Archive for the ‘Familie’ Category

– Det var trygt å gifte seg med fetteren min

februar 21, 2011

Da jeg leste avisene til morgenkaffen i dag så jeg to ting som handlet om søskenbarnekteskap – et tema som blir heftig debattert for tida. FrP ønsker nå å etablere et DNA-register for alle asylsøkere og familie-innvandrere som kommer til Norge, for å hindre søskenbarnekteskap og terrorisme (det er litt uklart for meg på hvilken måte innvandreres DNA kan si noe om tilbøyeligheten til å utføre terror).

Og i Aftenposten står Abid Raja fram med støtte til forslaget fra Arbeiderpartiets integreringsutvalg om å forby søskenbarnekteskap.

Derfor tenkte jeg at jeg kunne skrive noe om dette temaet.

———

 

Bilde fra et pakistansk bryllup i USA. Paret på bildet er ikke søskenbarn.

Et muslimsk ektepar jeg kjenner er nemlig søskenbarn. Første gang jeg hørte det reagerte jeg emosjonelt negativt: «Hæ? Søskenbarn??» – husker jeg at jeg tenkte.

I hodet mitt så jeg for meg dette: Deformerte barn. Tvang. Foreldre som arrangerer ekteskapet, og unge som viljeløst følger etter.

Men etter hvert som jeg ble kjent med dem forstod jeg at dette bildet ikke stemte. Barna var helt friske og velfungerende, for det første. Dessuten viste det seg at de hadde valgt dette selv – helt fritt, uten innblanding fra foreldre.

Det var mannen som først hadde tatt kontakt.

– Jeg hadde brent meg på noen forhold som ikke hadde fungert. Derfor tenkte jeg at jeg ville ha en kone som jeg virkelig kjente. En jeg visste kom fra god familie, en jeg kunne stole på.

Så han sendte henne noen brev, der han fortalte mer om seg selv, og om sine intensjoner.

Kusinen hadde alltid hatt et godt inntrykk av sin fetter. Derfor var hun positiv, selv om hun syntes det var uvant.

– Jeg ville jo gifte meg etter hvert. Og fetteren min var et av de flotteste menneskene jeg visste om. Det var veldig trygt å satse på ham. Med andre menn var det umulig å vite hvordan det ville bli. Men med ham visste jeg mye om hvordan han var, i forhold til barn og familiemedlemmer og mennesker generelt.

———

Det endte med at de giftet seg. I dag har de flere barn, og såvidt jeg kan bedømme har de et godt ekteskap med mye kjærlighet og godhet.

Såvidt jeg forstod det var de bevisst at de hadde valgt en ekteskapsmåte som ikke var vanlig i Norge. For dem var ikke dette begrunnet i islam, men i kultur.

– Det er ingenting i islam som sier noe om dette. Det dreier seg om kultur. Dette har vært en del av kulturen i landet vi kom fra, og tryggheten i dette var noe vi syntes var verdifullt, sa mannen.

Men alle søskenbarnekteskap er ikke slik. Det er godt dokumentert at søskenbarnekteskap statistisk øker sjansen for dødfødsler og misdannelser. Jeg har ikke sett noen dokumentasjon som viser sammenheng mellom søskenbarnekteskap og tvangsekteskap, men såkalte anekdotiske bevis (altså enkeltstående fortellinger som ikke er basert på omfattende forskning) sier at det kan være en sammenheng.

Likevel ønsker jeg å fortelle om dette paret: Om tryggheten de føler, og kjærligheten de har til hverandre. Jeg tror nemlig at en god del av oss sitter med det bildet i hodet som jeg hadde før: At søskenbarn som gifter seg med hverandre per def havner i et dysfunksjonelt ekteskap. Det stemmer ikke.

———

Men når det gjelder forslaget fra Arbeiderpartiets integreringsutvalg, som nå blir støttet av Abid Raja, så er jeg likevel ikke bare negativ i utgangspunktet. Politikk dreier seg i stor grad om å forme samfunnet. Den norske staten har blant annet gjennom reguleringen av arbeidslivet – fødselspermisjon, pappaperm osv – aktivt grepet inn i familiemønsteret i Norge. Et forbud mot søskenbarnekteskap ville vært en aktiv inngripen i et kulturelt mønster som finnes i store deler av verden, og som vi ser i minoritetsmiljøer i Norge: At familie og slektskap kan veie tyngre enn individuell frigjøring. Politikere har regulert slike ting før, og kan gjøre det igjen.

Samtidig er problemet at et eventuelt forbud, og ikke minst debatten rundt dette, kan oppleves svært stigmatiserende for mennesker som allerede lever i søskenbarnekteskap. Jeg sendte en kort mail til mannen i dette ekteskapet, og spurte hva han tenkte om debatten som nå foregikk. Svaret var kort:

– Når jeg hører alt dette får jeg følelsen av at det er noe galt med meg, var alt han skrev.

———

Går det an å føre en debatt om dette uten stigmatisering? Kanskje. I så fall tror jeg det er vesentlig at man også anerkjenner verdiene mange har opplevd i denne type ekteskap: Familie. Trygghet. Tradisjon. Omsorg. For hvis man demoniserer denne type ekteskap skyver man en stor andel av minoritetsbefolkningen lenger fra seg.

Mitt utgangspunkt er at de fleste ting vi mennesker gjør kan ha både negative og positive sider. Fokuset på familien og fellesskapet, som står sterkt i en del minoritetsmiljøer, har masse flott ved seg. Men baksiden er at det kan føre til sterkt sosialt press, og i blant negative reaksjoner mot folk som ikke følger normene.

Den individuelle frigjøringen, som står sterkt som et kulturelt ideal i Vesten, har også mye flott ved seg. Men baksiden er ensomhet, skilsmisser og forlatthet.

Hvis vi kan ta med oss disse perspektivene i debatten om søskenbarnekteskap tror jeg debatten kan bli sivilisert og varm. Det finnes verdier i søskenbarnekteskap – trygghet og familie – noe som bør løftes fram. Men det finnes også kostnader. Og kanskje er kostnadene for store.

Advertisements

Den lille kineseren med det doble budskapet

mars 28, 2010

I går var jeg på en stor islamsk konferanse i Oslo, Peace Conference Scandinavia, organisert av studentforeningen Islam Net. Islam Net har på kort tid klart å bli en av de største muslimske organisasjonene for ungdom. De har også skapt noen kontroverser. Blant annet har Abid Raja – helt feilaktig, etter min mening – anklaget dem for å være ekstremister. I møte med en del av anklagene har Islam Net sagt: Kom heller på konferansen vår i mars! Så kan dere dømme selv.

——–

Ok, tenkte jeg, jeg dukker opp. Hvilket jeg gjorde. Konferansen går over tre dager, men siden jeg drar på påskeferie i dag får jeg ikke vært med i dag og i morgen. La meg først si dette: Det er misvisende å kalle Islam Net eller denne konferansen for ekstremister eller noe i den duren. Det var ingen oppfordringer til vold, snarere ble muslimene oppfordret til å vise alle mennesker respekt, uavhengig av om de er muslimer eller ikke. Og en av de inviterte talerne som har skapt kontroverser – Abdurraheem Green – var helt tydelig på at en muslim er forpliktet til å følge lovene i det landet han bor i.

Men her vil jeg skrive om det foredraget i går jeg var mest spent på, nemlig «Human Rights in Islam» av den opprinnelig buddhistiske kineseren Hussein Yee, som konverterte til islam og nå er en betydningsfull islamsk personlighet i Malaysia. Jeg kjente ikke til ham fra før, men hadde sett en video på youtube der han sier at muslimer aldri kan stole på jøder, og at de «jøder dreper palestinere hver dag fordi de er et ondt folkeslag», sånn ca. Hmm.

Men nå var ikke temaet jøder eller noe lignende, men menneskerettigheter. Jeg var spent på hva han ville si: Både om forholdet mellom kvinner og menn, og om forholdet til ikke-muslimer.

——–

Ikke-muslimer: Han understreket sterkt at muslimer alltid skal behandle ikke-muslimer med respekt.

– Hvem er vi til å dømme? Kanskje kommer de til islam senere! Enten de er våre naboer eller i familien vår: De som ikke er muslimer har krav all respekt og omsorg. Like mye som muslimer, sa han.

Det kom et spørsmål fra en ikke-muslimsk jente i salen, som sa hun hadde erfart at noen muslimske gutter ofte behandlet henne og andre ikke-muslimske jenter uten særlig respekt. Det sjokkerte Yee.

– Virkelig? Da er de ikke gode muslimer. Uff. Send dem bare til meg, så skal jeg ta en prat med dem! Islam sier at vi skal vise respekt for alle.

Jeg stilte også et spørsmål. Yee hadde nemlig understreket at en av rettighetene i islam er «the right to choose» – rett til å ta egne valg. Gjelder dette også muslimer, dersom de ønsker å bli kristne, buddhister eller jøder, spurte jeg om. Altså: Har en muslim rett til å konvertere bort fra islam. Det svarte han ikke på.

– Hvorfor skulle en muslim ønske å konvertere bort fra islam? Islam er den sanne religionen. Å være muslim er det beste for mennesker. Ingen som har forstått hva islam er kan ønske å gå bort fra islam, sa han.

Jeg tolket det som et «nei».

———

Han pratet også mye om kvinner og menn, og forholdet mellom kjønnene. Hvilke rettigheter har man? På noen områder var han glassklar.

– Tvangsekteskap er mot islam! Alle har rett til å velge. Så jenter, hvis foreldrene deres vil tvinge dere til å gifte dere med noen dere ikke vil ha – si nei! Det er deres rett! Ikke sitt der og vær stille. For den som tier samtykker. Bruk deres rett til å velge, og gift dere med en dere elsker!

Jentene – som satt på galleriet oppe, mens gutta satt nede i salen – jublet.

Han var også tydelig på at jenter har rett til å jobbe ute.

– Hvis man har mulighet til å bli lege, så har Allah gitt deg de evnene! De må du bruke. Ingen har rett til å holde deg hjemme da, sa han.

Samtidig som han understreket at det beste var hvis kvinnen var hjemme. Men det var ikke noen plikt.

——–

Men så kommer det problematiske. En jente fra salen fortalte om en venninne som var gift. Mannen hennes ønsket å ta seg en kone til. Hun visste at det ville knuse henne helt dersom det skjedde. Hun lurte på: Hva kan hun si? Hva kan hun si til mannen sin, med støtte i islam?

Jeg ventet at Yee ville åpne med å si at i Norge skal man først og fremst følge norske lover, og at flerkoneri derfor uansett ikke var tillatt. En mann er forpliktet til å behandle begge konene sine likt og rettferdig dersom han skal ha mer enn én, og det er ikke mulig i Norge siden bare den ene kona kan være juridisk legitim. Eller at han skulle si noe annet tilsvarende.

Men det gjorde ikke Yee.

I stedet sa han dette:

– Allah har gitt kvinner to områder der de opplever flere prøvelser enn menn. Det gjelder klesdrakten, der de må dekke seg til. Og det gjelder flerkoneriet.

Jeg begynte å ane uråd. Han fortsatte.

– Og tenk først og fremst på dette: Stol på Allah! Henvend deg til ham. Bare han kan forandre hjertet til denne mannen, sånn at han kanskje avstår fra å ta seg en kone til, sa han.

Da jeg hørte dette fikk jeg en dårlig smak i munnen. Hvordan er det å høre noe slik for en jente som er helt fortvilet, fordi mannen hun elsker vil ta seg en ny dame? Skal hun bare godta det, og «sette sin lit til Gud»? Nei, jeg synes ikke det. For det første er det tvilsomt om dette egentlig er islamsk tillatt i Norge, ettersom det ikke vil være mulig å oppfylle betingelsene for at flerkoneri skal være tillatt i det norske samfunnet. For det andre så er dette egentlig det åpenbare svaret: «Det du skal si til mannen din er dette: NEI. Og hvis han insisterer så ber du ham bare dra til hel…te, og sier at du ikke blir med videre i så fall».

——–

Etter dette stilte jeg et spørsmål til. Har en mann rett til å slå sin kone under visse omstendigheter? Her er de lærde i islam uenige. I dag er det mange som sier klart og tydelig nei, blant annet muftien Essam Tallima som jeg tidligere har intervjuet her på bloggen, som har vært sekretær for selveste Qaradawi.

Andre sier at slag og vold ikke er tillatt, men at man «symbolsk» kan slå med en såkalt mishwaq, altså en pinne på størrelse med en tannbørste ca. Men det er ikke lov å skade eller at det skal gjøre vondt. Det har jeg også skrevet om før.

Men Yee sa ikke noe av dette. Først spøkte og lo han mye, og skapte god stemning i salen. Men han endte med å si dette:

– En muslimsk mann har ikke rett til å slå sin kone i sinne eller for å skade. Men man kan gjøre det hvis man gjør det i kjærlighet, ut fra omtanke. I Malaysia har foreldre lov til å slå sine barn, og det anser vi ikke som noe galt – det dreier seg om å oppdra dem, og vi gjør det i kjærlighet. På samme måte har menn en rett til å slå, men bare hvis det er i kjærlighet og utfra omtanke for kona. Dessuten må det ikke være på hodet eller andre plasser som kan være skadelige å slå på, men bare på andre steder på kroppen.

Jeg ble matt da jeg hørte dette. Inni hodet mitt ser jeg for meg en rekke menn som slår konene sine, og når kona protesterer sier de: «Men jeg gjør det fordi jeg er glad i deg, kjære!» (hvem skal egentlig avgjøre om et slag springer ut av kjærlighet eller ikke?)

———-

Samtidig – og det må i rettferdighetens navn understrekes – så sa Yee at den primære plikten for en mann var å elske sin kone. Han sa også at profeten Muhammed aldri slo noen av konene sine, og at profeten er eksempelet for alle muslimer. Han sa til mennene som var der:

– I kveld vil jeg at dere skal gå hjem og fortelle konene deres at dere elsker dem!

Den beste mannen er den som elsker sin kone og gjør alt for henne, sa han.

Hva skal man si? Jeg synes dette er et klassisk case der man kan se på glasset som enten halvfullt eller halvtomt. Hvis en svært anti-islamsk person hadde skrevet om dette foredraget ville han antagelig bare trukket fram det Yee sa om at vold mot kvinner kan være tillatt, og at han ikke kunne si at muslimer har rett til å forlate islam. Her er glasset halvtomt.

Mens mange av dem som var der nok tar med seg dette: At det viktigste er å elske hverandre. At en muslim skal vise alle respekt, enten vedommende er muslim eller ikke. Og at den beste mannen er den som gjør alt for sin kone. Og at tvangsekteskap er klart og tydelig forbudt i følge islam. Her er glasset halvfullt.

Og jeg? Det positive jeg tar med meg fra foredraget til Yee er hvordan han vektla at man skal vise respekt for alle mennesker, som var det han snakket mest om. Men jeg synes det er dypt problematisk at han ikke kunne ta avstand fra flerkoneri i Norge (som er noe annet enn å ta prinsipielt teologisk avstand fra det), og han i prinsippet mener at menn har rett til å slå sine koner. Og det står jeg for.

– Han truet med å ta en kone nr. 2

januar 31, 2010

I dag skriver jeg om et litt touchy tema. Jeg intervjuet nemlig for en stund tilbake en norsk konvertitt, som så tilbake på sitt liv som aktiv muslim med blandede følelser. Hun hadde levd lenge i et vanskelig ekteskap, som nå var over. En av tingene som hadde vært vanskelig var at mannen ofte truet med å ta seg en kone nr. 2.

– Han presset meg til å være føyelig. Sa ting som dette: «Du er så håpløs! Hvis du ikke passer deg gifter jeg meg på nytt!». Og jeg visste at han var i stand til å gjøre det, sa hun med skjelvende stemme.

Og hun fortalte at hun etter hvert hadde akseptert det. For å vise hvilken god kone hun var tilbød hun seg til og med å lete etter en kone nr. 2 til ham. En gang hadde hun til med en kandidat klar, men som mannen avviste.

– Jeg gikk helt opp i det… jeg lot presset hans prege meg. Jeg ville vise at jeg var en pliktoppfyllende kone. Selv om tanken på en kone nr. 2 egentlig var grusom.

———-

Tradisjonelt har flerkoneri vært tillatt i islam. En mann kunne ha inntil fire koner på samme tid. Selv om det i dag er svært uvanlig i de fleste muslimske land.

I Norge er polygami forbudt ved lov. Ingen muslimer i Norge kan derfor ha to juridiske koner. Men: Jeg har funnet ut at det faktisk forekommer tilfeller der en muslimsk mann blir gift med kone nr. 2 i følge islam – de får altså en religiøs velsignelse fra moskeen, noe som kalles «nikah». I disse tilfellene bor som oftest kone nr. 2 i et annet hjem, uten juridiske rettigheter, mer eller mindre som en elskerinne – men altså med en religiøs velsignelse (noe som ikke bryter norsk lov).

Jeg kjenner selvfølgelig ikke alle disse tilfellene. Men jeg vil tro at 99% av alle kvinner vil oppleve det som et udelt helvete å se at mannen tar seg en kone til.

———–

Dette er ikke utbredt. Jeg tror at mange muslimske ledere i Norge vil fraråde det. Og mitt inntrykk er at de fleste muslimene i Norge ikke liker denne skikken. Likevel skjer det fra tid til annen. Bushra Ishaq, leder i Muslimsk Studentsamfunn, var glassklar på dette temaet da jeg intervjuet henne:

– I følge islam er dette bare tillatt hvis mannen kan behandle sine koner likt. Og det tror jeg sant å si det ikke er noen menn som er i stand til, med unntak av Profeten (fvmh), som behandlet alle sine koner likt.

———–

Teologisk tror jeg dette er en liten hodepine for muslimske ledere i dag. Tradisjonelt har det vært stor enighet om at flerkoneri er tillatt i følge islam, og mange vil derfor anse det som alt for «reformistisk» å forby det. På den annen side var det mange betingelser knyttet til flerkoneriet i islams første fase. Begrunnelsen var blant annet at en mann kunne ta seg flere koner dersom de var enker og ikke ville klare seg på egen hånd.

Men i dagens samfunn gir staten bidrag til alenemødre og andre kvinner. Å gifte seg på nytt er ikke en forutsetning for å kunne klare seg. Dessuten er det mange single menn som ikke er gift.

Så kanskje er det på tide å ta skrittet fullt ut, og erklære at flerkoneri rett og slett ikke skal forekomme i dagens samfunn? At tillatelsen fra Allah gjaldt i samfunnet til profeten Muhammed, men ikke gjelder i dag?

———-

Vil gjerne ha kommentarer fra både muslimer og ikke-muslimer! Og et ekstra-spørsmål til dere muslimske kvinner: Kunne dere personlig akseptert at mannen deres fikk en kone til?

Reportasje i Morgenbladet mm.

desember 27, 2009

I julenummeret til Morgenbladet, som er ute nå, har jeg skrevet en firesiders reportasje om koranskolen i moskeen jeg har hengt i gjennom høsten. Og den dyktige fotografen deres, Ellen Lande Gossner, har tatt bilder. Løp og kjøp!

Legger ut innledningen her som en liten teaser:

———————

DE UNGE HÅPEFULLE

Ekstremister eller gode borgere? På koranskolene i Norge blir fremtidens muslimer formet.

– Hva kan vi lære av denne historien? At Gud elsker en glad giver! Husk hva som skjedde med offeret til Kabil, det ble avvist. Men offeret til Habil, det tok Gud i mot!

Vi er i Rabita-moskeen i Calmeyersgate 8 i Oslo. Det er lørdag i desember, det regner, og det er kaldt på gulvet. Vi sitter i et klasserom i fjerde etasje sammen med 20-30 muslimske tenåringer. Ved tavlen står lærer Djamel Selaihi og forteller. Temaet er historien om brødrene Kabil og Habil, Koranens versjon av Kain og Abel. Gud fant behag i Habils (Abels) offer, mens han ikke tok mot offeret til Kabil (Kain). Så Kabil ble sint og drepte Habil.

Lærer Selaihi veiver med hendene.

– Vi kan alle velge veien til både Habil og Kabil. Hvis vi velger å følge Gud og være gode muslimer går det bra. Da jobber vi på skolen og legger ned mye innsats. Da går veien opp, opp, opp! Da gjør vi suksess og kan etter hvert bygge en god familie. Men hvis vi velger veien til Kabil går det ned, ned, ned. Men det er aldri for sent å snu, sier han.

Og tenåringene lytter intenst.

Personlig ansvar. Denne lørdagen er bare en av mange jeg har tilbrakt på Rabita-moskeens koranskole, etter at jeg oppsøkte den i vår for å finne ut hva fremtidens muslimer lærer om islam….

———————–

Les resten i papirutgaven! Forøvrig flytter jeg i dag inn hos den muslimske familien jeg skal skrive om. Er litt spent, men gleder meg også. Er usikker på hvor mye jeg kommer til å skrive om dem mens jeg bor der – vil ikke at de skal føle at det de sier blir kringkastet samme kveld! Men jeg vil nok fortsette å oppdatere bloggen med ymse annet. Så følg med 🙂

Som far så sønn?

desember 18, 2009

– Altså baba, det der er bare helt gammeldags. Seriøst?

Jeg satte hjemme hos en av de muslimske familiene jeg har blitt kjent med, og hadde akkurat inntatt en bedre arabisk middag. Normalt spiser jeg ikke kjøtt. Men det hadde jeg ikke hjerte til å si nå, etter at kona i huset hadde stått i timesvis og tryllet fram det beste hun hadde. Så jeg slafset i meg kyllingen og couscousen.

Og nå pratet vi om ekteskap og familie. De fortalte at en kusine skulle gifte seg, 22 år gammel. På høy tid, mente moren, hun var jo mer enn gammel nok. Det syntes faren også. Men eldstesønnen var ikke enig.

– Hun er jo bare 22! Hallo! Vi lever i 2009!

Og diskusjonen gikk friskt videre.

————-

Og jeg må innrømme det: Nå støtte jeg plutselig på mine egne fordommer. Var det ok å diskutere så høylytt i en muslimsk familie? Kunne barna åpent si seg uenige med foreldrene sine? Og det på et så sensitivt område som ekteskap og samliv? Tydeligvis.