Archive for the ‘Ekstremisme’ Category

Mer om islamkritikk og å være antimuslimsk

februar 16, 2013

Som jeg skrev tidligere i dag hadde jeg i går en kronikk på trykk på det nystartede nettstedet Radikal portal, som også ble trykket hos aftenposten.no (følg linkene for å lese). I den kronikken skriver jeg at man må skille mellom å være islamkritisk og å være antimuslimsk eller å drive med muslimhat. Og jeg hevder at en del av de som har blitt omtalt som «islamkritiske» i norske medier – Arne Tumyr fra Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN), tidligere leder i Norwegian Defense League Ronny Alte og den danske journalisten Lars Hedegaard – heller bør omtales som antimuslimske. Denne kronikken har blitt spredd av ualminnelig mange på facebook og twitter, noe jeg slett ikke hadde venta. Det har også kommet et par kritiske innspill (i tillegg til heftig debatt under kronikken hos aftenposten.no). Jeg bruker derfor anledningen her til å gjøre det enda tydeligere hva jeg mener, i respons til kritikerne. For de som ikke har lest kronikken anbefaler jeg å  gjøre det først, eller blir det vanskelig å forstå de følgende avsnittene.

——

Først ute med å kritisere var Hans Rustad på document.no. Rustad bruker en del plass på å skrive om hva han antar er mine egentlige motiver osv, og påstår blant annet at det «ikke står til troende» at jeg tar avstand fra attentattet på Lars Hedegaard, at jeg er en del av «trusselkulturen mot Hedegaard», og gjør oppmerksom på at han personlig opplevde kvalme i skrivende stund. Vel vel;) De tingene ser jeg ingen grunn til å kommentere – jeg anser det som en selvfølge at ethvert sivilisert menneske tar avstand fra drapsforsøket på Hedegaard, helt uavhengig av hva man mener om meningene hans.

Det som finnes av substans i innlegget til Rustad handler om hvilket selskap man kan eller bør plassere Hedegaard i. Inngangen til kronikken min var et tankeeksperiment der jeg spør om man ville kalt nynazisten Tore Tvedt «jøde-kritiker» eller «afrikaner-kritiker». Svaret på det er jo nei – alle skjønner at det Tvedt driver med er hat og hets, ikke «kritikk», og at det er en forskjell her. Noen, deriblant Rustad, har tolket dette som at jeg mener at Hedegaard «egent­lig ikke er for­skjel­lig fra en rabiat nazist». Svaret på dette er enkelt og greit at det mener jeg ikke. Det er stor forskjell på Lars Hedegaard og Tore Tvedt. Tvedt har tatt til orde for diverse ufyselige tiltak, blant annet å «renske ut jøder». Det har Hedegaard aldri gjort. De er ikke to alen av samme stykke. Når jeg brukte eksempelet med Tvedt som inngang til artikkelen var det ikke for å slå Hedegaard i hartkorn med Tvedt, men for å få fram et enkelt poeng: At det er forskjell på kritikk og hets. Når man bruker Tvedt som eksempel skjønner alle det: Alle vet at det han driver med er hets, og at virksomheten hans ikke bør betegnes som «kritikk». Poenget var å få fram at kritikk er noe annet enn hets, enkelt og greit. Jeg skjønner at dette gir rom for misforståelser, men for å gjøre det klart: Nei, Hedegaard og Tvedt er ikke i samme kategori i det hele tatt.

Det jeg derimot ikke har noe problem å si, klart og tydelig, er at Hedegaard har bidratt til å spre hat mot muslimer som gruppe. For det har han gjort. Videre mener Rustad at det er «frekt» å si dette etter at han nettopp har blitt forsøkt drept. Det er jeg ikke enig i. For å ta et annet eksempel: Nå er det en viss sjanse for at Arfan Bhatti har blitt drept eller bortført av Pakistans beryktede etterretning ISI i Pakistan. Skal man av den grunn omtale meningene hans på en annen måte? Nei,  det vil jeg tro Rustad mener man ikke skal gjøre. Det man har en moralsk plikt til er å ta avstand fra drapsforsøk eller tortur/bortføringer, uansett hvem det går ut over. Men meningene folk har kan man holde dem til ansvar for.

——

Mer substans er det i kritikken Mohamed Abidshazan kommer med i en tekst på verdidebatt. Nå skal det sies at Mohamed er en personlig venn av meg fra langt tilbake, og han er dessuten et av de mest intelligente menneskene jeg vet om. Likevel har vi de siste årene begynt å se svært forskjellig på debatten om islam/flerkultur/muslimer i Europa. Grunnleggende tror jeg forskjellen mellom oss kan illustreres på denne måten: Mohamed mener at at folk som Tariq Ramadan, som nærmer seg den islamske tradisjonen med mer eller mindre forsiktig reform, er en del av problemet og ikke en del av løsningen. Jeg mener derimot at folk med meningene til Ramadan uten problem kan være med på å bygge velfungerende og pluralistiske samfunn i Europa (selv om jeg også er uenig i en del ting hos Ramadan). Man kan ha Ramadan og meningsfellene hans med på laget, på en måte, samtidig som man kan diskutere tingene man er uenige om. Mens Mohamed mener, hvis jeg har forstått ham rett, at det eneste som duger er et mye sterkere og mer absolutt brudd med de ikke-liberale og ikke-demokratiske delene av den islamske tradisjonen.

Det som ser ut til å ha falt Abdishazan spesielt tung for brystet er det samme som Rustad reagerte på: At Hedegaard blir nevnt i samme åndedrag som Tore Tvedt. Dessuten synes han timingen er dårlig: Burde jeg ikke nå brukt tid og spalteplass på å forsvare ytringsfriheten, heller enn å kritisere begrepsbruk? Joda, det kunne jeg sikkert gjort. Men grunnen til at at jeg skrev denne kronikken nå var at det skjedde en endring eller glidning i begrepsbruken i norske medier etter drapsforsøket på Hedegaard, der «islamkritiker» plutselig ble brukt om folk som bør kalles noe helt annet. Dette er det grunn til å påpeke – og dette kan man påpeke samtidig som man tar sterkt avstand fra drapsforsøket på Hedegaard og fra alle angrep på ytringsfriheten. Det går an å ha to tanker i hodet på en gang!

Når det gjelder dette med å plassere Hedegaard i samme bås som Tore Tvedt, så skrev jeg om det over: Nei, de er ikke i samme bås. Poenget var å få fram det enkle poenget at kritikk ikke er det samme som hat eller hets. Tilfellet Tore Tvedt gjør dette veldig tydelig og enkelt å forstå. Det betyr ikke at verken Tumyr eller Hedegaard bør regnes som nynazister.

——

Til slutt, om begrepsbruk. Hva mener jeg egentlig at Hedegaard og Tumyr m.fl. skal kalles? Rustad misforstår i sitt innlegg fullstendig hva jeg har skrevet, og tror at jeg vil erstatte «islamkritiker» med ordet «islamhater». Nei, det vil jeg ikke. Et sentralt poeng i kronikken min var at det for mange antimuslimske debattanter ikke er religionen islam det dreier seg om. Det dreier seg om skepsis mot muslimer som en kollektiv gruppe mennesker. Derfor mener jeg at man skal slutte å bruke ordet islamkritikk eller islamhat, og heller bruke begrepene muslimhat eller antimuslimsk. Selv er jeg derfor heller ikke så glad i begrepet islamofobi. Tilsvarende begreper har man når det gjelder hat eller hets mot jøder. «Antisemittisme» er det vanlige begrepet. I blant brukes også begrepet «jødehat» – det var tittelen på en flott norsk bok om antisemittisme som kom for noen år siden, og som jeg anbefaler alle som har tid å lese. Også når det gjelder jødehatet eller antisemittismen handler det ofte ikke om motstand mot jødedom som religion, men om motstand mot jøder som en kollektiv gruppe mennesker. Dersom man primært er kritisk til jødedommen som religion, bruker man ofte begrepet anti-judaisme om det. For å oppsummere: For noen debattanter dreier det seg ikke om islam, men om muslimer. Da bør man også bruke ord som reflekterer det.

Og når det gjelder dette med hat: Dersom det er noe jeg gjerne skulle forandret på i kronikken min nå i ettertid så er det at det er et par formuleringer der som kan tolkes som at noen ER hatere, muslimhatere osv. Men hva som ligger til grunn for menneskers handlinger eller meninger er noe jeg strengt tatt ikke har noe med eller vet noe om. Jeg vil si det slik: Man kan spre hat. Man kan si ting som bør kalles hat. Det har Hedegaard og Tumyr gjort. Men det betyr ikke at man ER en hater. Heller ikke Hedegaard. Svært få mennesker opplever selv at de går rundt og hater folk, dessuten, så det er nok en grunn til å være forsiktig med å slenge om seg med slike begreper. Det finnes muslimhat, det finnes jødehat og det finnes homohat, men man skal likevel være forsiktig med å si at konkrete individer er «hatere».

——

Begrepet jeg ønsker å se mer av er dette: ANTIMUSLIMSK. Enkelt og greit. Hedegaard er en antimuslimsk debattant. Tumyr og SIAN er antimuslimske. NDL likeså. Det går helt fint an å være kritisk til islam som religion, og å kritisere ulike aspekter ved islam, uten å være antimuslimsk. Ganske mange mennesker får det til – men så er det andre som roter og begynner å blande kortene. Og når man går over fra å være islamkritisk til å være antimuslimsk er det på tide å si fra.

Og slik jeg skrev i kronikken: Jeg ønsker på ingen måte å sensurere eller stenge ned kritikk av islam som religion. Religionskritikk er en helt sentral del av liberale og demokratiske samfunn. Selv er jeg dialogorientert og myk av legning (denne kronikken er blant det hardere jeg har skrevet, tror jeg), og kommer sjelden med den hardeste kritikken (jeg pleier nok pakke det litt mer inn). Men jeg synes det er bra at det er andre som kritiserer. Og det skal også sies – i de periodene der denne bloggen har vært i aktiv bruk som debattfora har det vært svært høyt under taket for kritikk og ramsalte formuleringer og motforestillinger – mer enn mange andre steder, tror jeg.

Da håper jeg at jeg har gjort det tydeligere hva jeg mener. Jeg skal prøve å ta fri fra internett et par dager og kommer neppe til å delta i lange debatter i kommentarfeltet, men synes bare det er gøy dersom folk kommer med tilbakemeldinger og ris eller ros.

Fortsatt god helg!

——

OPPDATERING 18.02: Jeg har de siste dagene forsøkt å sette meg enda grundigere inn i virksomheten til Lars Hedegaard, ettersom dette skapte så mye debatt. Og jeg lurer på om jeg var for «snill» med ham i dette innlegget. Nei, han er ikke nazist, men han er en ekstremist. Den danske bloggen/nettavisen P77 skrev i 2010 om et foredrag som Lars Hedegaard holdt i Toronto. Der uttalte han blant annet dette, i P77 sin danske gjengivelse:

«Vi lever nu i The New World Order».
«Vi er i krig med islam».
«Det her er total krig indtil en af parterne vinder eller overgiver sig».

«Vi skal have ret til at bevæbne os».
«Politikere som modarbejder os skal fjernes fra deres embede med magt».
«Dem som har været med til at sætte os i den situation skal straffes økonomisk og med fængsel».

Videre avslørte P77 at Hedegaard og Trykkefrihetsselskabet har samarbeidet med Jewish Defense League, som FBI har omtalt som en høyreekstrem terrororganisasjon. Dersom det var noen tvil før, er det ikke det nå i lys av disse opplysningene: Det Lars Hedegaard står for befinner seg langt, langt utenfor enhver legitim politisk samtale. Å gi ham støtte er faktisk å beflekke seg selv. Så sterkt vil jeg si det. Men igjen, noe helt annet er man plikter å avstand fra drapsforsøket på ham. Ingenting av det han har sagt eller gjort kan forsvare at noen forsøkte å ta hans liv.

OPPDATERING 2:

Videoene P77 henviste til er ikke lenger på youtube. Men det finnes noe Hedegaard hevder er et transcript på nettet, som finnes her. Ut fra konteksten kommer det fram at P77 gjør Hedegaard enda mer ekstrem enn det han her: Han snakker for eksempel ikke mye om «New World Order», det er bare et uttrykk han bruker på et sted i teksten. Og han tar ikke til orde for bevæpning og straffing av politikere i dag – han tar til orde for en lovendring som skal gjøre dette mulig, både borgervern og straffing av politikere som innskrenker slike friheter. Det som kommer tydelig fram er dog at han mener man er i «evig krig» til enten islam eller Vesten vinner. Konklusjonen min er at det han sier er innenfor ytringsfriheten, men at det likevel er såpass drøyt at han ikke bør anses som en naturlig alliansepartner av respektable islam- og innvandringskritikere.

(jeg syntes det var mer redelig å legge til en oppdatering til oppdateringen, heller enn å redigere det jeg skrev i sted)

Advertisements

Tore Tvedt, afrikaner-kritiker (kronikk hos Radikal portal og Aftenposten)

februar 16, 2013

Gode lesere! Først, jeg vet at det har blitt en gjenganger at jeg sier det i de siste innleggene, men dog… lenge siden jeg har skrevet her. Grunnen er at jeg rett og slett at jeg for tiden får betalt får å gjøre noe helt annet enn å blogge, og da blir det ikke mye tid til overs. Dessuten gjør jeg ikke aktivt feltarbeid i muslimske miljøer for tiden, og da har jeg heller ikke så mye ferskt materiale å skrive om. Men jeg vurderer å gjøre om konseptet på denne bloggen, og gjøre det til en mer generell kommentar- og forskningsformidlings-blogg om muslimer i Norge og Europa, slik at jeg kan ha nye ting å skrive om… og i så fall kan det bli flere oppdateringer. Kommer tilbake med mer.

Uansett: Noen av dere har kanskje fått med seg at jeg i går hadde en kronikk på trykk om forskjellen på islamkritikk og muslimhat på det nystartede nettstedet Radikal portal, som også ble trykket hos aftenposten.no. Det har allerede kommet noen kritiske svar på kronikken min. Senere i dag legger jeg ut en ny tekst der jeg svarer på kritikken og klargjør ytterligere hva jeg mener. Her er kronikken så lenge:

——

TORE TVEDT, AFRIKANER-KRITIKER

 

Noen «islamkritikere» bør omtales som det de er: Antimuslimske ekstremister.

Les tittelen på denne saken én gang til. Tore Tvedt, afrikaner-kritiker. Klinger den godt? Jeg vil tippe at 90 prosent av dem som leser dette, i det minste de som vet hvem Tore Tvedt er, vil tenke noe med dette uttrykket føles rart. Korte fakta: Tore Tvedt grunnla på 90-tallet den nynazistiske organisasjonen Vigrid. Han ble kjent for grove rasistiske utsagn mot jøder og afrikanere, og sa blant annet at jøder er «parasitter som skal renskes ut».

Så vidt jeg vet har Tvedt aldri blitt omtalt i mediene som «jøde-kritiker» eller «afrikaner-kritiker». Selvfølgelig, Tvedt er unektelig kritisk til både jøder og afrikanere. Likevel har han ikke blitt omtalt som «jøde-kritiker». Normalt blir han omtalt som antisemitt, nynazist eller rasist. Grunnen til det er at det Tvedt driver med ikke er det man normalt betegner som «kritikk». Det han driver med dreier seg enkelt og greit om hat. Men når det gjelder en annen gruppe mennesker ser det ut til å gjelde andre regler. Driver man med muslimhat kan man gjerne bli betegnet som «islamkritiker».

 

Islam-kritikere på tokt

Det siste eksempelet på dette så vi for noen dager siden, da en 27 år gammel mann ble siktet for bombetrusler mot Stortinget. Denne fyren har vært aktiv i de antimuslimske organisasjonene Norwegian Defence League (NDL) og Stop Islamisation of Europe (SIOE), og har blitt omtalt som «ekstremt rasistisk» av folk som kjenner ham. Likevel valgte VG Nett å presentere ham slik:«Islam-kritiker arrestert etter bombetrussel».

Lars Hedegaard, dansk journalist: Mer antimuslimsk enn "islamkritisk"

Lars Hedegaard, dansk journalist: Mener at muslimer ikke får dårlig samvittighet når de lyver.

Det samme så vi forrige uke, etter at den danske journalisten Lars Hedegaard ble utsatt for et drapsforsøk. I etterkant ble Hedegaard relativt unisont omtalt som «islam-kritiker» i norske medier. Men bør Hedegaards virksomhet virkelig omtales som «islam-kritikk»? I 2009 ble han stilt for retten i Danmark for rasistiske uttalelser, etter at han hadde sagt dette om muslimske menn sånn generelt: «De voldtager deres egne børn. Det hører man hele tiden. Piger i muslimske familier bliver voldtaget af deres onkler, deres fætre eller deres far». Videre sa han at muslimer ikke får dårlig samvittighet når de lyver.

Hedegaard ble dømt for dette i den danske Landsretten, men senere frifunnet i Høyesterett, ettersom han påstod at han ikke hadde ment dette som en offentlig ytring. Likevel har ingen trukket i tvil at Hedegaard har sagt dette. Er dette «islamkritisk»? Nei, det er det ikke. Det er ingenting her som handler om kritikk av islam som religion. Derimot er det antimuslimsk: Det dreier seg om antipati og hat mot muslimer som en kollektiv gruppe mennesker. Og for å slå fast det opplagte: Selvfølgelig gjør ikke muslimhatet til Hedegaard at drapsforsøket mot ham blir noe mindre avskyelig.

Etter drapsforsøket mot Hedegaard var det plutselig flere som også ble omtalt som «islam-kritikere». Ronny Alte, tidligere ledere av den antimuslimske organisasjonen Norwegian Defense League, ble i en sak fra NTB omtalt som «islamkritiker». Det samme gjaldt Arne Tumyr, leder i den antimuslimske organisasjonen Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN): «Tumyr er en av de mest profilerte islamkritikerne i Norge», skrev NTB. Men er det islam som religion Alte og Tumyr er mot, eller er det muslimer som en gruppe mennesker de er skeptiske til? Svaret er det siste.

Arne Tumyr, leder av Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN): Mener at Hadia Tajik ikke kan være statsråd så lenge hun er "tilhenger av Muhammed"

Arne Tumyr, leder av Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN): Mener at Hadia Tajik ikke kan være statsråd så lenge hun er «tilhenger av Muhammed»

I en artikkel om kulturminister Hadia Tajik, som har markert seg som en sterk prinsipiell forsvarer av ytringsfrihet og demokrati, skrev for eksempel Tumyr dette: «utnevnelsen av en av Muhammeds tilhengere er på kollisjonskurs med våre grunnleggende verdier». Da hadde han allerede kommet med falske anklager om at Tajik hadde Osama bin Laden som forbilde. Det hjelper altså ikke Tajik at hun er for religionskritikk, demokrati og ytringsfrihet, eller at hun til og med har en ikke-muslimsk og etnisk norsk kjæreste – så lenge hun er «en av Muhammeds tilhengere» er hun i følge Tumyr ikke skikket til å være statsråd. Hvis noen skulle være i tvil: Dette er ikke «islamkritikk». Det er muslimhat.

 

Ekte islamkritikk

Så vil noen kanskje spørre: Er dette viktig? Er det ikke bare flisespikkeri hvilke begreper vi bruker? Nei, det er det ikke. Når muslimhat eller antimuslimske holdninger omtales som «islamkritikk», får man det nemlig til å virke som muslimhatet handler om en rasjonell og mer eller mindre rimelig kritisk holdning til islam. Men slik er det ikke: Samfunnsvitenskapelig forskning fra Europa har blant annet vist atantimuslimske holdninger i stor grad henger sammen med andre typer fordommer. Det vil si at mange av dem som er skeptiske til muslimer også er skeptiske til andre minoriteter, slik som jøder og homofile. Muslimhatet handler ofte om helt andre ting enn skepsis til islam som religion: Det dreier seg om generell fremmedfrykt, der «muslimer» blir det ultimate symbolet på de som er fremmede.

Likevel er det viktig å understreke at det finnes – og bør finnes! – god islamkritikk, som verken kan eller bør reduseres til muslimhat. Dersom muslimske ledere uttaler seg mot demokratiet eller mot rettigheter for kvinner i islams navn, for eksempel, eller dersom de flørter med terror, så kan og bør det kritiseres. Og slik kritikk kan også komme fra muslimers egne rekker. Et eksempel på det så vi nylig da norske Kamil Azhar kritiserte de muslimske lederne i Norge for ikke å ta sterk nok avstand fra religiøs ekstremisme. Det er også helt legitimt å kritisere religion generelt, og å mene at religiøse muslimer grunnleggende tar helt feil. Også når man står utenfor de muslimske miljøene kan man komme med slik kritikk. Utfordringen er å være konkret: Hvem er det man kritiserer? Og hva er det man kritiserer de for?

Det som helt klart ikke dreier seg om islamkritikk er når man uttaler seg fiendtlig om muslimer som en kollektiv gruppe mennesker, som man tror har visse felles egenskaper bare fordi de er muslimer. Like lite som Tore Tvedt er en «jøde-kritiker» eller «afrikaner-kritiker» er Lars Hedegaard en «islamkritiker» når han sier at muslimske menn voldtar sine døtre fordi de er muslimer. Dette er ikke islamkritikk, det er hat.  Når en NDL-aktivist truer med å bombe Stortinget driver han heller ikke med islamkritikk, men med voldelig ekstremisme. Organisasjoner som NDL, SIAN og SIOE: De er ikke «islamkritiske». De er antimuslimske. Det er på tide at norske medier begynner å ta denne forskjellen på alvor.

– Er ALT galt med oss, liksom? (forsinket tekst om Abid Rajas kronikk)

oktober 21, 2012

…sa en pakistansk muslimsk jente jeg snakket med noen dager etter at Venstre-politikeren Abid Raja publiserte sin kronikk i Aftenposten. I den fortalte han at han nå hadde forandret mening: Ytringsfriheten burde ikke ha noen begrensninger. Samtidig hevdet han at «muslimske gutter flest» får hat mot amerikanere, jøder, indere og homofile inn med morsmelken, og «får innprentet» at det er helt ok å knerte folk som krenker profeten.

Disse påstandene vakte berettiget oppsikt, med tanke på at det antakelig bor rundt 200.000 muslimer i Norge med ulik etnisk bakgrunn, ulike livshistorier og ulik grad av religiøsitet. Likevel trykket mange islamkritikere kronikken til sitt bryst, og jeg ble av mange utfordret til å si noe om hva jeg tenkte om den: Stemmer det Abid Raja skriver om muslimske miljøer?

Nå har tiden gått og jeg har ikke rukket å skrive noe innlegg før nå. Så jeg tenkte jeg skulle gjøre to ting: Det første er å gjengi det som har vært av debatt rundt dette utspillet, og si litt om hvordan jeg selv oppfatter virkeligheten. Men dernest vil jeg prøve å bringe debatten videre: På hvilken måte bør man egentlig kritisere negative ting i minoritetsgrupper? Hvilken kritikk er konstruktiv, og hvilken er det ikke?

——

Først til utspillet til Raja. I dagene etter kronikken registrerte jeg primært to typer reaksjoner blant muslimene jeg kjenner. Den første type reaksjon var avvisning av hele kronikken. Oppfatningen blant noen er at Raja sverter sin egen bakgrunn for slik å bli mer spiselig for majoritetsnordmenn og de norske politiske maktelitene.

– Jeg skjønner ikke hvorfor folk hører på ham lenger i det hele tatt, sa en kompis av meg. – Tenk om det var en vestlig konvertitt til islam som sto på en talestol og fortalte hvordan alt i Vesten var galt – ville man da tenke at det han sa var den ultimate sannheten om Vesten? Selvfølgelig ikke, sa han.

Men jeg registerte også andre reaksjoner. Det var gjerne fra folk som selv er kritiske til en del i kulturen de kommer fra – mangel på likestilling, homofobi etc. – men som likevel satte kaffen i halsen da de leste det Raja skrev. Slik reagerte for eksempel den pakistanske jenta jeg siterte innledningsvis.

– Jeg mener, er alt galt med oss? Vi oppdras til hat? Alle, «muslimske gutter flest», liksom? For det første er det en absurd påstand, fordi det jo er utrolig mange forskjellige muslimer i Norge. For det andre blir det veldig vanskelig å få til forandringer hvis man har som utgangspunkt at alt er galt. Det er klart det finnes homofobi og jødethat blant muslimer. Men man får ikke bukt med det på denne måten, sa hun.

—–

Etter hvert kom det mange reaksjoner på trykk i aviser og på nett fra andre norske muslimer. Jeg gjengir dem her – legg gjerne inn flere linker i kommentarfeltet hvis det er noe som mangler.

– It-gründeren og den liberale og sekulære samfunnsdebattanten Shahzad Rana skrev i Aftenposten at kronikken handler om Rajas egne indre demoner, og at Raja  «tegner et bilde av det muslimske tankegodset som er et filmmanus verdig. Han gir den latinske frasen «cogito ergo es» en ny dimensjon. Rajas versjon blir nærmest «Jeg tenker, derfor er dere slik»».

– Noe av det samme skrev statsviteren Kamil Azhar i Minerva: «Abid Raja tømmer sitt skap og tar oppgjør med sine demoner. I dragsuget blir alle som kaller seg muslimer og særlig de av oss med pakistansk bakgrunn dratt med».

– 15-årige Rahman Chaudhry, sønnen til SV-politiker Aktar Chaudhry, skrev i et innlegg i Aftenposten: «Jeg er oppvokst på Furuset i Groruddalen. Jeg har hatt venner fra Pakistan, Kurdistan, Irak, Afghanistan, osv. Og aldri, ikke en eneste gang, har jeg opplevd at hverken jeg eller mine venner har hatt negative holdninger til vesten, eller til menneskegruppene Raja lister opp».

– Skribenten Assad Nasir skrev dette i VG: «Innholdet i kronikken er viktig, og i aller høyeste grad noe vi bør sette søkelys på. Men fremstillingen blir altfor ensidig, altfor polemisk. I tillegg gis det inntrykk av at Raja er den eneste som tør å snakke om dette. Det er han ikke. Flere har tatt opp dette tidligere, meg selv inkludert, senest i Dagbladet i juni i år».

– Og intervjuer i aviser: Aftenposten intervjuet tre muslimske studenter som ikke kjente seg stort igjen i det Raja skrev, mens den halvt pakistanske filmregissøren Ulrik Imtiaz Rolfsen gir Raja full støtte.

Ting jeg har glemt?

——

Og hva tenker jeg selv om det Raja skriver om de muslimske miljøene? Jeg har etter hvert fått en relativt bred bekjentskapskrets blant muslimer av ulik støpning – mange av dem fra religiøse miljøer som er knyttet til moskéer eller religiøse organisasjoner, og som gjerne er dominert av folk med bakgrunn fra Pakistan og Midtøsten. Men jeg har også blitt kjent med mange mer sekulære muslimer som jeg har møtt i ulike sammenhenger, med bakgrunn fra både Pakistan, Midtøsten og mer sekulære muslimske områder som Kosovo, Bosnia og Albania. Likevel er selvfølgelig min bekjentskapskrets begrenset. Jeg har heller ikke vokst opp i en muslimsk familie eller muslimsk miljø, jeg ser det bare utenfra. Og som samfunnsforsker er jeg fullt på det rene med at mine personlige inntrykk er såkalt anekdotiske: Skal man uttale seg om større sammenhenger bør man basere seg på omfattende statistiske undersøkelser.

Men med disse forbeholdene, hvordan har jeg opplevd i de muslimske miljøene det Raja skriver om? Jeg tar det i tur og orden.

Har jeg opplevd antisemittisme? Ja.

Har jeg opplevd homofobi? Ja.

Har jeg opplevd fiendtlighet mot ikke-muslimer? Ja.

Har jeg opplevd kvinnediskriminerende holdninger? Ja, det også.

Alt dette er reelle fenomener, og jeg har skrevet om det ved flere anledninger. Kanskje kunne jeg skrevet om det flere ganger, kanskje kunne jeg vært skarpere i min kritikk – men det er der.

Men – det er ikke hele virkeligheten. Langt derifra.

Har jeg opplevd forsvar for universelle menneskerettigheter og demokrati? Ja.

Har jeg opplevd oppfordringer til å vise kjærlighet mot alle, muslim som ikke-muslim? Ja.

Har jeg opplevd muslimer som kjemper for kvinners rettigheter med koranen i hånda? Ja.

Noen synes kanskje det er banalt å påpeke dette, men det er det ikke. Gang på gang får vi lese i norsk offentlighet grandiose påstander om hvordan muslimer «er», eller om hvordan islam «er». Abid Rajas kronikk er bare den siste i rekken, som forsøker å si noe om en antatt felles muslimsk mentalitet: Der muslimer klumpes sammen i en stor gruppe som tenker og mener omtrent det samme.

——

Samtidig går det an å påpeke at noen holdninger er mer utbredt enn andre, og noen er mindre utbredt. Generelt er min oppfatning denne, etter mye omgang med mange forskjellige muslimer, og lesning av mye av forskningen som er gjort på muslimske innvandrergrupper i Europa:

– de fleste muslimer i Norge synes demokrati og menneskerettigheter er tipp topp, og veldig mange synes Norge er det beste samfunnet i verden.

– de fleste muslimer i Norge er positive til ikke-muslimer, både folk fra andre religioner og ateister.

– de fleste muslimer i Norge vil egentlig bare leve livene sine i fred og leve gode hverdagsliv.

SAMTIDIG:

– en del muslimer kan tenke seg strengere begrensninger i ytringsfrihet når det gjelder satire mot religion – men det er likevel ikke så viktig for dem at de stresser mye med å kjempe mot det.

– en del muslimer har antijødiske holdninger – mye på grunn av Israel/Palestina-konflikten.

– en del muslimer misliker homofile.

– en del muslimer har kvinnediskriminerende holdninger og mener at kvinnen bør underordne seg mannen.

Disse holdningene varierer langs mange akser. Det er er mer utbredt i noen etniske grupper enn i andre, det varierer med utdanning og sosiøkonomisk posisjon, og det forandrer seg mellom generasjoner. Det er også viktig å påpeke at slike ting på ingen måte er unike for muslimer. Også i ikke-muslimske grupper finnes mangfold av holdninger: Toleranse og diskriminering, fiendtlighet og respekt.

—–

Og så til det siste punktet: Hvordan bør man møte diskrimerende holdninger i offentlig debatt? Jeg har lenge ment at det finnes bra og dårlige måter å kritisere på. Særlig når konteksten er majoritet-minoritet – at folk i majoriteten kritiserer folk i minoriteten – kan kritikk faktisk få motsatt effekt. Min holdning er nok denne: Måten Abid Raja kritiserer på i denne kronikken fører ikke til at ting forandrer seg i positiv retning.

For å gjenta det min pakistanske samtalepartner sa: Det er vanskelig å få til forandringer hvis man har som utgangspunkt at alt er galt. Hvis alt er galt blir nemlig løsningen at alt må forandres, og det er nok relativt vanskelig å få til.

Dersom noe skal forandre seg må kritikk være konkret. Har man vært i et forhold/ekteskap/samboerskap (stryk det som ikke passer) vil man ha erfart at det er sånn det funker. «Du er dust» er sjelden en uttalelse som fører til at noe forandrer seg i positiv retning. Men å si ting som «når du gjør det der så blir jeg lei meg» kan føre til konstruktive endringer (sorry, nå høres jeg ut som en cheesy pop-psykolog her). Selvfølgelig fungerer ikke relasjonene og kommunikasjonen i et samfunn helt likt hvordan det ofte i forhold. Men også i et samfunn med forskjellige grupper må kritikk være konkret for at den skal få noen effekt. Man bør:

a) kritisere på et konkret, avgrenset område, ikke ta alt på en gang.

b) være tydelig på hvem man kritiserer (for eksempel en institusjon eller en organisasjon, ikke «muslimer generelt» eller «nordmenn generelt»).

c) ha et alternativ – presentere enkle forslag til hvordan ting kunne vært annerledes.

Et skoleeksempel på slik kritikk er egentlig aksjonen som aktivisten Sara Azmeh Rasmussen hadde overfor Islamsk Råd. Bare for å gjøre det klart så gjør Rasmussen mye forskjellig, og mye av det synes jeg helt ærlig bare er tull, mens jeg har stor sans for andre ting. Det Rasmussen gjorde var å sitte ned i en uke utenfor kontoret til Islamsk Råd, med et konkret krav: Ta utvetydig avstand fra dødsstraff for homofili på universelt krav. Som jeg skriver om i bloggposten jeg lenker til er dødsstraff for homofili et innviklet teologisk tema for en del muslimer. Det var derfor lite trolig at Rasmussens aksjon ville føre til noen revolusjon. Likevel har en slik aksjon betydning fordi den setter saken på dagsorden. Det er fordi den er konkret: Den handler om én sak (dødsstraff for homofili), den har én konkret adressat (Islamsk råd), og den har et konkret alternativ (avstandstagen fra dødsstraff på universelt grunnlag).

Og det jeg skriver her kan like gjerne gjelde kritikk mot majoritetssamfunnet, den norske politiske eliten e.l.: Skal man kritisere må man være konkret og tydelig, både på hvem man kritserer og hvilket alternativ man foreslår.

——-

Denne bloggposten har kanskje blitt noe springende. For å gå tilbake til utgangspunktet: Min holdning er vel omtrent den samme som holdningen til den pakistanske jenta jeg snakket med. Homofobi finnes, antisemittisme finnes, rasisme finnes. Både hos muslimer og hos ikke-muslimer. Det bør kritiseres. Men dersom utgangspunktet er at alt er galt, og at «muslimer flest» er sånn eller sånn, slik man lett kan tolke Abid Rajas kronikk, så er det ingenting som blir bedre.

Terror-skjegget

august 9, 2012

– Altså, Olav, jeg tror du burde sjekke ut han fyren der litt.

Jeg snakket nylig med en bekjent av meg. Hun hadde fått med seg at jeg intervjuet og skrev om ulike typer muslimer (selv var hun ikke muslim), og mente at hun hadde et tips til meg.

Eksempel på en skummel skjeggmann. Forøvrig har vedkommende ingenting med denne saken å gjøre.

– Det er en fyr i en databutikk jeg besøker i blant. Han har sykt langt skjegg, og går i sånn der lang kjole du som du veit. Og jeg har sett ham noen ganger prate med folk som ikke ser ut til å ha rent mel i posen… Jeg tror kanskje han er inne på de jihad og terror-greiene, sa hun.

Jeg ble nysgjerrig. Jeg besøkte data-butikken. Da jeg kom inn døra ble jeg paff: Mannen bak disken kjente jeg godt. Ja, han hadde langt skjegg. Ja, han gikk i «kjole», som hun uttrykte det. Men utover det… visste jeg hva han sto for. Dette var en fyr som tilhørte den såkalte tabligh-bevegelsen, som legger vekt på pietitisk livsførsel og langt skjegg og slike ting for menn, men ellers er ikke-politiske og langt i fra driver med jihad. Jeg visste videre at min venn med det lange skjegg var veldig mot terror mot sivile – faktisk hadde han tidligere brukt mye tid på facebook på å diskutere med noen unge muslimer som ikke ville ta avstand fra terrorangrep i islams navn. Jeg visste også at han, i likhet med mange fra tabligh-bevegelsen, ofte oppsøkte muslimer på skråplanet (som drev med stoff eller kriminalitet osv) og oppfordret dem til å vende om og begynne å praktisere islam. Kanskje var det noen slike min bekjente tenkte på da hun sa at han pratet med folk «som ikke hadde rent mel i posen».

Alt dette kunne selvfølgelig ikke min bekjente vite, hun som hadde tipset meg om at jeg burde ta en prat med ham. Likevel måtte jeg tenke: Var det lange skjegget og den lange «kjolen» tilstrekkelig til at han ble mistenkt for å sympatisere med terror?

—–

Slik jeg noen ganger har skrevet om tidligere har det vært en tendens i Norge til å blande sammen pietisme – altså å være generelt konservativ på det private området, gå i konservative klær, kanskje ha et konservativt syn på kjønn, kvinner, barneoppdragelse og familie – og det å være radikal eller ekstremist eller støtte politisk vold. For å understreke det nok en gang: De aller fleste konservative, pietistiske eller til og med reaksjonære muslimer er mot politisk vold, er mot ekstremisme, er mot terror. En av de mest omfattende globale undersøkelsene om hva muslimer globalt tenker og mener viste til og med at det å være sterkt religiøs minket sjansen for å støtte terror.

Det er på tide at man tar inn over seg dette: At muslimer går med langt skjegg betyr ikke at sjansen er større for at de da støtter Bin Laden (selv om Bin Laden riktignok også hadde langt skjegg). Ikke bare trenger det ikke være noen sammenheng her: Den sterke religiøsiteten som «muslimskjegget» signaliserer kan føre til at de blir mer mot terror enn det de ellers ville vært, ut fra det tradisjonelle forbudet i islam mot drap på ikke-stridende under krig.

—–

Samtidig, jeg skal ikke moralisere for mye over at mange av oss kan reagere fordomsfullt. Det er ikke unaturlig. Jeg gjorde det selv senest i går. Plutselig, der jeg satt på en benk midt i Oslo sentrum, merket jeg at noen hadde stjålet iPhonen min. Jeg så meg rundt. Jeg merket at jeg da intuitivt så nærmere på de guttene i nærheten som så ut til å ha minoritetsbakgrunn enn på de etnisk norske. Ja, jeg gjorde det. Statistisk sett går det an å argumentere for at det ikke var så dumt: I Oslo er unge gutter/menn med innvandrerbakgrunn såvidt jeg vet overrepresentert når det gjelder den type kriminalitet, noe som ikke er så underlig – unge med innvandrerbakgrunn er også overrepresentert når det gjelder vanskelige sosiale og økonomiske kår, og slike ting henger sammen. Samtidig visste jeg at jeg nå gjorde noe som kalles «statistisk diskriminering«. Og de aller fleste minoritetsgutter driver jo ikke med lommetyveri. Jeg likte ikke at jeg nå kikket mistenkelig på gutter som etter all sannsynlighet ikke hadde noe med saken å gjøre.

En misbaha eller tasbih, en muslimsk bønnekrans.

Men jeg merket også noe annet: Ut fra mitt kjennskap til muslimske miljøer visste jeg at gutter/menn som tok islam på alvor og forsøkte å praktisere ville være langt mindre tilbøyelige til å stjele enn andre. Og nå var det jo til og med fastemåneden ramadan. Derfor, hvis jeg så en muslim med langt skjegg eller som gikk og fiklet med en muslimsk bønnekrans, så kikket jeg intuitivt videre. Min statistiske diskriminering var nok noe mer sofistikert enn den ville vært hos andre: Hos meg var tegn på at man tok islam på alvor noe som tydet på lavere tilbøyelighet til å utøve kriminalitet.

(og hvis noen lurer: nei, iPhonen kom ikke tilbake)

—–

Det betyr ikke at ikke jeg har fordommer. Det har jeg. Det har både muslimer og ikke-muslimer, innvandrere og innfødte. Men utfordringen er kanskje å forsøke å korrigere oppfatningene sine når man oppdager nye sider av virkeligheten? Det er ikke lett. Men det går an.

(og håper ellers alle har hatt en god sommer!)

– Det er vår skyld

mars 21, 2012

…sa en ung arabisk mann jeg snakket med for et par uker siden.

Vi snakket om terror og bildet av muslimer i Vesten. Jeg hadde sagt noe om at jeg mente mange i Norge hadde et feilaktig bilde av muslimer. Han var enig. Men han følte at han – som muslim – også hadde en del av ansvaret for det.

– Det er vår skyld, Olav. Det er vi muslimer som ikke har ropt det ut høyt nok, sånn at alle kan høre det: At drap på sivile er mot islam. At terror er en stor, stor forbrytelse. Det er vi som ikke har skreket ut at Bin Laden er en morder og at det han har gjort har vært en hån mot alt islam står for.

Han virket oppriktig frustrert og lei seg da han sa det.

***

Jeg tenkte på denne samtalen i dag, da det kom fram at det sannsynligvis er en ung fransk-algerier med tilknytning til al-Qaida som står bak de grusomme drapene på tre franske soldater (et par av dem var faktisk muslimer) og en del jødisk-franske barn på en jødisk skole i Tolouse. Jeg vet at det er som om det søkker i mange mennesker med muslimsk bakgrunn når slike ting skjer, ettersom de vet av erfaring  at slike ting ofte blir assosiert med det kollektive bildet av «muslimene». ‘Nå igjen’, tenker mange. ‘Hvorfor kan vi ikke bare få leve livene våre i fred uten at det skal bli så mye bråk og konflikter’?

Jeg skrev om slike følelser etter 22. juli, men da fra et personlig perspektiv: For da var det jeg, som kristen, som plutselig kunne få troen min assosiert med terror. Jeg skrev: «Jeg fikk behov for å rope høyt ut at dette ikke var den form for kristendom jeg trodde på. For tenk om folk der ute heretter ville forbinde kristendom med massemord?»

Denne opplevelsen er det mange muslimer i Vesten som går med. De opplever at deres religion, som de føler handler om fred og respekt for mennesker, stadig blir forbundet med vold og terror – enten fra storsamfunnets side eller hos de voldelige ekstermistene selv.

***

Og derfor ble jeg minnet om samtalen min med denne unge arabiske mannen. Han tok det som et personlig nederlag at folk forbandt islam med terror. Han følte at det var hans ansvar. At han ikke hadde gjort nok for å presentere den sanne islam for folk, den islam han trodde på, som sa at drap på barn og drap på sivile var en stor forbrytelse. Han lurte også på om han hadde gjort nok for å bemøte de av hans trosfeller som støttet drap på sivile.

– Men jeg gir meg ikke. Jeg skal fortsette å rope det ut, at slike ting aldri kan forsvares, sa han.

***

(denne bloggen handler primært om muslimer av ulike sjatteringer. sender likevel ut en hilsen til alle jøder som evt. skulle lese denne bloggen: håper ikke denne hendelsen tar fra dere opplevelsen av å kunne leve trygt! shalom aleichem)

– Det der er ikke islam

januar 10, 2011

..sa en norsk-pakistansk jente til meg.

Det er en stund siden nå: Jeg hadde spurt hva hun mente om dødsstraff for frafall fra islam.

– Nei, det er helt mot islam. «Det skal ikke være tvang i religionen», står det helt tydelig i koranen. Å ta livet av noen på grunn av religion er helt mot islam, sa hun, bombastisk og tydelig.

———

 

Her er Salman Taseers drapsmann, umiddelbart etter drapet.

Jeg kom til å tenke på denne samtalen i dag, da jeg leste en kommentar av redaktør i Minerva, Nils August Andresen. Andresen tar utgangspunkt i drapet på guvernøren Salman Taseer (som ble drept av livvakten sin fordi han ønsket å endre Pakistans blasfemilover). En ting er at Taseer ble drept – politiske drap skjer fra tid til annen, både i muslimske og vestlige land. Det som gjør dette ekstra opprørende er at drapet har fått en del støtte – for eksempel har en mainstream-islamsk organisasjon i Pakistan gått langt i å vise forståelse for drapet.

Dette har fått Andresen til å ta hardere i enn han vanligvis gjør: «I altfor liten grad utfordrer norske muslimer det teologiske grunnlaget for ekstremismen. Det er nemlig ikke slik at de pakistanske tolkningene er merkelige og avvikende tolkninger av tradisjonell islam. Disse dødsstraffene har vært flertallssynet innen islam gjennom det meste av islams historie.»

Det Andresen etterlyser er dette: Teologisk avvisning av blasfemilover og dødsstraff for frafall.

———

Da jeg leste dette ble jeg minnet om samtalen med den norsk-pakistanske jenta. Det var åpenbart at for henne var dødsstraff for frafall fullstendig absurd – hun anså det som umoralsk, og i strid med alt hva islam var for henne. Derfor sa hun det skråsikkert og tydelig: Dødsstraff var mot islam.

Lignende utsagn har jeg støtt på flere ganger. Når en muslim skal ta avstand fra noe andre muslimer driver med, sies det gjerne med disse ordene: Det de gjør er ikke islam. Det har ikke noe med islam å gjøre.

Men så kommer problemet: Når man sier det på denne måten – at terror, konemishandling eller dødsstraff er mot islam – blir man sårbar for motargumenter. For da kan anti-islamske debattanter hente fram hadither eller koranvers eller fatwaer fra den store islamske tradisjonenen, som ser ut til å si noe annet – og så kan de rope, triumferende: «Hva var det vi sa! Se her, det er DETTE som er ekte islam!»

Og så svarer kanskje muslimen: «Nei. Det er ikke islam». Før den anti-islamske debattanten igjen svarer: «Jo, det er det.» Og så har vi det gående.

———

Jeg tror: At norske muslimer vil tjene på å svare på en annen måte. I stedet for å avfeie kritikk med «det er ikke islam», kan man si: «Noen tolker islam på den måten. Jeg er dypt uenig, og tolker det annerledes».

Å svare på denne måten krever mer enn å si «det er mot islam». Det krever at man begrunner hvorfor man mener det, og det krever at man er villig til å kritisere tolkninger som andre muslimer gjør.

Som Andresen er inne på i teksten sin finnes det mange «veier» man kan gå hvis man vil begrunne motstand mot dødsstraff i den islamske tradisjonen: Den vanligste og enkleste er å hevde at dødsstraffen opprinnelig handlet om forræderi mot staten, ikke om frafall fra religion – noe som blir understreket på denne bloggen som handler om temaet (mer teologisk stoff finnes her og her).

Eller man kan søke støtte i det som kalles maqasid al-shariah – de grunnleggende målsetningene bak shariah, den islamske loven. Dette er et hevdvunnet teologisk prinsipp som i nyere tid har kommet til heder og verdighet igjen, og som går tilbake til den klassiske islamske teologen og filosofen al-Ghazali. Dette prinsippet sier at poenget med shariah er at den skal virkeliggjøre visse grunnleggende mål – å bevare liv og helse, med mer. Dersom en lov ikke bidrar til å ivareta disse prinsippene – noe man kan hevde at dødsstraff for frafall ikke gjør – kan loven forandres.

(for de som ønsker å sette seg grundig inn i de teologiske debattene om dette i dagens islam anbefaler jeg denne boka: New Directions in Islamic Thought. dessverre er den ganske dyr)

——–

Jeg husker ikke nøyaktig hvordan samtalen jeg hadde med den norsk-pakistanske jenta forløp videre. Men jeg tror jeg sa noe slikt som dette:

– Men jeg har hørt at en del muslimske lærde har ment at frafall skal straffes med døden?

Og jeg mener at hun svarte noe slikt:

– Ja – det kan være. Men i så fall tar de feil.

———-

 

PS:

Et lite hjertesukk herfra til slutt: Hvis man ønsker at slike debatter ikke skal forekomme blant muslimer, hva er det beste man kan gjøre da? Jo, omtrent det samme som mange gjør i dag: Å henge seg opp i ting som hijab, halal-mat, med mer, mistenkeliggjøre muslimer for ikke å være lojale mot det norske samfunnet, eller å hevde at moderate muslimer bare lyver. For det  som skjer da er at muslimer slutter rekkene og nekter å kritisere hverandre, fordi de føler at de må stå sammen mot det kritiske storsamfunnet.

Og dermed blir det enda vanskeligere for personer som denne jenta å kritisere undertrykkende tradisjoner.

Rana: «Angrepet i Sverige har gått dypt innpå meg»

desember 12, 2010

I kveld hadde jeg en lengre prat med legen og samfunnsdebattanten Usman Rana. Han var svært oppbrakt over det som skjedde i Stockholm i går: En svensk-irakisk mann i 20-årene forsøkte etter all sannsynlighet å sprenge seg selv i lufta sammen med sivile svensker i Stockholm, i protest mot Sveriges deltagelse i Afghanistan-krigen og karikaturene til tegneren Lars Vilks.

Usman Rana (foto: Kjetil Ree)

– Vi kan bare prise oss lykkelige over at han ikke klarte det. Hvis han hadde fått gjennomført angrepet og mange mennesker hadde dødd… Det hadde vært en katastrofe, sa Rana bekymret.

——-

I likhet med imamen i Stockholms største moské var Rana tydelig på at dette angrepet var mot islam.

– Ja, selvfølgelig. Å ta livet av sivile på den måten… Det er helt umulig å forsvare det ut fra islam. Det er fullstendig galt, og mot alt islam står for.

Rana virket oppgitt.

– Og hvordan kan denne fyren tro at dette er til hjelp for muslimer? Nå er han død. Mens vi som ønsker å leve videre i dette samfunnet må takle den økte skepsisen mot muslimer som dette sannsynligvis vil føre til.

——-

Rana tok en pause.

– Dette viser bare hvor viktig det er, det jeg har vært opptatt av en stund: Vi må bli trygge på vår norsk-muslimske identitet. Eller svensk-muslimsk for dem som bor i Sverige. Vi hører til her. Å være muslim her innebærer å være lojal mot dette samfunnet. Jeg er muslim og norsk. Jeg kan ikke velge bort noen av delene.

Og han la til:

– Det skal ikke denne fyren få lov til å ødelegge.

 

—————-

Oppdatering: Leder i Islam Net Fahad Qureshi fordømmer også angrepet i et intervju med Dagbladet, Islamsk Råd Norge fordømmer angrepet i en pressemelding, og det liberale nettverket LIM sier «ikke i mitt navn«.

Her er ellers noen linker til ting jeg har skrevet før som kan være av interesse i forbindelse med denne saken. Se denne teksten om det teologiske grunnlaget mange muslimer har for å avvise terror. Og denne teksten, om holdninger til vestlig krigføring i Afghanistan. Og denne teksten, om følelsen noen muslimer har av at det foregår en global «krig mot islam» og som de mener Norge (og kanskje Sverige) er en del av.

——–

OPPDATERING2: ØØYY!!

Nå er jeg igjen nødt til å renske kraftig i kommentarfeltet her. Les dette før dere gidder å kommentere: Jeg godtar ikke personangrep («du er dum»). Jeg godtar ikke skittent språk («Muhammed var en gris»). Jeg godtar ikke forslag om at Norge skal gjennomføre etnisk rensing («de må dra!»). Ok? Alle kommentarer som inneholder noe slikt blir resolutt slettet. Ellers er alle meninger tillatt, så lenge de blir fremført på en sivilisert måte.

———

Oppdatering 3:

Debatten under dette innlegget har jo tatt helt av. For å gjøre det noe enklere å følge debatten (for de som ønsker det) gjør jeg et eksperiment: Jeg snur rekkefølgen på innleggene, sånn at de nyeste kommer øverst opp. Kanskje blir det lettere å følge med da. Gi gjerne tilbakemelding på hva dere synes!

– Vi hadde aldri klart å innføre kalifatet

november 3, 2010

I dag: En kommentar om noe jeg har skrevet om før, den interne uenigheten blant norske muslimer.

De siste dagene kom den igjen til uttrykk, etter at et dialogmøte som Ung Muslim ønsket å arrangere, mellom blant annet Islam Net og Abid Raja, ble avlyst. For å rekapitulere kort: Abid Raja har i sin nye bok Dialog gått enda kraftigere ut mot Islam Net enn han har gjort før, og sier mer eller mindre rett ut at de er ekstremister som det norske samfunnet må passe seg for.

Det har naturlig nok provosert folk i miljøet rundt Islam Net, som har svart med kraftige verbale angrep mot Raja. Dette ønsket Ung Muslim å gjøre noe med, som inviterte Islam Net, Raja med flere til et dialogmøte i Rabita-moskeen, der en del muslimer nok føler seg på tryggere grunn enn på Litteraturhuset.

Men møtet ble ikke noe av. Uenigheten dreide seg formelt om filming: Skulle arrangementet filmes, og hvem skulle eventuelt ha råderett over filmen?

Men mer grunnleggende dreide det seg nok om at det ikke var tilstrekkelig tillit mellom partene.

———

I etterkant har jeg sett flere muslimer spøke med dette: «Altså, nå må jo folk skjønne at vi ikke kommer til å ta over og innføre kalifatet, når vi ikke en gang klarer å få til et skarve dialogmøte»?

Dette ble sagt på spøk. Men det skjuler en god del sannhet. Muslimer i Norge er svært langt fra å være en samlet, enhetlig blokk, som kommer hit og har like ønsker for hva som skal skje med det norske samfunnet.

I vår – etterkant av demonstrasjonene etter Dagbladets forside-karikatur – var det snakk om å skape et «islamsk ungdomsråd», der de ulike islamske ungdomsorganisasjonene skulle møtes. Det strandet også, på grunn av ulike interne uenigheter.

Og hvis vi ser på de muslimene som har engasjert seg i politikken, så har de endt opp i vidt forskjellige partier: SV (blant annet Aktar Chaudhry), Arbeiderpartiet (blant annet Hadia Tajik), Venstre (blant annet Abid Raja), Høyre (blant annet Afsan Rafiq) og til og med FrP.

——–

Noen muslimer er lettere fortvilet over denne tilstanden, og drømmer om å se muslimene i Norge samlet – at den muslimske ummah skal stå sammen og støtte hverandre (slik også mange kristne jobber for kristen enhet). Men ut fra dagens tilstand virker det som det er svært lenge til muslimene i Norge samler til en felles front. Det man har klart å samle seg om har vært noen få grunnleggende ting, som for eksempel halal-mat.

——–

Spørsmål til dere som frykter islamsk innflytelse i Norge: Dersom muslimer er splittet og delt, utgjør de likevel en trussel?

Spørsmål til muslimske lesere: Hvorfor er det viktig at muslimer samler seg? Kan det ikke også være positivt at muslimer er forskjellige og mener forskjellige ting?

——–

Oppdatering: Fikk et kritisk innspill på facebook om problemstillingen jeg reiser på slutten her, så en liten klargjøring: Jeg mener ikke at det enten er slik at vi står overfor en umiddelbar fare for islamistisk maktovertagelse, eller at islam/muslimsk innvandring ikke bringer med seg noen utfordringer i det hele tatt. Det finnes selvfølgelig gråsoner der i mellom.

Voldens religion?

oktober 6, 2010

OBS: Dette innlegget er redigert i forhold til det jeg opprinnelig skrev. Les om det her.

——

For noen dager siden kom jeg over en forskningsartikkel som prøver seg på et svært omfattende prosjekt: Nemlig å finne ut hvorvidt det stemmer at islam er en mer voldelig religion enn andre, slik man i blant kan lese i debatter om islam.

Forskeren tar utgangspunkt i Samuel Huntingtons tese om at verden kan deles inn i ulike «sivilisasjoner«, blant annet den kristne, anti-teistiske (altså ateistiske, den kommunistiske), den islamske, den indiske, med mer. Så finner han de tallene forskere i dag opererer med for hvilke dødsfall som følge av krig eller konflikt de ulike sivilisasjonene har vært ansvarlige for, fra antikken og fram til i dag.

I utgangspunktet var jeg skeptisk da jeg leste om dette, fordi det jo åpenbart er svært vanskelig å si noe sikkert om dødsfall i ulike konflikter helt tilbake til antikken (noe forskeren selvfølgelig er klar over), og fordi artikkelen er gitt ut av en islamsk institusjon i Jordan.

Men da jeg leste ble jeg positivt overrasket. For det første er forfatteren, Naveed S. Sheikh, en seriøs forsker som tidligere har gitt ut to tunge bøker om den muslimske verden i dag. For det andre er artikkelen godt skrevet, og den opererer ikke skråsikkert med tall. For det tredje er det ingen tendenser her til å unnskylde kriger eller koloniseringer av muslimer. De tidlige islamske krigene – blant annet slaget ved Yarmuk – står oppført som ting den islamske siviliasjonen må ta på sin kappe, ikke som en krig muslimene den gangen var nødt til å ta i selvforsvar. Og den arabiske/islamske slavehandelen står oppført.

———-

Og resultatene forfatteren kommer fram til er forbløffende. Ikke bare har den islamske sivilisasjonen vært mer fredelig enn den kristne sivilisasjonen, den er faktisk en av de mest fredelige sivilisasjonene over hodet. Et ca. anslag er at den islamske siviliasjonen har vært ansvarlig for 32 mill. voldelige dødsfall. Mens den kristne sivilisasjonen har vært ansvarlig for ca. 178 mill. voldelige dødsfall. Selv om man trekker fra 2. verdenskrig, som sto for ca.60 mill. voldelige dødsfall, kommer likevel den islamske verden ut som langt mer fredelig enn den kristne sivilisasjonen.

———-

Man skal selvfølgelig være forsiktig med hvilke konklusjoner man trekker av dette. Dette er svært grove og enkle tall, noe forskeren selv er klar over. Det står ingenting her om årsaker til dødsfall, om forskjeller innad i sivilisasjonene, og så videre. En rimelig faktor å ta med er for eksempel at den kristne og den kommunistiske sivilisasjonen kommer såpass høyt opp på lista fordi kristne og kommunistiske land i mange år hadde et stort teknologisk forsprang, og derfor hadde mulighet til å drepe mange flere mennesker.

Likevel sier disse tallene oss noe: De bør gjøre oss mer tilbakeholdne med å påstå at den islamske verden per def er mer voldelig enn andre sivilisasjoner eller kulturer.

———

Oppdatering: Jeg må visst klargjøre hva jeg mener dette sier oss, siden noen har misforstått denne bloggposten. Jeg prøver IKKE å si at det finnes «sivlisasjoner» med visse egenskaper eller trekk. Det mener jeg ikke. Tvert i mot. Jeg prøver heller ikke å vurdere den ene «sivilisasjonen» opp mot den andre.

Men: I dagens islamdebatt – spesielt på nettet- blir det ofte sagt at muslimsk terror skyldes en antatt inneboende voldelighet i islam. Og dette blir ofte kontrastert med kristendommen, som blir fremstilt som fredelig og humanistisk. Det disse tallene viser oss er at det neppe er islams «iboende voldelighet» som er årsaken til muslimsk terror i dag. I så fall ville den islamske «sivilisasjonen» logisk sett vært mer voldelig enn andre opp gjennom historien. Og det er den altså ikke.

Sprikende terrorforklaringer

september 28, 2010

Regner med at de fleste har fått dette med seg andre steder, men jeg oppretter en tråd ang. dette her også.

To av de siktede i terrorsaken som begynte i sommer har nå innrømmet at de faktisk gikk med planer om terror. Mikael Davud har sagt at han ønsket å ramme kinesiske interesser i Norge, men at de andre to ikke visste om det. (uigurene – folkeslaget han tilhører – er sterkt undertrykket av Kina)

Shawan Sadek Saeed Bujak skal på sin side ha sagt at de planla et angrep mot Jyllandsposten. Mens den siste – David Jakobsen – fortsatt hevder å være uskyldig. Det kan gi mening, ettersom Jakobsen og Bujak ikke kjente hverandre, men hver for seg kjente Davud.

——-

Selv er jeg spent på hvordan det utvikler seg videre, og har egentlig ingen ting å legge til – kan omtrent like lite som de fleste andre om detaljene i denne saken.