Mer om islamkritikk og å være antimuslimsk

Som jeg skrev tidligere i dag hadde jeg i går en kronikk på trykk på det nystartede nettstedet Radikal portal, som også ble trykket hos aftenposten.no (følg linkene for å lese). I den kronikken skriver jeg at man må skille mellom å være islamkritisk og å være antimuslimsk eller å drive med muslimhat. Og jeg hevder at en del av de som har blitt omtalt som «islamkritiske» i norske medier – Arne Tumyr fra Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN), tidligere leder i Norwegian Defense League Ronny Alte og den danske journalisten Lars Hedegaard – heller bør omtales som antimuslimske. Denne kronikken har blitt spredd av ualminnelig mange på facebook og twitter, noe jeg slett ikke hadde venta. Det har også kommet et par kritiske innspill (i tillegg til heftig debatt under kronikken hos aftenposten.no). Jeg bruker derfor anledningen her til å gjøre det enda tydeligere hva jeg mener, i respons til kritikerne. For de som ikke har lest kronikken anbefaler jeg å  gjøre det først, eller blir det vanskelig å forstå de følgende avsnittene.

——

Først ute med å kritisere var Hans Rustad på document.no. Rustad bruker en del plass på å skrive om hva han antar er mine egentlige motiver osv, og påstår blant annet at det «ikke står til troende» at jeg tar avstand fra attentattet på Lars Hedegaard, at jeg er en del av «trusselkulturen mot Hedegaard», og gjør oppmerksom på at han personlig opplevde kvalme i skrivende stund. Vel vel;) De tingene ser jeg ingen grunn til å kommentere – jeg anser det som en selvfølge at ethvert sivilisert menneske tar avstand fra drapsforsøket på Hedegaard, helt uavhengig av hva man mener om meningene hans.

Det som finnes av substans i innlegget til Rustad handler om hvilket selskap man kan eller bør plassere Hedegaard i. Inngangen til kronikken min var et tankeeksperiment der jeg spør om man ville kalt nynazisten Tore Tvedt «jøde-kritiker» eller «afrikaner-kritiker». Svaret på det er jo nei – alle skjønner at det Tvedt driver med er hat og hets, ikke «kritikk», og at det er en forskjell her. Noen, deriblant Rustad, har tolket dette som at jeg mener at Hedegaard «egent­lig ikke er for­skjel­lig fra en rabiat nazist». Svaret på dette er enkelt og greit at det mener jeg ikke. Det er stor forskjell på Lars Hedegaard og Tore Tvedt. Tvedt har tatt til orde for diverse ufyselige tiltak, blant annet å «renske ut jøder». Det har Hedegaard aldri gjort. De er ikke to alen av samme stykke. Når jeg brukte eksempelet med Tvedt som inngang til artikkelen var det ikke for å slå Hedegaard i hartkorn med Tvedt, men for å få fram et enkelt poeng: At det er forskjell på kritikk og hets. Når man bruker Tvedt som eksempel skjønner alle det: Alle vet at det han driver med er hets, og at virksomheten hans ikke bør betegnes som «kritikk». Poenget var å få fram at kritikk er noe annet enn hets, enkelt og greit. Jeg skjønner at dette gir rom for misforståelser, men for å gjøre det klart: Nei, Hedegaard og Tvedt er ikke i samme kategori i det hele tatt.

Det jeg derimot ikke har noe problem å si, klart og tydelig, er at Hedegaard har bidratt til å spre hat mot muslimer som gruppe. For det har han gjort. Videre mener Rustad at det er «frekt» å si dette etter at han nettopp har blitt forsøkt drept. Det er jeg ikke enig i. For å ta et annet eksempel: Nå er det en viss sjanse for at Arfan Bhatti har blitt drept eller bortført av Pakistans beryktede etterretning ISI i Pakistan. Skal man av den grunn omtale meningene hans på en annen måte? Nei,  det vil jeg tro Rustad mener man ikke skal gjøre. Det man har en moralsk plikt til er å ta avstand fra drapsforsøk eller tortur/bortføringer, uansett hvem det går ut over. Men meningene folk har kan man holde dem til ansvar for.

——

Mer substans er det i kritikken Mohamed Abidshazan kommer med i en tekst på verdidebatt. Nå skal det sies at Mohamed er en personlig venn av meg fra langt tilbake, og han er dessuten et av de mest intelligente menneskene jeg vet om. Likevel har vi de siste årene begynt å se svært forskjellig på debatten om islam/flerkultur/muslimer i Europa. Grunnleggende tror jeg forskjellen mellom oss kan illustreres på denne måten: Mohamed mener at at folk som Tariq Ramadan, som nærmer seg den islamske tradisjonen med mer eller mindre forsiktig reform, er en del av problemet og ikke en del av løsningen. Jeg mener derimot at folk med meningene til Ramadan uten problem kan være med på å bygge velfungerende og pluralistiske samfunn i Europa (selv om jeg også er uenig i en del ting hos Ramadan). Man kan ha Ramadan og meningsfellene hans med på laget, på en måte, samtidig som man kan diskutere tingene man er uenige om. Mens Mohamed mener, hvis jeg har forstått ham rett, at det eneste som duger er et mye sterkere og mer absolutt brudd med de ikke-liberale og ikke-demokratiske delene av den islamske tradisjonen.

Det som ser ut til å ha falt Abdishazan spesielt tung for brystet er det samme som Rustad reagerte på: At Hedegaard blir nevnt i samme åndedrag som Tore Tvedt. Dessuten synes han timingen er dårlig: Burde jeg ikke nå brukt tid og spalteplass på å forsvare ytringsfriheten, heller enn å kritisere begrepsbruk? Joda, det kunne jeg sikkert gjort. Men grunnen til at at jeg skrev denne kronikken nå var at det skjedde en endring eller glidning i begrepsbruken i norske medier etter drapsforsøket på Hedegaard, der «islamkritiker» plutselig ble brukt om folk som bør kalles noe helt annet. Dette er det grunn til å påpeke – og dette kan man påpeke samtidig som man tar sterkt avstand fra drapsforsøket på Hedegaard og fra alle angrep på ytringsfriheten. Det går an å ha to tanker i hodet på en gang!

Når det gjelder dette med å plassere Hedegaard i samme bås som Tore Tvedt, så skrev jeg om det over: Nei, de er ikke i samme bås. Poenget var å få fram det enkle poenget at kritikk ikke er det samme som hat eller hets. Tilfellet Tore Tvedt gjør dette veldig tydelig og enkelt å forstå. Det betyr ikke at verken Tumyr eller Hedegaard bør regnes som nynazister.

——

Til slutt, om begrepsbruk. Hva mener jeg egentlig at Hedegaard og Tumyr m.fl. skal kalles? Rustad misforstår i sitt innlegg fullstendig hva jeg har skrevet, og tror at jeg vil erstatte «islamkritiker» med ordet «islamhater». Nei, det vil jeg ikke. Et sentralt poeng i kronikken min var at det for mange antimuslimske debattanter ikke er religionen islam det dreier seg om. Det dreier seg om skepsis mot muslimer som en kollektiv gruppe mennesker. Derfor mener jeg at man skal slutte å bruke ordet islamkritikk eller islamhat, og heller bruke begrepene muslimhat eller antimuslimsk. Selv er jeg derfor heller ikke så glad i begrepet islamofobi. Tilsvarende begreper har man når det gjelder hat eller hets mot jøder. «Antisemittisme» er det vanlige begrepet. I blant brukes også begrepet «jødehat» – det var tittelen på en flott norsk bok om antisemittisme som kom for noen år siden, og som jeg anbefaler alle som har tid å lese. Også når det gjelder jødehatet eller antisemittismen handler det ofte ikke om motstand mot jødedom som religion, men om motstand mot jøder som en kollektiv gruppe mennesker. Dersom man primært er kritisk til jødedommen som religion, bruker man ofte begrepet anti-judaisme om det. For å oppsummere: For noen debattanter dreier det seg ikke om islam, men om muslimer. Da bør man også bruke ord som reflekterer det.

Og når det gjelder dette med hat: Dersom det er noe jeg gjerne skulle forandret på i kronikken min nå i ettertid så er det at det er et par formuleringer der som kan tolkes som at noen ER hatere, muslimhatere osv. Men hva som ligger til grunn for menneskers handlinger eller meninger er noe jeg strengt tatt ikke har noe med eller vet noe om. Jeg vil si det slik: Man kan spre hat. Man kan si ting som bør kalles hat. Det har Hedegaard og Tumyr gjort. Men det betyr ikke at man ER en hater. Heller ikke Hedegaard. Svært få mennesker opplever selv at de går rundt og hater folk, dessuten, så det er nok en grunn til å være forsiktig med å slenge om seg med slike begreper. Det finnes muslimhat, det finnes jødehat og det finnes homohat, men man skal likevel være forsiktig med å si at konkrete individer er «hatere».

——

Begrepet jeg ønsker å se mer av er dette: ANTIMUSLIMSK. Enkelt og greit. Hedegaard er en antimuslimsk debattant. Tumyr og SIAN er antimuslimske. NDL likeså. Det går helt fint an å være kritisk til islam som religion, og å kritisere ulike aspekter ved islam, uten å være antimuslimsk. Ganske mange mennesker får det til – men så er det andre som roter og begynner å blande kortene. Og når man går over fra å være islamkritisk til å være antimuslimsk er det på tide å si fra.

Og slik jeg skrev i kronikken: Jeg ønsker på ingen måte å sensurere eller stenge ned kritikk av islam som religion. Religionskritikk er en helt sentral del av liberale og demokratiske samfunn. Selv er jeg dialogorientert og myk av legning (denne kronikken er blant det hardere jeg har skrevet, tror jeg), og kommer sjelden med den hardeste kritikken (jeg pleier nok pakke det litt mer inn). Men jeg synes det er bra at det er andre som kritiserer. Og det skal også sies – i de periodene der denne bloggen har vært i aktiv bruk som debattfora har det vært svært høyt under taket for kritikk og ramsalte formuleringer og motforestillinger – mer enn mange andre steder, tror jeg.

Da håper jeg at jeg har gjort det tydeligere hva jeg mener. Jeg skal prøve å ta fri fra internett et par dager og kommer neppe til å delta i lange debatter i kommentarfeltet, men synes bare det er gøy dersom folk kommer med tilbakemeldinger og ris eller ros.

Fortsatt god helg!

——

OPPDATERING 18.02: Jeg har de siste dagene forsøkt å sette meg enda grundigere inn i virksomheten til Lars Hedegaard, ettersom dette skapte så mye debatt. Og jeg lurer på om jeg var for «snill» med ham i dette innlegget. Nei, han er ikke nazist, men han er en ekstremist. Den danske bloggen/nettavisen P77 skrev i 2010 om et foredrag som Lars Hedegaard holdt i Toronto. Der uttalte han blant annet dette, i P77 sin danske gjengivelse:

«Vi lever nu i The New World Order».
«Vi er i krig med islam».
«Det her er total krig indtil en af parterne vinder eller overgiver sig».

«Vi skal have ret til at bevæbne os».
«Politikere som modarbejder os skal fjernes fra deres embede med magt».
«Dem som har været med til at sætte os i den situation skal straffes økonomisk og med fængsel».

Videre avslørte P77 at Hedegaard og Trykkefrihetsselskabet har samarbeidet med Jewish Defense League, som FBI har omtalt som en høyreekstrem terrororganisasjon. Dersom det var noen tvil før, er det ikke det nå i lys av disse opplysningene: Det Lars Hedegaard står for befinner seg langt, langt utenfor enhver legitim politisk samtale. Å gi ham støtte er faktisk å beflekke seg selv. Så sterkt vil jeg si det. Men igjen, noe helt annet er man plikter å avstand fra drapsforsøket på ham. Ingenting av det han har sagt eller gjort kan forsvare at noen forsøkte å ta hans liv.

OPPDATERING 2:

Videoene P77 henviste til er ikke lenger på youtube. Men det finnes noe Hedegaard hevder er et transcript på nettet, som finnes her. Ut fra konteksten kommer det fram at P77 gjør Hedegaard enda mer ekstrem enn det han her: Han snakker for eksempel ikke mye om «New World Order», det er bare et uttrykk han bruker på et sted i teksten. Og han tar ikke til orde for bevæpning og straffing av politikere i dag – han tar til orde for en lovendring som skal gjøre dette mulig, både borgervern og straffing av politikere som innskrenker slike friheter. Det som kommer tydelig fram er dog at han mener man er i «evig krig» til enten islam eller Vesten vinner. Konklusjonen min er at det han sier er innenfor ytringsfriheten, men at det likevel er såpass drøyt at han ikke bør anses som en naturlig alliansepartner av respektable islam- og innvandringskritikere.

(jeg syntes det var mer redelig å legge til en oppdatering til oppdateringen, heller enn å redigere det jeg skrev i sted)

Tore Tvedt, afrikaner-kritiker (kronikk hos Radikal portal og Aftenposten)

Gode lesere! Først, jeg vet at det har blitt en gjenganger at jeg sier det i de siste innleggene, men dog… lenge siden jeg har skrevet her. Grunnen er at jeg rett og slett at jeg for tiden får betalt får å gjøre noe helt annet enn å blogge, og da blir det ikke mye tid til overs. Dessuten gjør jeg ikke aktivt feltarbeid i muslimske miljøer for tiden, og da har jeg heller ikke så mye ferskt materiale å skrive om. Men jeg vurderer å gjøre om konseptet på denne bloggen, og gjøre det til en mer generell kommentar- og forskningsformidlings-blogg om muslimer i Norge og Europa, slik at jeg kan ha nye ting å skrive om… og i så fall kan det bli flere oppdateringer. Kommer tilbake med mer.

Uansett: Noen av dere har kanskje fått med seg at jeg i går hadde en kronikk på trykk om forskjellen på islamkritikk og muslimhat på det nystartede nettstedet Radikal portal, som også ble trykket hos aftenposten.no. Det har allerede kommet noen kritiske svar på kronikken min. Senere i dag legger jeg ut en ny tekst der jeg svarer på kritikken og klargjør ytterligere hva jeg mener. Her er kronikken så lenge:

——

TORE TVEDT, AFRIKANER-KRITIKER

 

Noen «islamkritikere» bør omtales som det de er: Antimuslimske ekstremister.

Les tittelen på denne saken én gang til. Tore Tvedt, afrikaner-kritiker. Klinger den godt? Jeg vil tippe at 90 prosent av dem som leser dette, i det minste de som vet hvem Tore Tvedt er, vil tenke noe med dette uttrykket føles rart. Korte fakta: Tore Tvedt grunnla på 90-tallet den nynazistiske organisasjonen Vigrid. Han ble kjent for grove rasistiske utsagn mot jøder og afrikanere, og sa blant annet at jøder er «parasitter som skal renskes ut».

Så vidt jeg vet har Tvedt aldri blitt omtalt i mediene som «jøde-kritiker» eller «afrikaner-kritiker». Selvfølgelig, Tvedt er unektelig kritisk til både jøder og afrikanere. Likevel har han ikke blitt omtalt som «jøde-kritiker». Normalt blir han omtalt som antisemitt, nynazist eller rasist. Grunnen til det er at det Tvedt driver med ikke er det man normalt betegner som «kritikk». Det han driver med dreier seg enkelt og greit om hat. Men når det gjelder en annen gruppe mennesker ser det ut til å gjelde andre regler. Driver man med muslimhat kan man gjerne bli betegnet som «islamkritiker».

 

Islam-kritikere på tokt

Det siste eksempelet på dette så vi for noen dager siden, da en 27 år gammel mann ble siktet for bombetrusler mot Stortinget. Denne fyren har vært aktiv i de antimuslimske organisasjonene Norwegian Defence League (NDL) og Stop Islamisation of Europe (SIOE), og har blitt omtalt som «ekstremt rasistisk» av folk som kjenner ham. Likevel valgte VG Nett å presentere ham slik:«Islam-kritiker arrestert etter bombetrussel».

Lars Hedegaard, dansk journalist: Mener at muslimer ikke får dårlig samvittighet når de lyver.

Det samme så vi forrige uke, etter at den danske journalisten Lars Hedegaard ble utsatt for et drapsforsøk. I etterkant ble Hedegaard relativt unisont omtalt som «islam-kritiker» i norske medier. Men bør Hedegaards virksomhet virkelig omtales som «islam-kritikk»? I 2009 ble han stilt for retten i Danmark for rasistiske uttalelser, etter at han hadde sagt dette om muslimske menn sånn generelt: «De voldtager deres egne børn. Det hører man hele tiden. Piger i muslimske familier bliver voldtaget af deres onkler, deres fætre eller deres far». Videre sa han at muslimer ikke får dårlig samvittighet når de lyver.

Hedegaard ble dømt for dette i den danske Landsretten, men senere frifunnet i Høyesterett, ettersom han påstod at han ikke hadde ment dette som en offentlig ytring. Likevel har ingen trukket i tvil at Hedegaard har sagt dette. Er dette «islamkritisk»? Nei, det er det ikke. Det er ingenting her som handler om kritikk av islam som religion. Derimot er det antimuslimsk: Det dreier seg om antipati og hat mot muslimer som en kollektiv gruppe mennesker. Og for å slå fast det opplagte: Selvfølgelig gjør ikke muslimhatet til Hedegaard at drapsforsøket mot ham blir noe mindre avskyelig.

Etter drapsforsøket mot Hedegaard var det plutselig flere som også ble omtalt som «islam-kritikere». Ronny Alte, tidligere ledere av den antimuslimske organisasjonen Norwegian Defense League, ble i en sak fra NTB omtalt som «islamkritiker». Det samme gjaldt Arne Tumyr, leder i den antimuslimske organisasjonen Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN): «Tumyr er en av de mest profilerte islamkritikerne i Norge», skrev NTB. Men er det islam som religion Alte og Tumyr er mot, eller er det muslimer som en gruppe mennesker de er skeptiske til? Svaret er det siste.

Arne Tumyr, leder av Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN): Mener at Hadia Tajik ikke kan være statsråd så lenge hun er «tilhenger av Muhammed»

I en artikkel om kulturminister Hadia Tajik, som har markert seg som en sterk prinsipiell forsvarer av ytringsfrihet og demokrati, skrev for eksempel Tumyr dette: «utnevnelsen av en av Muhammeds tilhengere er på kollisjonskurs med våre grunnleggende verdier». Da hadde han allerede kommet med falske anklager om at Tajik hadde Osama bin Laden som forbilde. Det hjelper altså ikke Tajik at hun er for religionskritikk, demokrati og ytringsfrihet, eller at hun til og med har en ikke-muslimsk og etnisk norsk kjæreste – så lenge hun er «en av Muhammeds tilhengere» er hun i følge Tumyr ikke skikket til å være statsråd. Hvis noen skulle være i tvil: Dette er ikke «islamkritikk». Det er muslimhat.

 

Ekte islamkritikk

Så vil noen kanskje spørre: Er dette viktig? Er det ikke bare flisespikkeri hvilke begreper vi bruker? Nei, det er det ikke. Når muslimhat eller antimuslimske holdninger omtales som «islamkritikk», får man det nemlig til å virke som muslimhatet handler om en rasjonell og mer eller mindre rimelig kritisk holdning til islam. Men slik er det ikke: Samfunnsvitenskapelig forskning fra Europa har blant annet vist atantimuslimske holdninger i stor grad henger sammen med andre typer fordommer. Det vil si at mange av dem som er skeptiske til muslimer også er skeptiske til andre minoriteter, slik som jøder og homofile. Muslimhatet handler ofte om helt andre ting enn skepsis til islam som religion: Det dreier seg om generell fremmedfrykt, der «muslimer» blir det ultimate symbolet på de som er fremmede.

Likevel er det viktig å understreke at det finnes – og bør finnes! – god islamkritikk, som verken kan eller bør reduseres til muslimhat. Dersom muslimske ledere uttaler seg mot demokratiet eller mot rettigheter for kvinner i islams navn, for eksempel, eller dersom de flørter med terror, så kan og bør det kritiseres. Og slik kritikk kan også komme fra muslimers egne rekker. Et eksempel på det så vi nylig da norske Kamil Azhar kritiserte de muslimske lederne i Norge for ikke å ta sterk nok avstand fra religiøs ekstremisme. Det er også helt legitimt å kritisere religion generelt, og å mene at religiøse muslimer grunnleggende tar helt feil. Også når man står utenfor de muslimske miljøene kan man komme med slik kritikk. Utfordringen er å være konkret: Hvem er det man kritiserer? Og hva er det man kritiserer de for?

Det som helt klart ikke dreier seg om islamkritikk er når man uttaler seg fiendtlig om muslimer som en kollektiv gruppe mennesker, som man tror har visse felles egenskaper bare fordi de er muslimer. Like lite som Tore Tvedt er en «jøde-kritiker» eller «afrikaner-kritiker» er Lars Hedegaard en «islamkritiker» når han sier at muslimske menn voldtar sine døtre fordi de er muslimer. Dette er ikke islamkritikk, det er hat.  Når en NDL-aktivist truer med å bombe Stortinget driver han heller ikke med islamkritikk, men med voldelig ekstremisme. Organisasjoner som NDL, SIAN og SIOE: De er ikke «islamkritiske». De er antimuslimske. Det er på tide at norske medier begynner å ta denne forskjellen på alvor.

– Er ALT galt med oss, liksom? (forsinket tekst om Abid Rajas kronikk)

…sa en pakistansk muslimsk jente jeg snakket med noen dager etter at Venstre-politikeren Abid Raja publiserte sin kronikk i Aftenposten. I den fortalte han at han nå hadde forandret mening: Ytringsfriheten burde ikke ha noen begrensninger. Samtidig hevdet han at «muslimske gutter flest» får hat mot amerikanere, jøder, indere og homofile inn med morsmelken, og «får innprentet» at det er helt ok å knerte folk som krenker profeten.

Disse påstandene vakte berettiget oppsikt, med tanke på at det antakelig bor rundt 200.000 muslimer i Norge med ulik etnisk bakgrunn, ulike livshistorier og ulik grad av religiøsitet. Likevel trykket mange islamkritikere kronikken til sitt bryst, og jeg ble av mange utfordret til å si noe om hva jeg tenkte om den: Stemmer det Abid Raja skriver om muslimske miljøer?

Nå har tiden gått og jeg har ikke rukket å skrive noe innlegg før nå. Så jeg tenkte jeg skulle gjøre to ting: Det første er å gjengi det som har vært av debatt rundt dette utspillet, og si litt om hvordan jeg selv oppfatter virkeligheten. Men dernest vil jeg prøve å bringe debatten videre: På hvilken måte bør man egentlig kritisere negative ting i minoritetsgrupper? Hvilken kritikk er konstruktiv, og hvilken er det ikke?

——

Først til utspillet til Raja. I dagene etter kronikken registrerte jeg primært to typer reaksjoner blant muslimene jeg kjenner. Den første type reaksjon var avvisning av hele kronikken. Oppfatningen blant noen er at Raja sverter sin egen bakgrunn for slik å bli mer spiselig for majoritetsnordmenn og de norske politiske maktelitene.

– Jeg skjønner ikke hvorfor folk hører på ham lenger i det hele tatt, sa en kompis av meg. – Tenk om det var en vestlig konvertitt til islam som sto på en talestol og fortalte hvordan alt i Vesten var galt – ville man da tenke at det han sa var den ultimate sannheten om Vesten? Selvfølgelig ikke, sa han.

Men jeg registerte også andre reaksjoner. Det var gjerne fra folk som selv er kritiske til en del i kulturen de kommer fra – mangel på likestilling, homofobi etc. – men som likevel satte kaffen i halsen da de leste det Raja skrev. Slik reagerte for eksempel den pakistanske jenta jeg siterte innledningsvis.

– Jeg mener, er alt galt med oss? Vi oppdras til hat? Alle, «muslimske gutter flest», liksom? For det første er det en absurd påstand, fordi det jo er utrolig mange forskjellige muslimer i Norge. For det andre blir det veldig vanskelig å få til forandringer hvis man har som utgangspunkt at alt er galt. Det er klart det finnes homofobi og jødethat blant muslimer. Men man får ikke bukt med det på denne måten, sa hun.

—–

Etter hvert kom det mange reaksjoner på trykk i aviser og på nett fra andre norske muslimer. Jeg gjengir dem her – legg gjerne inn flere linker i kommentarfeltet hvis det er noe som mangler.

– It-gründeren og den liberale og sekulære samfunnsdebattanten Shahzad Rana skrev i Aftenposten at kronikken handler om Rajas egne indre demoner, og at Raja  «tegner et bilde av det muslimske tankegodset som er et filmmanus verdig. Han gir den latinske frasen «cogito ergo es» en ny dimensjon. Rajas versjon blir nærmest «Jeg tenker, derfor er dere slik»».

– Noe av det samme skrev statsviteren Kamil Azhar i Minerva: «Abid Raja tømmer sitt skap og tar oppgjør med sine demoner. I dragsuget blir alle som kaller seg muslimer og særlig de av oss med pakistansk bakgrunn dratt med».

– 15-årige Rahman Chaudhry, sønnen til SV-politiker Aktar Chaudhry, skrev i et innlegg i Aftenposten: «Jeg er oppvokst på Furuset i Groruddalen. Jeg har hatt venner fra Pakistan, Kurdistan, Irak, Afghanistan, osv. Og aldri, ikke en eneste gang, har jeg opplevd at hverken jeg eller mine venner har hatt negative holdninger til vesten, eller til menneskegruppene Raja lister opp».

– Skribenten Assad Nasir skrev dette i VG: «Innholdet i kronikken er viktig, og i aller høyeste grad noe vi bør sette søkelys på. Men fremstillingen blir altfor ensidig, altfor polemisk. I tillegg gis det inntrykk av at Raja er den eneste som tør å snakke om dette. Det er han ikke. Flere har tatt opp dette tidligere, meg selv inkludert, senest i Dagbladet i juni i år».

– Og intervjuer i aviser: Aftenposten intervjuet tre muslimske studenter som ikke kjente seg stort igjen i det Raja skrev, mens den halvt pakistanske filmregissøren Ulrik Imtiaz Rolfsen gir Raja full støtte.

Ting jeg har glemt?

——

Og hva tenker jeg selv om det Raja skriver om de muslimske miljøene? Jeg har etter hvert fått en relativt bred bekjentskapskrets blant muslimer av ulik støpning – mange av dem fra religiøse miljøer som er knyttet til moskéer eller religiøse organisasjoner, og som gjerne er dominert av folk med bakgrunn fra Pakistan og Midtøsten. Men jeg har også blitt kjent med mange mer sekulære muslimer som jeg har møtt i ulike sammenhenger, med bakgrunn fra både Pakistan, Midtøsten og mer sekulære muslimske områder som Kosovo, Bosnia og Albania. Likevel er selvfølgelig min bekjentskapskrets begrenset. Jeg har heller ikke vokst opp i en muslimsk familie eller muslimsk miljø, jeg ser det bare utenfra. Og som samfunnsforsker er jeg fullt på det rene med at mine personlige inntrykk er såkalt anekdotiske: Skal man uttale seg om større sammenhenger bør man basere seg på omfattende statistiske undersøkelser.

Men med disse forbeholdene, hvordan har jeg opplevd i de muslimske miljøene det Raja skriver om? Jeg tar det i tur og orden.

Har jeg opplevd antisemittisme? Ja.

Har jeg opplevd homofobi? Ja.

Har jeg opplevd fiendtlighet mot ikke-muslimer? Ja.

Har jeg opplevd kvinnediskriminerende holdninger? Ja, det også.

Alt dette er reelle fenomener, og jeg har skrevet om det ved flere anledninger. Kanskje kunne jeg skrevet om det flere ganger, kanskje kunne jeg vært skarpere i min kritikk – men det er der.

Men – det er ikke hele virkeligheten. Langt derifra.

Har jeg opplevd forsvar for universelle menneskerettigheter og demokrati? Ja.

Har jeg opplevd oppfordringer til å vise kjærlighet mot alle, muslim som ikke-muslim? Ja.

Har jeg opplevd muslimer som kjemper for kvinners rettigheter med koranen i hånda? Ja.

Noen synes kanskje det er banalt å påpeke dette, men det er det ikke. Gang på gang får vi lese i norsk offentlighet grandiose påstander om hvordan muslimer «er», eller om hvordan islam «er». Abid Rajas kronikk er bare den siste i rekken, som forsøker å si noe om en antatt felles muslimsk mentalitet: Der muslimer klumpes sammen i en stor gruppe som tenker og mener omtrent det samme.

——

Samtidig går det an å påpeke at noen holdninger er mer utbredt enn andre, og noen er mindre utbredt. Generelt er min oppfatning denne, etter mye omgang med mange forskjellige muslimer, og lesning av mye av forskningen som er gjort på muslimske innvandrergrupper i Europa:

– de fleste muslimer i Norge synes demokrati og menneskerettigheter er tipp topp, og veldig mange synes Norge er det beste samfunnet i verden.

– de fleste muslimer i Norge er positive til ikke-muslimer, både folk fra andre religioner og ateister.

– de fleste muslimer i Norge vil egentlig bare leve livene sine i fred og leve gode hverdagsliv.

SAMTIDIG:

– en del muslimer kan tenke seg strengere begrensninger i ytringsfrihet når det gjelder satire mot religion – men det er likevel ikke så viktig for dem at de stresser mye med å kjempe mot det.

– en del muslimer har antijødiske holdninger – mye på grunn av Israel/Palestina-konflikten.

– en del muslimer misliker homofile.

– en del muslimer har kvinnediskriminerende holdninger og mener at kvinnen bør underordne seg mannen.

Disse holdningene varierer langs mange akser. Det er er mer utbredt i noen etniske grupper enn i andre, det varierer med utdanning og sosiøkonomisk posisjon, og det forandrer seg mellom generasjoner. Det er også viktig å påpeke at slike ting på ingen måte er unike for muslimer. Også i ikke-muslimske grupper finnes mangfold av holdninger: Toleranse og diskriminering, fiendtlighet og respekt.

—–

Og så til det siste punktet: Hvordan bør man møte diskrimerende holdninger i offentlig debatt? Jeg har lenge ment at det finnes bra og dårlige måter å kritisere på. Særlig når konteksten er majoritet-minoritet – at folk i majoriteten kritiserer folk i minoriteten – kan kritikk faktisk få motsatt effekt. Min holdning er nok denne: Måten Abid Raja kritiserer på i denne kronikken fører ikke til at ting forandrer seg i positiv retning.

For å gjenta det min pakistanske samtalepartner sa: Det er vanskelig å få til forandringer hvis man har som utgangspunkt at alt er galt. Hvis alt er galt blir nemlig løsningen at alt må forandres, og det er nok relativt vanskelig å få til.

Dersom noe skal forandre seg må kritikk være konkret. Har man vært i et forhold/ekteskap/samboerskap (stryk det som ikke passer) vil man ha erfart at det er sånn det funker. «Du er dust» er sjelden en uttalelse som fører til at noe forandrer seg i positiv retning. Men å si ting som «når du gjør det der så blir jeg lei meg» kan føre til konstruktive endringer (sorry, nå høres jeg ut som en cheesy pop-psykolog her). Selvfølgelig fungerer ikke relasjonene og kommunikasjonen i et samfunn helt likt hvordan det ofte i forhold. Men også i et samfunn med forskjellige grupper må kritikk være konkret for at den skal få noen effekt. Man bør:

a) kritisere på et konkret, avgrenset område, ikke ta alt på en gang.

b) være tydelig på hvem man kritiserer (for eksempel en institusjon eller en organisasjon, ikke «muslimer generelt» eller «nordmenn generelt»).

c) ha et alternativ – presentere enkle forslag til hvordan ting kunne vært annerledes.

Et skoleeksempel på slik kritikk er egentlig aksjonen som aktivisten Sara Azmeh Rasmussen hadde overfor Islamsk Råd. Bare for å gjøre det klart så gjør Rasmussen mye forskjellig, og mye av det synes jeg helt ærlig bare er tull, mens jeg har stor sans for andre ting. Det Rasmussen gjorde var å sitte ned i en uke utenfor kontoret til Islamsk Råd, med et konkret krav: Ta utvetydig avstand fra dødsstraff for homofili på universelt krav. Som jeg skriver om i bloggposten jeg lenker til er dødsstraff for homofili et innviklet teologisk tema for en del muslimer. Det var derfor lite trolig at Rasmussens aksjon ville føre til noen revolusjon. Likevel har en slik aksjon betydning fordi den setter saken på dagsorden. Det er fordi den er konkret: Den handler om én sak (dødsstraff for homofili), den har én konkret adressat (Islamsk råd), og den har et konkret alternativ (avstandstagen fra dødsstraff på universelt grunnlag).

Og det jeg skriver her kan like gjerne gjelde kritikk mot majoritetssamfunnet, den norske politiske eliten e.l.: Skal man kritisere må man være konkret og tydelig, både på hvem man kritserer og hvilket alternativ man foreslår.

——-

Denne bloggposten har kanskje blitt noe springende. For å gå tilbake til utgangspunktet: Min holdning er vel omtrent den samme som holdningen til den pakistanske jenta jeg snakket med. Homofobi finnes, antisemittisme finnes, rasisme finnes. Både hos muslimer og hos ikke-muslimer. Det bør kritiseres. Men dersom utgangspunktet er at alt er galt, og at «muslimer flest» er sånn eller sånn, slik man lett kan tolke Abid Rajas kronikk, så er det ingenting som blir bedre.

Facebook og virkeligheten

I dag har det vært avholdt to demonstrasjoner/markeringer i forbindelse med Muhammed-filmen. Jeg var innom begge to. Jeg skal ikke si mye om dem her – annet enn at de var forskjellige. På Youngstorget hadde Islamsk Råd innkalt til markering, og både Oslo-ordfører Fabian Stang og Oslo-biskop Ole Christian Kvarme deltok. Talerne understreket sterkt at man var mot at filmen hånte islam, men understreket samtidig tilhørigheten til Norge, demokratiet her, og så videre. På den andre demonstrasjonen snakket man om Vestens overgrep mot muslimer, om «dere» eller «de» – altså ikke-muslimene og vestlige land – vs. «oss», dvs. muslimene.

——

Men jeg vil få fram et kort poeng. De to demonstrasjonene i dag bør lære oss noe om forholdet mellom internett og virkelighet. Jeg har merket meg at mange ikke-muslimer som debatterer islam og muslimer på nett og på facebook ofte bruker ting som blir skrevet av muslimer på nettet som en viktig informasjonskilde. «Se her, hva de sier på islam.no og på nettsiden til Islamnet!» – sier folk kanskje. «Eller se hva de sier i dette kommentarfeltet!». Og vips – dermed har man sagt noe om muslimene i Norge. Og det er ikke så rart – hvis man ikke kjenner mange muslimer blir det gjerne nettet som er informasjonstilgangen man har (i mangel av tilgang til god litteratur eller god forskning om muslimer i Vesten – det finnes mye av den, men den er ikke alltid umiddelbart tilgjengelig).

Problemet er at virkeligheten ofte er annerledes enn den fremstår på nettet. Dersom kommentarfeltet på VG eller Dagbladet hadde vært representativt, ville FrP antakelig vært Norges klart største parti. Men slik er det som kjent ikke. Og denne gangen, før denne demonstrasjonen, så jeg noe fascinerende: Facebook-siden til demonstrasjonen ved ambassaden hadde over 900 som sto som «attending». Mens demonstrasjonen til Islamsk Råd hadde rundt 700 som sto som attending. Nå vet vi hvilken markering som trakk flest: På Youngstorget kom det 3500 mennesker. Ved ambassaden kom det rundt 100. En enorm forskjell, som sier oss mye om hvilke budskap som har mest oppslutning blant norske muslimer.

——–

Og poenget er: Dersom man bare hadde brukt facebook-gruppene som indikator, og ikke hadde hatt de virkelige demonstrasjonen å måle opp mot, ville man aldri visst hva som reelt hadde oppslutning. Hva som reelt var populært. Når det gjelder majoritetsnordmenn, oss helhvite ikke-muslimer, har de fleste etter hvert skjønt at man ikke kan ta internett-debatt som en direkte temperaturmåler på hvordan nordmenn flest egentlig tenker. Det er på tide at vi også innser det når det gjelder minoritetsnordmenn og muslimer.

Ellers: Ønsker alle en god helg, og gratulerer til arrangørene av begge markeringene med vel gjennomførte arrangement. Selv var jeg uenig i mye av det som ble sagt, begge steder – men det er et sunnhetstegn for det norske demokratiet at slike demonstrasjoner blir avholdt, og at folks mening blir hørt. Jeg er sterk tilhenger av at vi skal ha stor tålegrense for hvilke ytringer vi skal tåle – både når det gjelder blasfemiske filmer og motstand mot dem.

Uenighet er ikke farlig. Vold er farlig.

God helg!

Terror-skjegget

– Altså, Olav, jeg tror du burde sjekke ut han fyren der litt.

Jeg snakket nylig med en bekjent av meg. Hun hadde fått med seg at jeg intervjuet og skrev om ulike typer muslimer (selv var hun ikke muslim), og mente at hun hadde et tips til meg.

Eksempel på en skummel skjeggmann. Forøvrig har vedkommende ingenting med denne saken å gjøre.

– Det er en fyr i en databutikk jeg besøker i blant. Han har sykt langt skjegg, og går i sånn der lang kjole du som du veit. Og jeg har sett ham noen ganger prate med folk som ikke ser ut til å ha rent mel i posen… Jeg tror kanskje han er inne på de jihad og terror-greiene, sa hun.

Jeg ble nysgjerrig. Jeg besøkte data-butikken. Da jeg kom inn døra ble jeg paff: Mannen bak disken kjente jeg godt. Ja, han hadde langt skjegg. Ja, han gikk i «kjole», som hun uttrykte det. Men utover det… visste jeg hva han sto for. Dette var en fyr som tilhørte den såkalte tabligh-bevegelsen, som legger vekt på pietitisk livsførsel og langt skjegg og slike ting for menn, men ellers er ikke-politiske og langt i fra driver med jihad. Jeg visste videre at min venn med det lange skjegg var veldig mot terror mot sivile – faktisk hadde han tidligere brukt mye tid på facebook på å diskutere med noen unge muslimer som ikke ville ta avstand fra terrorangrep i islams navn. Jeg visste også at han, i likhet med mange fra tabligh-bevegelsen, ofte oppsøkte muslimer på skråplanet (som drev med stoff eller kriminalitet osv) og oppfordret dem til å vende om og begynne å praktisere islam. Kanskje var det noen slike min bekjente tenkte på da hun sa at han pratet med folk «som ikke hadde rent mel i posen».

Alt dette kunne selvfølgelig ikke min bekjente vite, hun som hadde tipset meg om at jeg burde ta en prat med ham. Likevel måtte jeg tenke: Var det lange skjegget og den lange «kjolen» tilstrekkelig til at han ble mistenkt for å sympatisere med terror?

—–

Slik jeg noen ganger har skrevet om tidligere har det vært en tendens i Norge til å blande sammen pietisme – altså å være generelt konservativ på det private området, gå i konservative klær, kanskje ha et konservativt syn på kjønn, kvinner, barneoppdragelse og familie – og det å være radikal eller ekstremist eller støtte politisk vold. For å understreke det nok en gang: De aller fleste konservative, pietistiske eller til og med reaksjonære muslimer er mot politisk vold, er mot ekstremisme, er mot terror. En av de mest omfattende globale undersøkelsene om hva muslimer globalt tenker og mener viste til og med at det å være sterkt religiøs minket sjansen for å støtte terror.

Det er på tide at man tar inn over seg dette: At muslimer går med langt skjegg betyr ikke at sjansen er større for at de da støtter Bin Laden (selv om Bin Laden riktignok også hadde langt skjegg). Ikke bare trenger det ikke være noen sammenheng her: Den sterke religiøsiteten som «muslimskjegget» signaliserer kan føre til at de blir mer mot terror enn det de ellers ville vært, ut fra det tradisjonelle forbudet i islam mot drap på ikke-stridende under krig.

—–

Samtidig, jeg skal ikke moralisere for mye over at mange av oss kan reagere fordomsfullt. Det er ikke unaturlig. Jeg gjorde det selv senest i går. Plutselig, der jeg satt på en benk midt i Oslo sentrum, merket jeg at noen hadde stjålet iPhonen min. Jeg så meg rundt. Jeg merket at jeg da intuitivt så nærmere på de guttene i nærheten som så ut til å ha minoritetsbakgrunn enn på de etnisk norske. Ja, jeg gjorde det. Statistisk sett går det an å argumentere for at det ikke var så dumt: I Oslo er unge gutter/menn med innvandrerbakgrunn såvidt jeg vet overrepresentert når det gjelder den type kriminalitet, noe som ikke er så underlig – unge med innvandrerbakgrunn er også overrepresentert når det gjelder vanskelige sosiale og økonomiske kår, og slike ting henger sammen. Samtidig visste jeg at jeg nå gjorde noe som kalles «statistisk diskriminering«. Og de aller fleste minoritetsgutter driver jo ikke med lommetyveri. Jeg likte ikke at jeg nå kikket mistenkelig på gutter som etter all sannsynlighet ikke hadde noe med saken å gjøre.

En misbaha eller tasbih, en muslimsk bønnekrans.

Men jeg merket også noe annet: Ut fra mitt kjennskap til muslimske miljøer visste jeg at gutter/menn som tok islam på alvor og forsøkte å praktisere ville være langt mindre tilbøyelige til å stjele enn andre. Og nå var det jo til og med fastemåneden ramadan. Derfor, hvis jeg så en muslim med langt skjegg eller som gikk og fiklet med en muslimsk bønnekrans, så kikket jeg intuitivt videre. Min statistiske diskriminering var nok noe mer sofistikert enn den ville vært hos andre: Hos meg var tegn på at man tok islam på alvor noe som tydet på lavere tilbøyelighet til å utøve kriminalitet.

(og hvis noen lurer: nei, iPhonen kom ikke tilbake)

—–

Det betyr ikke at ikke jeg har fordommer. Det har jeg. Det har både muslimer og ikke-muslimer, innvandrere og innfødte. Men utfordringen er kanskje å forsøke å korrigere oppfatningene sine når man oppdager nye sider av virkeligheten? Det er ikke lett. Men det går an.

(og håper ellers alle har hatt en god sommer!)

«Islam er fred. Islam er fred. Islam er fred»

Nå etter 22/7 har jeg kommet til å tenke på en telefonsamtale og et intervju jeg gjorde med en imam i vår. Det var i forbindelse med masteroppgaven min, og jeg ringte og sa at jeg gjerne ville høre hans tanker om islam og politikk og den type ting.

Men jeg kom ikke langt med spørsmålene mine på telefonen før han avbrøt meg.

– Altså, la meg gjøre én ting helt klart: Islam handler om fred. Ikke terror. Terrorisme er mot islam, sa han.

Jeg hadde ikke nevnt terror eller jihad med et ord.

– Ja, sa jeg. – Men det er egentlig ikke det jeg skal spørre om…

Men han avbrøt igjen.

– Islam er fred. Bare fred.

——–

Da jeg møtte ham skjedde det samme. Jeg stilte ingen spørsmål om terror eller jihad. Men han kom ustanselig inn på det.

– Terrorisme er HELT mot islam. Det er en stor synd! Derfor må ingen tro at islam støtter terror.

Jeg smilte litt, og prøvde å få fram at jeg hadde forstått det, og at det egentlig var andre temaer jeg ville prate med ham om. Men det gikk ikke inn.

– Islam handler om fred. Bare om fred.

——–

Etter intervjuet humret jeg litt over dette. Det var åpenbart at denne imamen var overbevist om at folk i det norske storsamfunnet – for eksempel en fyr som meg – forbandt islam med terrorisme. Derfor nådde ingen av mine forsikringer inn. Han måtte ustanselig minne meg på det, og stolte liksom ikke på at jeg trodde på det han sa.

Men dagene etter den 22/7 kunne jeg plutselig leve meg inn i reaksjonen hans. Da det skjedde befant jeg meg nemlig på en kristen festival. (note til leseren: jeg som driver denne bloggen har en form for kristen gudstro. dette er ikke et misjoneringsforsøk, bare en orientering om hvor jeg står). Og en av de første meldingene som kom var at Anders Behring Breivik var en «kristenfundamentalist». Plutselig kjente jeg at det ble kaldt i hele kroppen: Hadde min religion, min gudstro, blitt brukt til å legitimere en slik ugjerning?

——–

Da skjedde noe rart: Jeg fikk behov for å rope høyt ut at dette ikke var den form for kristendom jeg trodde på. For tenk om folk der ute heretter ville forbinde kristendom med massemord?

Nå har det ikke blitt sånn. I debatten etter 22/7 har ikke Behring Breivings kristne tilknytning vært noe stort tema, ettersom analyser av tankegangen hans viser at det var andre ting som var sentrale for ham (en god analyse av tankene hans finnes for eksempel her). Og vanlige kristne har ikke vært nødt til å stå til ansvar for ugjerningen, antagelig fordi folk forstår at Anders Behring Breivik ikke er representativ for kristne.

——–

En lignende opplevelse blir formidlet av Nina Hjerpset-Østlie, en av dem som driver den innvandrings- og islam-kritiske siden Document.no. Hun forteller at tiden etter 22/7 (da Document har fått mye negativt fokus) har gitt henne innblikk i hvordan muslimer må oppleve det:

«En annen lærdom verdt å ta med seg, er det like sjeldne som ubehagelige innblikket i hvordan vanlige muslimer må ha det og føle seg når islamister bedriver grusomheter i deres navn. Det er en erfaring jeg vil ha stor nytte av ved neste korsvei. Naturligvis kommer jeg til å skrive om det som skjer, men valget av ord vil nok bli annerledes, og forståelsen og medfølelsen med norske muslimer større.»

——–

Etter 22/7 kunne jeg plutselig leve meg inn i – og det virker som Hjerpset-Østlie kunne det samme – hvordan mange muslimer har hatt det de siste årene, møtt med anklager om at islam støtter terror, eller egentlig er det samme som nazisme, og så videre. Tidligere har jeg skjønt dette intellektuelt. Den 22/7 kjente jeg selv opplevelsen på kroppen.

Derfor, neste gang jeg møter en imam som panisk forsikrer meg om at islam er mot terror selv om jeg ikke har spurt om det, vil jeg antagelig ikke smile. Jeg vil ta det på dypeste alvor.

– Det var trygt å gifte seg med fetteren min

Da jeg leste avisene til morgenkaffen i dag så jeg to ting som handlet om søskenbarnekteskap – et tema som blir heftig debattert for tida. FrP ønsker nå å etablere et DNA-register for alle asylsøkere og familie-innvandrere som kommer til Norge, for å hindre søskenbarnekteskap og terrorisme (det er litt uklart for meg på hvilken måte innvandreres DNA kan si noe om tilbøyeligheten til å utføre terror).

Og i Aftenposten står Abid Raja fram med støtte til forslaget fra Arbeiderpartiets integreringsutvalg om å forby søskenbarnekteskap.

Derfor tenkte jeg at jeg kunne skrive noe om dette temaet.

———

 

Bilde fra et pakistansk bryllup i USA. Paret på bildet er ikke søskenbarn.

Et muslimsk ektepar jeg kjenner er nemlig søskenbarn. Første gang jeg hørte det reagerte jeg emosjonelt negativt: «Hæ? Søskenbarn??» – husker jeg at jeg tenkte.

I hodet mitt så jeg for meg dette: Deformerte barn. Tvang. Foreldre som arrangerer ekteskapet, og unge som viljeløst følger etter.

Men etter hvert som jeg ble kjent med dem forstod jeg at dette bildet ikke stemte. Barna var helt friske og velfungerende, for det første. Dessuten viste det seg at de hadde valgt dette selv – helt fritt, uten innblanding fra foreldre.

Det var mannen som først hadde tatt kontakt.

– Jeg hadde brent meg på noen forhold som ikke hadde fungert. Derfor tenkte jeg at jeg ville ha en kone som jeg virkelig kjente. En jeg visste kom fra god familie, en jeg kunne stole på.

Så han sendte henne noen brev, der han fortalte mer om seg selv, og om sine intensjoner.

Kusinen hadde alltid hatt et godt inntrykk av sin fetter. Derfor var hun positiv, selv om hun syntes det var uvant.

– Jeg ville jo gifte meg etter hvert. Og fetteren min var et av de flotteste menneskene jeg visste om. Det var veldig trygt å satse på ham. Med andre menn var det umulig å vite hvordan det ville bli. Men med ham visste jeg mye om hvordan han var, i forhold til barn og familiemedlemmer og mennesker generelt.

———

Det endte med at de giftet seg. I dag har de flere barn, og såvidt jeg kan bedømme har de et godt ekteskap med mye kjærlighet og godhet.

Såvidt jeg forstod det var de bevisst at de hadde valgt en ekteskapsmåte som ikke var vanlig i Norge. For dem var ikke dette begrunnet i islam, men i kultur.

– Det er ingenting i islam som sier noe om dette. Det dreier seg om kultur. Dette har vært en del av kulturen i landet vi kom fra, og tryggheten i dette var noe vi syntes var verdifullt, sa mannen.

Men alle søskenbarnekteskap er ikke slik. Det er godt dokumentert at søskenbarnekteskap statistisk øker sjansen for dødfødsler og misdannelser. Jeg har ikke sett noen dokumentasjon som viser sammenheng mellom søskenbarnekteskap og tvangsekteskap, men såkalte anekdotiske bevis (altså enkeltstående fortellinger som ikke er basert på omfattende forskning) sier at det kan være en sammenheng.

Likevel ønsker jeg å fortelle om dette paret: Om tryggheten de føler, og kjærligheten de har til hverandre. Jeg tror nemlig at en god del av oss sitter med det bildet i hodet som jeg hadde før: At søskenbarn som gifter seg med hverandre per def havner i et dysfunksjonelt ekteskap. Det stemmer ikke.

———

Men når det gjelder forslaget fra Arbeiderpartiets integreringsutvalg, som nå blir støttet av Abid Raja, så er jeg likevel ikke bare negativ i utgangspunktet. Politikk dreier seg i stor grad om å forme samfunnet. Den norske staten har blant annet gjennom reguleringen av arbeidslivet – fødselspermisjon, pappaperm osv – aktivt grepet inn i familiemønsteret i Norge. Et forbud mot søskenbarnekteskap ville vært en aktiv inngripen i et kulturelt mønster som finnes i store deler av verden, og som vi ser i minoritetsmiljøer i Norge: At familie og slektskap kan veie tyngre enn individuell frigjøring. Politikere har regulert slike ting før, og kan gjøre det igjen.

Samtidig er problemet at et eventuelt forbud, og ikke minst debatten rundt dette, kan oppleves svært stigmatiserende for mennesker som allerede lever i søskenbarnekteskap. Jeg sendte en kort mail til mannen i dette ekteskapet, og spurte hva han tenkte om debatten som nå foregikk. Svaret var kort:

– Når jeg hører alt dette får jeg følelsen av at det er noe galt med meg, var alt han skrev.

———

Går det an å føre en debatt om dette uten stigmatisering? Kanskje. I så fall tror jeg det er vesentlig at man også anerkjenner verdiene mange har opplevd i denne type ekteskap: Familie. Trygghet. Tradisjon. Omsorg. For hvis man demoniserer denne type ekteskap skyver man en stor andel av minoritetsbefolkningen lenger fra seg.

Mitt utgangspunkt er at de fleste ting vi mennesker gjør kan ha både negative og positive sider. Fokuset på familien og fellesskapet, som står sterkt i en del minoritetsmiljøer, har masse flott ved seg. Men baksiden er at det kan føre til sterkt sosialt press, og i blant negative reaksjoner mot folk som ikke følger normene.

Den individuelle frigjøringen, som står sterkt som et kulturelt ideal i Vesten, har også mye flott ved seg. Men baksiden er ensomhet, skilsmisser og forlatthet.

Hvis vi kan ta med oss disse perspektivene i debatten om søskenbarnekteskap tror jeg debatten kan bli sivilisert og varm. Det finnes verdier i søskenbarnekteskap – trygghet og familie – noe som bør løftes fram. Men det finnes også kostnader. Og kanskje er kostnadene for store.

– Jeg kunne ikke lenger tro på islam

– Skal jeg si deg noe? Jeg tror ikke det som står i Koranen er sant.

Han lente seg over disken og hvisket det til meg. Han så seg rundt, som for å se om noen hørte.

– Det kan jo bare ikke stemme! Det er så mange motsigelser der!

———-

Dette var i en butikk i nærområdet der jeg ofte går og handler. Etter hvert hadde jeg blitt ganske godt kjent med innehaveren. Men vi hadde aldri pratet om religion før nå. Han hadde nemlig spurt meg hva jeg drev med, og jeg sa at jeg skrev om islam og muslimer i Norge. Da fortalte han om sin egen vei i forhold til disse spørsmålene.

– Jeg var skikkelig religiøs. Jeg hadde studert islam i mange år i landet jeg kom fra. Jeg kunne nesten hele Koranen utenat. Her i Norge ble jeg lærer i en av moskéene. Jeg lærte mange barn om profeten, Koranen og vårt liv som muslimer i Norge. Men så begynte ting å skje.

– Hva da?

– Jeg leste en kritisk historisk bok om de første kalifene etter Muhammed. Den viste at virkeligheten ikke var slik jeg hadde lært i den offisielle muslimske historieskrivingen. Det satte i gang tanker hos meg. Hva hvis det var flere ting som ikke var sånn som jeg hadde trodd? Tenk om Koranen ikke kom fra Gud, men var skrevet av mennesker?

Taha Hussein var blind, og en av de største egyptiske intellektuelle i det 20de århundre. Han fikk ofte det teologiske etablissementet mot seg.

Boka han hadde lest var skrevet av Taha Hussein (d. 1973), en av de viktigste forfatterne og intellektuelle i Egypt i det 20de århundre. Hussein tok aldri noe oppgjør med islam som sådan, men skrev flere kritiske bøker som det teologiske etablissementet i Egypt mislikte sterkt. Boka som denne mannen hadde lest var al-Shaykhan («sheikhene»/kalifene), en roman fra 1960 med mye teologisk og historisk innhold som hevdet at de første kalifene ikke var rettmessige herskere (såvidt jeg har forstått det, jeg har ikke lest boka).

Denne boka ble starten. Mannen jeg pratet med leste flere kritiske bøker, og det endte med at han ikke trodde på verken Koranen eller hadith-samlingene – altså fortellinger om hva profeten Muhammed skal ha sagt og gjort, som ble fortalt videre etter hans død.

———-

Hvorfor skriver jeg om denne mannen? Tross alt er han ikke lenger en troende og praktiserende muslim?

Jeg skriver om ham fordi sånne som han ofte blir inkludert i gruppen «muslimer». Når man prater om «muslimsk innvandring», «den muslimske befolkningen», «muslimer i Norge» og så videre, så regnes han med – fordi han har bakgrunn fra et muslimsk land – ved siden av fromme salafi-muslimer med kjortel og langt skjegg.

Og i mitt blikk, før jeg fikk vite dette, var han en troende muslim – han hilste meg i blant med den muslimske fredshilsenen «salam alaykom», ettersom han hadde skjønt at jeg kunne arabisk. Da tok jeg mer eller mindre for gitt at han tenkte på seg selv som muslim, selv om jeg ikke visste hvor from eller troende eller praktiserende han var.

Derfor skriver jeg om ham, fordi vi – også jeg! – trenger å bli minnet om at den gruppen som ofte blir omtalt som «muslimer» ikke er éntydig. Fritenkerne og ateistene finnes der, akkurat som hos ikke-muslimske nordmenn.

———-

I media får man i blant høre dramatiske historier om frafall fra islam. For ikke lenge siden kunne vi lese om en 17-åring i Pakistan som risikerer dødsstraff for å ha skrevet en eksamensbesvarelse som ble oppfattet som blasfemisk (i følge han selv skal han ha blitt påvirket av to fettere fra Norge som var på besøk, som hadde fortalt om forskjellene på Norge og Pakistan).

Men denne mannen hadde ikke opplevd noe dramatisk.

– Jeg sier det ofte til dem, når jeg treffer muslimske venner. Jeg diskuterer med dem, og forklarer hvordan det ikke henger sammen, det de tror på! Det er noen av dem som ikke liker meg så godt lenger. Noen få vil ikke prate med meg i det hele tatt.

– Har du opplevd trusler?

– Nei, ingenting sånt! Det er bare at de mest religiøse ikke vil prate med meg. For de vet at de ikke har noen gode svar når jeg kommer med argumentene mine.

– Men hvorfor hvisket du det til meg i sted, det med at du ikke trodde på islam?

– Vel… Det er ikke alltid jeg er interessert i å diskutere. Jeg vet at det er en del som blir provosert når jeg sier at det som står i Koranen ikke er sant. Det er ikke alltid jeg orker å ta den diskusjonen, sa han.

Og han understreket at han fortsatt traff storfamilien sin og flere av sine gamle venner.

– Men de har ikke gode svar, altså. For eksempel finnes det en hadith der en dame kommer til Muhammed og forteller at det er en voksen mann som ikke er i slekt med dem, som bor hos dem. Det var jo forbudt, så hun lurer på hva hun skal gjøre? Og da anbefaler Muhammed at hun skal la mannen die av brystene hennes, for da vil han bli regnet som en adoptivsønn og han kan fortsette å bo der. Haha, har du hørt noe så absurd? Det er jo klart at det der ikke kan være sant. Og når jeg sier det… så vil de ikke diskutere med meg lenger.

———-

Tilsvarende historier har jeg hørt fra flere «muslimer». Det er ikke mange som går så dypt inn i materien som denne mannen, og leser mange bøker for og mot, og til slutt bestemmer seg for at de ikke lenger tror på islam. Men flere kan ha et perifert forhold til religionen – de synes rett og slett det er mange ting i livet det er langt mer interessant å drive på med enn bønn og religion. Også de forteller at det stort sett går greit – de har ikke opplevd noen tvang til å være fromme eller religiøse. (jeg vil dog anta at det vil være vanskeligere dersom man aktivt konverterer til en annen religion og blir kristen, for eksempel)

– Tenker du fortsatt på deg selv som muslim, spurte jeg til slutt.

– Vel… jeg vet jo at mange norske ser på meg og tenker «han er muslim». Og jeg feirer jo med familien under ramadan og slikt. Men jeg tror jo ikke på islam… det er vanskelig det der.

———-

Hva tenker dere – bør denne mannen regnes som muslim?

(og det hadde vært interessant å høre fra muslimske lesere om dere kjenner mange som dere vet ikke er religiøse i det hele tatt)

———-

Oppdatering: Kom på at jeg bare vil klargjøre overfor religiøse muslimske lesere at det at jeg gjengir denne mannens oppfatninger her, ikke betyr at jeg mener at han har rett – akkurat som jeg har gjengitt mange andres meninger før her, uten at jeg har vært enig i alt det de har sagt heller. Men synes det er viktig å lytte til historien hans likevel.

Frykten for Aztlán

Dette blir det siste innlegget jeg skriver før jul. Og etter det tar denne bloggen juleferie!

Denne gangen skal jeg ikke skrive om muslimer, faktisk. Jeg vil skrive om et fenomen i USA – som kanskje kan sette debatten om muslimer og islam her hjemme i perspektiv.

——–

Autentiske hispanics. Men de har ingenting å gjøre med denne artikkelen.

Både Europa og USA opplever for tiden stort innvandringspress. I Europa utgjør muslimske grupperinger noen av de største innvandringsgruppene (folk fra Midtøsten, Afrika, Pakistan…). USA har ikke opplevd noen storstilt muslimsk innvandring. Derimot har de mye innvandring av såkalte hispanics, spansk-talende katolske latinamerikanere som blant annet kommer seg over grensen fra Mexico.

For et par dager siden hadde jeg en lengre prat med journalisten og forfatteren Didrik Søderlind om innvandring, islam, med mer. Han fortalte noe spennende: Debatten om de spansk-talende innvandrerne i USA er svært lik debatten om muslimer her hjemme. For akkurat slik muslimsk innvandring har skapt bekymring i Europa, har spansk-talende innvandrere skapt bekymring i USA.

———-

Skepsisen mot muslimsk innvandring i Europa følger gjerne to spor. Det første sporet er noenlunde moderat, og hevder at muslimske innvandrere – fordi de er muslimer – forandrer det europeiske samfunnene til noe dårligere. Et eksempel på det er boka Reflections on the Revolution in Europe av amerikaneren Christopher Caldwell, som den norske nettsiden Document nå driver og oversetter. Caldwell skriker ikke ut om at muslimer flest konspirerer for å ta over Europa, men hevder likevel at muslimsk innvandring «setter Europa i fare».

Det andre sporet i debatten er enda mer alarmistisk, og hevder at muslimer ønsker å «ta over» Norge og Europa, tvangsinnføre shariah, med mer. En representant for det synet har vært den Oslo-baserte amerikanske forfatteren Bruce Bawer.

Og faktisk: Nøyaktig samme debatt finnes i USA. Men der handler den ikke om muslimer. Den handler om katolske hispanics.

———

Også i USA finnes det moderate, dannede stemmer som hevder at innvandringen av hispanics er en trussel. Blant dem var statsviteren Samuel Huntington som døde for et par år siden, som ble kjent for teorien om Clash of Civilizations. I 2004 skrev han en artikkel i det anerkjente tidsskriftet Foreign Affairs om «The Hispanic Challenge«. Der skrev han blant annet at hispanics ikke delte verdiene det amerikanske samfunnet var bygget på, og dessuten holdt på sitt eget språk og ikke ville assimilere seg.

Men det er nå det virkelig blir interessant. Deler av debatten i USA er enda mer alarmistisk, og hevder – hold dere fast – at hispanics vil ta over USA (eller i det minste deler av USA). Da jeg hørte dette kunne jeg først ikke tro at noen kunne tro på dette. Ta over? Latino-innvandrere? Men hvorfor i huleste skulle de ønske det?

Territoriet som Nation of Aztlán mener bør bli meksikansk/latino.

Men det viste seg etter litt research at denne frykten ikke er tatt helt ut av løse lufta. Det finnes nemlig en marginal gruppe hispanics i USA og Mexico som ønsker at en god del av det som i dag er USA skal bli meksikansk territorium, hvor underlig det enn kan høres ut. Denne gruppa kaller seg Nation of Aztlán, og er en pussig gruppe med semi-rasistiske og homofobe trekk, som er opptatt av rettighetene til hispanics, av palestinernes frigjøringskamp, og av å frigjøre amerikansk territorium som de mener egentlig tilhører dem.

Grunnlaget for disse territorielle kravene er den meksikansk-amerikanske krigen i 1846-1848, da USA blant erobret California og New Mexico, og beholdt kontrollen over Texas (som Meksiko også gjorde krav på). Navnet Aztlán er hentet fra et mytisk rike aztek-indinaerne skal ha hatt før den europeiske koloniseringen.

———

Litt enkel googling har vist meg et fascinerende bilde: I USA hevder en del innvandringsmotstandere at hele gruppen av hispanics ønsker det samme som Nation of Aztlán. «We are being invaded with hostile intent» – vi blir innvadert med fiendtlige hensikter – heter det for eksempel på denne innvandringskritiske siden. Hispanics-innvandrere ønsker ikke å være en del av dagens USA. De vil ta over.

For å bevise det blir både Nation of Aztlán trukket fram, men også enkelte uttalelser fra meksikanske politikere om «the Mexican nation», og meningsmålinger fra Meksiko som viser at en betydelig andel meksikanere mener at Meksiko i prinsippet fortsatt har rett på California og New Mexico.

Fra mitt ståsted her i Norge virker dette relativt absurd: Er det ikke åpenbart at det de meksikanske innvandrerne søker er et bedre liv, ikke å overta USA? Og er det ikke mer rimelig å anta at uklare uttalelser fra meksikanske politikere er å regne som festtale-retorikk, og ikke som reelle politiske ønsker om å ta over California? (man skulle tro at meksikanske politikere har nok med å klare å holde orden på sitt eget territorium).

Men for en del amerikanere er det ikke absurd å tro dette. De opplever stor innvandring av hispanics, og de føler at det forandrer USA til det dårligere. Tolkningen de gjør av det er at det er en del av en stor plan – en invasjon.

——–

Dette bildet fant jeg på en rasistisk amerikansk side, med teksten: "Mexican invaders! Get out of the US while you can! You are all going to the concentration camps!"

Da jeg leste dette ble jeg slått av hvor lik debatten er i USA og Europa. Samuel Huntington hevdet at hispanics har andre verdier enn amerikanere flest. Det hevder også mange innvandringskritikere her hjemme: Muslimer deler ikke «våre» verdier. Mer alarmistiske stemmer hevder at hispanics vil ta over og gjøre USA til et latino-land. Det blir sagt her hjemme også: Mange muslimer ønsker en islamistisk maktovertagelse.

———-

Hvis jeg får komme med en tolkning av dette: Kanskje er debatten såpass lik fordi innvandringen av hispanics til USA ligner på innvandringen av muslimer til Europa? I USA er de muslimske innvandrerne stort sett ressurssterke folk (ettersom de har klart å komme seg dit fra helt andre deler av verden). Derfor klarer muslimene i USA seg veldig, veldig bra – langt bedre enn amerikanere flest, faktisk.

Mens hispanics oftere er lavt utdanna som har kommet til USA for å søke enkelt, ufaglært arbeid. Derfor ser man også at hispanics i USA har en viss statistisk overrepresentasjon når det gjelder sosiale problemer, vold, gjengproblematikk, og så videre. Tilsvarende er det i Europa med muslimske innvandrere, som ofte har vært mindre ressurssterke, og derfor opplever flere problemer og utfordringer. Latinoene i Europa derimot – chilenere med flere – er gjerne høyt utdanna mennesker som har klart seg bra.

Derfor blir reaksjonene like: «De har andre verdier», eller «de vil ta over». Forskjellen er at mens hispanics ikke blir oppfattet som en trussel her i det hele tatt, så frykter amerikanere islam i tillegg, på tross av at muslimske innvandrere i USA er vellykkede og ikke skaper «problemer». Men der spiller nok 11/9 en stor rolle.

Har dere lesere andre tanker om dette?

(et morsomt apropos til slutt: Jeg anbefaler fans av South Park å se denne videoen, der Cartman akker seg over at det blir flere og flere minoriteter i hans kjære waterpark)

——–

Forøvrig: Dette blir det siste innlegget jeg skriver før jul, og deretter tar jeg juleferie der jeg skal prøve å holde meg borte fra internett. Det vil si at denne bloggen ikke blir oppdatert før ca. 2. januar. Jeg holder kommentarfeltet åpent fram til julaften morgen, men da stenger jeg det fram til over nyttår (det blir ikke mye juleferie hvis jeg må moderere kommentarer).

Ønsker alle en riktig god jul!

(og muslimer som ikke feirer jul: ønsker dere en riktig god juleferie)

——-

Oppdatering: Jeg ble av en observant leser gjort oppmerksom på at south park-klippet jeg lenket til lå på en rasistisk britisk blogg, som blant annet var pro-apartheid i Sør-Afrika. Jeg oppdaget ikke det da jeg lenket til videoen. Har fjernet den lenken nå, og satt inn en ny.

– Ateister kan ha like gode idéer som muslimer

Denne helga er jeg på en konferanse i Barcelona, som blir arrangert av den nystartede organisasjonen Council Européen des Ouléma Marocain (Organisasjonen for marokkanske islamske lærde i Europa). Jeg er her som journalist sammen med en liten gruppe norske muslimer, fra den norske avlegger-gruppen Marokkansk Islamsk Råd Skandinavia – Norge. Temaet er «Muslims and European Values».

Tanken er enkel: De har samlet mange av de viktigste islamske lederne i Europa med marokkansk bakgrunn. Men på konferansen er det ikke først og fremst de islamske lederne som prater. De er her for å lytte: Til ikke-muslimske akademikere, politikere og journalister fra Europa, som forteller hvordan de opplever møtet mellom islam og Europa, og hvilke utfordringer både muslimer og europeiske samfunn har i dette møtet.

——-

I kaffepausen kom jeg i prat med en av delegatene. Vi var begge to svært imponert over foredraget til en dansk professor, som hadde snakket om utviklingen i Europa, holdningene til hijab, globalisering, med mer.

– Han bekrefter bare det jeg har tenkt lenge: Det er ikke viktig hvem folk er. Det viktige er hva man gjør og hva man sier, sa han.

– Hva mener du med det?

– At jeg som muslim ikke skal lukke øret dersom en ikke-muslim eller ateist sier noe. Jeg må lytte til det og ta det på alvor. Hvis det er klokt det han sier, så kan jeg lære noe – selv om vi har ulik tro.

——–

Holdningen til denne mannen, og som også preger hele idéen bak konferansen jeg er på, er svært forskjellig fra en tendens jeg har skrevet om tidligere: «Not invented here»-tenkningen. Det Not Invented Here-tanken sier, enten det er muslimer eller kristne eller sekularister som står for den, er at vi ikke kan lære noe av de. Dersom noen andre sa det eller kom på det først, må vi holde oss unna! Det muslimer gjør kan vi ikke-muslimer ikke lære noe av. Og det kuffar driver med må muslimer uansett holde seg unna.

Eksemplene på det er mange: Muslimer som avviser vestlige klær fordi de er vestlige. Eller ikke-muslimer som plutselig gjør det å spise gris til en sentral del av norsk eller europeisk identitet – fordi det er noe muslimene ikke driver med (noe som ble skrevet i den lange debatten etter forrige bloggpost).

———

En av de få muslimske foredragsholderne sa det slik:

– Vi muslimer må spørre oss selv: Hvordan kan vi bidra til å gjøre Europa bedre? Det finnes ting i vår tradisjon som kan gi mye til Europa. Fokuset på familie, på ansvar, på fellesskap – det trenger Europa, i en tid som opplever kriser både når det gjelder økonomi, miljø og samhold i familien. Men vi må innse at det også i den europeiske tradisjonen finnes store verdier – demokrati, individuell frihet, med mer, som vi kan lære mye av, sa han.

Han mente også at valget ikke står mellom «europeiske verdier» ELLER islam.

– Spørsmålet er hvordan både muslimer og ikke-muslimer kan jobbe sammen for å løse de utfordringene vi møter. Islam er ikke løsningEN for Europa, i bestemt form. Men islam er EN DEL av løsningen for Europa. Det vil si: Vi muslimer må gi vårt bidrag til å gjøre dette til et bedre sted å leve, og slik blir vi en del av løsningen.

——–

Selv kan jeg i blant bli litt lei av store ord om dialog, om å høre på hverandre, om å komme forbi «oss og dem», og så videre. I blant er man rett og slett uenige, og da er det greit å si det rett ut? Samtidig: Dersom alternativet er å si not invented here – at jeg ikke hører på det du sier fordi det er du som sier det – så er ikke dialog og forsøk på å finne felles verdier så alt for ille.

Jeg gleder meg i hvert fall til resten av konferansen!

———-

Til alle som kommenterer: Den store debatten etter forrige bloggpost utviklet seg i visse tilfeller en retning jeg ikke ønsker. Jeg er ganske travel disse dagene og har ikke mulighet til å redigere stramt. Derfor er oppfordringen som alltid: Følg normal folkeskikk, og diskutér sak og ikke person. Oppfordringer til vold, etnisk rensing osv er selvfølgelig også forbudt. Vær vennlige og respektér det.

———–

Oppdatering:

Jeg har snudd tilbake rekkefølgen på kommentarene, slik at de nyeste kommer nederst. I debatten under det forrige innlegget ble det lettere når de nye kom først, men nå som debatten er mer «normal» tror jeg det er lettere å følge med når de siste innleggene kommer nederst.

https://muslimprosjektet.wordpress.com/2010/04/16/dere-vil-bare-tilfredsstille-kuffar/