Terror-skjegget

– Altså, Olav, jeg tror du burde sjekke ut han fyren der litt.

Jeg snakket nylig med en bekjent av meg. Hun hadde fått med seg at jeg intervjuet og skrev om ulike typer muslimer (selv var hun ikke muslim), og mente at hun hadde et tips til meg.

Eksempel på en skummel skjeggmann. Forøvrig har vedkommende ingenting med denne saken å gjøre.

– Det er en fyr i en databutikk jeg besøker i blant. Han har sykt langt skjegg, og går i sånn der lang kjole du som du veit. Og jeg har sett ham noen ganger prate med folk som ikke ser ut til å ha rent mel i posen… Jeg tror kanskje han er inne på de jihad og terror-greiene, sa hun.

Jeg ble nysgjerrig. Jeg besøkte data-butikken. Da jeg kom inn døra ble jeg paff: Mannen bak disken kjente jeg godt. Ja, han hadde langt skjegg. Ja, han gikk i «kjole», som hun uttrykte det. Men utover det… visste jeg hva han sto for. Dette var en fyr som tilhørte den såkalte tabligh-bevegelsen, som legger vekt på pietitisk livsførsel og langt skjegg og slike ting for menn, men ellers er ikke-politiske og langt i fra driver med jihad. Jeg visste videre at min venn med det lange skjegg var veldig mot terror mot sivile – faktisk hadde han tidligere brukt mye tid på facebook på å diskutere med noen unge muslimer som ikke ville ta avstand fra terrorangrep i islams navn. Jeg visste også at han, i likhet med mange fra tabligh-bevegelsen, ofte oppsøkte muslimer på skråplanet (som drev med stoff eller kriminalitet osv) og oppfordret dem til å vende om og begynne å praktisere islam. Kanskje var det noen slike min bekjente tenkte på da hun sa at han pratet med folk «som ikke hadde rent mel i posen».

Alt dette kunne selvfølgelig ikke min bekjente vite, hun som hadde tipset meg om at jeg burde ta en prat med ham. Likevel måtte jeg tenke: Var det lange skjegget og den lange «kjolen» tilstrekkelig til at han ble mistenkt for å sympatisere med terror?

—–

Slik jeg noen ganger har skrevet om tidligere har det vært en tendens i Norge til å blande sammen pietisme – altså å være generelt konservativ på det private området, gå i konservative klær, kanskje ha et konservativt syn på kjønn, kvinner, barneoppdragelse og familie – og det å være radikal eller ekstremist eller støtte politisk vold. For å understreke det nok en gang: De aller fleste konservative, pietistiske eller til og med reaksjonære muslimer er mot politisk vold, er mot ekstremisme, er mot terror. En av de mest omfattende globale undersøkelsene om hva muslimer globalt tenker og mener viste til og med at det å være sterkt religiøs minket sjansen for å støtte terror.

Det er på tide at man tar inn over seg dette: At muslimer går med langt skjegg betyr ikke at sjansen er større for at de da støtter Bin Laden (selv om Bin Laden riktignok også hadde langt skjegg). Ikke bare trenger det ikke være noen sammenheng her: Den sterke religiøsiteten som «muslimskjegget» signaliserer kan føre til at de blir mer mot terror enn det de ellers ville vært, ut fra det tradisjonelle forbudet i islam mot drap på ikke-stridende under krig.

—–

Samtidig, jeg skal ikke moralisere for mye over at mange av oss kan reagere fordomsfullt. Det er ikke unaturlig. Jeg gjorde det selv senest i går. Plutselig, der jeg satt på en benk midt i Oslo sentrum, merket jeg at noen hadde stjålet iPhonen min. Jeg så meg rundt. Jeg merket at jeg da intuitivt så nærmere på de guttene i nærheten som så ut til å ha minoritetsbakgrunn enn på de etnisk norske. Ja, jeg gjorde det. Statistisk sett går det an å argumentere for at det ikke var så dumt: I Oslo er unge gutter/menn med innvandrerbakgrunn såvidt jeg vet overrepresentert når det gjelder den type kriminalitet, noe som ikke er så underlig – unge med innvandrerbakgrunn er også overrepresentert når det gjelder vanskelige sosiale og økonomiske kår, og slike ting henger sammen. Samtidig visste jeg at jeg nå gjorde noe som kalles «statistisk diskriminering«. Og de aller fleste minoritetsgutter driver jo ikke med lommetyveri. Jeg likte ikke at jeg nå kikket mistenkelig på gutter som etter all sannsynlighet ikke hadde noe med saken å gjøre.

En misbaha eller tasbih, en muslimsk bønnekrans.

Men jeg merket også noe annet: Ut fra mitt kjennskap til muslimske miljøer visste jeg at gutter/menn som tok islam på alvor og forsøkte å praktisere ville være langt mindre tilbøyelige til å stjele enn andre. Og nå var det jo til og med fastemåneden ramadan. Derfor, hvis jeg så en muslim med langt skjegg eller som gikk og fiklet med en muslimsk bønnekrans, så kikket jeg intuitivt videre. Min statistiske diskriminering var nok noe mer sofistikert enn den ville vært hos andre: Hos meg var tegn på at man tok islam på alvor noe som tydet på lavere tilbøyelighet til å utøve kriminalitet.

(og hvis noen lurer: nei, iPhonen kom ikke tilbake)

—–

Det betyr ikke at ikke jeg har fordommer. Det har jeg. Det har både muslimer og ikke-muslimer, innvandrere og innfødte. Men utfordringen er kanskje å forsøke å korrigere oppfatningene sine når man oppdager nye sider av virkeligheten? Det er ikke lett. Men det går an.

(og håper ellers alle har hatt en god sommer!)

– De straffer Krekar liksom, men Breivik later de som er gal

…sa en ung muslimsk gutt på 16 år som jeg snakket med for et par uker siden.

Vi snakket om Krekar. Og om Breivik. Og jeg skriver om det her, siden jeg tror at samtalen jeg hadde med ham sier noe om hvordan noen unge muslimer i dag opplever livet i Norge: At det gjelder én standard for muslimer, og én for andre.

—–

– Jeg mener, se på hvordan det er da! Hva har Krekar gjort? Ingenting liksom! Han har bare pratet, ikke sant. Slengt med leppa si. Sagt noen dumme ting. Og så vil de gi han fem år i fengsel?

Han ristet på hodet.

– Altså, jeg synes han er en tulling. Helt klart. Sier dumme ting. Men fem år? Jeg tror det er fordi han er muslim.

Så kom han inn på Breivik.

– Se på Breivik da. Han har drept masse små barn! Men han sier de er gal, han vil de ikke straffe en gang. Det er så typisk. Når noen dreper fordi de hater muslimer er de gale, liksom. Så da skal de ikke få straff, sa han irritert.

—–

Denne samtalen fant sted før den nye sakkyndigvurderingen av Breivik, som konkluderte med at han var tilregnelig. Jeg tror nok ikke denne gutten hadde fulgt ekstremt mye med på hva som skjedde rundt Breivik. Blant annet hadde han ikke registrert at svært mange etnisk norske ikke-muslimer også opplevde det som moralsk urimelig at Breivik kanskje ikke ville få fengselsstraff. Når jeg likevel skriver om det er det fordi denne samtalen sier noe mer: Den sier noe om opplevelsen en del unge muslimer har. At muslimer generelt blir urettferdig behandlet. Og hvordan ulike fenomener så blir plassert inn i dette verdensbildet.

Om «de». «DE vil straffe Krekar, men Breivik sier DE er gal». Hvem er disse menneskene han henviste til – som gjerne vil straffe Krekar, men som ikke vil straffe Breivik? Jeg vet ikke. Og jeg ba ham ikke om å utdype. Men jeg tror han henviser til en diffus gruppe som han antagelig ikke kan beskrive i detalj: Eliten. De som har makt. Og de som har makt er ikke muslimer. Tvert i mot: Denne eliten tar muslimer hardere enn andre.

Om Krekar: «Jeg synes han er en tulling». Men også: «De gir ham fem år i fengsel fordi han er muslim». Jeg har også hørt lignende ting fra andre unge muslimer: Stort sett er de svært uenige med Krekar. Likevel følte de at han ble et offer: Han ble straffet for hardt, fordi han var muslim, mener de.

Om Breivik: «Når noen dreper fordi de hater muslimer er de gale». Også dette har jeg hørt fra flere unge muslimer. De har et inntrykk av at noen i Norge – «de» – ikke vil straffe Breivik – kanskje fordi det blant annet var muslimer Breivik hatet. Gutten jeg snakket med hadde fanget opp noe fra Breivik-saken: At den første sakkyndig-rapporten konkluderte med at han ikke var tiltregnelig, altså «gal» på godt norsk. Men han hadde ikke plukket opp at dette var noe svært mange vanlige mennesker protetsterte mot.

——

Han er ikke den eneste som tenker slik. Flere unge muslimer opplever at de i kraft av å være muslimer stadig blir mistenkeliggjort og anklaget, og at det er mer fokus på gale ting som muslimer gjør enn på gale ting som ikke-muslimer gjør. Én forklaring på dette – som en del islamkritiske ikke-muslimer kanskje vil gi – er at mange muslimer lett går inn i offer-rollen, og bare tenker at alle er mot dem, uten at det er sant. Mange muslimer selv, og flere antirasister, vil heller hevde at dette er et reelt fenomen: Muslimer blir mistenkeliggjort og kritisert i større grad enn andre.

Hva tenker jeg? Både-og, tror jeg. Og det er det som gjør det vanskelig. Slik Amnesty International skriver i en fersk rapport foregår det diskriminering av muslimer i Europa. Man må bare innse at slik er det (det siste eksempelet fra Norge er hærverk mot en moské i Trondheim, der det blant annet ble malt kors på veggene). Og ville de første sakkyndige vurdert Breivik som utilregnelig dersom han var muslim? Det er det vanskelig å vite, selvfølgelig – men det er i hvert fall ikke urimelig å stille spørsmålet.

Samtidig: Det finnes ikke noe «de» som er ansvarlige for både å dømme Krekar (en rettferdig, men kanskje noe streng dom etter min mening), og for å få Breivik erklært som utilregnelig eller gal.  Tvert i mot: Mange i Norge har vært opptatt av Breivik nettopp burde få straff for det han gjorde (selv statsminister Stoltenberg gikk i et ubetenksomt øyeblikk ut av rollen sin og sa at Breivik burde dømmes som tilregnelig).

Det er dessverre slik at flere unge muslimer tolker mye forskjellig inn i verdensbildet som sier at «de er mot muslimer», selv om det handler om helt andre ting. Det at Breivik ble erklært utilregnelig i den første rapporten handlet ikke om islam eller muslimer – men om to psykiatere som kom til en faglig konklusjon (som etter min og andres mening var underlig). Det at Vesten kriger i Afghanistan handler heller ikke om «krig mot islam», men om geopolitikk – NATO har politiske interesser i å være i Afghanistan, og derfor er de der (tilsvarende med Irak mm).

—-

Det er lett å moralisere over konspirasjonsteorier av denne typen – at den norske eliten prøver å straffe muslimer, men lar antimuslimske barnemordere som Breivik gå fri, osv. Og ja – det er en konspirasjonsteori. Men grunnen til at den oppstår hos noen unge muslimer er nettopp det antimuslimske klimaet de opplever rundt seg: Og da tolker de ulike ting som skjer ut fra opplevelsene de bærer med seg. Mener jeg hvertfall.

Hva tenker dere lesere?

– Det er galt

…sa en muslimsk fyr jeg pratet med på treningssenteret jeg går på her i Oslo. Han hvisket det til meg.

Han tenkte på dette: Mange muslimske gutter går og trener der. Men skulle det dukke opp en muslimsk jente kan hun få skjeve blikk og muligens tilsnakk fra noen av de muslimske gutta. Derfor holder de seg stort sett unna.

——–

– Mange av de som er her er konservative muslimer, ikke sant. De mener at man må unngå for mye kontakt mellom kvinner og menn. Derfor kan de gi tilsnakk til de muslimske jentene som dukker opp her, sa han.

Men han sukket.

– Det er jo helt ulogisk! Det er mange ikke-muslimske norske jenter som trener her. Hvorfor har de muslimske mennene lov til å trene her da? Gjelder det forskjellige regler for kvinner og menn? Må kvinnene unngå kontakt med menn, mens det ikke gjør noe om mennene har det?

———

Mannen jeg pratet med var selv muslim. For ham var det viktig å skille mellom kultur og religion.

– Den greia her, at det er strengere krav til kvinner enn til menn, det er kultur, ikke sant. Det har ikke noe med islam å gjøre.

Han var svært bestemt.

– Man må bestemme seg. Enten er det galt å trene her for både kvinner og menn. Eller så er det lov for begge.

——–

Oppdatering: Har fått tilbakemelding fra et par muslimske jenter som sier at de IKKE har denne erfaringen, når de trener på SATS, Elixia, Nautilus, studiesteder osv. At de tvert i mot kan få mer blikk fra ikke-muslimer, dersom de trener med hijab for eksempel. Viktig å ha med det også!

(noe av forskjellen kan skyldes at jeg trener på et sted der det er relativt mange muslimske menn, og der en del av dem kanskje er mer tradisjonelle enn de som trener på Elixia. eller så er det rett og slett noe med dette treningssenteret – at det generelt er mer mannsdominert)

Oppdatering 2: Jeg har fått såpass mange tilbakemeldinger nå fra muslimer som ikke kjenner seg igjen i dette (også her i kommentarfeltet), at det virker som dette slett ikke regelen på treningssentrene her i Oslo. Viktig presisering! (og beklager hvis jeg skapte et skjevt inntrykk med denne teksten)

Samtidig har jeg også fått høre et par historier om ektemenn som har motsatt seg at konene deres skulle trene, og det jeg har skrevet om dette konkrete treningssenteret er i hvert fall ikke oppspinn.

Så: Det er nok et reelt fenomen det jeg har skrevet om her, men åpenbart ikke regelen på treningssentre flest.

– Jeg trodde alle nordmenn hatet muslimer

I helga hørte jeg noe som satte en støkk i meg. Jeg pratet med en muslimsk jente. Og hun sa:

– Vet du, Olav, jeg er så glad for at jeg har blitt kjent med deg! For nå skjønner jeg at ikke alle nordmenn hater muslimer.

Jeg ble litt forfjamset.

– Eh… altså… du trodde at … eh… alle nordmenn hatet muslimer?

– Ja kanskje ikke 100 prosent, men veldig mange hvertfall.

——–

Dette var en jente som på mange måter var veldig «norsk» i tankegangen og livsstilen sin. Hun har ikke isolert seg eller levd i en muslimsk boble. Likevel hadde hun altså en klar oppfatning av at nordmenn flest ikke likte muslimer. Da ble jeg skremt.

Jeg spurte henne om hun trodde det var utbredt å oppleve det sånn?

Ja, det trodde hun.

Da ble jeg enda mer skremt. For hvis det er slik her i det flerkulturelle Norge, at en stor gruppe mennesker går rundt og tror at folk flest hater dem på grunn av det de tror på – da har vi et problem. Da har vi skapt grunnlag for avstand, frykt og konflikter.

———-

Men stemmer dette da, at alle nordmenn hater muslimer? Nei. Jeg kjenner mange mennesker som ikke er muslimer som har muslimske venner, og som slett ikke hater muslimer. Mange møter hverandre på jobben, i butikken, i taxien – man prater sammen, om hvem man er og hva man tror på. Da er det ikke like lett å hate. Og  en del kirker har satt i gang dialogarbeid mellom kristne og muslimer, noe som nok har endret hvordan både muslimer og kristne ser på hverandre.

Samtidig er det ikke tvil om at det finnes hat der ute. Nettet flyter over: Av hets mot muslimer, og av islam-kritikk som noen ganger (men slett ikke alltid) kan tippe over i hat. På en debatt etter en artikkel på nettavisen forrige uke leste jeg for eksempel dette: «Alle de som hater muslimer klapper nå. Klapp klapp». 34 stykker markerte at de likte den kommentaren – mer enn på noen annen kommentar i samme debatt. Hvis man er muslim og kanskje ikke kjenner så mange ikke-muslimer, og man leser en del på nettet – så tror jeg faktisk man får inntrykk av at alle der ute hater muslimer.

———-

Noen vil kanskje skylde på muslimer selv, og si at de lett plasserer seg selv i en offer-rolle og tror at alle er mot dem selv om det ikke nødvendigvis er slik. Andre vil legge skylda på majoritetssamfunnet og si at det er rasistiske og fordomsfulle nordmenn som er årsaken. Kanskje stemmer begge forklaringene litt?

Hva tenker dere?

Uansett tenker jeg dette: Dersom vi som ikke er muslimer jobber for å bygge ned hat og hets på «vår» side, og muslimer jobber for å bygge ned fordommer mot nordmenn og storsamfunnet på «sin» side – så har vi hvertfall kommet et lite stykke på vei.

– Jeg har blitt spyttet på, på grunn av hijaben

Den forrige bloggposten handlet om Mari Morken, som opplevde å bli mobbet fordi hun var hvit. Men slik jeg skrev er det vanlige mønsteret i Norge at diskrimineringen går den andre veien.

Det jeg ble igjen minnet på nylig, da jeg hørte en jente fortelle om hvordan det var da hun begynte å gå med hijab.

——–

– Jeg opplevde faktisk å bli spyttet på. Av folk på gata, fremmede folk som ikke kjenner meg, sa hun.

Dette sjokkerte meg. Ja, jeg visste at jeg jenter med hijab kunne oppleve negative reaksjoner… men å bli spyttet på?

– Spyttingen er bare de ekstreme reaksjonene. Det verste er egentlig de skeptiske blikkene jeg får. Jeg merker det, på måten de ser på meg… det er ikke behagelig.

———

Men dette får vi svært sjelden lese om i avisene.

«Mobbet fordi hun er hvit»

Anbefaler i dag å lese en utmerket artikkel fra lørdagens Klassekampen (ved journalist Åse Brandvold). Den handler om etnisk norske Mari Morken (16), som opplevde å bli mobbet fordi hun var hvit og etnisk norsk på en skole i Groruddalen. Så hun endte med å skifte til en skole på vestkanten.

——–

– Hvorfor er det rasisme hvis vi kaller dem «mørke», og ikke rasisme hvis de kaller oss «hvite», sier hun til Klassekampen.

– Jeg kalte aldri noen for «neger» eller «svart» eller noe sånt. Derimot måtte vi som var hvite tåle å bli snakket nedsettende om. Det var negativt å være hvit, kristendommen og norsk kultur var negativt, og skjellsordene var mange, sier Mari Morken (16) og ramser opp: «Hviting, potet og hvitost».

——–

Dette er en del av virkeligheten i det flerkulturelle Norge. Når slike historier kommer ut i offentligheten griper gjerne innvandrings- eller islam-kritikere begjærlig tak i dem, og bruker dem for det de er verdt: «Se! Sånn går det! Sånn er muslimene!». Men selvfølgelig: Dette er ikke representativt for hele virkeligheten. Mange muslimer jeg kjenner, også fra innerste Oslo øst, har primært hengt med etnisk norske gjennom hele oppveksten, og de aller fleste er svært opptatt av å vise alle mennesker respekt.

Det jeg synes er så bra med denne artikkelen er at den nærmer seg problematikken fra et majoritet/minoritet-perspektiv – den forklarer det ikke med «sånn går det når muslimene blir for mange» eller med inneboende egenskaper i islam. I de fleste grupper er det nemlig slik at majoriteten kan utvise forakt eller mangel på respekt for minoriteten. Det vanligste mønsteret i Norge er at representanter for den etniske norske og hvite majoriteten diskriminerer eller ser ned på den fargede/annerledes troende minoriteten. Det skyldes ikke at nordmenn er så mye mer fordomsfulle enn andre, men rett og slett at man tilhører en majoritetsgruppe – og da kan slike ting fort skje. Tilsvarende mønster ser man i de fleste samfunn.

Og i Oslo øst har det nå blitt slik at etniske nordmenn er i mindretall i enkelte områder og skoler. Da blir diskriminerings-mekanismene snudd på hodet: Det er «majoriteten» som blir minoritet og som risikerer å oppleve diskriminering og forakt.

———

Jeg får også en annen tanke når jeg leser artikkelen. Mari Morken forteller at flere hun kjenner begynte å gå med kors selv om de ikke var spesielt kristne. Slik fikk de mer respekt, ettersom de da markerte religiøs tilhørighet.

Og det slo meg: Ville jeg opplevd det annerledes å være i de muslimske miljøene hvis jeg ikke hadde vært kristen? I de religiøse muslimske miljøene jeg har blitt kjent med har jeg utelukkende fått positiv respons på at jeg er kristen. Kan faktisk ikke huske en eneste negativ opplevelse i forhold til det. Men dersom jeg hadde vært ateist eller ikke spesielt religiøs – så ville det kanskje vært annerledes? Jeg tror hvertfall at min egen tro gjør at jeg lettere kan relatere til muslimene jeg møter.