oppe et bilde av Imam Hussein, et av de viktigste forbildene for shia-muslimer.

I går var jeg på et møte med shia-muslimsk ungdom. De fleste sammenhengene jeg har vært i har vært sunni-muslimske. En enkel analogi for å forstå skillet mellom sunni og shia for norske lesere kan være å tenke på protestantisme og katolisisme: Protestanter og katolikker tror begge på Gud og Jesus og de sentrale kristen-tingene, men er likevel uenige om en god del.

På verdensbasis utgjør sunniene ca. 80-90 prosent, og shiaene rundt 10-20 prosent av verdens muslimer. Jeg har ikke sett noen tall på hvordan det forholder seg i Norge, men ettersom en god del av innvandrerne fra Irak og så godt som alle fra Iran er shiaer, kan et anslag være at det er 20-30 prosent shiaer blant de norske muslimene (basert på SSBs innvandrerstatistikk)

(så er det et annet spørsmål om innvandrerne fra Iran kollektivt bør regnes som muslimer, ettersom mange av dem er ikke- eller anti-religiøse)

——–

 

Demonstranter i Egypt.

I dag vil jeg bare trekke fram en ting jeg la merke til på møtet: Hvordan det ble snakket om opptøyene i Egypt og Tunisia.

– La oss åpne med ett minutts stillhet, der vi tenker på martyrene. La oss tenke på Imam Hussein – men også martyrene i Egypt og Tunisia, som har gitt livene sine for friheten, sa møtelederen.

I shia-islam er Imam Hussein – barnebarnet til profeten Muhammed – en ekstremt viktig person. Han døde i slaget ved Karbala i kamp mot Yazid, en kalif som av mange ble regnet som illegitim. Derfor blir han av mange shia-muslimer regnet som en martyr som ofret livet sitt i kampen for det gode.

– Imam Hussein viste oss at det noen ganger er bedre å dø enn leve i undertrykkelse, sa foredragsholderen.

——–

Videre snakket han om hva han mente islam sier om et godt samfunn.

– Islam er for frihet. Ytringsfrihet, trosfrihet og demokrati. I noen muslimske land er det tvang på forskjellige måter, for eksempel er det ikke alltid tillatt å slutte å være muslim. Jeg mener at det er noe mennesker har ført inn i islam. Det var ikke der opprinnelig. Islam har ingenting med tvang å gjøre, sa han.

Slik jeg forstod det ble opprørerne i Egypt i en slik kontekst også tolket som martyrer, i den lange linjen med martyrer etter Imam Hussein. Det at de kjemper for frihet fra undertrykkelse, og for demokrati – det ble tolket som en islamsk handling så god som noen. De unge på møtet ønsket ikke at Egypt skulle bli et diktatur som i Iran. Det virket heller som de mente at det egentlige idealet i følge islam var en demokratisk velferdsstat av den nordiske typen.

Den gangen var det Imam Hussein som ga livet i kampen mot Yazid. I dag er det egyptere som gir livet sitt i kamp mot undertrykkelse. I følge disse unge muslimene var kampen uttrykk for det samme – for det gode, mot undertrykkelse og urett.

——–

Til slutt vil også denne bloggen komme med alle mulige lykkeønskninger til demonstrantene i Egypt – måtte dere lykkes i å felle Mubarak-regimet, slik at et humant og demokratisk Midtøsten kanskje kan vokse fram!

Fakta om muslimer vol II: Myten om muslimske diktatur

mai 28, 2010

Denne uka har jeg skrevet hjemmeeksamen i et fag på Blindern, «Demokratiproblemet i Midtøsten». Da føles det passende å fortsette «Fakta om muslimer»-føljetongen som jeg startet for et par uker siden. Da var temaet muslimers holdninger til demokrati, sånn globalt sett.

———

I dag er det et beslektet tema. I debatter på nettet kan man ofte lese ting som at «det finnes ingen demokratiske muslimske land», eller at «islam hindrer demokrati og frihet» osv. Men – rent empirisk (altså hvis man ser på virkeligheten) – stemmer ikke dette. Det finnes nemlig en rekke muslimske land som er demokratiske, der en stor andel av verdens muslimer bor. Den amerikanske konservative tenketanken Freedom House rangerer hvert år alle landene i verden ut fra om de er demokratiske eller ikke, eller «free» som Freedom House sier det. Der kan man sjekke selv.

———-

Vi lister opp:

Indonesia: 200 millioner muslimer ca. Det største muslimske landet i verden, med ca. 1/7 av verdens musilmer. Demokratisk.

Bangladesh: 175 millioner muslimer ca. Demokratisk.

Bosnia og Albania i Europa, Tyrkia, Mali i Afrika: Muslimske, demokratiske OG sekulære. Slå den liksom;) (ca. 90 millioner innbyggere til sammen)

Andre land, som Malaysia og Pakistan: Delvis demokratiske.

Dere forstår bildet. Mange muslimske land er ikke dikatur, men demokratier. Og i disse landene bor en betydelig andel av muslimene i verden.

———

Det store unntaket er de arabiske landene i Midtøsten og Nord-Afrika (pluss Iran), der bare Israel (som ikke er muslimsk) og Libanon kan regnes som mer eller mindre demokratiske. Det er komplekse årsaker til det. Men ettersom islam ikke har hindret demokrati i å vokse fram andre steder, hvorfor skulle det hindre demokratiet i å vokse fram her?

———-

Selvfølgelig er det mange av de demokratiske landene jeg har listet opp som har svakheter. I Pakistan skjer det i blant grusomme overgrep mot den kristne minoriteten. I Malaysia har det de siste 20 årene blitt innført lover som diskriminerer mot kvinner.

Men, et viktig poeng: Man kan ikke sammenligne disse landene med Norge. Man må sammenligne med andre land i samme region. Pakistan kan man sammenligne med India: Også der skjer det overgrep mot kristne, men da er det gjerne hinduer som står for dem (der er det også mange overgrep mot muslimer, forøvrig). Mali har utfordringer, men klarer seg langt bedre enn noen av sine kristne naboer. Tyrkia har utfordringer, men er mer demokratisk enn sitt kristne naboland Armenia. Malaysia er ikke perfekt, men i forhold til en del andre land i Sørøst-Asia – Burma, Vietnam, Nord-Korea, eller Kina – så er det kanskje ikke så ille?

Man måste jämföra, som det sies i den svenske filmen Mitt liv som hund.

——–

Og med det ønsker jeg alle leserne god helg! Kos dere med sol, is og fakta!

Fakta om muslimer, vol. I: Ja til demokrati

mai 3, 2010

Den siste tiden har jeg fokusert mest på å skrive, så jeg har ikke hatt tid til å henge så mye i mulimske miljøer. Derfor har jeg akkurat nå tørket litt opp for personlige opplevelser eller anekdoter å fortelle om;)

Derfor tenkte jeg at skulle sette i gang en ny føljetong: Fakta om muslimer. For mine opplevelser kan tross alt ikke generaliseres til å gjelde alle muslimer i Norge eller verden, såpass selvinnsikt har jeg. Først ut i serien: Holdninger muslimer har til demokrati.

———–

De siste årene er det gjort mange meningsmålinger blant muslimer i ulike land. Nesten alle viser samme resultat: Det overveldende flertallet av verdens muslimer ønsker demokrati. Det varierer noe mellom ulike land, men alt i alt er bildet klart: Muslimer ønsker frie valg og ytringsfrihet. Det blir godt dokumentert i boka Who Speks for Islam: What a Billion Muslims Really Think, fra Gallup. For de som ikke har tenkt å lese boka kan man for eksmpel lese denne omtalen på norsk. Det verdens muslimer (ut fra denne meningsmålingen) sier at «de beundrer mest med Vesten» er demokrati.

Samme tendens ser man i en rekke meningsmålinger fra den amerikanske tenketanken PEW. Her er en enkel og grei oversikt fra noen år tilbake.

————

Samtidig viser disse meningsmålingene noe som kanskje vil forvirre en del vestlige mennesker. I Vesten blir det ofte presentert som om muslimer må VELGE mellom demokrati og shariah (islamsk lovgivning). Men muslimer sier at de ønsker både-og. Et klart flertall av verdens muslimer sier at de ønsker shariah som «en kilde til lovgivning». Men: Flertallet ønsker ikke shariah som den ENESTE kilden til lovgivning. Hvordan skal det tolkes? En mulig tolkning er at shariah skal gjelde på enkelte områder, men ikke på alle – for eksempel i familielovgivning, men ikke i strafferetten. Eller på det økonomiske området (forbud mot renter) men ikke ellers. Eller i andre kombinasjoner.

En annen tolkning er at en del muslimer tenker på shariah på samme måte som kristendemokratene i Europa har tenkt på kristendom og politikk: Som grunnleggende verdier man kan styre etter, men ikke som et uforanderlig og detaljert regelverk.

En tredje tolkning er at såpass mange ønsker shariah fordi det gjerne er de islamistiske bevegelsene som utgjør den viktigste opposisjonen til diktaturene i mange muslimske land. Som for eksempel i Egypt.

————–

Har dere andre tolkninger – hvordan kan shariah og demokrati forenes? Eller er det uforenelig?