Archive for the ‘Fromhet’ Category

– De roper høyt, men går ikke i moskéen

september 19, 2012

…sa en eldre pakistansk muslimsk mann jeg snakket med. Han refererte til protestene verden over mot Muhammed-filmen på youtube. Også blant noen yngre norske muslimer mente han at han hadde registrert stort sinne. Men han var oppgitt. Det var nemlig ikke de frommeste muslimene som ofte gikk i moskéen som ropte høyest, mente han. Det var de andre, de som ikke var spesielt personlig fromme, men likevel var opptatt av at de var muslimer.

– Altså, jeg kan bli litt oppgitt. Nå roper de høyt om at profeten har blitt fornærmet og at islam er under angrep. Men går de i moskéen? Ber de hver dag? Prøver de rent faktisk å vise at de elsker profeten ved å følge hans eksempel, og gjøre godt mot menneskene de har rundt seg? Jeg synes ikke det virker sånn, sa han.

—–

Noen timer senere snakket jeg med en annen eldre muslimsk mann, en drosjesjåfør – som jeg aldri har snakket med verken før eller siden. Samtalen dreide seg mer og mer om det som hadde skjedd. Filmen, protestene, reaksjonene. Han var oppbrakt.

– Vet du, jeg er ikke spesielt religiøs av meg, egentlig. Jeg går ikke i moskéen til vanlig. Og jeg vet at jeg har gjort mye som ikke er i tråd med islam. Men det her… det kan jeg ikke akseptere. Et slikt angrep på profeten vår! Hva er vitsen? Hvorfor? De burde forby det.

—–

I Norge har ikke youtube-filmen skapt noen store protester eller noen voldsomme reaksjoner. Nå på fredag blir det arrangert to samlinger mot filmen – en på Youngstorget, i regi av Islamsk Råd, og en demonstrasjon utenfor den amerikanske ambassaden i regi av et miljø med yngre muslimer som ikke er knyttet til noen moské eller lignende. Men disse to episodene – den eldre, fromme mannen, og den sinte drosjesjåføren – underbygger et inntrykk jeg har. Såvidt jeg har registrert blant mine muslimske bekjente, i ulike aldersgrupper og fra ulike etniske grupper, er det ikke nødvendigvis de mest religiøse som reagerer. Mange av de jeg vet om som er mest aktive i moskéer og religiøse organisasjoner reagerer slik: De misliker filmen, mange misliker den sterkt – men de mener at det beste man kan gjøre for å «motbevise» filmen er å være en from muslim, være et godt menneske, vise andre gjennom gode handlinger hva islam dreier seg om. På den annen side er det mange av dem jeg vet om som har reagert sterkest som ikke er spesielt personlig religiøse: Det som ser ut til å være viktig for dem er identiteten som muslim.

– Det skjer alltid! De angriper oss!

Det skrev for eksempel en yngre muslimsk bekjent av meg på facebook. Tidligere har jeg ikke merket meg at han har utvist et spesielt stort religiøst engasjement.

——

Jeg må understreke at dette bare er et inntrykk jeg har – jeg har ikke sett noe forskning som systematisk undersøker slike reaksjoner blant muslimer basert på deres grad av religiøsitet. Det finnes derimot forskning som viser lignende mekanismer blant kristne europeere. Den norske forskeren Ingrid Storm, som nå skriver post.doc. ved Univseritetet i Manchester, har gjennom grundige statistiske undersøkelser vist noe fascinerende: De europeerne – fra landene Irland, England, Nederland og Danmark – som er religiøst aktive og jevnlig går til kirke, er jevnt over mer positive til innvandrere enn andre. Men når det gjelder de som regner seg for å tilhøre den kristne religionen, men som ikke selv er religiøst aktive, så er de mer skeptiske til innvandrere enn andre. Å ha religiøs identitet – men ikke å være personlig religiøst aktiv – ser altså ut til å gjøre at man blir mer skeptisk til fremmede. Men å ha et aktivt religiøst liv ser ut til å gjøre at man blir mindre skeptisk til fremmede. Det kan finnes ulike forklaringer på dette . Men en mulig forklaring er at «religion som identitet» gjør at man blir skeptiske til ting som truer denne identiteten – for eksempel muslimer eller innvandring. Mens «religion som personlig fromhet» gjør at man blir opptatt av religiøse påbud om å vise åpenhet og godhet mot fremmede, også innvandrere og muslimer.

——

Kan det tenkes at noe lignende gjelder blant muslimer? I så fall vil bildet se slik ut: De som har en religiøs identitet, men ikke er spesielt religiøst praktiserende, vil være mer opptatt av å forsvare denne identiteten mot angrep utenfra enn de som ikke er religiøse i det hele tatt. Det vil si at de reagerer på ting som denne filmen, som de opplever som et angrep på sin muslimske identitet. Men de som selv er religiøst aktive – og går i moskéen og så videre – har kanskje en så trygg religiøs identitet at denne filmen ikke blir opplevd som truende, og i den grad man vil gjøre noe mot filmen er det å vise mer av det man oppfatter som fint i sin egen religion.

Kanskje? De to mennene jeg møtte forleden viser i hvert fall noe slikt: Den ene var primært opptatt av å vise islam i praksis – godhet, nestekjærlighet, respekt. Mens den andre primært var opptatt av å forsvare islam mot angrep, selv om han selv ikke var særlig religiøs.

– Jeg er mot vold og alt sånn, bare så det er klart, sa han til meg.

– Men jeg er veldig mot at man skal tillate den type filmer.

Reklamer

– Jeg ble mer religiøs da jeg kom hit

februar 24, 2012

…sa en mann jeg pratet med i en moske nylig. Han var fra et øst-afrikansk land, og hadde flyktet fra krig og forfølgelse. Ut fra det herja ansiktet hans trodde jeg at han var over førti, men det viste seg at han var yngre enn meg. Han var ikke særlig god i norsk. Men siden både han og jeg kunne halte fremover på arabisk fikk vi til en samtale.

En moské, folks.

– I hjemlandet mitt brydde jeg meg aldri særlig om religion. Altså, jeg gikk jo i moskeen i blant og tenkte på meg selv som muslim, selvfølgelig. Men utover det tok jeg ikke islam særlig på alvor…

Da han kom til Norge ble det annerledes. Han hadde blitt med i en bevegelse som la stor vekt på fromhet og på aktivt religiøst engasjement.

– Plutselig var det bare moskeen jeg følte meg hjemme i, skjønner du. Og jeg forstod hvordan jeg trengte Gud for å klare meg i livet.

——-

 Men jeg har også hørt historier med motsatt fortegn.

– Heeelt i starten da jeg kom hit gikk jeg mye i moskeen for å be, fordi det var der jeg traff folk med samme bakgrunn som meg. Men så… begynte jeg å bli lei. Etter et år kanskje så gadd jeg ikke mer liksom, sa en arabisk mann i starten av 20-årene, som hadde kommet hit for å studere.

– Hvorfor det?

– Var morsomme å gjøre andre ting, skjønner du vel, sa han og flirte.

(hans erfaring tilsvarer det som er det generelle mønsteret i Europa, i følge undersøkelser som jeg også har skrevet om før: muslimske innvandrere går mye i moskeen de første par årene, men mindre etter hvert)

—–

Jeg nevner disse historiene på grunn av debatten som forrige blogginnlegg skapte, der jeg skrev dette: «Det blir i blant hevdet at innvandrere som kommer hit blir strengere og mer kontrollerende enn i opprinnelseslandet. Denne undersøkelsen tyder på at i det minste for pakistanerne i Norge så gjelder ikke det: De som er født her opplever betydelig større frihet til å velge ektefelle enn foreldrene hadde».

Religiøsitet i ulike deler av verden (kilde: Gallup World Poll)

I integreringsdebatten har nemlig et av de omstridte temaene blitt hvordan utviklingen er for innvandrere som kommer hit. Blir «de» som «oss»? Kritikere av integrerings- og innvandringspolitikken hevder ofte at innvandrere i Norge blir mer katolske enn paven, altså at de blir mer konservative og mer religiøse etter at de kommer hit. Ettersom nordmenn flest er relativt lite religiøse i global målestokk, og også er kritiske til organisert religion (side 30 i denne rapporten), er det isf noe som kan skape økt avstand mellom minoritetsgruppene og majoritetsbefolkningen (med mindre man klarer å tolerere annerledeshet, da).

—–

Det historiene til disse to mennene viser  er at begge prosessene finner sted. I hvert fall på individnivå, som samfunnsvitere gjerne uttrykker det. Noen blir mer religiøse, og noen blir mindre religiøse.

Integreringsforskere prater ofte om den såkalte migrasjonskonteksten: Det vil si hva som skjer når man kommer til et nytt land. Denne prosessen kan føre til at man blir mer religiøs. Og den kan føre til at man blir mindre religiøs. For å få en «fasit» på hvilke prosesser som er vanligst må man gjøre undersøkelser basert på store utvalg.(og, trommevirvel trommevirvel – senere i år kommer Fafo-forskeren Kristian Rose Tronstad og jeg til å publisere den første studien som ser på dette i norsk kontekst, altså om innvandrere blir mer eller mindre religiøse av å bo her)

——

Vi vender tilbake til den øst-afrikanske mannen jeg pratet med i moskeen.

– Altså… uten moskeen vet jeg ikke hva jeg skulle gjort. Eller uten støtten jeg har i Gud. Det er ikke bare lett å komme hit skjønner du, når man har opplevd det jeg har opplevd og er så svart i huden som jeg er, sa han.

Jeg måtte svelge da jeg hørte det.

– Men i moskeen var det noen som tok i mot meg.

Suget etter moskéen (og letinga etter hjertet av islam)

desember 3, 2011

Bloggen og min egen muslim-research har ligget litt nede i høst – har nemlig begynt å jobbe (etter at masteroppgaven ble ferdig), og da har det blitt begrenset med tid til å skrive her. Men, forhåpentligvis blir det flere oppdateringer etter hvert.

Men forrige uke var jeg for første gang på lenge i en moské igjen. Og jeg tenkte jeg skulle skrive noe om det. For: I perioden jeg ikke var i moskéer eller muslimske religiøse miljøer merket jeg at det var noe jeg savnet. Og dette «noe» – dette jeg hadde savnet – skal jeg prøve å fange inn her.

——-

I en del av den harde anti-islamske kritikken på nettet kan man i blant lese at islam ikke er en religion, men en politisk ideologi – som evt. har spirituelle elementer. Den amerikanske kristne TV-personligheten Pat Robertson sa for eksempel for noen år siden: «Ladies and gentlemen, we have to recognize that Islam is not a religion. It is a worldwide political movement meant on domination of the world». Tilsvarende ting blir ofte skrevet på Gates of Vienna, den internasjonale bloggen der Fjordmann har skrevet mye: «Islam is a totalitarian system tricked out to look like a religion, and it fools even many of its adherents».

Men om det var én ting jeg merket da jeg beveget meg inn i moskéene var det at dette ikke stemte. Det var noe sterkt spirituelt der, noe som ofte grep meg – når jeg overvar bønnen og resitasjonen av koranen.

——-

I begynnelsen, da jeg ble kjent med flere muslimer og var i ulike moskéer, følte jeg at jeg bare beveget meg på overflaten. Jeg ville inn i islam, inn i troen slik den ble levd og praktisert av ulike muslimer. For å klargjøre: Jeg hadde ikke tenkt å bli muslim, har ikke blitt det, og kommer heller ikke til å bli det. Det vet jeg. Men jeg ønsket likevel å komme så nær som mulig måten islam ble opplevd på av muslimer innenfra. Jeg ønsket å gjøre mer enn å forstå det med et observerende blikk utenfra. Men jeg syntes ikke jeg fikk det til. Alt jeg så var overflate, syntes jeg: Reguleringer av livsstil, regler for omgang mellom kjønnene, regler for ditt og regler for datt. Jeg kunne ikke relatere til det.

Det som gjorde at det forandret seg var faktisk en dokumentarfilm. På en filmfestival i Oslo gikk jeg for å se filmen A Jihad for Love, en dokumentar om homofile muslimer og deres kamp for anerkjennelse. Jeg ventet å se en film som bare handlet om homofili. Men paradoksalt nok var det ikke primært det jeg satt igjen med etter filmen. Det jeg så var en varsom og varm beskrivelse av islamsk spiritualitet. Filmen går utrolig nært på hovedpersonene, og viser hvordan de i desperasjon ber til Gud, hvordan de sliter med tro og tvil, hvordan de bønnfaller Gud om nåde og hjelp. Regissøren var til stede etter visningen og sa dette: «Mange har sagt til meg at denne filmen forandret deres syn på islam og muslimer: Plutselig så de en dyp spiritualitet de ikke visste fantes».

Etter dette bestemte jeg meg: Jeg måtte gjøre noe for å komme nærmere hjertet av islam. Neste gang jeg var i moskéen deltok jeg selv i bønnen.

——–

Før jeg gjorde dette hadde jeg en runde med meg selv. Jeg leste ordene i bønnen grundig. Kunne jeg, som ikke var muslim, delta i muslimsk bønn? Og hva ville muslimer rundt meg tenke? Derfor spurte jeg en del muslimer hva de ville synes – og ingen hadde noe i mot det. En dag sto jeg derfor plutselig blant de andre mennene, på en lang rekke, og beveget meg opp og ned. Ned på kne. Ansiktet mot det varme teppet i bønnerommet. Opp igjen. Mens mennene rundt meg mumlet bønnen, mens de så oppover og nedover og utover, med øynene igjen, sto jeg der, fortumlet og usikker, og forsøkte å være med.

Jeg sa ikke ordene i bønnen selv – for jeg visste at det ikke var alle ordene jeg kunne stå inne for. Men jeg var med, og prøvde å kjenne på hvordan det var, hvordan det opplevdes å kaste seg på kne for Gud, reise seg opp, ned igjen.

Og jeg merket det: Det var noe med dette som var ekte. Og sterkt. Og mektig.

Hva? Jeg er ikke sikker.

I islam er det stort fokus på Guds allmakt og absolutte storhet: Gud vet alt og har all makt, og mennesker er små.

Kanskje var det dette jeg merket: En følelse av å møte noe større enn meg. Noe som satte ting i perspektiv: Jeg, et menneske, er egentlig ikke så viktig. Det finnes noe større enn meg, noe mektigere, noe viktigere. Og den følelsen var på en underlig måte god.

Jeg fortsatte å gjøre dette når jeg var i moskéer, å diskret begi meg med i bønnen. I det minste på de stedene der jeg visste  at det var greit. Da var det også som om andre ting i islam åpnet seg: Jeg forstod at de detaljerte reglene for ting og tang handlet om å leve ut troen i praksis. At tanken bak var at alle disse tingene til syvende sist gikk ut på å tilbe Gud, i handling, og å gjøre gode ting mot hverandre. Islam var ikke lenger så fremmed.

——-

Alt dette – at jeg plutselig så noe av det jeg opplevde som det spirituelle hjertet i islam – betydde ikke at jeg sluttet å være kritisk til noen av tingene jeg så. I moskéene, i bønnen, her i hjertet av islam, var mennene og kvinnene sterkt adskilt. Ikke bare adskilt, kvinnene hadde som oftest et eget lite rom bak mennene (eller i en annen etasjé). Det skal sies: I én av moskéene i Oslo er menn og kvinner adskilt bare av et forheng, med samme utsyn mot bønnelederen, og deler rommet likt og rettferdig. Men i de andre moskéene fortaller rom-inndelingen at kvinnene har b-status i moskéen. Det verken syntes jeg eller synes jeg er ok.

Likevel hadde jeg skjønt at det var så mye mer: Denne kjønnssegregeringen som jeg reagerte på var én del. Men det fantes andre deler også, vakre og inderlige deler, som ble delt av både menn og kvinner: Hengivelse til Gud. Fromhet. Ønske om å gjøre godt. Ønske om å leve slik Gud vil. Det klarte jeg ikke se på som annet enn vakkert.

——-

Og da jeg i høst ikke hadde tid til å oppsøke moskéer eller religiøse miljøer kjente jeg faktisk at jeg savnet det: Å oppleve denne inderligheten. Å stå midt i bønnerekka og kjenne pannen hvile mot gulvet. Å være med i et fellesskap som erkjente at vi, mennesker, ikke er universets sentrum.

(…jeg vet ikke om denne bloggteksten ga mening – kanskje er det for vagt formulert. Og annerledes enn mye av det andre jeg har skrevet. Men jeg synes det er viktig å fram, midt i alle debattene om islam som stadig raser – hva islam dypest sett kan dreie seg om for religiøse og troende muslimer)

To nyanser av kjærlighet

mars 18, 2011

– Vent, du skal få denne rosen før du går! Det er et tegn på kjærlighet.

En smilende ung mann ga meg en rød rose, før han ga meg en klem, og jeg beveget meg videre ut på gata. Jeg ble glad. Jeg hadde vært på et islamsk seminar med to utenlandske foredragsholdere, og alle gjestene fikk med seg en rose på veien ut.

På seminaret sto blant annet kjærlighet i fokus. Kjærlighet – som muslimer skulle vise til hverandre, til andre mennesker, til venner, til familie, til ektefeller. Men når det gjaldt kjærlighet til oss ikke-muslimer slo det meg at foredragsholderne snakket på forskjellige måter.

——–

Vi er forskjellige fra dem. Vi lever annerledes, tenker annerledes, ber annerledes. Men vi må likevel elske dem! – sa den første.

Det var ikke-muslimer han pratet om.

– Hvis vi ikke viser dem godhet og omsorg, hvordan skal de da komme til islam? Hvis vi viser dem fiendtlighet, hvordan i all verden skal de da få lyst til å bli muslimer?

Grunnlaget for kjærligheten til ikke-muslimer – såvidt jeg forstod ham – var altså håpet om at ikke-muslimene skulle komme til islam.

——–

Så var det den andre foredragsholderens tur.

– Vi må prøve å elske alle. Muslim som ikke-muslim. Nær som fjern. Hvorfor? Jo, fordi alle er skapt av Gud. Og Gud har bedt oss om å vise godhet mot hele skaperverket, sa han.

Det virket som om han ikke syntes det var viktig å dele folk inn i muslimer og ikke-muslimer når det gjaldt hvordan de skulle møtes – alle var mennesker. Og alle hadde krav på respekt og godhet.

– Vi er alle barn av Adam. Alle fortjener å bli møtt med godhet, sa han – og fortsatte med å prate om hvordan kjærlighet ikke bare er en følelse, men en egenskap som må øves opp – man må øve seg daglig, sakte sakte, for å bli mennesker som er gode mot andre.

——–

Disse to holdningene kjenner jeg igjen fra de kristne sammenhengene jeg har vokst opp i. Også der er det en spenning mellom å vise folk godhet fordi man ønsker at de skal bli frelst og komme til tro på Jesus, og å vise folk godhet fordi de rett og slett er mennesker.

I de kristne sammenhengene var jeg på «innsiden». Her, på det islamske seminaret, var jeg en som ble pratet om – en av «de» som evt. skulle bli vist kjærlighet. Og for å være helt klar på det: Jeg vet, 100%, at jeg heller vil bli vist omtanke og godhet fordi jeg er meg, Olav, enn fordi jeg er en ikke-muslim som potensielt kan komme til islam. Hvor kult er det at noen er vennlige mot deg fordi de håper at du skal skifte religion? (og ikke fordi de – for eksempel – synes at du er en ok fyr)

Samtidig er det vel tross alt bedre å vise folk godhet fordi man håper at de skal konvertere til ens egen religion, enn ikke å vise godhet i det hele tatt? Hva synes dere?

Okkesom: Da jeg gikk ut derfra hadde jeg en god følelse i kroppen. Ute var det sørpete og kaldt. Men rosen i hånda og de vennlige smilene gjorde resten av dagen litt bedre.

——–

Og ønsker med det alle blogglesere og -debattanter en god helg! (forhåpentligvis fylt med kjærlighet og godhet)

– Vi har blitt mer religiøse på grunn av presset

november 17, 2010

…sa en mann jeg pratet med for en stund siden.

– Det er så mye fokus på islam, ikke sant. Terrorisme, integrering, alt det der. Vi får hele tiden høre at vi er et problem. Derfor er det mange som virkelig har satt seg inn i islam, for å kunne svare på kritikken. Og de unge som vokser opp i dag har blitt mer religiøse på grunn av det.

——–

Jeg tenkte på dette da jeg leste intervjuene med Ayaan Hirsi Ali, som har vært i Norge for å lansere boka Nomade som nå er oversatt til norsk. Hvis man skal forenkle budskapet til Ali veldig så mener hun i korthet at islam er stort problem, både i verden som helhet og for Europa på grunn av islamsk innvandring. I Nomade tar hun blant annet til orde for massiv kristen misjonering mot muslimer (men det er ikke for at muslimer skal bli frelst, slik en tradisjonell kristen vil tenke, men for at det skal redde dem selv og samfunnet fra islam).

Ayaan Hirsi Ali

Jeg skal ikke si mye om uttalelsene til Hirsi Ali. Bare dette: Det presset Hirsi Ali ønsker at man i Vesten skal legge på muslimer vil sannsynligvis bare virke mot sin hensikt (ut fra hennes intensjoner), og få muslimer til å bli mer religiøse og mer opptatt av islam. For det bildet som mannen jeg pratet med tegnet opp har jeg hørt hos flere: Mange ble opptatt av islam nettopp fordi samfunnet rundt dem var så opptatt av islam.

——-

– Det var så mye snakk om islam, ikke sant. Hele tiden. Og folk spurte meg om hva jeg mente om det og det som muslim. Så da ville jeg finner mer ut av ting, ikke sant? Så begynte jeg å lese, og begynte snart å praktisere islam for alvor.

Sa en ung mann jeg pratet med, som sto i full religiøs mundur – kufi (bønnelue) og hvit kjortel.

– Jeg var ikke så opptatt av islam før, sa en jente.

– Men nå føler jeg at jeg nesten begynne å gå med hijab. Fordi alle snakker så mye om hijab og at det er et problem! Da får jeg lyst å vise dem fingern og bare gå med hijab på tross, for å vise at jeg gjør som jeg vil. Samtidig… så er det vel ikke det som er poenget med hijab… det er jo noe man skal gjøre på grunn av Gud. Så jeg har ikke begynt med det ennå.

——-

Hva tenker dere lesere?

– Det viktigste i islam er rettferdigheten

oktober 29, 2010

Endelig tid til å oppdatere bloggen igjen… med en liten episode fra forrige uke:

I blant spør jeg folk jeg treffer hva de mener er det viktigste i islam.

Svarene jeg får er forskjellige. De fleste muslimer mener at islam er én uforanderlig ting – men likevel ser det ut som ulike muslimer legger vekt på ulike ting.

Nylig spurte jeg en ung kvinne om dette. Hun visste veldig godt hva hun skulle svare.

– Det viktigste i islam er rettferdigheten! At alle mennesker er skapt av Gud, og alle mennesker er like! Kristne, jøder, muslimer, europeere, afrikanere – alle er Guds barn, og alle har lik verdi.

– Hvilke konsekvenser får det?

– Det betyr at jeg ikke har noe mer rett til velstand og penger enn folk som bor i andre deler av verden. At vi her i Vesten har så veldig mye mer enn andre… det er rett og slett feil.

——–

Tonen i det hun sa minnet langt på vei om man kan høre fra radikale kristne, som argumenterer mot urettferdigheten i verden og miljøødeleggelser ut fra sin kristne overbevisning.

– Og jeg vet at jeg må være et godt menneske mot de jeg har rundt meg. Jeg må behandle familien min, vennene mine og kollegaene mine med respekt. Det er islam det, sa hun.

Der og da følte jeg at hun og jeg egentlig ikke var så alt for forskjellige. Jeg med min kristne tro, som jeg også tolker som noe som aller mest har med ansvar for verden og mennesker å gjøre. Og hun med sin islamske tro, som dreide seg om mye av det samme.

Mens andre ganger – med andre muslimer – oppleves forskjellene som større. Noen muslimer betoner for eksempel sterkt den enkeltes personlige ansvar, og kan derfor havne langt til høyre på den politiske skalaen. Det samme gjelder blant kristne, der særlig en del amerikansk-inspirerte kristne mener at det personlige ansvaret og den frie viljen man har fått av Gud gjør at det riktige er å ha en minimal stat som ikke «syr puter under armene på folk».

Så med fare for å si det åpenbare: Muslimer er, akkurat som kristne, ateister og alle andre – uenige seg i mellom. Noen ligger til høyre, andre ligger til venstre, og noen plasserer seg ikke på skalaen i det hele tatt.

———-

Ønsker ellers alle blogglesere en god helg!

– Hvorfor tenker vi ikke mer på vår neste?

september 4, 2010

I blant hører jeg ting i muslimske sammenhenger som så og si kunne vært sagt på et kristent møte – hvis man hadde byttet ut «Allah» med Jesus.

En slik dag var i går, da jeg hørte en sterk emosjonelt ladet appell om å hjelpe flomofrene i Pakistan.

– Hvorfor gjør vi ikke mer? Hvorfor ønsker vi ikke det samme for vår neste som vi ønsker for oss selv, sa en ung mann – innstendig og insisterende.

– Det er alltid jeg, jeg, jeg. Vi setter oss selv først. Vi er fanget i oss selv. Men Gud ber oss om å vende blikket utover – om å glemme egoet, og se vår neste.

Han fortsatte, med ord som kunne vært tatt rett ut av en kristen preken om den barmhjertige samaritan.

– Din neste er like verdifull som deg! Husk det! Målet er at vi ønsker det samme for andre som vi ønsker for oss selv! Hvordan kan vi egentlig si at noe som helst tilhører oss, når alt er en gave fra Gud? For alt – alt – har vi fått fra Gud. Vi har det til låns. Vi har ingen rett til å si at det er vårt.

———–

Den unge mannen fortsatte.

– Ta en pause og se inn i deg selv. Lukk øynene. Ser du omtanke for din neste? Eller ser du egoistiske ønsker? Jeg vet at når jeg ser inn i meg selv så ser jeg egoisme. Vi må kjempe mot det. Kjempe for å overvinne vår egoistiske natur, sa han.

Jeg fulgte oppfordringen, lukket øynene og forsøkte å se inn i meg selv. Jepp. Jeg innså at taleren hadde noen poenger.

———–

Dette kravet om altoppofrende nestekjærlighet skiller seg fra hva man finner i en del andre muslimske sammenhenger. Der er gjerne fokuset på at man har noen klart definerte plikter: Gi så og så mye, gjøre det man skal – og så har man gjort sitt. Man trenger ikke ha dårlig samvittighet over at man har det utrolig mye bedre enn andre, så lenge man gjør sin plikt og gir bort noe.

Mens her var det annerledes: Det etiske kravet var absolutt. Man skal ville det samme for sin neste som man vil for seg selv. Et umulig krav, men et vakkert ideal å strekke seg etter.

Den samme spenningen finner man egentlig innenfor både kristendommen og den akademiske moralfilosofien. I den kristne tradisjonen har et alltid vært noen som har manet til opprør – som har tatt til seg Jesu absolutte budskap om stadig å strekke seg lenger, om at man aldri kan slå seg til ro med at nå har man gjort «nok». Mens andre kristne har vært opptatt av klare plikter, av å sette ting inn i rammer man lett kan forholde seg til.

Og i moralfilosofien er det en spenning mellom konsekvensetikken og pliktetikken. Konsekvensetikken er på mange måter grenseløs: Hvis noen andre har mer bruk for en hundrelapp enn du, så må du gi den bort. Mens pliktetikere kan si at man har klart definerte plikter som man må utføre – og når man har gjort det kan man kanskje si seg fornøyd.

———–

Kanskje dreier dette seg også litt om hvor man er i livet. Da jeg var yngre tenkte jeg mer som denne unge muslimen: Man kan alltid gjøre mer. Man kan strekke seg litt lenger. Mens etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg blitt mer etablert, blitt glad i det jeg har, fått et behov for ikke å ha dårlig samvittighet for at jeg i et globalt perspektiv velter meg i luksus.

Kanskje vil også denne unge mannen om noen år lande på en type islamsk etikk som sier at man kan lene seg tilbake og være fornøyd når man har gjort akkurat det islam foreskriver. Men jeg synes likevel det er tøft at han i dag er så kompromissløs.

– Denne måneden skal vi komme nærmere Gud

august 11, 2010

Et kort innlegg i forbindelse med Ramadan. Jeg pratet med en eldre muslimsk mann som ville forklare islams fortreffelighet for meg, og da kom vi inn på Ramadan.

– Du skjønner det Olav, at islam stiller akkurat passe krav til oss! Den stiller ikke krav som er tyngre enn vi kan bære. I Ramadan skal vi faste fra morgen til kveld. Men hvis man er syk får man unntak. Eller hvis man er gammel, hvis man er kvinne og har menstruasjon og hvis man er på reise. Kravene er ikke umenneskelige, sa han.

– Dessuten er det sunt å faste. Det renser kroppen, la han til.

———

Jeg innvendte at jeg nok syntes at å faste fra morgen til kveld nok var i strengeste laget, særlig i et land som Norge der det nå i starten av august blir nesten 17 faste-timer i døgnet.

Han forstod det.

– Ja, selvfølgelig er det slitsomt. Men målet er ikke å pine seg selv. Målet er å bli bedre mennesker. Ved å faste en måned blir vi minnet på Gud og hvordan vi bør leve. Vi kan komme nærmere Gud rett og slett, og bli bedre mennesker. Det er en måned for å komme nærmere Gud.

———–

Jeg har hørt slike ting fra flere muslimer: Ramadan er sunt, man renser kroppen osv. Den forklaringen er jeg skeptisk til. Det som blant annet skjer når man ikke spiser er at forbrenningen synker, og aktivitets- og energinivået synker. Det gjør for eksempel at man lettere legger på seg – særlig når man stapper i seg mat på natta for å klare seg gjennom dagen. Og når ramadan er over vil man ha mye lavere forbrenning, og raskt legge enda mer på seg osv. Blant annet.

Derimot tror jeg absolutt at det kan være godt og fint for mennesker å ha en slik måned – med faste, fokus og bønn. I en oppjaget tid som vår, der inntrykkene konstant flimrer forbi, kan det ikke skade å ha en måned der man forsøker å fokusere på hva som virkelig er viktig i livet? (gitt at man klarer å fokusere på det, og ikke bare bruker tiden til å drømme om hamburgere)

———–

– Ramadan er den beste måneden i året. Jeg mener det, sa mannen til meg.

– Det blir ikke bare lett. Men det er så definitivt verdt det.

– Jeg brant opp gitaren min

august 10, 2010

Jeg pratet med en ung muslimsk mann. For noen år siden var musikk en sentral del av livet hans. Han spilte mange forskjellige instrumenter, prøvde seg på musikkproduksjon, han sang. Samtidig levde han hardt. Mye festing, stoffer og bråk.

Men så fikk han en religiøs oppvåkning. Han begynte å gå i moskéen, og der følte han for første gang i livet en dyp fred. Alt stemte bare. Han bestemte seg for å ta islam på alvor. Det fikk konsekvenser.

– Jeg brant opp alle gitarene mine. Og alle sangene jeg hadde spilt inn. Det var egentlig forferdelig å se på, og bare se all musikken gå opp i røyk… det var som om det var en del av sjela mi jeg brant opp.

————-

Synet på musikk er noe som i dag splitter muslimer, både globalt og i Norge. Er musikk tillatt? Eller er det forbudt? Det har vært flere debatter om dette på islam.no (og en avstemning), og konvertitten Yousef Assidiq fikk kraftige reaksjoner da han annonserte planer om å starte et muslimsk pønkeband (det var neppe bare pga musikken, men nok også fordi mange syntes at punk og opprør ikke var noe gode muslimer burde drive med).

Morgenbladet hadde på forsommeren en fin artikkel om dette, der det ble hevdet at «musikkforbudet seirer i islam». Jeg er ikke sikker på om det stemmer: I så godt som alle muslimske land er det mye musikk, selv i Iran (selv om den åndelige lederen Khamenei nå har uttalt det er mot islam å lære bort eller spre musikk – noe opposisjonelle iranere tolker som politisk taktikkeri for å beholde makten). Selv synes jeg arabisk popmusikk kan være ganske så funky. Så dersom musikkforbudet «seirer», er det i så fall ikke blant muslimer flest. Og flere innflytelsesrike teologer mener at musikk kan være ok, for eksempel Yusuf al-Qaradawi.

Men mange konservative muslimer mener at musikk ikke er tillatt, særlig de som er inspirert av den såkalte salafi-retningen. Mange av dem likevel hører på musikk, selv om de prinsipielt mener at det er galt.

———–

Det hadde også mannen jeg pratet med begynt å tenke etter at han ble en praktiserende muslim.

Jeg hørte på det han sa. Jeg kunne bare ikke forstå det. Hvordan kan man bare brenne opp noe som har vært en viktig del av livet ens? Og hvis man tror at Gud vil det beste for mennesker – noe de fleste muslimer tror – hvordan kan man da tro at Gud vil frata oss noe så fantastisk som musikk?

Samtidig klarte jeg ikke la være å respektere det: Når man tar et så radikalt valg, og står ved det, har man virkelig viljestyrke. Det gjorde dypt inntrykk på meg.

————

På anlegget i kaféen der vi satt var det soul. Jeg tror det var Erykah Badu.

– Hun har sine øyeblikk, sa jeg. – De senere platene er litt varierende. Men den første var jo bare helt legendarisk.

Da lyste han opp.

– Ja, ikke sant! Den er fantastisk.

Men så mørknet han.

– Nei beklager, jeg klarer bare ikke prate om musikk lenger. Det gjør så vondt å tenke på alt jeg ga opp.

Hva jeg har lært av muslimer

mars 19, 2010

De siste innleggene jeg har skrevet har vært ganske kritiske og problemorienterte. Så kanskje er det på tide å skrive noe positivt? Gjennom mitt møte med ulike muslimer føler jeg nemlig at jeg har blitt utfordret på en positiv måte, og at jeg har lært mye.

———-

– Først: Det som gjelder min kristne tro. Jeg har vokst opp i en kristen familie, og troen min er en viktig del av livet mitt. For dere lesere som ikke er religiøse er nok dette ganske fremmed, men for meg er det noe positivt og verdifullt:) Gjennom møtet med muslimene har den kristne troen min blitt sterkere, faktisk. Jeg har møtt mange muslimer som er svært fromme og som virkelig prøver å leve slik Gud vil. De er opptatt av å be jevnlig, og av å ha kontakt med Gud i hverdagen. Jeg har vært nødt til å tenke etter: Tar jeg egentlig min egen tro på alvor? Hvor stor plass har det i livet mitt? Resultatet har blitt at jeg nå er en mer bevisst kristen enn det jeg var før.

– Familie: Mange av muslimene jeg har møtt har vært opptatt av å ta vare på familien sin. Det har utfordret meg: Hvor ofte ringer jeg foreldrene mine, egentlig? Hvor ofte besøker jeg min gamle bestemor? Her har jeg blitt utfordret på en positiv måte.

– Å ville gjøre det gode: En del av de praktiserende muslimene jeg har møtt har virkelig vært opptatt av å gjøre det gode. De opplever at det Gud vil er at de skal være gode mennesker. At det er en plikt de har: Å vise respekt overfor alle mennesker. Også her har jeg følt meg utfordret: Hva er det som er viktig i livet mitt, egentlig? Er det viktig nok for meg å gjøre det som er riktig og godt?

– Mat: I familien jeg har bodd hos var maten simpelthen fantastisk. Jeg har – etter fattig evne – prøvd å plukke opp noen tips derfra. Så risen jeg lager smaker mye bedre nå;)

————

Dette var bare noen ting. Selvfølgelig har jeg også møtt ting jeg har reagert på, og en del av det har jeg jo skrevet om på denne bloggen. Men i dag er temaet et annet: Gjennom møtet med en del av muslimene i Norge har jeg følt meg positivt utfordret til å bli et bedre menneske.

Spørsmål til leserne: Er det andre som har tilsvarende opplevelser når det gjelder møter med folk fra en annen kultur eller en annen tro? Den ene eller andre veien?