Mer om islamkritikk og å være antimuslimsk

Som jeg skrev tidligere i dag hadde jeg i går en kronikk på trykk på det nystartede nettstedet Radikal portal, som også ble trykket hos aftenposten.no (følg linkene for å lese). I den kronikken skriver jeg at man må skille mellom å være islamkritisk og å være antimuslimsk eller å drive med muslimhat. Og jeg hevder at en del av de som har blitt omtalt som «islamkritiske» i norske medier – Arne Tumyr fra Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN), tidligere leder i Norwegian Defense League Ronny Alte og den danske journalisten Lars Hedegaard – heller bør omtales som antimuslimske. Denne kronikken har blitt spredd av ualminnelig mange på facebook og twitter, noe jeg slett ikke hadde venta. Det har også kommet et par kritiske innspill (i tillegg til heftig debatt under kronikken hos aftenposten.no). Jeg bruker derfor anledningen her til å gjøre det enda tydeligere hva jeg mener, i respons til kritikerne. For de som ikke har lest kronikken anbefaler jeg å  gjøre det først, eller blir det vanskelig å forstå de følgende avsnittene.

——

Først ute med å kritisere var Hans Rustad på document.no. Rustad bruker en del plass på å skrive om hva han antar er mine egentlige motiver osv, og påstår blant annet at det «ikke står til troende» at jeg tar avstand fra attentattet på Lars Hedegaard, at jeg er en del av «trusselkulturen mot Hedegaard», og gjør oppmerksom på at han personlig opplevde kvalme i skrivende stund. Vel vel;) De tingene ser jeg ingen grunn til å kommentere – jeg anser det som en selvfølge at ethvert sivilisert menneske tar avstand fra drapsforsøket på Hedegaard, helt uavhengig av hva man mener om meningene hans.

Det som finnes av substans i innlegget til Rustad handler om hvilket selskap man kan eller bør plassere Hedegaard i. Inngangen til kronikken min var et tankeeksperiment der jeg spør om man ville kalt nynazisten Tore Tvedt «jøde-kritiker» eller «afrikaner-kritiker». Svaret på det er jo nei – alle skjønner at det Tvedt driver med er hat og hets, ikke «kritikk», og at det er en forskjell her. Noen, deriblant Rustad, har tolket dette som at jeg mener at Hedegaard «egent­lig ikke er for­skjel­lig fra en rabiat nazist». Svaret på dette er enkelt og greit at det mener jeg ikke. Det er stor forskjell på Lars Hedegaard og Tore Tvedt. Tvedt har tatt til orde for diverse ufyselige tiltak, blant annet å «renske ut jøder». Det har Hedegaard aldri gjort. De er ikke to alen av samme stykke. Når jeg brukte eksempelet med Tvedt som inngang til artikkelen var det ikke for å slå Hedegaard i hartkorn med Tvedt, men for å få fram et enkelt poeng: At det er forskjell på kritikk og hets. Når man bruker Tvedt som eksempel skjønner alle det: Alle vet at det han driver med er hets, og at virksomheten hans ikke bør betegnes som «kritikk». Poenget var å få fram at kritikk er noe annet enn hets, enkelt og greit. Jeg skjønner at dette gir rom for misforståelser, men for å gjøre det klart: Nei, Hedegaard og Tvedt er ikke i samme kategori i det hele tatt.

Det jeg derimot ikke har noe problem å si, klart og tydelig, er at Hedegaard har bidratt til å spre hat mot muslimer som gruppe. For det har han gjort. Videre mener Rustad at det er «frekt» å si dette etter at han nettopp har blitt forsøkt drept. Det er jeg ikke enig i. For å ta et annet eksempel: Nå er det en viss sjanse for at Arfan Bhatti har blitt drept eller bortført av Pakistans beryktede etterretning ISI i Pakistan. Skal man av den grunn omtale meningene hans på en annen måte? Nei,  det vil jeg tro Rustad mener man ikke skal gjøre. Det man har en moralsk plikt til er å ta avstand fra drapsforsøk eller tortur/bortføringer, uansett hvem det går ut over. Men meningene folk har kan man holde dem til ansvar for.

——

Mer substans er det i kritikken Mohamed Abidshazan kommer med i en tekst på verdidebatt. Nå skal det sies at Mohamed er en personlig venn av meg fra langt tilbake, og han er dessuten et av de mest intelligente menneskene jeg vet om. Likevel har vi de siste årene begynt å se svært forskjellig på debatten om islam/flerkultur/muslimer i Europa. Grunnleggende tror jeg forskjellen mellom oss kan illustreres på denne måten: Mohamed mener at at folk som Tariq Ramadan, som nærmer seg den islamske tradisjonen med mer eller mindre forsiktig reform, er en del av problemet og ikke en del av løsningen. Jeg mener derimot at folk med meningene til Ramadan uten problem kan være med på å bygge velfungerende og pluralistiske samfunn i Europa (selv om jeg også er uenig i en del ting hos Ramadan). Man kan ha Ramadan og meningsfellene hans med på laget, på en måte, samtidig som man kan diskutere tingene man er uenige om. Mens Mohamed mener, hvis jeg har forstått ham rett, at det eneste som duger er et mye sterkere og mer absolutt brudd med de ikke-liberale og ikke-demokratiske delene av den islamske tradisjonen.

Det som ser ut til å ha falt Abdishazan spesielt tung for brystet er det samme som Rustad reagerte på: At Hedegaard blir nevnt i samme åndedrag som Tore Tvedt. Dessuten synes han timingen er dårlig: Burde jeg ikke nå brukt tid og spalteplass på å forsvare ytringsfriheten, heller enn å kritisere begrepsbruk? Joda, det kunne jeg sikkert gjort. Men grunnen til at at jeg skrev denne kronikken nå var at det skjedde en endring eller glidning i begrepsbruken i norske medier etter drapsforsøket på Hedegaard, der «islamkritiker» plutselig ble brukt om folk som bør kalles noe helt annet. Dette er det grunn til å påpeke – og dette kan man påpeke samtidig som man tar sterkt avstand fra drapsforsøket på Hedegaard og fra alle angrep på ytringsfriheten. Det går an å ha to tanker i hodet på en gang!

Når det gjelder dette med å plassere Hedegaard i samme bås som Tore Tvedt, så skrev jeg om det over: Nei, de er ikke i samme bås. Poenget var å få fram det enkle poenget at kritikk ikke er det samme som hat eller hets. Tilfellet Tore Tvedt gjør dette veldig tydelig og enkelt å forstå. Det betyr ikke at verken Tumyr eller Hedegaard bør regnes som nynazister.

——

Til slutt, om begrepsbruk. Hva mener jeg egentlig at Hedegaard og Tumyr m.fl. skal kalles? Rustad misforstår i sitt innlegg fullstendig hva jeg har skrevet, og tror at jeg vil erstatte «islamkritiker» med ordet «islamhater». Nei, det vil jeg ikke. Et sentralt poeng i kronikken min var at det for mange antimuslimske debattanter ikke er religionen islam det dreier seg om. Det dreier seg om skepsis mot muslimer som en kollektiv gruppe mennesker. Derfor mener jeg at man skal slutte å bruke ordet islamkritikk eller islamhat, og heller bruke begrepene muslimhat eller antimuslimsk. Selv er jeg derfor heller ikke så glad i begrepet islamofobi. Tilsvarende begreper har man når det gjelder hat eller hets mot jøder. «Antisemittisme» er det vanlige begrepet. I blant brukes også begrepet «jødehat» – det var tittelen på en flott norsk bok om antisemittisme som kom for noen år siden, og som jeg anbefaler alle som har tid å lese. Også når det gjelder jødehatet eller antisemittismen handler det ofte ikke om motstand mot jødedom som religion, men om motstand mot jøder som en kollektiv gruppe mennesker. Dersom man primært er kritisk til jødedommen som religion, bruker man ofte begrepet anti-judaisme om det. For å oppsummere: For noen debattanter dreier det seg ikke om islam, men om muslimer. Da bør man også bruke ord som reflekterer det.

Og når det gjelder dette med hat: Dersom det er noe jeg gjerne skulle forandret på i kronikken min nå i ettertid så er det at det er et par formuleringer der som kan tolkes som at noen ER hatere, muslimhatere osv. Men hva som ligger til grunn for menneskers handlinger eller meninger er noe jeg strengt tatt ikke har noe med eller vet noe om. Jeg vil si det slik: Man kan spre hat. Man kan si ting som bør kalles hat. Det har Hedegaard og Tumyr gjort. Men det betyr ikke at man ER en hater. Heller ikke Hedegaard. Svært få mennesker opplever selv at de går rundt og hater folk, dessuten, så det er nok en grunn til å være forsiktig med å slenge om seg med slike begreper. Det finnes muslimhat, det finnes jødehat og det finnes homohat, men man skal likevel være forsiktig med å si at konkrete individer er «hatere».

——

Begrepet jeg ønsker å se mer av er dette: ANTIMUSLIMSK. Enkelt og greit. Hedegaard er en antimuslimsk debattant. Tumyr og SIAN er antimuslimske. NDL likeså. Det går helt fint an å være kritisk til islam som religion, og å kritisere ulike aspekter ved islam, uten å være antimuslimsk. Ganske mange mennesker får det til – men så er det andre som roter og begynner å blande kortene. Og når man går over fra å være islamkritisk til å være antimuslimsk er det på tide å si fra.

Og slik jeg skrev i kronikken: Jeg ønsker på ingen måte å sensurere eller stenge ned kritikk av islam som religion. Religionskritikk er en helt sentral del av liberale og demokratiske samfunn. Selv er jeg dialogorientert og myk av legning (denne kronikken er blant det hardere jeg har skrevet, tror jeg), og kommer sjelden med den hardeste kritikken (jeg pleier nok pakke det litt mer inn). Men jeg synes det er bra at det er andre som kritiserer. Og det skal også sies – i de periodene der denne bloggen har vært i aktiv bruk som debattfora har det vært svært høyt under taket for kritikk og ramsalte formuleringer og motforestillinger – mer enn mange andre steder, tror jeg.

Da håper jeg at jeg har gjort det tydeligere hva jeg mener. Jeg skal prøve å ta fri fra internett et par dager og kommer neppe til å delta i lange debatter i kommentarfeltet, men synes bare det er gøy dersom folk kommer med tilbakemeldinger og ris eller ros.

Fortsatt god helg!

——

OPPDATERING 18.02: Jeg har de siste dagene forsøkt å sette meg enda grundigere inn i virksomheten til Lars Hedegaard, ettersom dette skapte så mye debatt. Og jeg lurer på om jeg var for «snill» med ham i dette innlegget. Nei, han er ikke nazist, men han er en ekstremist. Den danske bloggen/nettavisen P77 skrev i 2010 om et foredrag som Lars Hedegaard holdt i Toronto. Der uttalte han blant annet dette, i P77 sin danske gjengivelse:

«Vi lever nu i The New World Order».
«Vi er i krig med islam».
«Det her er total krig indtil en af parterne vinder eller overgiver sig».

«Vi skal have ret til at bevæbne os».
«Politikere som modarbejder os skal fjernes fra deres embede med magt».
«Dem som har været med til at sætte os i den situation skal straffes økonomisk og med fængsel».

Videre avslørte P77 at Hedegaard og Trykkefrihetsselskabet har samarbeidet med Jewish Defense League, som FBI har omtalt som en høyreekstrem terrororganisasjon. Dersom det var noen tvil før, er det ikke det nå i lys av disse opplysningene: Det Lars Hedegaard står for befinner seg langt, langt utenfor enhver legitim politisk samtale. Å gi ham støtte er faktisk å beflekke seg selv. Så sterkt vil jeg si det. Men igjen, noe helt annet er man plikter å avstand fra drapsforsøket på ham. Ingenting av det han har sagt eller gjort kan forsvare at noen forsøkte å ta hans liv.

OPPDATERING 2:

Videoene P77 henviste til er ikke lenger på youtube. Men det finnes noe Hedegaard hevder er et transcript på nettet, som finnes her. Ut fra konteksten kommer det fram at P77 gjør Hedegaard enda mer ekstrem enn det han her: Han snakker for eksempel ikke mye om «New World Order», det er bare et uttrykk han bruker på et sted i teksten. Og han tar ikke til orde for bevæpning og straffing av politikere i dag – han tar til orde for en lovendring som skal gjøre dette mulig, både borgervern og straffing av politikere som innskrenker slike friheter. Det som kommer tydelig fram er dog at han mener man er i «evig krig» til enten islam eller Vesten vinner. Konklusjonen min er at det han sier er innenfor ytringsfriheten, men at det likevel er såpass drøyt at han ikke bør anses som en naturlig alliansepartner av respektable islam- og innvandringskritikere.

(jeg syntes det var mer redelig å legge til en oppdatering til oppdateringen, heller enn å redigere det jeg skrev i sted)

Terror-skjegget

– Altså, Olav, jeg tror du burde sjekke ut han fyren der litt.

Jeg snakket nylig med en bekjent av meg. Hun hadde fått med seg at jeg intervjuet og skrev om ulike typer muslimer (selv var hun ikke muslim), og mente at hun hadde et tips til meg.

Eksempel på en skummel skjeggmann. Forøvrig har vedkommende ingenting med denne saken å gjøre.

– Det er en fyr i en databutikk jeg besøker i blant. Han har sykt langt skjegg, og går i sånn der lang kjole du som du veit. Og jeg har sett ham noen ganger prate med folk som ikke ser ut til å ha rent mel i posen… Jeg tror kanskje han er inne på de jihad og terror-greiene, sa hun.

Jeg ble nysgjerrig. Jeg besøkte data-butikken. Da jeg kom inn døra ble jeg paff: Mannen bak disken kjente jeg godt. Ja, han hadde langt skjegg. Ja, han gikk i «kjole», som hun uttrykte det. Men utover det… visste jeg hva han sto for. Dette var en fyr som tilhørte den såkalte tabligh-bevegelsen, som legger vekt på pietitisk livsførsel og langt skjegg og slike ting for menn, men ellers er ikke-politiske og langt i fra driver med jihad. Jeg visste videre at min venn med det lange skjegg var veldig mot terror mot sivile – faktisk hadde han tidligere brukt mye tid på facebook på å diskutere med noen unge muslimer som ikke ville ta avstand fra terrorangrep i islams navn. Jeg visste også at han, i likhet med mange fra tabligh-bevegelsen, ofte oppsøkte muslimer på skråplanet (som drev med stoff eller kriminalitet osv) og oppfordret dem til å vende om og begynne å praktisere islam. Kanskje var det noen slike min bekjente tenkte på da hun sa at han pratet med folk «som ikke hadde rent mel i posen».

Alt dette kunne selvfølgelig ikke min bekjente vite, hun som hadde tipset meg om at jeg burde ta en prat med ham. Likevel måtte jeg tenke: Var det lange skjegget og den lange «kjolen» tilstrekkelig til at han ble mistenkt for å sympatisere med terror?

—–

Slik jeg noen ganger har skrevet om tidligere har det vært en tendens i Norge til å blande sammen pietisme – altså å være generelt konservativ på det private området, gå i konservative klær, kanskje ha et konservativt syn på kjønn, kvinner, barneoppdragelse og familie – og det å være radikal eller ekstremist eller støtte politisk vold. For å understreke det nok en gang: De aller fleste konservative, pietistiske eller til og med reaksjonære muslimer er mot politisk vold, er mot ekstremisme, er mot terror. En av de mest omfattende globale undersøkelsene om hva muslimer globalt tenker og mener viste til og med at det å være sterkt religiøs minket sjansen for å støtte terror.

Det er på tide at man tar inn over seg dette: At muslimer går med langt skjegg betyr ikke at sjansen er større for at de da støtter Bin Laden (selv om Bin Laden riktignok også hadde langt skjegg). Ikke bare trenger det ikke være noen sammenheng her: Den sterke religiøsiteten som «muslimskjegget» signaliserer kan føre til at de blir mer mot terror enn det de ellers ville vært, ut fra det tradisjonelle forbudet i islam mot drap på ikke-stridende under krig.

—–

Samtidig, jeg skal ikke moralisere for mye over at mange av oss kan reagere fordomsfullt. Det er ikke unaturlig. Jeg gjorde det selv senest i går. Plutselig, der jeg satt på en benk midt i Oslo sentrum, merket jeg at noen hadde stjålet iPhonen min. Jeg så meg rundt. Jeg merket at jeg da intuitivt så nærmere på de guttene i nærheten som så ut til å ha minoritetsbakgrunn enn på de etnisk norske. Ja, jeg gjorde det. Statistisk sett går det an å argumentere for at det ikke var så dumt: I Oslo er unge gutter/menn med innvandrerbakgrunn såvidt jeg vet overrepresentert når det gjelder den type kriminalitet, noe som ikke er så underlig – unge med innvandrerbakgrunn er også overrepresentert når det gjelder vanskelige sosiale og økonomiske kår, og slike ting henger sammen. Samtidig visste jeg at jeg nå gjorde noe som kalles «statistisk diskriminering«. Og de aller fleste minoritetsgutter driver jo ikke med lommetyveri. Jeg likte ikke at jeg nå kikket mistenkelig på gutter som etter all sannsynlighet ikke hadde noe med saken å gjøre.

En misbaha eller tasbih, en muslimsk bønnekrans.

Men jeg merket også noe annet: Ut fra mitt kjennskap til muslimske miljøer visste jeg at gutter/menn som tok islam på alvor og forsøkte å praktisere ville være langt mindre tilbøyelige til å stjele enn andre. Og nå var det jo til og med fastemåneden ramadan. Derfor, hvis jeg så en muslim med langt skjegg eller som gikk og fiklet med en muslimsk bønnekrans, så kikket jeg intuitivt videre. Min statistiske diskriminering var nok noe mer sofistikert enn den ville vært hos andre: Hos meg var tegn på at man tok islam på alvor noe som tydet på lavere tilbøyelighet til å utøve kriminalitet.

(og hvis noen lurer: nei, iPhonen kom ikke tilbake)

—–

Det betyr ikke at ikke jeg har fordommer. Det har jeg. Det har både muslimer og ikke-muslimer, innvandrere og innfødte. Men utfordringen er kanskje å forsøke å korrigere oppfatningene sine når man oppdager nye sider av virkeligheten? Det er ikke lett. Men det går an.

(og håper ellers alle har hatt en god sommer!)

– Jeg ble mer religiøs da jeg kom hit

…sa en mann jeg pratet med i en moske nylig. Han var fra et øst-afrikansk land, og hadde flyktet fra krig og forfølgelse. Ut fra det herja ansiktet hans trodde jeg at han var over førti, men det viste seg at han var yngre enn meg. Han var ikke særlig god i norsk. Men siden både han og jeg kunne halte fremover på arabisk fikk vi til en samtale.

En moské, folks.

– I hjemlandet mitt brydde jeg meg aldri særlig om religion. Altså, jeg gikk jo i moskeen i blant og tenkte på meg selv som muslim, selvfølgelig. Men utover det tok jeg ikke islam særlig på alvor…

Da han kom til Norge ble det annerledes. Han hadde blitt med i en bevegelse som la stor vekt på fromhet og på aktivt religiøst engasjement.

– Plutselig var det bare moskeen jeg følte meg hjemme i, skjønner du. Og jeg forstod hvordan jeg trengte Gud for å klare meg i livet.

——-

 Men jeg har også hørt historier med motsatt fortegn.

– Heeelt i starten da jeg kom hit gikk jeg mye i moskeen for å be, fordi det var der jeg traff folk med samme bakgrunn som meg. Men så… begynte jeg å bli lei. Etter et år kanskje så gadd jeg ikke mer liksom, sa en arabisk mann i starten av 20-årene, som hadde kommet hit for å studere.

– Hvorfor det?

– Var morsomme å gjøre andre ting, skjønner du vel, sa han og flirte.

(hans erfaring tilsvarer det som er det generelle mønsteret i Europa, i følge undersøkelser som jeg også har skrevet om før: muslimske innvandrere går mye i moskeen de første par årene, men mindre etter hvert)

—–

Jeg nevner disse historiene på grunn av debatten som forrige blogginnlegg skapte, der jeg skrev dette: «Det blir i blant hevdet at innvandrere som kommer hit blir strengere og mer kontrollerende enn i opprinnelseslandet. Denne undersøkelsen tyder på at i det minste for pakistanerne i Norge så gjelder ikke det: De som er født her opplever betydelig større frihet til å velge ektefelle enn foreldrene hadde».

Religiøsitet i ulike deler av verden (kilde: Gallup World Poll)

I integreringsdebatten har nemlig et av de omstridte temaene blitt hvordan utviklingen er for innvandrere som kommer hit. Blir «de» som «oss»? Kritikere av integrerings- og innvandringspolitikken hevder ofte at innvandrere i Norge blir mer katolske enn paven, altså at de blir mer konservative og mer religiøse etter at de kommer hit. Ettersom nordmenn flest er relativt lite religiøse i global målestokk, og også er kritiske til organisert religion (side 30 i denne rapporten), er det isf noe som kan skape økt avstand mellom minoritetsgruppene og majoritetsbefolkningen (med mindre man klarer å tolerere annerledeshet, da).

—–

Det historiene til disse to mennene viser  er at begge prosessene finner sted. I hvert fall på individnivå, som samfunnsvitere gjerne uttrykker det. Noen blir mer religiøse, og noen blir mindre religiøse.

Integreringsforskere prater ofte om den såkalte migrasjonskonteksten: Det vil si hva som skjer når man kommer til et nytt land. Denne prosessen kan føre til at man blir mer religiøs. Og den kan føre til at man blir mindre religiøs. For å få en «fasit» på hvilke prosesser som er vanligst må man gjøre undersøkelser basert på store utvalg.(og, trommevirvel trommevirvel – senere i år kommer Fafo-forskeren Kristian Rose Tronstad og jeg til å publisere den første studien som ser på dette i norsk kontekst, altså om innvandrere blir mer eller mindre religiøse av å bo her)

——

Vi vender tilbake til den øst-afrikanske mannen jeg pratet med i moskeen.

– Altså… uten moskeen vet jeg ikke hva jeg skulle gjort. Eller uten støtten jeg har i Gud. Det er ikke bare lett å komme hit skjønner du, når man har opplevd det jeg har opplevd og er så svart i huden som jeg er, sa han.

Jeg måtte svelge da jeg hørte det.

– Men i moskeen var det noen som tok i mot meg.

– Det var trygt å gifte seg med fetteren min

Da jeg leste avisene til morgenkaffen i dag så jeg to ting som handlet om søskenbarnekteskap – et tema som blir heftig debattert for tida. FrP ønsker nå å etablere et DNA-register for alle asylsøkere og familie-innvandrere som kommer til Norge, for å hindre søskenbarnekteskap og terrorisme (det er litt uklart for meg på hvilken måte innvandreres DNA kan si noe om tilbøyeligheten til å utføre terror).

Og i Aftenposten står Abid Raja fram med støtte til forslaget fra Arbeiderpartiets integreringsutvalg om å forby søskenbarnekteskap.

Derfor tenkte jeg at jeg kunne skrive noe om dette temaet.

———

 

Bilde fra et pakistansk bryllup i USA. Paret på bildet er ikke søskenbarn.

Et muslimsk ektepar jeg kjenner er nemlig søskenbarn. Første gang jeg hørte det reagerte jeg emosjonelt negativt: «Hæ? Søskenbarn??» – husker jeg at jeg tenkte.

I hodet mitt så jeg for meg dette: Deformerte barn. Tvang. Foreldre som arrangerer ekteskapet, og unge som viljeløst følger etter.

Men etter hvert som jeg ble kjent med dem forstod jeg at dette bildet ikke stemte. Barna var helt friske og velfungerende, for det første. Dessuten viste det seg at de hadde valgt dette selv – helt fritt, uten innblanding fra foreldre.

Det var mannen som først hadde tatt kontakt.

– Jeg hadde brent meg på noen forhold som ikke hadde fungert. Derfor tenkte jeg at jeg ville ha en kone som jeg virkelig kjente. En jeg visste kom fra god familie, en jeg kunne stole på.

Så han sendte henne noen brev, der han fortalte mer om seg selv, og om sine intensjoner.

Kusinen hadde alltid hatt et godt inntrykk av sin fetter. Derfor var hun positiv, selv om hun syntes det var uvant.

– Jeg ville jo gifte meg etter hvert. Og fetteren min var et av de flotteste menneskene jeg visste om. Det var veldig trygt å satse på ham. Med andre menn var det umulig å vite hvordan det ville bli. Men med ham visste jeg mye om hvordan han var, i forhold til barn og familiemedlemmer og mennesker generelt.

———

Det endte med at de giftet seg. I dag har de flere barn, og såvidt jeg kan bedømme har de et godt ekteskap med mye kjærlighet og godhet.

Såvidt jeg forstod det var de bevisst at de hadde valgt en ekteskapsmåte som ikke var vanlig i Norge. For dem var ikke dette begrunnet i islam, men i kultur.

– Det er ingenting i islam som sier noe om dette. Det dreier seg om kultur. Dette har vært en del av kulturen i landet vi kom fra, og tryggheten i dette var noe vi syntes var verdifullt, sa mannen.

Men alle søskenbarnekteskap er ikke slik. Det er godt dokumentert at søskenbarnekteskap statistisk øker sjansen for dødfødsler og misdannelser. Jeg har ikke sett noen dokumentasjon som viser sammenheng mellom søskenbarnekteskap og tvangsekteskap, men såkalte anekdotiske bevis (altså enkeltstående fortellinger som ikke er basert på omfattende forskning) sier at det kan være en sammenheng.

Likevel ønsker jeg å fortelle om dette paret: Om tryggheten de føler, og kjærligheten de har til hverandre. Jeg tror nemlig at en god del av oss sitter med det bildet i hodet som jeg hadde før: At søskenbarn som gifter seg med hverandre per def havner i et dysfunksjonelt ekteskap. Det stemmer ikke.

———

Men når det gjelder forslaget fra Arbeiderpartiets integreringsutvalg, som nå blir støttet av Abid Raja, så er jeg likevel ikke bare negativ i utgangspunktet. Politikk dreier seg i stor grad om å forme samfunnet. Den norske staten har blant annet gjennom reguleringen av arbeidslivet – fødselspermisjon, pappaperm osv – aktivt grepet inn i familiemønsteret i Norge. Et forbud mot søskenbarnekteskap ville vært en aktiv inngripen i et kulturelt mønster som finnes i store deler av verden, og som vi ser i minoritetsmiljøer i Norge: At familie og slektskap kan veie tyngre enn individuell frigjøring. Politikere har regulert slike ting før, og kan gjøre det igjen.

Samtidig er problemet at et eventuelt forbud, og ikke minst debatten rundt dette, kan oppleves svært stigmatiserende for mennesker som allerede lever i søskenbarnekteskap. Jeg sendte en kort mail til mannen i dette ekteskapet, og spurte hva han tenkte om debatten som nå foregikk. Svaret var kort:

– Når jeg hører alt dette får jeg følelsen av at det er noe galt med meg, var alt han skrev.

———

Går det an å føre en debatt om dette uten stigmatisering? Kanskje. I så fall tror jeg det er vesentlig at man også anerkjenner verdiene mange har opplevd i denne type ekteskap: Familie. Trygghet. Tradisjon. Omsorg. For hvis man demoniserer denne type ekteskap skyver man en stor andel av minoritetsbefolkningen lenger fra seg.

Mitt utgangspunkt er at de fleste ting vi mennesker gjør kan ha både negative og positive sider. Fokuset på familien og fellesskapet, som står sterkt i en del minoritetsmiljøer, har masse flott ved seg. Men baksiden er at det kan føre til sterkt sosialt press, og i blant negative reaksjoner mot folk som ikke følger normene.

Den individuelle frigjøringen, som står sterkt som et kulturelt ideal i Vesten, har også mye flott ved seg. Men baksiden er ensomhet, skilsmisser og forlatthet.

Hvis vi kan ta med oss disse perspektivene i debatten om søskenbarnekteskap tror jeg debatten kan bli sivilisert og varm. Det finnes verdier i søskenbarnekteskap – trygghet og familie – noe som bør løftes fram. Men det finnes også kostnader. Og kanskje er kostnadene for store.

– Ateister kan ha like gode idéer som muslimer

Denne helga er jeg på en konferanse i Barcelona, som blir arrangert av den nystartede organisasjonen Council Européen des Ouléma Marocain (Organisasjonen for marokkanske islamske lærde i Europa). Jeg er her som journalist sammen med en liten gruppe norske muslimer, fra den norske avlegger-gruppen Marokkansk Islamsk Råd Skandinavia – Norge. Temaet er «Muslims and European Values».

Tanken er enkel: De har samlet mange av de viktigste islamske lederne i Europa med marokkansk bakgrunn. Men på konferansen er det ikke først og fremst de islamske lederne som prater. De er her for å lytte: Til ikke-muslimske akademikere, politikere og journalister fra Europa, som forteller hvordan de opplever møtet mellom islam og Europa, og hvilke utfordringer både muslimer og europeiske samfunn har i dette møtet.

——-

I kaffepausen kom jeg i prat med en av delegatene. Vi var begge to svært imponert over foredraget til en dansk professor, som hadde snakket om utviklingen i Europa, holdningene til hijab, globalisering, med mer.

– Han bekrefter bare det jeg har tenkt lenge: Det er ikke viktig hvem folk er. Det viktige er hva man gjør og hva man sier, sa han.

– Hva mener du med det?

– At jeg som muslim ikke skal lukke øret dersom en ikke-muslim eller ateist sier noe. Jeg må lytte til det og ta det på alvor. Hvis det er klokt det han sier, så kan jeg lære noe – selv om vi har ulik tro.

——–

Holdningen til denne mannen, og som også preger hele idéen bak konferansen jeg er på, er svært forskjellig fra en tendens jeg har skrevet om tidligere: «Not invented here»-tenkningen. Det Not Invented Here-tanken sier, enten det er muslimer eller kristne eller sekularister som står for den, er at vi ikke kan lære noe av de. Dersom noen andre sa det eller kom på det først, må vi holde oss unna! Det muslimer gjør kan vi ikke-muslimer ikke lære noe av. Og det kuffar driver med må muslimer uansett holde seg unna.

Eksemplene på det er mange: Muslimer som avviser vestlige klær fordi de er vestlige. Eller ikke-muslimer som plutselig gjør det å spise gris til en sentral del av norsk eller europeisk identitet – fordi det er noe muslimene ikke driver med (noe som ble skrevet i den lange debatten etter forrige bloggpost).

———

En av de få muslimske foredragsholderne sa det slik:

– Vi muslimer må spørre oss selv: Hvordan kan vi bidra til å gjøre Europa bedre? Det finnes ting i vår tradisjon som kan gi mye til Europa. Fokuset på familie, på ansvar, på fellesskap – det trenger Europa, i en tid som opplever kriser både når det gjelder økonomi, miljø og samhold i familien. Men vi må innse at det også i den europeiske tradisjonen finnes store verdier – demokrati, individuell frihet, med mer, som vi kan lære mye av, sa han.

Han mente også at valget ikke står mellom «europeiske verdier» ELLER islam.

– Spørsmålet er hvordan både muslimer og ikke-muslimer kan jobbe sammen for å løse de utfordringene vi møter. Islam er ikke løsningEN for Europa, i bestemt form. Men islam er EN DEL av løsningen for Europa. Det vil si: Vi muslimer må gi vårt bidrag til å gjøre dette til et bedre sted å leve, og slik blir vi en del av løsningen.

——–

Selv kan jeg i blant bli litt lei av store ord om dialog, om å høre på hverandre, om å komme forbi «oss og dem», og så videre. I blant er man rett og slett uenige, og da er det greit å si det rett ut? Samtidig: Dersom alternativet er å si not invented here – at jeg ikke hører på det du sier fordi det er du som sier det – så er ikke dialog og forsøk på å finne felles verdier så alt for ille.

Jeg gleder meg i hvert fall til resten av konferansen!

———-

Til alle som kommenterer: Den store debatten etter forrige bloggpost utviklet seg i visse tilfeller en retning jeg ikke ønsker. Jeg er ganske travel disse dagene og har ikke mulighet til å redigere stramt. Derfor er oppfordringen som alltid: Følg normal folkeskikk, og diskutér sak og ikke person. Oppfordringer til vold, etnisk rensing osv er selvfølgelig også forbudt. Vær vennlige og respektér det.

———–

Oppdatering:

Jeg har snudd tilbake rekkefølgen på kommentarene, slik at de nyeste kommer nederst. I debatten under det forrige innlegget ble det lettere når de nye kom først, men nå som debatten er mer «normal» tror jeg det er lettere å følge med når de siste innleggene kommer nederst.

https://muslimprosjektet.wordpress.com/2010/04/16/dere-vil-bare-tilfredsstille-kuffar/

Rana: «Angrepet i Sverige har gått dypt innpå meg»

I kveld hadde jeg en lengre prat med legen og samfunnsdebattanten Usman Rana. Han var svært oppbrakt over det som skjedde i Stockholm i går: En svensk-irakisk mann i 20-årene forsøkte etter all sannsynlighet å sprenge seg selv i lufta sammen med sivile svensker i Stockholm, i protest mot Sveriges deltagelse i Afghanistan-krigen og karikaturene til tegneren Lars Vilks.

Usman Rana (foto: Kjetil Ree)

– Vi kan bare prise oss lykkelige over at han ikke klarte det. Hvis han hadde fått gjennomført angrepet og mange mennesker hadde dødd… Det hadde vært en katastrofe, sa Rana bekymret.

——-

I likhet med imamen i Stockholms største moské var Rana tydelig på at dette angrepet var mot islam.

– Ja, selvfølgelig. Å ta livet av sivile på den måten… Det er helt umulig å forsvare det ut fra islam. Det er fullstendig galt, og mot alt islam står for.

Rana virket oppgitt.

– Og hvordan kan denne fyren tro at dette er til hjelp for muslimer? Nå er han død. Mens vi som ønsker å leve videre i dette samfunnet må takle den økte skepsisen mot muslimer som dette sannsynligvis vil føre til.

——-

Rana tok en pause.

– Dette viser bare hvor viktig det er, det jeg har vært opptatt av en stund: Vi må bli trygge på vår norsk-muslimske identitet. Eller svensk-muslimsk for dem som bor i Sverige. Vi hører til her. Å være muslim her innebærer å være lojal mot dette samfunnet. Jeg er muslim og norsk. Jeg kan ikke velge bort noen av delene.

Og han la til:

– Det skal ikke denne fyren få lov til å ødelegge.

 

—————-

Oppdatering: Leder i Islam Net Fahad Qureshi fordømmer også angrepet i et intervju med Dagbladet, Islamsk Råd Norge fordømmer angrepet i en pressemelding, og det liberale nettverket LIM sier «ikke i mitt navn«.

Her er ellers noen linker til ting jeg har skrevet før som kan være av interesse i forbindelse med denne saken. Se denne teksten om det teologiske grunnlaget mange muslimer har for å avvise terror. Og denne teksten, om holdninger til vestlig krigføring i Afghanistan. Og denne teksten, om følelsen noen muslimer har av at det foregår en global «krig mot islam» og som de mener Norge (og kanskje Sverige) er en del av.

——–

OPPDATERING2: ØØYY!!

Nå er jeg igjen nødt til å renske kraftig i kommentarfeltet her. Les dette før dere gidder å kommentere: Jeg godtar ikke personangrep («du er dum»). Jeg godtar ikke skittent språk («Muhammed var en gris»). Jeg godtar ikke forslag om at Norge skal gjennomføre etnisk rensing («de må dra!»). Ok? Alle kommentarer som inneholder noe slikt blir resolutt slettet. Ellers er alle meninger tillatt, så lenge de blir fremført på en sivilisert måte.

———

Oppdatering 3:

Debatten under dette innlegget har jo tatt helt av. For å gjøre det noe enklere å følge debatten (for de som ønsker det) gjør jeg et eksperiment: Jeg snur rekkefølgen på innleggene, sånn at de nyeste kommer øverst opp. Kanskje blir det lettere å følge med da. Gi gjerne tilbakemelding på hva dere synes!

– Jeg gleder meg til jul

…sa en muslimsk jente jeg pratet med.

– Jeg har begynt å pynte allerede. Og kjøpt julegaver til vennene mine.

Jeg må innrømme at jeg ble ganske overrasket da jeg hørte det.

– Feirer du jul? Men du er jo muslim?

– Ja, og så? Jeg er like mye muslim selv om jeg har julepynt og gir julegaver. Det betyr ikke at jeg godtar hele den kristne pakka likevel. Jesus er jo en profet hos oss også, smilte hun.

——-

En del «rett-troende» muslimer jeg har pratet med før har sagt at de ikke feirer jul. Ikke fordi de har noe mot at ikke-muslimer feirer jul, men fordi det opprinnelig er en kristen høytid, og at det derfor blir feil for dem som praktiserende muslimer.

Slik var det i familien til denne jenta før, fortalte hun.

– Da jeg var liten feiret vi ikke jul. Men på et punkt tror jeg foreldrene mine tenkte at det ikke var så farlig, liksom. Å pynte og gi gaver er jo en kulturell skikk som vi også kan delta i?

——-

Jeg tror nok at det i de fleste moskeer i Norge vil bli sagt at en muslim ikke selv bør feire jul aktivt, selv om han gjerne kan ønske sine kristne naboer en god feiring. Slik blir det for eksempel argumentert i denne fatwaen fra det mainstream sunnimuslimske nettstedet Islamonline. De hevder at julefeiring står i fare for å viske ut forskjellene på islam og kristendom, ettersom den opprinnelige betydningen av jula er at Gud ble menneske, noe muslimer anser som umulig.

Mens andre muslimer – som jenta jeg pratet med – mener at jula også kan anses som en kulturell høytid, som de godt kan være med på å feire, uten å godta hele det kristne budskapet.

——-

– Noen vil kanskje se skjevt på meg fordi jeg feirer jul, sa hun.

– Men det bryr jeg meg ærlig talt ikke om. Jeg vet at jeg er muslim uansett.

For meg ble dette en ny påminnelse om dette: Muslimers liv er noe annet og mer enn «korrekt» islamsk teologi (noe jeg også har skrevet om her). Man kan ikke bare åpne koranen, og tro at man da har forstått det som er å forstå om dagens norske muslimer. Livet har en tendens til å bli mer komplisert enn som så.

——

Oppdatering: Har fått et par innspill fra muslimer som lurer på om jeg mener at muslimer som ikke ønsker å feire jul ikke bidrar til integrering, og så videre. For å gjøre det klart: Nei, det mener jeg ikke! Man kan selvfølgelig fungere utmerket i det norske samfunnet selv om man ikke feirer jul.

– Det er galt

…sa en muslimsk fyr jeg pratet med på treningssenteret jeg går på her i Oslo. Han hvisket det til meg.

Han tenkte på dette: Mange muslimske gutter går og trener der. Men skulle det dukke opp en muslimsk jente kan hun få skjeve blikk og muligens tilsnakk fra noen av de muslimske gutta. Derfor holder de seg stort sett unna.

——–

– Mange av de som er her er konservative muslimer, ikke sant. De mener at man må unngå for mye kontakt mellom kvinner og menn. Derfor kan de gi tilsnakk til de muslimske jentene som dukker opp her, sa han.

Men han sukket.

– Det er jo helt ulogisk! Det er mange ikke-muslimske norske jenter som trener her. Hvorfor har de muslimske mennene lov til å trene her da? Gjelder det forskjellige regler for kvinner og menn? Må kvinnene unngå kontakt med menn, mens det ikke gjør noe om mennene har det?

———

Mannen jeg pratet med var selv muslim. For ham var det viktig å skille mellom kultur og religion.

– Den greia her, at det er strengere krav til kvinner enn til menn, det er kultur, ikke sant. Det har ikke noe med islam å gjøre.

Han var svært bestemt.

– Man må bestemme seg. Enten er det galt å trene her for både kvinner og menn. Eller så er det lov for begge.

——–

Oppdatering: Har fått tilbakemelding fra et par muslimske jenter som sier at de IKKE har denne erfaringen, når de trener på SATS, Elixia, Nautilus, studiesteder osv. At de tvert i mot kan få mer blikk fra ikke-muslimer, dersom de trener med hijab for eksempel. Viktig å ha med det også!

(noe av forskjellen kan skyldes at jeg trener på et sted der det er relativt mange muslimske menn, og der en del av dem kanskje er mer tradisjonelle enn de som trener på Elixia. eller så er det rett og slett noe med dette treningssenteret – at det generelt er mer mannsdominert)

Oppdatering 2: Jeg har fått såpass mange tilbakemeldinger nå fra muslimer som ikke kjenner seg igjen i dette (også her i kommentarfeltet), at det virker som dette slett ikke regelen på treningssentrene her i Oslo. Viktig presisering! (og beklager hvis jeg skapte et skjevt inntrykk med denne teksten)

Samtidig har jeg også fått høre et par historier om ektemenn som har motsatt seg at konene deres skulle trene, og det jeg har skrevet om dette konkrete treningssenteret er i hvert fall ikke oppspinn.

Så: Det er nok et reelt fenomen det jeg har skrevet om her, men åpenbart ikke regelen på treningssentre flest.

– Jeg kjenner meg ikke igjen i den norske islamdebatten

..sa en muslimsk mann jeg pratet med. Han kom fra Senegal, et av de mange afrikanske landene som er dominert av islam, men som likevel skiller seg veldig fra landene som ofte blir trukket fram i norske islamdebatten – Saudi-Arabia, Iran og Afghanistan, for eksempel.

Muslimske kvinner i Senegal (som ellers ikke har noe med denne saken å gjøre)

– Altså: I Senegal er det 94 prosent muslimer. Men i 20 år hadde vi en kristen president! Og det syntes alle var helt greit. Når jeg leser i Norge om dødsstraff i Saudi-Arabia og så videre, og så hører at muslimsk innvandring er farlig – så kjenner jeg meg bare ikke igjen, sa han.

(Senegal har vært definert som en sekulær stat helt siden landet frigjorde seg fra det franske kolonistyret i 1960)

——–

Denne mannen understreket at han var en praktiserende muslim. Men han hadde ikke skjegg (noe praktiserende muslimske menn fra Midtøsten og Asia ofte har), og kona hans – som sto ved siden av – gikk i en elegant knekort blomstrete kjole med bare skuldre (noe som er relativt uvanlig blant praktiserende muslimske kvinner fra Midtøsten og Asia).

– Islam i Senegal er veldig sufidominert. Det viktige er nærheten til Gud. Bønnen. Og at man skal prøve å bli det beste mennesket man kan være, sa han.

———

Tilsvarende ting har jeg hørt fra muslimer med bakgrunn fra Balkan. Folk med bakgrunn fra Albania, Kosovo, Bosnia, Makedonia, Serbia – et stort flertall av innvandrerne fra disse landene er muslimer (fra Serbia har det også kommet kristne flyktninger, men innvandringsforskere jeg har pratet med har sagt at de fleste som har kommet til Norge er muslimer). Til sammen utgjør Balkan-muslimene en betydelig andel av dem som klassifiseres som «muslimer» i Norge.

Mange fra disse landene er opptatt av å definere seg som muslimer, men de praktiserer på en annen måte enn i en del andre muslimske land. På Balkan har grensene mellom de ulike religionene ofte vært utydelige: Kristne har gjerne feiret muslimske høytider, muslimer har feiret kristne høytider, muslimer har spist svin og kristne har avstått fra svin – selv om det nok ble mindre av denne milde religionsblandingen etter de etniske konfliktene fra 80-tallet og utover, der kristen serbisk nasjonalisme spilte en viktig rolle.

(den dag i dag spiller nasjonalistiske kristendomstolkninger en viktig rolle i den serbiske fascismen og nynazismen, noe som likevel ikke får folk i Norge til å anklage kristendommen per se for å være fascistisk – kanskje fordi folk flest forstår at vi kristne er forskjellige og tolker kristendommen på ulike måter?)

———

Når jeg har møtt muslimer fra Balkan sier de mye av det samme som mannen fra Senegal: De kjenner seg ikke igjen i den offentlige samtalen om islam. De utgjør en stor del av den såkalt muslimske befolkningen i Norge, men de føler ikke at islamdebatten i Norge handler om dem i det hele tatt.

———

Forøvrig, når det gjelder debatten på denne bloggen: Jeg vil påpeke en beklagelig tendens. Jeg vet at denne bloggen blir lest av veldig mange muslimer. Men i stigende grad er det bare ikke-muslimer som kommenterer og prater OM islam. Det synes jeg er sterkt beklagelig. Jeg tror det er fordi en del av de muslimske leserne blir skremt bort: Hvis de begir seg inn i samtalen blir de umiddelbart tvunget til å forsvare seg.

Hva kan vi gjøre med dette? Forslag?

I utgangspunktet ønsker jeg å ha stor takhøyde for ulike meninger og den slags her, og har satt grensen ved klare personangrep. Men nå vurderer jeg å gå inn og redigere enda strengere, fordi jeg ikke ønsker en utvikling der muslimer blir skremt bort fra debatten og det bare er vi ikke-muslimer som prater med hverandre.

Hva tenker dere lesere?

(og kommentér gjerne det jeg har skrevet i denne bloggposten også, selvfølgelig)

———-

OPPDATERING!

Øy! Hva skjer med folk? De siste timene har det kommet mange innlegg her, fordi VG Nett linket til denne siden. Jeg har slettet flere av innleggene. Dette er ikke fordi jeg allerede har begynt med en ny og strengere policy her, men fordi flere av innleggene oppfordret til etnisk rensing (kaste ut alle muslimer fra Europa), vold mot muslimer og lignende.

De neste timene er jeg i en middag og kan ikke redigere. Men altså: Oppfordringer til ting som er forbudt enten etter norsk lov (vold mot individer) eller internasjonal lov (etnisk rensing) godtas ikke under noen som helst omstendighet. Bare så det er klart. Jeg sletter med hard hånd alle innlegg som inneholder noe slikt så snart jeg ser dem.

 

– Vi hadde aldri klart å innføre kalifatet

I dag: En kommentar om noe jeg har skrevet om før, den interne uenigheten blant norske muslimer.

De siste dagene kom den igjen til uttrykk, etter at et dialogmøte som Ung Muslim ønsket å arrangere, mellom blant annet Islam Net og Abid Raja, ble avlyst. For å rekapitulere kort: Abid Raja har i sin nye bok Dialog gått enda kraftigere ut mot Islam Net enn han har gjort før, og sier mer eller mindre rett ut at de er ekstremister som det norske samfunnet må passe seg for.

Det har naturlig nok provosert folk i miljøet rundt Islam Net, som har svart med kraftige verbale angrep mot Raja. Dette ønsket Ung Muslim å gjøre noe med, som inviterte Islam Net, Raja med flere til et dialogmøte i Rabita-moskeen, der en del muslimer nok føler seg på tryggere grunn enn på Litteraturhuset.

Men møtet ble ikke noe av. Uenigheten dreide seg formelt om filming: Skulle arrangementet filmes, og hvem skulle eventuelt ha råderett over filmen?

Men mer grunnleggende dreide det seg nok om at det ikke var tilstrekkelig tillit mellom partene.

———

I etterkant har jeg sett flere muslimer spøke med dette: «Altså, nå må jo folk skjønne at vi ikke kommer til å ta over og innføre kalifatet, når vi ikke en gang klarer å få til et skarve dialogmøte»?

Dette ble sagt på spøk. Men det skjuler en god del sannhet. Muslimer i Norge er svært langt fra å være en samlet, enhetlig blokk, som kommer hit og har like ønsker for hva som skal skje med det norske samfunnet.

I vår – etterkant av demonstrasjonene etter Dagbladets forside-karikatur – var det snakk om å skape et «islamsk ungdomsråd», der de ulike islamske ungdomsorganisasjonene skulle møtes. Det strandet også, på grunn av ulike interne uenigheter.

Og hvis vi ser på de muslimene som har engasjert seg i politikken, så har de endt opp i vidt forskjellige partier: SV (blant annet Aktar Chaudhry), Arbeiderpartiet (blant annet Hadia Tajik), Venstre (blant annet Abid Raja), Høyre (blant annet Afsan Rafiq) og til og med FrP.

——–

Noen muslimer er lettere fortvilet over denne tilstanden, og drømmer om å se muslimene i Norge samlet – at den muslimske ummah skal stå sammen og støtte hverandre (slik også mange kristne jobber for kristen enhet). Men ut fra dagens tilstand virker det som det er svært lenge til muslimene i Norge samler til en felles front. Det man har klart å samle seg om har vært noen få grunnleggende ting, som for eksempel halal-mat.

——–

Spørsmål til dere som frykter islamsk innflytelse i Norge: Dersom muslimer er splittet og delt, utgjør de likevel en trussel?

Spørsmål til muslimske lesere: Hvorfor er det viktig at muslimer samler seg? Kan det ikke også være positivt at muslimer er forskjellige og mener forskjellige ting?

——–

Oppdatering: Fikk et kritisk innspill på facebook om problemstillingen jeg reiser på slutten her, så en liten klargjøring: Jeg mener ikke at det enten er slik at vi står overfor en umiddelbar fare for islamistisk maktovertagelse, eller at islam/muslimsk innvandring ikke bringer med seg noen utfordringer i det hele tatt. Det finnes selvfølgelig gråsoner der i mellom.