Moskélederens datter

I dag skal jeg prøve å skrive et nytt substansielt innlegg her, selv om det kanskje ikke blir så alt for langt. For et par uker siden intervjuet jeg nemlig en leder i en moské. Jeg har intervjuet en god del moskéledere etter hvert, og det er ikke alltid jeg blir overrasket eller får høre noe jeg ikke hadde ventet å høre. Men det ble jeg denne gangen. Det jeg ble overrasket over var måten han pratet om hijab.

—–

– Altså… når det gjelder hijab-bruk blant dagens muslimske jenter, så … jeg er egentlig litt spørrende til en del av det. Jeg tror mange gjør det av feil grunner. Og da kunne de likesågodt la være.

– Hva mener du, spurte jeg.

– Altså, se på en del av jentene med hijab. De har på hijab, men samtidig åletrange bukser eller veldig trange gensere. Haha, hva er vitsen med det da, i så fall?

Han så på meg og humret.

– I så fall handler det jo ikke om å ha på hijab på grunn av Gud eller bluferdighet. Jeg tror det dreier seg om identitet – de vil markere overfor omverdenen at de er muslimer. Altså, hvis det vil det er det helt greit. Men de kunne like gjerne latt være, sa han.

——

Han hadde fortalt litt tidligere i intervjuet at han hadde en datter i starten av 20-årene som studerte. Han hadde fortalt med stor stolthet og varme i stemmen at hun gjorde det veldig bra, og han var sikker på at hun kom til å gjøre skikkelig karriere.

– Går hun med hijab, spurte jeg.

– Nei nei, svarte han raskt.

Og – jeg fikk en vag følelse av at han nesten syntes dette var en bra ting.

– Har du anbefalt henne å gå med hijab, spurte jeg videre.

– Nei, nei. Det må hun finne ut av helt selv. Hvis hun velger å gå med hijab vil jeg støtte henne i det. Men at hun ikke gjør det, er helt greit for meg, sa han.

Og han prøvde å forklare mer.

– For meg er toleransen helt sentral i islam. Folk må få velge selv. Jeg kan og vil ikke tvinge noen til noe. Religion mister mye av poenget hvis man ikke velger det fritt, understreket han.

Og han la til:

– Det gjelder selvfølgelig også min egen datter.

——

Og med det ønsker jeg alle god kristi himmelfart!

– Kvinner er svake og må beskyttes

…sa en middelaldrende mann jeg snakket med.

– Ikke sant, det er sånn vi menn er, haha. Vi er rovdyr. Ser man en pen jente, så snur alle seg etter henne, sa han og lo.

Vi hadde kommet inn på temaet menn, kvinner, hijab og islam. Han prøvde å forklare hva mente islam sa om dette.

– Islam sier at mannen skal beskytte kvinnen, ikke sant. Ta vare på henne. Passe på at det ikke skjer noe galt. Det dreier seg om kjærlighet til kvinnen.

——–

Jeg kom til å tenke på denne samtalen da jeg leste en interessant kommentar fra Ingunn Økland i Aftenposten om hijab, der hun hevder at «hijab nedvurderer menn».

Jeg har ofte blitt oppgitt over den norske debatten om hijab, og synes mye av det som har blitt skrevet om hijab har vært det rene tullball (blant annet fordi jeg har blitt kjent med veldig mange sterke kvinner med hijab). For å si det rett ut: For muslimske kvinner i Norge er hijab det aller minste problemet de har. Det finnes ørten ting som skaper problemer – familievold, doble standarder for menn og kvinner, mm – men hijab er ikke et slikt problem. Det er fullt mulig å gjøre karriere og bli selvstendig med hijab på hodet (selv om karriere i domstolene nå ser ut til å bli utelukket for damer med hijab, dessverre).

Men denne kommentaren fra Ingunn Økland peker på et helt reelt fenomen i noen muslimske miljøer: Hvordan en del tenker at menn har en vill og ustyrlig seksualitet, og at kvinner derfor må beskyttes mot den, blant annet ved hjelp av tildekking. Her er hijab en del av bildet.

——–

Tilbake til mannen jeg pratet med. For ham var hijab noe som beskyttet kvinnen.

– Det er for å beskytte dem. Slik blir de beskyttet mot menn, sa han.

Problemet er bare at dette ikke stemmer med virkeligheten. I de arabiske landene, der mange kvinner går tildekket, er det fortsatt svært mye seksuell trakassering av kvinner. Problemet der er ikke at kvinner ikke dekker seg til, men nettopp det synet på seksualitet som sier at menn er ville og ikke kan styre seg, mens kvinner er svake og passive. Og – dessuten! – at kvinner ikke føler seg sterke nok til å gjøre motstand. Situasjonen i de arabiske landene viser at det slett ikke er nok å si at menn skal beskytte kvinner. Kvinner må ta saken i egne hender og beskytte seg selv.

(så må det understrekes at slike fenomen på ingen måte er begrenset til muslimer og/eller arabere. en norsk undersøkelse viste skremmende nok at ca. halvparten av norske menn mener at kvinner som flørter selv har skyld i voldtekt)

——–

Heldigvis er det hijab-brukere som er bevisste på dette, og aktivt distanserer seg fra forestillingen om at hijab er noe de bruker fordi de må beskyttes mot menn.

– Altså, jeg tror ikke at menn flest er slik, at de får lyst til å voldta enhver jente de ser, sa en jente jeg snakket med.

– Jeg kjenner i hvert fall ingen slike, smilte hun.

For noen år siden valgte hun å ta på hijaben.

– For meg er det så enkelt som at jeg gjør det for Guds skyld. Islam sier det, og da gjør jeg det. For Gud. Ikke for noen andre. Og i hvert fall ikke for å beskytte meg mot menn, sa hun.

Andre har blitt opptatt av at konseptet om «hijab» er noe som gjelder både kvinner og menn: Både menn og kvinner må i følge islam dekke seg til, på ulike måter. Og både menn og kvinner må styre sin oppførsel i forhold til det motsatte kjønn. Hvis man blir opptatt av dét – at ansvaret for sømmelig omgang mellom kjønnene er noe som er likt fordelt mellom kvinner og menn – har man beveget seg bort fra et syn på kjønn der mannen er sterk og kvinnen passiv og svak.

——–

Til slutt: Det jeg fikk lyst å si (men ikke sa) til mannen jeg pratet med, var dette: Han burde gå en runde eller to i ringen med en av de muslimske jentene jeg trener kampsport sammen med. Så tror jeg han raskt hadde erfart at det ikke nødvendigvis er mannen som er den sterkeste.

———–

OPPDATERING: Kommentarfeltet under dette innlegget er nå stengt. Jeg vil at folk skal bli klokere av å lese denne bloggen, og av debattene også. Det har definitivt ikke vært tilfelle med debatten under dette innlegget, der generaliseringer som «nordmenn er jævla horebukker» og «muslimene vil bare ødelegge» har florert. Dette blir ingen klokere av. Ettersom jeg ikke har tid til å bruke mye tid på å moderere kommentarer denne helgen, stenger jeg debatten. Men velkommen tilbake til å debattere senere. Da kommer jeg imidlertid til å kreve folkeskikk.

– Det var så mye fokus på overflate i de religiøse miljøene

For en stund siden pratet jeg med en jente som før hadde vært svært aktiv i islamske ungdomsmiljøer – altså i religiøse miljøer knyttet til en moske eller lignende. Hun fortalte at hun ikke var det lenger. Hun var rett og slett blitt lei av alt fokuset på overflaten.

– Det var så mye snakk om korrekte klær, om hvordan man skulle ha hijaben, om hvordan man skulle gjøre det eller det. Til slutt orket jeg ikke mer. Jeg føler meg mye friere sammen med venner utenfor de miljøene, sa hun.

Denne jenta hadde ikke tatt et oppgjør med islam. Hun var fortsatt praktiserende. Hun prøvde å be fem ganger om dagen, hun spiste halal og drakk ikke alkohol, hun datet ikke gutter. Men hun var lei av å de ytre kravene til å være from.

– Det var så mye baksnakking – man snakket om hva folk gjorde eller ikke gjorde. Og mange av jentene var helt besatt av dette med ekteskap og å finne en mann så fort som mulig. Det passet ikke meg.

——-

Men andre personer har andre erfaringer enn denne jenta, selvfølgelig. Jeg har møtt flere damer som har skilt seg, og som føler at miljøet i moskeen ble deres beste støtte i tiden etter skilsmissen. For eksempel. Og jeg kjenner gutter som langt på vei lever i moskeen – fordi de trives så godt der.

Men erfaringene denne jenta har gjort seg er også en del av bildet. I en del muslimske miljøer er det mye fokus på overflate: På hvordan man skal kle seg, på hva andre sier om en, på hvordan man virker utad.

I blant har jeg hørt folk utfordre dette. Sheikh Essam Tallima, som jeg intervjuet til denne bloggen, understreket i et foredrag jeg var på at det viktigste i islam var det indre. Det som finnes i hjertet, intensjonene, ønsket om å gjøre godt mot andre – det er det som er viktigst. Det som er på utsiden er ikke uviktig, men det er det som bor i hjertet som er sentralt.

Mange unge muslimer jeg har møtt prater om at deres første plikt som muslimer er å se på seg selv: Å vurdere om man selv når opp til islams krav. Man har ikke noe med å stille seg doms over andre. Atter andre har fokusert på baksnakking, hvordan det er mot islam.

De tingene denne jenta reagerte på, blir altså også utfordret innad i miljøene – ut fra islam.

——–

Om jeg får være personlig et øyeblikk: Slike erfaringer har jeg også gjort, i enkelte kristne miljøer. Også jeg har noen ganger følt meg fanget i et bur av fromhet: Man kan gjøre det men ikke det, man kan si det men ikke det.

Mens i andre kristne miljøer har det utelukkende vært godt å være.

Filosofen og islamforskeren Lars Gule hevdet i en kronikk i Klassekampen 21. april i år at religion og hykleri henger tett sammen: «Hykleriet synes å være typisk i samfunn hvor religion står sterkt og religiøse institusjoner (praksiser og organisasjoner) dominerer dagliglivet.» (den finnes ikke online, tror jeg)

Men jeg tror at analysen til Gule er for enkel. Dette er nemlig en utfordring for alle miljøer der man tror sterkt på noe. Da skapes det gjerne et sosialt press som gjør at det kan være vanskelig å avvike fra normen. Hvis man lever i en gjeng der alle er sterkt troende vegetarianere som mener at kjøtt=drap, så sniker man seg kanskje inn på MacDonalds i smug? Og jeg pratet akkurat med en ateist som fortalte at han nå hadde blitt klar over at flere i hans tidligere omgangskrest hadde gått med religiøse grublerier, men at de aldri hadde sagt det til noen – fordi de var redd for reaksjonene fra sine religionskritiske og ateistiske venner.

——–

Konklusjon: Toleranse er ikke enkelt. Mange prater om det, men få får det til. Utfordringen er å holde fast ved det man tror på – og kunne stå for at man mener at det er rett – men likevel akseptere at andre velger annerledes.

I de religiøse miljøene som denne jenta var i er kanskje utfordringen å tillate folk å være mer forskjellige på overflaten?

——

Forøvrig vil også denne bloggen gratulere Liu Xiaobo med fredsprisen!

Nye Norge

En kort post i dag: Vil bare anbefale folk å lese artiklene i VGs nystartede artikkelserie Nye Norge. De er overraskende balanserte – de har intervjuet jenter med og uten hijab, hijab blant barn, ungdommer som diskuterer kastevesenet blant norsk-pakistanere, muslimer som forteller om diskriminering, liberal muslim som er lei av at muslimer klager over islam-hat, med mer.

Om jeg skal komme med et lite sukk så er det at hijab alltid kommer i fokus når det gjelder integrering, flerkultur og så videre. Jeg er tilbøyelig til å være enig med Usman Rana: Hijab er ikke så viktig som mange skal ha det til. På den annen side har det som har stått om hijab hittil vært veldig bra. Det er også litt typisk at det alltid skal dreie seg om islam når temaet er det flerkulturelle Norge.

Okkesom: Jeg gleder meg til fortsettelsen:)

– Jeg tar av hijaben

Anbefaler i dag en sterk og gripende bloggpost av bloggeren «Valgerd». Hun er en konvertitt som har vært muslim i fire år. Nå, skriver hun, har hun tatt et valg: Hun vil fortsatt være muslim, men tar farvel med «fundamentalismen» – som for henne blir symbolisert med hijab.

I teksten skriver Valgerd mye om hverdagen til en del muslimske kvinner, en hverdag man ikke så ofte får innblikk i: Hvordan man skal være «supersensuell og forførerisk mot sin mann, og han alene» – når man er hjemme. Men ærbar og distansert ute. Og hvor slitsom den dobbelheten kan være. Og hvordan hennes konservative eks-mann påla henne en del restriksjoner hun ikke taklet. Hun tar dessuten et oppgjør med det hun kaller «haram-hysteriet» hun mener finnes blant en del muslimer.

———

Hvis jeg skal komme med en kritisk merknad til det hun skriver så er det at hun universaliserer hva hijaben har betydd for henne – og antyder at den betyr det samme for andre. Valgerd skriver: «Jeg tar den (hijaben) også av fordi jeg føler den i vårt samfunn, i dag, symboliserer islamisme; fundamentalisme jeg ikke kan støtte. Jeg ønsker ingen islamsk stat som tvinger folk til religionen.»

Valgerd har vært innom en streng versjon av salafi-islam, og det kan hende at hijaben der symboliserer en «islamsk stat». Men det finnes også mengder med liberale norske muslimske jenter – som slett ikke ønsker en islamsk stat etter modell av Saudi-Arabia – som med stolthet bruker sin hijab. Jeg tror det er sunt for det muslimske miljøet at kvinner som Valgerd tar slike selvstendige valg. Men jeg tror likevel man skal passe seg for å lese fundamentalisme og islamisme inn i hver eneste hijab man ser på gata.

Hva tenker dere lesere?

——–

Ellers forsvinner jeg nå straks av gårde noen dager til et sted på landet uten internett, så jeg vil ikke kunne moderere innlegg. Da gjelder som alltid regelen om at sterke meninger er lov (og alle meninger er tillatt), men ikke personangrep. Da blir det hyggeligere for alle å debattere her:)

———

Oppdatering: Jeg fikk tilbakemelding fra Valgerd på det jeg skrev her, og hun poengterte at hun ikke universaliserer sin opplevelse av hijaben – hun valgte bevisst uttrykket «jeg føler» for å få fram at det er hennes opplevelse, og ikke noe hun leser inn i andres klesvalg.

De sterke kvinnene med hijab

De siste par ukene har det vært mye debatt om hijab. Deler av SV og FrP har åpnet for å forby hijab i barneskolen, men både Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg har avvist det. Og i går slo det meg: Hittil har jeg ikke skrevet en eneste blogg-tekst om hijab.

På en måte er det rart at jeg ikke har skrevet om det: Det er så mye debatt om hijab. Hijab i politiet, hijab i barneskolen… Og jeg har møtt masse damer og jenter med hijab. Småjenter, tenåringsjenter, eldre kvinner. Men når jeg ikke har skrevet om det er det fordi jeg intuitivt ikke har oppfattet det som et problem. Jeg har nemlig møtt så mange sterke kvinner med hijab:

– Jamila, rektoren på koranskolen jeg har vært mye i

– Lena Larsen, tidligere leder av islamsk råd og nå stipendiat i religionshistorie

– «Rima», en fraskilt trebarnsmor som resolutt gikk fra mannen sin fordi han ikke tok nok ansvar

– …og så alle jentene på Blindern, da: Utdanna, sterke jenter, som vet hva de vil – og mange av dem bruker hijab.

———-

Samtidig har jeg møtt mange jenter uten hijab. De har sosialisert med jentene med hijab uten store problemer. Noen tar på seg hijab inni moskeen, men tar den av i øyeblikket de går ut. Og jeg har aldri sett noen utfrysing av den grunn.

Og jeg har blitt kjent med jenter som gikk med hijab, men så plutselig valgte å ta den av. Og som ikke fikk negative reaksjoner på grunn av det.

Men jeg har også sett hvordan det i noen kretser er et visst press på å gå med hijab: Når en jente velger å ta på hijab kan folk rundt si: «mashallah», «så nydelig», «den kledde du» osv. Implisitt: Det er slik du bør gå.

———

Men mitt klare inntrykk har vært at hijab ikke hindrer jenter i å ha kontroll over eget liv. Samtidig kjenner jeg ikke hele virkeligheten. På Tøyen, der jeg bor, er det mange småjenter ned i fire-fem-årsalderen som går med hijab. De har neppe valgt det selv. Og noen tenåringsjenter har nok blitt tvunget til å ta på hijaben mot sin vilje. Men er det ikke da tvangen som er problemet, og ikke selve hijaben?

Men det kan være at jeg er naiv, og ikke forstår at hijab per def er kvinneundertrykkende. Hva mener dere lesere?