Norsk-pakistanere som er født her: Mer frihet enn foreldrene

Ved siden av å drive denne bloggen – som jo er et slags journalistisk og ikke-akademisk prosjekt jeg gjør på fritiden – begynte jeg i høst å jobbe som forsker på integrering- og innvandringstemaer på forskningsstiftelsen Fafo. Nå er den første rapporten jeg vært med på å skrive der tilgjengelig elektronisk her.

Den handler, for å si det teknisk, om «autonomi i ektefellevalg» blant innvandrerungdom. For å si det enklere: Når det gjelder hvem man skal gifte seg med, bestemmer innvandrerungdom selv? Eller bestemmer foreldrene? Eller bestemmer de det i fellesskap? Ytterpunktet som får mye oppmerksomhet i debatten er tvangsekteskap: Når foreldrene tvinger barna sine til å gifte seg med noen de ikke vil gifte seg med. Såvidt jeg vet er dette det første forsøket i Norge på å si noe om dette kvantitativt, altså å si noe om omfanget, noe man ikke kan gjøre ut fra få kvalitative intervjuer.

——

For å finne ut av dette har kollega Anne Skevik Grødem og jeg sett på to datasett, altså grundige spørreundersøkelser med mange respondenter, et fra Fafo og et fra SSB. I denne bloggen forsøker jeg å ikke gå for langt utenfor temaet, som jo er muslimer og islam. Jeg skal likevel si noe om denne rapporten, ettersom de fleste gruppene i Norge der arrangerte ekteskap og tvangsekteskap forekommer har muslimsk bakgrunn (men arrangerte ekteskap og tvangsekteskap er på ingen måte unikt for muslimer: Både kristne og hinduer praktiserer det i store deler av verden).  Jeg limer inn de to viktigste figurene fra rapporten, som viser hvor utbredt det er at foreldre involverer seg i ekteskapsinngåelsen i de ulike gruppene i undersøkelsen til Fafo (bildene blir større når man trykker på dem):

Det kan kanskje være vanskelig å lese disse figurene med en gang. Jeg skal prøve å forklare det enkelt. Den blå fargen til venstre viser de som svarer at de bestemte helt selv hvem de skulle gifte seg med, uten å lytte til foreldre. Den grønne fargen på motsatt side er de som svarte at det var foreldrene som bestemte det, uten å lytte til hva de mente. Mellom disse er den røde fargen, som viser de som sier at de bestemte selv, men lyttet til foreldrene, og den lilla fargen, som viser de som sier at foreldrene bestemte, men lyttet til hva de mente.

—–

Her ser vi flere ting. Det første er at det aller mest er blant pakistanere at det er vanlig med stor grad av foreldreinvolvering i ekteskap. Den samme tendensen så vi også i tallene fra SSB (som jeg ikke gjengir her). Det betyr ikke at foreldreinvolvering ikke skjer blant andre grupper også, for det gjør det, men i mindre grad.

Det andre er at i alle gruppene bestemmer menn i større grad selv enn det kvinner gjør.  Samtidig viser tallene også at det ikke er slik at pakistanske gutter får bestemme helt selv, mens pakistanske jenter ikke får bestemme selv i det hele tatt, liksom.

Det tredje – og kanskje mest interessante – er at vi ser en svært markant endring hos pakistanerne. De som er født her, som er helt øverst i tabellen, bestemmer hvem de vil gifte seg med i mye større grad enn foreldregenerasjonen, altså pakistanerne mellom 45-55 år. Det er egentlig en ganske dramatisk endring på bare en generasjon (noe av det samme skrev jeg om her). Når det gjelder de andre gruppene er det foreløpig ikke mange nok som er født her til at man kan undersøke det statistisk.

Det blir i blant hevdet at innvandrere som kommer hit blir strengere og mer kontrollerende enn i opprinnelseslandet. Denne undersøkelsen tyder på at i det minste for pakistanerne i Norge så gjelder ikke det: De som er født her opplever betydelig større frihet til å velge ektefelle enn foreldrene hadde.

——-

Det står mye annet i rapporten også, men det skriver jeg ikke om nå, nå som det er helg og greier. God helg!

Moskélederens datter

I dag skal jeg prøve å skrive et nytt substansielt innlegg her, selv om det kanskje ikke blir så alt for langt. For et par uker siden intervjuet jeg nemlig en leder i en moské. Jeg har intervjuet en god del moskéledere etter hvert, og det er ikke alltid jeg blir overrasket eller får høre noe jeg ikke hadde ventet å høre. Men det ble jeg denne gangen. Det jeg ble overrasket over var måten han pratet om hijab.

—–

– Altså… når det gjelder hijab-bruk blant dagens muslimske jenter, så … jeg er egentlig litt spørrende til en del av det. Jeg tror mange gjør det av feil grunner. Og da kunne de likesågodt la være.

– Hva mener du, spurte jeg.

– Altså, se på en del av jentene med hijab. De har på hijab, men samtidig åletrange bukser eller veldig trange gensere. Haha, hva er vitsen med det da, i så fall?

Han så på meg og humret.

– I så fall handler det jo ikke om å ha på hijab på grunn av Gud eller bluferdighet. Jeg tror det dreier seg om identitet – de vil markere overfor omverdenen at de er muslimer. Altså, hvis det vil det er det helt greit. Men de kunne like gjerne latt være, sa han.

——

Han hadde fortalt litt tidligere i intervjuet at han hadde en datter i starten av 20-årene som studerte. Han hadde fortalt med stor stolthet og varme i stemmen at hun gjorde det veldig bra, og han var sikker på at hun kom til å gjøre skikkelig karriere.

– Går hun med hijab, spurte jeg.

– Nei nei, svarte han raskt.

Og – jeg fikk en vag følelse av at han nesten syntes dette var en bra ting.

– Har du anbefalt henne å gå med hijab, spurte jeg videre.

– Nei, nei. Det må hun finne ut av helt selv. Hvis hun velger å gå med hijab vil jeg støtte henne i det. Men at hun ikke gjør det, er helt greit for meg, sa han.

Og han prøvde å forklare mer.

– For meg er toleransen helt sentral i islam. Folk må få velge selv. Jeg kan og vil ikke tvinge noen til noe. Religion mister mye av poenget hvis man ikke velger det fritt, understreket han.

Og han la til:

– Det gjelder selvfølgelig også min egen datter.

——

Og med det ønsker jeg alle god kristi himmelfart!

Fornøyde voksne, frustrert ungdom

Forrige uke pratet jeg med to muslimer om hvordan de syntes det var å være muslim i Norge.

Først ut: En middelaldrende mann fra Irak som hadde bodd her i ca. åtte år, som jeg pratet med i butikken han driver. Han syntes Norge var et supert land og at det var flott å være muslim her.

Jeg: Hvordan synes du det er å bo i Norge?

Han: Glimrende. Mye bedre enn i Irak.

Jeg: Er det lett å være muslim her?

Han: Ja, ikke noe problem i det hele tatt, min venn…

Jeg: Du føler ikke at folk er skeptiske til islam og muslimer?

Han: Nei! Så lenge jeg lar andre være i fred lar de meg være i fred. Så enkelt er det. I Irak derimot… hvis du tilhører feil gren av islam så er det andre muslimer som vil drepe deg. Er det i tråd med islam det, liksom?

———

Jeg innrømmer det: Jeg fisket nesten etter «å, det er så mye fordommer mot muslimer»-greia, men den kom aldri. Han insisterte tvert imot på at det å være muslim i Norge var mye lettere enn å være muslim i mange muslim-dominerte land.

Så pratet jeg med en gutt i starten av 20-årene. Der var det en annen melodi.

———

Han: Altså, det er håpløst. Jeg tror aldri at de norske vil godta oss muslimer. Aldri. Vi kan være så fredelige vi bare vil, så demokratiske vi bare vil… i det øyeblikket noen tar på seg en hijab eller sier nei takk til å bli med på fredagspils så er vi plutselig en trussel. Jeg har gitt opp.

Jeg: Hva er det du har gitt opp?

Han: Jeg har gitt opp å få aksept av samfunnet for å være muslim. Nå kjører jeg bare min greie. Følger profetens eksempel så godt jeg kan.

Jeg: Er det virkelig så ille?

Han: Jepp. Du som ikke er muslim forstår det ikke… hvordan folk ser på deg hvis du går med skjegg og bønnelue. Du blir alltid sett på som annerledes, liksom.

———-

Det disse to sa stemmer med det generelle inntrykket jeg har: Voksen-generasjonen – som ofte kom hit fra muslimske land – er gjerne relativt fornøyd med livet sitt i Norge. Det de sammenligner med er hvordan det var i landet de dro fra. I forhold til det er livet deres her veldig mye lettere og bedre.

Men den yngre generasjonen som er født og oppvokst her sammenligner ikke livet her med livet i foreldrenes opprinnelsesland. De sammenligner seg med sine ikke-muslimske klassekamerater og venner. De opplever at de blir sett på som annerledes eller som en trussel. Og det gjør dem frustrert.

Selvfølgelig finnes det unntak: Noen av de voksne er også frustrert. Og noen av de unge er veldig fornøyd med livet her. Men jeg tror det generelle bildet er slik jeg har skissert.

———-

Og da oppstår spenningsforholdet: Fordi mange etnisk norske ikke ser på dem som er født og oppvokst her som nordmenn, men som utlendinger. Og mener at muslimer bør være takknemlige for at de overhode får bo her.

Mens den nye generasjonen muslimer føler at Norge like mye er deres hjemland. Og forventer å bli behandlet likt som alle andre.

Er dette noenlunde korrekt fremstilt, synes dere? Og hvordan takler vi evt. denne situasjonen?

Som far så sønn?

– Altså baba, det der er bare helt gammeldags. Seriøst?

Jeg satte hjemme hos en av de muslimske familiene jeg har blitt kjent med, og hadde akkurat inntatt en bedre arabisk middag. Normalt spiser jeg ikke kjøtt. Men det hadde jeg ikke hjerte til å si nå, etter at kona i huset hadde stått i timesvis og tryllet fram det beste hun hadde. Så jeg slafset i meg kyllingen og couscousen.

Og nå pratet vi om ekteskap og familie. De fortalte at en kusine skulle gifte seg, 22 år gammel. På høy tid, mente moren, hun var jo mer enn gammel nok. Det syntes faren også. Men eldstesønnen var ikke enig.

– Hun er jo bare 22! Hallo! Vi lever i 2009!

Og diskusjonen gikk friskt videre.

————-

Og jeg må innrømme det: Nå støtte jeg plutselig på mine egne fordommer. Var det ok å diskutere så høylytt i en muslimsk familie? Kunne barna åpent si seg uenige med foreldrene sine? Og det på et så sensitivt område som ekteskap og samliv? Tydeligvis.