Archive for the ‘Homofili’ Category

– Det verste var at ingen snakket om det

mai 2, 2013

…sa en ung homofil mann til meg for litt siden.

Han var norsk-pakistansk muslim, og hadde vokst opp i et religiøst hjem. Gjennom hele oppveksten hadde han verv i moskéen familien gikk i. Han var med i ungdomsarbeid, arrangerte ting, møtte folk utenfor moskéen… men hele tiden bar han på en hemmelighet. Han visste siden han var 12-13 år gammel at han ikke var tiltrukket av jenter. Tvert i mot. Han forelsket seg i gutter, og var seksuelt tiltrukket av gutter. Men han sa det ikke til noen. Hele tiden tenkte han at det ville gå over: Bare han ba nok og var from nok og kanskje giftet seg med en jente, så ville han til slutt forandre seg og bli tiltrukket av jenter i stedet for gutter.

Men slik gikk det ikke.

En dag i 20-årene klarte han ikke mer, og sluttet å gå i moskéen.

Så fikk han en kjæreste (en etnisk norsk mann).

Så sa han det til familien.

Så flyttet han ut fra barndomshjemmet, og begynte å bygge opp livet på nytt.

Da jeg snakket med ham fortalte han at det aller verste med å vokse opp som homofil i moskéen han gikk i var at homofili var et ikke-tema. Man lot som det ikke fantes.

– Det hadde vært mye bedre hvis de hadde diskutert det åpent. Sagt hva det var, og heller sagt at at det var galt. Men i stedet var det en total stillhet rundt det. Hvis noen nevnte det bare flirte folk, og sa ikke noe mer. Jeg følte meg usynlig. Følte at det jeg bar på bare skulle skyves under teppet.

***

To menn fra muslimsk historie som skal ha vært elskere: Sultan Mahmud og hans slave Ayaz (http://www.gay-art-history.org/gay-blog/2010/11/mahmud-of-ghazni-and-ayaz/)

To menn fra muslimsk historie som skal ha vært elskere: Sultan Mahmud og hans slave Ayaz (http://www.gay-art-history.org/gay-blog/2010/11/mahmud-of-ghazni-and-ayaz/)

Grunnen til at jeg skriver om dette nå er at jeg for tiden jobber med et forskningsprosjekt på Fafo – den travle dagjobben min som gjør at jeg ikke får blogget noe særlig – om seksuelle minoriteter i en del innvandrergrupper. I utgangspunktet handler det ikke primært om islam eller muslimer, men vi kommer selvfølgelig i kontakt med en del muslimer gjennom arbeidet. Blant annet ble jeg kjent med denne mannen. Historiene vi har hørt varierer fra det groteske og dramatiske, om folk som må leve i skjul for ikke å bli drept, til historier som inneholder problemer og utfordringer – men som likevel får en fredelig og grei utgang. Denne mannen var i den siste kategorien.

– Jeg var aldri redd for at det skulle skje meg noe. Jeg vet at familien min aldri ville benyttet seg av vold. Det var jeg 100% sikker på.

Etter at han fortalte det ble foreldrene lei seg, og sa at de mente det var galt å leve det ut. Faren mente at det var en sykdom, og at han kunne kurere det. Men de prøvde ikke å tvinge ham til å velge annerledes. Han flyttet ut, og fortalte etter hvert at han hadde fått seg en kjæreste. Nå drar han hjem med jevne mellomrom og besøker familien, men de snakker om alt mulig annet enn homofili.

Også tidligere har jeg skrevet om islamsk teologi og homofili. Dette er nemlig et av områdene der det genuint er gnisninger i det flerkulturelle Norge. Antakelig er det i synet på homofili (og generell seksuell frihet) at det i dag er størst statistisk forskjell på majoritetsbefolkningen i Norge og en del innvandrergrupper. I den norske majoritetsbefolkningen har det egentlig skjedd en revolusjon de siste 30 årene, der det plutselig har blitt en viss sosial aksept for homofili og for å være seksuelt «annerledes». Det historiske minnet vårt er ofte kort: Vi skal ikke lenger tilbake enn 1972 før vi finner at homofili i Norge var forbudt ved lov. En del innvandrere i Norge, og egentlig de fleste landene i verden, tenker om homofili omtrent slik folk flest i Norge gjorde for 20-30-40 år siden.

***

Selv kommer jeg fra en konservativ kristen familie, så jeg har nok større forståelse enn mange andre i Norge for hvordan det er å være konservativ religiøs og å mene at homofili er galt. Hva gjør man hvis man mener noe høyt og hellig, som at homofili er galt? Hvis man mener at noe er sant er det ikke enkelt å bare sette det “på vent”, å late som man ikke mener det. Men dersom man forsøker å hindre folk i å velge selv, ved fysisk eller psykiske trusler, bryter man med normer som har blitt sentrale i det moderne Norge, nemlig respekt for andre menneskers frie valg. Og de normene er jeg personlig sterk tilhenger av, ettersom livet kan bli svært vanskelig for mennesker som opplever å ikke få lov til å velge selv. Utfordringen for konservative religiøse, tror jeg, er å leve med denne spenningen – å fortsette å tro at det de mener er sant, men å akseptere og romme at folk kan velge annerledes.

Og faktisk finnes det mye å hente her i tradisjonen til en del muslimske samfunn. I motsetning til hva mange tror har det tradisjonelt vært større aksept sosial for sex mellom menn i Midtøsten og Pakistan enn i de kristne landene i Vest-Europa, noe det blant annet står om i denne boka. Dette skyldtes nok delvis den strenge segregeringen mellom kjønnene – blant annet er det flere forskere som mener at lesbiske forhold mellom kvinner er på fremmarsj i Saudi-Arabia, nettopp fordi menn og kvinner lever så adskilt. Hvis noen tviler på dette trenger man ikke gå lenger enn å lese den fantastiske arabiske eventyrsamlingen Tusen og en natt. Da jeg leste den fulle versjonen som 12-åring ble jeg forundret over at det stadig sto om erotiske forhold mellom menn, blant annet dette eventyret.  Dette hadde jeg aldri støtt på i de norske folkeeventyrene jeg hadde lest! En eventyrsamling er selvfølgelig ikke det samme som historieskriving – men likevel hadde man neppe skrevet så mye om forhold mellom menn dersom det var noe som ikke fant sted i middelalderens arabiske samfunn.

***

Men tilbake til Norge. I en del moské-miljøer her i landet handler første skritt om å anerkjenne problematikken homofile muslimer sliter med, tror jeg. Det var denne mannen jeg snakket med etterlyste: Rett og slett at man tok det på alvor. Man trenger ikke si at at det er riktig å leve ut sin homofile legning. Men man må prate om det, og akseptere at homofili finnes, og at det er noe som også gjelder muslimer. Og man må akseptere at alle har rett til å gjøre sine egne valg.

Og et siste poeng: Dersom noen av dere som leser dette selv opplever denne problematikken – å ha innvandrerbakgrunn eller å være muslim, og å være tiltrukket av samme kjønn – så er dere veldig velkomne til å fylle ut en online-undersøkelse vi har som en del av prosjektet. Dette er ikke en tradisjonell spørreundersøkelse med mange ulike spørsmål med ulike svaralternativ – vi ønsker rett og slett å få høre folks personlige historier. Så de som ønsker å fortelle om hvordan de opplever disse tingene må veldig gjerne fylle ut undersøkelsen vår 🙂

Link her: http://www.fafo.no/pro/innvandrer-lhbt.html

(og altså, man er med i trekningen av en iPad mini også. Just sayin!). Eller dere kan fortelle historiene deres i kommentarfeltet. Det er like interessant.

***

Men mannen jeg snakket med, hvordan ønsket han å leve livet sitt? Hvordan ville han bli møtt? På slutten av intervjuet spurte jeg om det. For ham virket det ikke som det var så komplisert.

– Jeg vil bare være en vanlig person. Jeg vil bare leve livet mitt. Og så har det seg sånn at jeg elsker menn i stedet for kvinner. Jeg vil ikke at det skal være noen big deal.

Advertisements

– Er ALT galt med oss, liksom? (forsinket tekst om Abid Rajas kronikk)

oktober 21, 2012

…sa en pakistansk muslimsk jente jeg snakket med noen dager etter at Venstre-politikeren Abid Raja publiserte sin kronikk i Aftenposten. I den fortalte han at han nå hadde forandret mening: Ytringsfriheten burde ikke ha noen begrensninger. Samtidig hevdet han at «muslimske gutter flest» får hat mot amerikanere, jøder, indere og homofile inn med morsmelken, og «får innprentet» at det er helt ok å knerte folk som krenker profeten.

Disse påstandene vakte berettiget oppsikt, med tanke på at det antakelig bor rundt 200.000 muslimer i Norge med ulik etnisk bakgrunn, ulike livshistorier og ulik grad av religiøsitet. Likevel trykket mange islamkritikere kronikken til sitt bryst, og jeg ble av mange utfordret til å si noe om hva jeg tenkte om den: Stemmer det Abid Raja skriver om muslimske miljøer?

Nå har tiden gått og jeg har ikke rukket å skrive noe innlegg før nå. Så jeg tenkte jeg skulle gjøre to ting: Det første er å gjengi det som har vært av debatt rundt dette utspillet, og si litt om hvordan jeg selv oppfatter virkeligheten. Men dernest vil jeg prøve å bringe debatten videre: På hvilken måte bør man egentlig kritisere negative ting i minoritetsgrupper? Hvilken kritikk er konstruktiv, og hvilken er det ikke?

——

Først til utspillet til Raja. I dagene etter kronikken registrerte jeg primært to typer reaksjoner blant muslimene jeg kjenner. Den første type reaksjon var avvisning av hele kronikken. Oppfatningen blant noen er at Raja sverter sin egen bakgrunn for slik å bli mer spiselig for majoritetsnordmenn og de norske politiske maktelitene.

– Jeg skjønner ikke hvorfor folk hører på ham lenger i det hele tatt, sa en kompis av meg. – Tenk om det var en vestlig konvertitt til islam som sto på en talestol og fortalte hvordan alt i Vesten var galt – ville man da tenke at det han sa var den ultimate sannheten om Vesten? Selvfølgelig ikke, sa han.

Men jeg registerte også andre reaksjoner. Det var gjerne fra folk som selv er kritiske til en del i kulturen de kommer fra – mangel på likestilling, homofobi etc. – men som likevel satte kaffen i halsen da de leste det Raja skrev. Slik reagerte for eksempel den pakistanske jenta jeg siterte innledningsvis.

– Jeg mener, er alt galt med oss? Vi oppdras til hat? Alle, «muslimske gutter flest», liksom? For det første er det en absurd påstand, fordi det jo er utrolig mange forskjellige muslimer i Norge. For det andre blir det veldig vanskelig å få til forandringer hvis man har som utgangspunkt at alt er galt. Det er klart det finnes homofobi og jødethat blant muslimer. Men man får ikke bukt med det på denne måten, sa hun.

—–

Etter hvert kom det mange reaksjoner på trykk i aviser og på nett fra andre norske muslimer. Jeg gjengir dem her – legg gjerne inn flere linker i kommentarfeltet hvis det er noe som mangler.

– It-gründeren og den liberale og sekulære samfunnsdebattanten Shahzad Rana skrev i Aftenposten at kronikken handler om Rajas egne indre demoner, og at Raja  «tegner et bilde av det muslimske tankegodset som er et filmmanus verdig. Han gir den latinske frasen «cogito ergo es» en ny dimensjon. Rajas versjon blir nærmest «Jeg tenker, derfor er dere slik»».

– Noe av det samme skrev statsviteren Kamil Azhar i Minerva: «Abid Raja tømmer sitt skap og tar oppgjør med sine demoner. I dragsuget blir alle som kaller seg muslimer og særlig de av oss med pakistansk bakgrunn dratt med».

– 15-årige Rahman Chaudhry, sønnen til SV-politiker Aktar Chaudhry, skrev i et innlegg i Aftenposten: «Jeg er oppvokst på Furuset i Groruddalen. Jeg har hatt venner fra Pakistan, Kurdistan, Irak, Afghanistan, osv. Og aldri, ikke en eneste gang, har jeg opplevd at hverken jeg eller mine venner har hatt negative holdninger til vesten, eller til menneskegruppene Raja lister opp».

– Skribenten Assad Nasir skrev dette i VG: «Innholdet i kronikken er viktig, og i aller høyeste grad noe vi bør sette søkelys på. Men fremstillingen blir altfor ensidig, altfor polemisk. I tillegg gis det inntrykk av at Raja er den eneste som tør å snakke om dette. Det er han ikke. Flere har tatt opp dette tidligere, meg selv inkludert, senest i Dagbladet i juni i år».

– Og intervjuer i aviser: Aftenposten intervjuet tre muslimske studenter som ikke kjente seg stort igjen i det Raja skrev, mens den halvt pakistanske filmregissøren Ulrik Imtiaz Rolfsen gir Raja full støtte.

Ting jeg har glemt?

——

Og hva tenker jeg selv om det Raja skriver om de muslimske miljøene? Jeg har etter hvert fått en relativt bred bekjentskapskrets blant muslimer av ulik støpning – mange av dem fra religiøse miljøer som er knyttet til moskéer eller religiøse organisasjoner, og som gjerne er dominert av folk med bakgrunn fra Pakistan og Midtøsten. Men jeg har også blitt kjent med mange mer sekulære muslimer som jeg har møtt i ulike sammenhenger, med bakgrunn fra både Pakistan, Midtøsten og mer sekulære muslimske områder som Kosovo, Bosnia og Albania. Likevel er selvfølgelig min bekjentskapskrets begrenset. Jeg har heller ikke vokst opp i en muslimsk familie eller muslimsk miljø, jeg ser det bare utenfra. Og som samfunnsforsker er jeg fullt på det rene med at mine personlige inntrykk er såkalt anekdotiske: Skal man uttale seg om større sammenhenger bør man basere seg på omfattende statistiske undersøkelser.

Men med disse forbeholdene, hvordan har jeg opplevd i de muslimske miljøene det Raja skriver om? Jeg tar det i tur og orden.

Har jeg opplevd antisemittisme? Ja.

Har jeg opplevd homofobi? Ja.

Har jeg opplevd fiendtlighet mot ikke-muslimer? Ja.

Har jeg opplevd kvinnediskriminerende holdninger? Ja, det også.

Alt dette er reelle fenomener, og jeg har skrevet om det ved flere anledninger. Kanskje kunne jeg skrevet om det flere ganger, kanskje kunne jeg vært skarpere i min kritikk – men det er der.

Men – det er ikke hele virkeligheten. Langt derifra.

Har jeg opplevd forsvar for universelle menneskerettigheter og demokrati? Ja.

Har jeg opplevd oppfordringer til å vise kjærlighet mot alle, muslim som ikke-muslim? Ja.

Har jeg opplevd muslimer som kjemper for kvinners rettigheter med koranen i hånda? Ja.

Noen synes kanskje det er banalt å påpeke dette, men det er det ikke. Gang på gang får vi lese i norsk offentlighet grandiose påstander om hvordan muslimer «er», eller om hvordan islam «er». Abid Rajas kronikk er bare den siste i rekken, som forsøker å si noe om en antatt felles muslimsk mentalitet: Der muslimer klumpes sammen i en stor gruppe som tenker og mener omtrent det samme.

——

Samtidig går det an å påpeke at noen holdninger er mer utbredt enn andre, og noen er mindre utbredt. Generelt er min oppfatning denne, etter mye omgang med mange forskjellige muslimer, og lesning av mye av forskningen som er gjort på muslimske innvandrergrupper i Europa:

– de fleste muslimer i Norge synes demokrati og menneskerettigheter er tipp topp, og veldig mange synes Norge er det beste samfunnet i verden.

– de fleste muslimer i Norge er positive til ikke-muslimer, både folk fra andre religioner og ateister.

– de fleste muslimer i Norge vil egentlig bare leve livene sine i fred og leve gode hverdagsliv.

SAMTIDIG:

– en del muslimer kan tenke seg strengere begrensninger i ytringsfrihet når det gjelder satire mot religion – men det er likevel ikke så viktig for dem at de stresser mye med å kjempe mot det.

– en del muslimer har antijødiske holdninger – mye på grunn av Israel/Palestina-konflikten.

– en del muslimer misliker homofile.

– en del muslimer har kvinnediskriminerende holdninger og mener at kvinnen bør underordne seg mannen.

Disse holdningene varierer langs mange akser. Det er er mer utbredt i noen etniske grupper enn i andre, det varierer med utdanning og sosiøkonomisk posisjon, og det forandrer seg mellom generasjoner. Det er også viktig å påpeke at slike ting på ingen måte er unike for muslimer. Også i ikke-muslimske grupper finnes mangfold av holdninger: Toleranse og diskriminering, fiendtlighet og respekt.

—–

Og så til det siste punktet: Hvordan bør man møte diskrimerende holdninger i offentlig debatt? Jeg har lenge ment at det finnes bra og dårlige måter å kritisere på. Særlig når konteksten er majoritet-minoritet – at folk i majoriteten kritiserer folk i minoriteten – kan kritikk faktisk få motsatt effekt. Min holdning er nok denne: Måten Abid Raja kritiserer på i denne kronikken fører ikke til at ting forandrer seg i positiv retning.

For å gjenta det min pakistanske samtalepartner sa: Det er vanskelig å få til forandringer hvis man har som utgangspunkt at alt er galt. Hvis alt er galt blir nemlig løsningen at alt må forandres, og det er nok relativt vanskelig å få til.

Dersom noe skal forandre seg må kritikk være konkret. Har man vært i et forhold/ekteskap/samboerskap (stryk det som ikke passer) vil man ha erfart at det er sånn det funker. «Du er dust» er sjelden en uttalelse som fører til at noe forandrer seg i positiv retning. Men å si ting som «når du gjør det der så blir jeg lei meg» kan føre til konstruktive endringer (sorry, nå høres jeg ut som en cheesy pop-psykolog her). Selvfølgelig fungerer ikke relasjonene og kommunikasjonen i et samfunn helt likt hvordan det ofte i forhold. Men også i et samfunn med forskjellige grupper må kritikk være konkret for at den skal få noen effekt. Man bør:

a) kritisere på et konkret, avgrenset område, ikke ta alt på en gang.

b) være tydelig på hvem man kritiserer (for eksempel en institusjon eller en organisasjon, ikke «muslimer generelt» eller «nordmenn generelt»).

c) ha et alternativ – presentere enkle forslag til hvordan ting kunne vært annerledes.

Et skoleeksempel på slik kritikk er egentlig aksjonen som aktivisten Sara Azmeh Rasmussen hadde overfor Islamsk Råd. Bare for å gjøre det klart så gjør Rasmussen mye forskjellig, og mye av det synes jeg helt ærlig bare er tull, mens jeg har stor sans for andre ting. Det Rasmussen gjorde var å sitte ned i en uke utenfor kontoret til Islamsk Råd, med et konkret krav: Ta utvetydig avstand fra dødsstraff for homofili på universelt krav. Som jeg skriver om i bloggposten jeg lenker til er dødsstraff for homofili et innviklet teologisk tema for en del muslimer. Det var derfor lite trolig at Rasmussens aksjon ville føre til noen revolusjon. Likevel har en slik aksjon betydning fordi den setter saken på dagsorden. Det er fordi den er konkret: Den handler om én sak (dødsstraff for homofili), den har én konkret adressat (Islamsk råd), og den har et konkret alternativ (avstandstagen fra dødsstraff på universelt grunnlag).

Og det jeg skriver her kan like gjerne gjelde kritikk mot majoritetssamfunnet, den norske politiske eliten e.l.: Skal man kritisere må man være konkret og tydelig, både på hvem man kritserer og hvilket alternativ man foreslår.

——-

Denne bloggposten har kanskje blitt noe springende. For å gå tilbake til utgangspunktet: Min holdning er vel omtrent den samme som holdningen til den pakistanske jenta jeg snakket med. Homofobi finnes, antisemittisme finnes, rasisme finnes. Både hos muslimer og hos ikke-muslimer. Det bør kritiseres. Men dersom utgangspunktet er at alt er galt, og at «muslimer flest» er sånn eller sånn, slik man lett kan tolke Abid Rajas kronikk, så er det ingenting som blir bedre.

Dødsstraff for homofili i Norge? (innføring i en muslimsk teologisk hodepine)

september 7, 2011

Tenkte jeg skulle skrive en oppfølgingspost til den forrige bloggposten, der jeg refererte til en meningsmåling om dødsstraff for homofili. For noen ikke-muslimer kan nemlig et par av svaralternativene kanskje virke forvirrende. Man kan svare at man ønsker dødsstraff for homofili i Norge, eller at man ønsker det i muslimske land (og altså ikke i Norge), eller man kan svare at man er mot dødsstraff overalt, eller at dødsstraff må avskaffes innen islam.

Hvorfor gjøre det så komplisert? Hvorfor ikke bare si «jeg er mot dødsstraff for homofili», eller «jeg er for dødsstraff for homofili»? Her er et forsøk på oppklaring.

——-

Muslimsk mann. Kanskje har han vondt i hodet.

Det første poenget som er viktig å få med seg er at mange muslimer i Vesten ofte befinner seg i et slags dilemma. På det ene siden lever og trives de fleste godt i det vestlige samfunnet. De setter pris på demokratiet, på den individuelle friheten og på det juridiske systemet. Emosjonelt og politisk støtter de samfunnet slik det er her, de ønsker full religionsfrihet for alle, og ønsker slett ikke å innføre ting som dødsstraff for homofili eller frafall fra islam.

På den annen side vil en del muslimer – dersom de er opptatt av islam og setter seg inn i hva det dreier seg om – ønske å ta religionens dogmer på alvor. Da oppstår et dilemma. Det er nemlig vanskelig å komme utenom at dødsstraff for frafall og homofili ++ har vært en del av de tradisjonelle måtene å tolke islam på. Men det har blitt (og blir) praktisert på ulike måter – for eksempel var det nesten ingen som ble dømt for zina (altså utroskap, sex før ekteskapet og homsing) i det osmanske riket. Man krevde at det måtte være fire vitner til selve handlingen, og de måtte dessuten aldri ha sagt en løgn – hvilket betydde at det var umulig å få dømt noen for utroskap (mer om dette i essayet om sharia som jeg skrev for Minerva).

Hva gjør man da? På den ene siden – tommel opp for Norge og individuell frihet. På den annen side – tommel opp for dogmene i islam. I mange tilfeller går dette uproblematisk sammen, når det gjelder velferdsstat (solidaritet er viktig i islam), likhet for loven, osv (se denne bloggposten for eksempel). Men i andre tilfeller kan det oppstå en konflikt – når det gjelder homofili, frafall fra islam, med mer. Det kan bli en aldri så liten hodepine.

——–

Hva gjør man da, hvis man opplever dette som et dilemma? Svaralternativene til Blend viser ulike alternativ.

  1. Den første og kanskje enkleste er å skille mellom Norge og muslimske land, som man ser at en del av de som har svart gjør. Da sier man dette: Dødsstraff for homofili og frafall gjelder bare i muslimske land, ikke i Norge. Begrunnelsen for dette kan variere. En vanlig begrunnelse er at sharia bare gjelder muslimer, og derfor ikke bør innføres her. Andre vil argumentere med en slags kontraktsteori: Fordi muslimer får rettigheter av de vestlige statene, skylder de til gjengjleld å respektere lovene og systemet her. Ergo, nix problem – man trenger ikke forholde seg til dødsstraff for homofili, det gjelder uansett ikke her, lizzom.
  2. Det andre alternativet er å si at man selv er mot dødsstraff, men at man ikke vil ha det ut av islam som sådan. Dette kan også begrunnes på ulike måter. Bloggeren Somalieren skriver for eksempel at islam ikke påbyr dødsstraff, men bare åpner for det. Det vil si at man kan argumentere mot dødsstraff i et lands juridiske system (både her og i muslimske land), uten å hevde av den grunn at de teologiske dogmene i islam må forandres – man mener at teologien er tilstrekkelig fleksibel på dette punktet. De fleste muslimene som har svart i avstemningen til Blend har svart dette alternativet. De er mot dødsstraff, men ønsker ikke å blande seg i teologien.
  3. Det tredje alternativet er mest radikalt, og er teologisk reform. Det kan også begrunnes på ulike måter. Et vanlig argument er at visse straffer var fornuftige og gode på profetens tid, gitt samfunnsforholdene som gjaldt da – men at samfunnet er annerledes i dag. Eller man kan hevde at det viktigste i islam er grunnleggende verdier – respekt, menneskeverd og så videre – som kan virkeliggjøres på ulike måter i ulike samfunn. Et annet type argument er at man prinsipielt bør skille mellom religion og politikk, slik at den delen av sharia som handler om politikk og samfunn uansett ikke bør appliseres.
  4. Så bør de to siste alternativene nevnes – men felles for dem er at de ikke inneholder noe dilemma. Den første muligheten er selvfølgelig å gå inn for dødsstraff for homofili både i Norge og i muslimske land. Det alternativet er det som har minst oppslutning i meningsmålingen til Blend. Det andre alternativet er nok ganske vanlig, selv om det ikke kommer fram i undersøkelsen til Blend – og det er å rett og slett ikke forholde seg til slike spørsmål. Å være muslim innebærer for dem ting som å faste under ramadan (i større eller mindre grad), være et godt menneske, forsøke å be fem ganger om dagen. Samtidig som man er nordmann og støtter det norske samfunnet.

——–

Nett-debattant fra internetts barndom. Kanskje var også han islamkritisk.

I nettdebatter om disse temaene er min erfaring at mange islamkritiske debattanter ikke er fornøyde med at muslimer inntar standpunkt nummer 1. eller 2. Man spør: «Tar du avstand fra dødsstraff i islam?», og hvis svaret ikke er et fullstendig éntydig «ja», så tolker man det slik: «AHA! Du ønsker dødsstraff for norske homofile! Visste jeg det ikke!».

Men – slik trenger det altså ikke å være. Mange muslimer vil nøle med å si at dødsstraff bør fjernes fra islam – men vil likevel ikke drømme om å innføre det i Norge.

Hva synes dere, muslimske lesere – er det jeg har skrevet her noe det går an å kjenne seg igjen i? Eller ikke?

——–

Oppdatering: Anbefaler virkelig å lese innleggene på Minerva som delvis handler om dette. Her, her, her, her, her og her. Og en kronikk på sidene til Islam Net her. Synes at Minerva har utviklet seg til å bli det stedet i Norge som skriver best og grundigst om islam og muslimer. Utenom denne bloggen, selvsagt 😉

– Det er bare to ting jeg ikke kan godta fra muslimer

mars 3, 2011

…sa mannen jeg pratet med.

Han hadde bodd i Norge i 30 år, og det virket som han prydet seg med at han var en tolerant mann.

– Hvis folk vil bo sammen før de gifter seg, så sier jeg værsågod!

Han så på meg og smilte.

– Sånne ting har jeg ikke noe problem med. Eller at folk ikke praktiserer islam, det er helt opp til dem.

Men du sa at det var to ting du ikke kunne godta fra andre muslimer. Hva er det?

– Homofili, og frafall fra islam. Det kan jeg ikke akseptere.

Nå var smilet borte, og han var alvorlig.

———

I den norske offentligheten tegnes det i blant et bilde av muslimer og/eller minoriteter som intolerante: Som miljøer med stort sosialt press, der det ikke er stort rom for avvik.

Veldig mange av menneskene jeg har møtt bryter med dette bildet: De understreker at religion og livsstil er et personlig valg, noe som er mellom dem og Gud.

Men i blant møter jeg også folk som bekrefter det stereotype bildet på dette området. Som denne mannen.

Hva gjør du hvis du hører om noen som er homofil, eller har falt fra islam, spurte jeg.

– Jeg bryter all kontakt. Prater ikke med dem, hilser ikke på dem. Selvfølgelig følger jeg norsk lov, jeg gjør ingenting ulovlig. Men innenfor lovens grenser vil jeg gjøre alt jeg kan for å markere at dette er utenfor islam.

Han understreket dog at han ikke kjente noen muslimer som hadde «falt fra», slik at det aldri hadde blitt aktuelt å bruke denne utfrysningstaktikken.

– Nei, det gjør jeg ikke. Heldigvis.

Jeg fikk derimot inntrykk av at han hadde vært borti en og annen homofil muslim, og brukt denne taktikken da. Han sa det aldri rett ut, men det lå mellom linjene.

———

Jeg har skrevet om denne tematikken tidligere også. For det er klart at dette er et dilemma for en konservativ religiøs i dagens Norge: Hva gjør man hvis man mener noe høyt og hellig, som at homofili er fryktelig galt, og at det er en tragedie dersom en muslim faller fra islam? Hvis man mener at noe er sant er det ikke enkelt å bare sette det «på vent», å late som man ikke mener det.

Samtidig – ved å bruke et så ekstremt sosialt press som denne mannen er villig til å gjøre – bryter man med normer som har blitt sentrale i det moderne Norge, respekt for andre menneskers frie valg. Og de normene er jeg personlig sterk tilhenger av, ettersom livet kan bli svært vanskelig for mennesker som opplever å ikke få lov til å velge selv. Utfordringen for konservative religiøse, tror jeg, er å leve med denne spenningen – å fortsette å tro at det de mener er sant, men å akseptere når folk velger annerledes.

En venn av meg sa det slik:

– Jeg har en plikt til å gjøre andre oppmerksomme på hva som er riktig og galt i følge islam. Men samtidig må jeg respektere det hvis vil velge annerledes. Når jeg har sagt det, så høflig og vennlig som jeg kan, så vet de hvor jeg står. Da er det opp til dem hva de velger, sa han.

Dette som vennen min sa, kunne jeg med noen modifikasjoner sagt selv (hvis man bytter ut ordet «islam» med «moralsk riktig», for eksempel). Men da jeg hørte den eldre mannen fortelle om utfrysningstaktikken sin fikk jeg en kjip følelse i magen.

——–

Og ønsker med det alle lesere en god helg! (ok, noe prematurt, men det kommer neppe noen bloggoppdatering i morgen)

Mer baluba

februar 16, 2010

Mohyeldeen Mohammad skaper enda mer baluba. Etter at han «advarte» mot at det kan komme et terrorangrep på norsk jord på demonstrasjonen på fredag, har han nå sagt til Klassekampen at homofile fortjener dødsstraff.

Konvertitten Yousef, som bl.a. har kommentert en del på bloggen her og som var med på å arrangere fredagens demonstrasjon, tar tydelig avstand fra det overfor VG: «Dersom man ikke kan respektere norske lover og regler, og respektere at mennesker har forskjellig seksuell legning, så går det alltid et fly. Han taler på vegne av seg selv, og det er svært få muslimer i Norge som deler hans oppfatning, sier Assidiq.»

Og nå har Landsforeningen for lesbiske og homofile (LLH) anmeldt Mohyeldeen for uttalelsene hans, noe som får støtte fra partiet Rødt.

———

Min kommentar: Jeg synes nok – etter å ha tenkt meg om – at de opprinnelige uttalelsene til Mohyeldeen har skapt mer ståhei enn hva det var grunnlag for. Tross alt var det ikke en direkte trussel, og han sa akkurat det samme som PST sier. Men det var svært uheldig og tåpelig sagt, og det blir selvfølgelig oppfattet som en trussel av mange nordmenn. Derimot støtter jeg fullt ut reaksjonen til LLH og Rødt på disse homo-uttalelsene. Han sier rett ut at «det (døden) er da den straffen han (en homofil) fortjener».

Forøvrig har jeg blitt intervjuet av Klassekampen i dag om radikalisering og slikt blant norske muslimer, noe som kommer på trykk i morgen.

(og et ekstra-spørsmål til dere erfarne bloggere: når jeg lenker til en artikkel på vg.no kommer det ikke noen link til min blogg, slik det gjør med andre blogger som linker til samme artikkel. hvorfor gjør det ikke det? hva må jeg gjøre for å bli linket til jeg også?)

———

Oppdatering: Islamsk råd tar avstand fra uttalelsene til Moheyldin, og sier at «disse er ikke representative for våre medlemsorganisasjoner eller den jevne muslim, som setter pris på de rettigheter det demokratiske Norge gir oss alle anledning til å leve i tråd med våre verdier».

Det har begynt å bli et mønster den siste tiden: En eller annen muslim sier noe, og Islamsk råd rykker ut og sier at de tar avstand fra det eller at det ikke representerer norske muslimer… tipper at de begynner å bli litt lei 🙂