Archive for the ‘Islamisme’ Category

Dødsstraff for homofili i Norge? (innføring i en muslimsk teologisk hodepine)

september 7, 2011

Tenkte jeg skulle skrive en oppfølgingspost til den forrige bloggposten, der jeg refererte til en meningsmåling om dødsstraff for homofili. For noen ikke-muslimer kan nemlig et par av svaralternativene kanskje virke forvirrende. Man kan svare at man ønsker dødsstraff for homofili i Norge, eller at man ønsker det i muslimske land (og altså ikke i Norge), eller man kan svare at man er mot dødsstraff overalt, eller at dødsstraff må avskaffes innen islam.

Hvorfor gjøre det så komplisert? Hvorfor ikke bare si «jeg er mot dødsstraff for homofili», eller «jeg er for dødsstraff for homofili»? Her er et forsøk på oppklaring.

——-

Muslimsk mann. Kanskje har han vondt i hodet.

Det første poenget som er viktig å få med seg er at mange muslimer i Vesten ofte befinner seg i et slags dilemma. På det ene siden lever og trives de fleste godt i det vestlige samfunnet. De setter pris på demokratiet, på den individuelle friheten og på det juridiske systemet. Emosjonelt og politisk støtter de samfunnet slik det er her, de ønsker full religionsfrihet for alle, og ønsker slett ikke å innføre ting som dødsstraff for homofili eller frafall fra islam.

På den annen side vil en del muslimer – dersom de er opptatt av islam og setter seg inn i hva det dreier seg om – ønske å ta religionens dogmer på alvor. Da oppstår et dilemma. Det er nemlig vanskelig å komme utenom at dødsstraff for frafall og homofili ++ har vært en del av de tradisjonelle måtene å tolke islam på. Men det har blitt (og blir) praktisert på ulike måter – for eksempel var det nesten ingen som ble dømt for zina (altså utroskap, sex før ekteskapet og homsing) i det osmanske riket. Man krevde at det måtte være fire vitner til selve handlingen, og de måtte dessuten aldri ha sagt en løgn – hvilket betydde at det var umulig å få dømt noen for utroskap (mer om dette i essayet om sharia som jeg skrev for Minerva).

Hva gjør man da? På den ene siden – tommel opp for Norge og individuell frihet. På den annen side – tommel opp for dogmene i islam. I mange tilfeller går dette uproblematisk sammen, når det gjelder velferdsstat (solidaritet er viktig i islam), likhet for loven, osv (se denne bloggposten for eksempel). Men i andre tilfeller kan det oppstå en konflikt – når det gjelder homofili, frafall fra islam, med mer. Det kan bli en aldri så liten hodepine.

——–

Hva gjør man da, hvis man opplever dette som et dilemma? Svaralternativene til Blend viser ulike alternativ.

  1. Den første og kanskje enkleste er å skille mellom Norge og muslimske land, som man ser at en del av de som har svart gjør. Da sier man dette: Dødsstraff for homofili og frafall gjelder bare i muslimske land, ikke i Norge. Begrunnelsen for dette kan variere. En vanlig begrunnelse er at sharia bare gjelder muslimer, og derfor ikke bør innføres her. Andre vil argumentere med en slags kontraktsteori: Fordi muslimer får rettigheter av de vestlige statene, skylder de til gjengjleld å respektere lovene og systemet her. Ergo, nix problem – man trenger ikke forholde seg til dødsstraff for homofili, det gjelder uansett ikke her, lizzom.
  2. Det andre alternativet er å si at man selv er mot dødsstraff, men at man ikke vil ha det ut av islam som sådan. Dette kan også begrunnes på ulike måter. Bloggeren Somalieren skriver for eksempel at islam ikke påbyr dødsstraff, men bare åpner for det. Det vil si at man kan argumentere mot dødsstraff i et lands juridiske system (både her og i muslimske land), uten å hevde av den grunn at de teologiske dogmene i islam må forandres – man mener at teologien er tilstrekkelig fleksibel på dette punktet. De fleste muslimene som har svart i avstemningen til Blend har svart dette alternativet. De er mot dødsstraff, men ønsker ikke å blande seg i teologien.
  3. Det tredje alternativet er mest radikalt, og er teologisk reform. Det kan også begrunnes på ulike måter. Et vanlig argument er at visse straffer var fornuftige og gode på profetens tid, gitt samfunnsforholdene som gjaldt da – men at samfunnet er annerledes i dag. Eller man kan hevde at det viktigste i islam er grunnleggende verdier – respekt, menneskeverd og så videre – som kan virkeliggjøres på ulike måter i ulike samfunn. Et annet type argument er at man prinsipielt bør skille mellom religion og politikk, slik at den delen av sharia som handler om politikk og samfunn uansett ikke bør appliseres.
  4. Så bør de to siste alternativene nevnes – men felles for dem er at de ikke inneholder noe dilemma. Den første muligheten er selvfølgelig å gå inn for dødsstraff for homofili både i Norge og i muslimske land. Det alternativet er det som har minst oppslutning i meningsmålingen til Blend. Det andre alternativet er nok ganske vanlig, selv om det ikke kommer fram i undersøkelsen til Blend – og det er å rett og slett ikke forholde seg til slike spørsmål. Å være muslim innebærer for dem ting som å faste under ramadan (i større eller mindre grad), være et godt menneske, forsøke å be fem ganger om dagen. Samtidig som man er nordmann og støtter det norske samfunnet.

——–

Nett-debattant fra internetts barndom. Kanskje var også han islamkritisk.

I nettdebatter om disse temaene er min erfaring at mange islamkritiske debattanter ikke er fornøyde med at muslimer inntar standpunkt nummer 1. eller 2. Man spør: «Tar du avstand fra dødsstraff i islam?», og hvis svaret ikke er et fullstendig éntydig «ja», så tolker man det slik: «AHA! Du ønsker dødsstraff for norske homofile! Visste jeg det ikke!».

Men – slik trenger det altså ikke å være. Mange muslimer vil nøle med å si at dødsstraff bør fjernes fra islam – men vil likevel ikke drømme om å innføre det i Norge.

Hva synes dere, muslimske lesere – er det jeg har skrevet her noe det går an å kjenne seg igjen i? Eller ikke?

——–

Oppdatering: Anbefaler virkelig å lese innleggene på Minerva som delvis handler om dette. Her, her, her, her, her og her. Og en kronikk på sidene til Islam Net her. Synes at Minerva har utviklet seg til å bli det stedet i Norge som skriver best og grundigst om islam og muslimer. Utenom denne bloggen, selvsagt 😉

Frykten for Aztlán

desember 22, 2010

Dette blir det siste innlegget jeg skriver før jul. Og etter det tar denne bloggen juleferie!

Denne gangen skal jeg ikke skrive om muslimer, faktisk. Jeg vil skrive om et fenomen i USA – som kanskje kan sette debatten om muslimer og islam her hjemme i perspektiv.

——–

Autentiske hispanics. Men de har ingenting å gjøre med denne artikkelen.

Både Europa og USA opplever for tiden stort innvandringspress. I Europa utgjør muslimske grupperinger noen av de største innvandringsgruppene (folk fra Midtøsten, Afrika, Pakistan…). USA har ikke opplevd noen storstilt muslimsk innvandring. Derimot har de mye innvandring av såkalte hispanics, spansk-talende katolske latinamerikanere som blant annet kommer seg over grensen fra Mexico.

For et par dager siden hadde jeg en lengre prat med journalisten og forfatteren Didrik Søderlind om innvandring, islam, med mer. Han fortalte noe spennende: Debatten om de spansk-talende innvandrerne i USA er svært lik debatten om muslimer her hjemme. For akkurat slik muslimsk innvandring har skapt bekymring i Europa, har spansk-talende innvandrere skapt bekymring i USA.

———-

Skepsisen mot muslimsk innvandring i Europa følger gjerne to spor. Det første sporet er noenlunde moderat, og hevder at muslimske innvandrere – fordi de er muslimer – forandrer det europeiske samfunnene til noe dårligere. Et eksempel på det er boka Reflections on the Revolution in Europe av amerikaneren Christopher Caldwell, som den norske nettsiden Document nå driver og oversetter. Caldwell skriker ikke ut om at muslimer flest konspirerer for å ta over Europa, men hevder likevel at muslimsk innvandring «setter Europa i fare».

Det andre sporet i debatten er enda mer alarmistisk, og hevder at muslimer ønsker å «ta over» Norge og Europa, tvangsinnføre shariah, med mer. En representant for det synet har vært den Oslo-baserte amerikanske forfatteren Bruce Bawer.

Og faktisk: Nøyaktig samme debatt finnes i USA. Men der handler den ikke om muslimer. Den handler om katolske hispanics.

———

Også i USA finnes det moderate, dannede stemmer som hevder at innvandringen av hispanics er en trussel. Blant dem var statsviteren Samuel Huntington som døde for et par år siden, som ble kjent for teorien om Clash of Civilizations. I 2004 skrev han en artikkel i det anerkjente tidsskriftet Foreign Affairs om «The Hispanic Challenge«. Der skrev han blant annet at hispanics ikke delte verdiene det amerikanske samfunnet var bygget på, og dessuten holdt på sitt eget språk og ikke ville assimilere seg.

Men det er nå det virkelig blir interessant. Deler av debatten i USA er enda mer alarmistisk, og hevder – hold dere fast – at hispanics vil ta over USA (eller i det minste deler av USA). Da jeg hørte dette kunne jeg først ikke tro at noen kunne tro på dette. Ta over? Latino-innvandrere? Men hvorfor i huleste skulle de ønske det?

Territoriet som Nation of Aztlán mener bør bli meksikansk/latino.

Men det viste seg etter litt research at denne frykten ikke er tatt helt ut av løse lufta. Det finnes nemlig en marginal gruppe hispanics i USA og Mexico som ønsker at en god del av det som i dag er USA skal bli meksikansk territorium, hvor underlig det enn kan høres ut. Denne gruppa kaller seg Nation of Aztlán, og er en pussig gruppe med semi-rasistiske og homofobe trekk, som er opptatt av rettighetene til hispanics, av palestinernes frigjøringskamp, og av å frigjøre amerikansk territorium som de mener egentlig tilhører dem.

Grunnlaget for disse territorielle kravene er den meksikansk-amerikanske krigen i 1846-1848, da USA blant erobret California og New Mexico, og beholdt kontrollen over Texas (som Meksiko også gjorde krav på). Navnet Aztlán er hentet fra et mytisk rike aztek-indinaerne skal ha hatt før den europeiske koloniseringen.

———

Litt enkel googling har vist meg et fascinerende bilde: I USA hevder en del innvandringsmotstandere at hele gruppen av hispanics ønsker det samme som Nation of Aztlán. «We are being invaded with hostile intent» – vi blir innvadert med fiendtlige hensikter – heter det for eksempel på denne innvandringskritiske siden. Hispanics-innvandrere ønsker ikke å være en del av dagens USA. De vil ta over.

For å bevise det blir både Nation of Aztlán trukket fram, men også enkelte uttalelser fra meksikanske politikere om «the Mexican nation», og meningsmålinger fra Meksiko som viser at en betydelig andel meksikanere mener at Meksiko i prinsippet fortsatt har rett på California og New Mexico.

Fra mitt ståsted her i Norge virker dette relativt absurd: Er det ikke åpenbart at det de meksikanske innvandrerne søker er et bedre liv, ikke å overta USA? Og er det ikke mer rimelig å anta at uklare uttalelser fra meksikanske politikere er å regne som festtale-retorikk, og ikke som reelle politiske ønsker om å ta over California? (man skulle tro at meksikanske politikere har nok med å klare å holde orden på sitt eget territorium).

Men for en del amerikanere er det ikke absurd å tro dette. De opplever stor innvandring av hispanics, og de føler at det forandrer USA til det dårligere. Tolkningen de gjør av det er at det er en del av en stor plan – en invasjon.

——–

Dette bildet fant jeg på en rasistisk amerikansk side, med teksten: "Mexican invaders! Get out of the US while you can! You are all going to the concentration camps!"

Da jeg leste dette ble jeg slått av hvor lik debatten er i USA og Europa. Samuel Huntington hevdet at hispanics har andre verdier enn amerikanere flest. Det hevder også mange innvandringskritikere her hjemme: Muslimer deler ikke «våre» verdier. Mer alarmistiske stemmer hevder at hispanics vil ta over og gjøre USA til et latino-land. Det blir sagt her hjemme også: Mange muslimer ønsker en islamistisk maktovertagelse.

———-

Hvis jeg får komme med en tolkning av dette: Kanskje er debatten såpass lik fordi innvandringen av hispanics til USA ligner på innvandringen av muslimer til Europa? I USA er de muslimske innvandrerne stort sett ressurssterke folk (ettersom de har klart å komme seg dit fra helt andre deler av verden). Derfor klarer muslimene i USA seg veldig, veldig bra – langt bedre enn amerikanere flest, faktisk.

Mens hispanics oftere er lavt utdanna som har kommet til USA for å søke enkelt, ufaglært arbeid. Derfor ser man også at hispanics i USA har en viss statistisk overrepresentasjon når det gjelder sosiale problemer, vold, gjengproblematikk, og så videre. Tilsvarende er det i Europa med muslimske innvandrere, som ofte har vært mindre ressurssterke, og derfor opplever flere problemer og utfordringer. Latinoene i Europa derimot – chilenere med flere – er gjerne høyt utdanna mennesker som har klart seg bra.

Derfor blir reaksjonene like: «De har andre verdier», eller «de vil ta over». Forskjellen er at mens hispanics ikke blir oppfattet som en trussel her i det hele tatt, så frykter amerikanere islam i tillegg, på tross av at muslimske innvandrere i USA er vellykkede og ikke skaper «problemer». Men der spiller nok 11/9 en stor rolle.

Har dere lesere andre tanker om dette?

(et morsomt apropos til slutt: Jeg anbefaler fans av South Park å se denne videoen, der Cartman akker seg over at det blir flere og flere minoriteter i hans kjære waterpark)

——–

Forøvrig: Dette blir det siste innlegget jeg skriver før jul, og deretter tar jeg juleferie der jeg skal prøve å holde meg borte fra internett. Det vil si at denne bloggen ikke blir oppdatert før ca. 2. januar. Jeg holder kommentarfeltet åpent fram til julaften morgen, men da stenger jeg det fram til over nyttår (det blir ikke mye juleferie hvis jeg må moderere kommentarer).

Ønsker alle en riktig god jul!

(og muslimer som ikke feirer jul: ønsker dere en riktig god juleferie)

——-

Oppdatering: Jeg ble av en observant leser gjort oppmerksom på at south park-klippet jeg lenket til lå på en rasistisk britisk blogg, som blant annet var pro-apartheid i Sør-Afrika. Jeg oppdaget ikke det da jeg lenket til videoen. Har fjernet den lenken nå, og satt inn en ny.

En oppsummering av Kubaisi-debatten

desember 5, 2010

Jeg tenkte jeg skulle skrive en liten oppsummering av debatten som har vært om filmen til al-Kubaisi, slik at vi kan få en liten oversikt. Jeg får nok ikke med alt, men håper å få med det viktigste (hvis det er ting jeg har glemt må dere gjerne legge det inn i kommentarfeltet!).

——-

Jeg vil dele reaksjonene i fire.

1. Positive reaksjoner, som støtter filmen og budskapet i den – at muslimbrødrene «infiltrerer og undergraver demokratiet i Europa fra innsiden», slik al-Kubaisi har presentert filmen.

2. Moderat positive reaksjoner, som synes Kubaisi reiser viktige problemstillinger, men som ikke nødvendigvis gir sin støtte til hovedbudskapet.

3. Kritiske reaksjoner, som er skeptiske til mye av det Kubaisi hevder.

4. Slakt: Folk som avfeier filmen som et makkverk eller lignende.

———

1. For å begynne med de første. Såvidt jeg kan bedømme er det svært få i den norske offentligheten som havner i kategori 1 – de som gir sin fulle støtte og tilslutning til filmen og dens budskap. Hans Rustad var først ute med å skrive om filmen, og skrev en svært positiv tekst på document.no, der filmen ble omtalt som en «jernklo». Rustad fulgte opp med en tekst som etter mitt syn er relativt ytterliggående, Ingen unnslipper, der han med utgangspunkt i Kubaisis film skriver at det foregår en krig i Norge og Europa: «Til slutt går alle jentene i blokka med hijab. Da har Norge avstått en del av sitt territorium».

Hege Storhaug skrev en kortere tekst langs samme linjer på rights.no, «Islamofobisk makkverk» kan åpne politikernes øyne.

——–

2. Så er det reaksjonene i kategori 2, de moderat positive. Professor ved Universitetet i Bergen Terje Tvedt skrev en positiv kronikk i VG, «En flyktning krysser våre spor». Tvedt har vært konsulent for filmen, og kjenner den derfor godt (for the record: Tvedt er professor i utviklingsstudier, ikke islam eller religionsvitenskap). Denne teksten er litt tricky, etter min oppfatning. Tvedt skriver ikke så mye om hovedbudskapet i filmen, og innleder med å skrive at «den bør ikke oppfattes som en autoritativ eller objektiv film om Det muslimske brorskap». Men han ender likevel med å hylle filmen etter å ha tatt disse resevarsjonene.

Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen skrev en leder om filmen, der han skrev at den er et «viktig bidrag til debatten om islam», samtidig som han var kritisk til sider ved Kubasis budskap.

Noe av det mest interessante som har blitt skrevet om filmen på den «positive siden» er etter min oppfatning kronikken til Sylo Taraku fra nettverket LIM i VG. Der bruker han filmen som utgangspunkt, og skriver om det han anser som «verdikampen» blant europeiske muslimer, hijab, og muslimsk identitet. Men Taraku skriver ikke noe om filmens hovedbudskap, at brorskapet prøver å undergrave demokratiet i Europa innenfra.

Øyvind Strømmen, som har skrevet en essaybok om radikal islamisme, skriver relativt positivt om filmen på bloggen sin, men mener at den er unyansert.

Det har også vært noen kommentarer på trykk som ikke finnes på nett, blant annet en lørdagskommentar av Hanne Skartveit i VG der hun skrev at Kubaisi reiser en viktig debatt, samtidig som hun også har noen forbehold.

——–

3. Så til de kritiske kommentarene. Min egen kronikk i Dagbladet får vel regnes blant dem. Jeg ble også intervjuet av Dag og Tid om filmen (ikke på nett). Lars Gule ga et intervju til fritanke.no der han også kommer med kritikk av konspirasjonsidéene i Kubaisis film. Stian Bromark anmelder filmen svært kritisk i Dagsavisen, og kaller filmen en «kommentardokumentar«, altså at filmen mer er en kommentar eller et debattinnlegg enn en dokumentar.

Aftenpostens anmelder gir Kubaisi honnør for å være engasjert og for å ha laget filmen, men skriver at Kubaisi tolker «andres utsagn og handlinger  inn i endetidsbildet på måter som smaker mer av ivrig retorikk enn realitet».

Minervas anmelder er enda mer kritisk, og skriver at den er «preget av synsing og dårlig håndverk».

Islamisme-ekspert Bjørn Olav Utvik uttalte seg svært kritisk til Klassekampen om fremstillingen filmen gir av brorskapet i Egypt (ikke på nett).

——–

4. Så til det som er ren slakt.

Islamsk Råd Norge skrev en kort pressemelding der de avfeier filmen som en «dokumentar», i hermetegn altså.

Sindre Bangstad, postdoktor i sosialantropologi ved UiO og islamforsker, kaller filmen et konspiratorisk makkverk. I Klassekampen lørdag 4. desember har han en firesiders grundig gjennomgang av filmen, der han forsøker å tilbakevise det han mener er feil i filmen.

Og selv om det ikke var innlegg i media, så kan vel reaksjonene umiddelbart etter filmen fra Basim Ghozlan og Usman Rana nevnes, ettersom det ble en offentlig sak – de mente også at filmen var et makkverk.

——–

I tillegg har det vært skrevet en del rundt filmen, som ikke er vurderinger av filmens budskap. Klassekampens Kairo-korrespondent Amal Wahab oppsøkte flere av Kubasisi sentrale kilder, og fant ut at de følte seg misbrukt, og ikke støttet budskapet i filmen.

Kubaisi har også gitt noen intervjuer. De mest utfyllende er såvidt jeg kan se et intervju i Bergens Tidende, der intervjuer Hilde Sandvik lar han komme til orde uten så mange kritiske spørsmål, og et kritisk intervju i Morgenbladet.

Og Thomas Hylland Eriksen har skrevet en interessant kommentar om debatten rundt filmen.

Er det noe jeg har glemt som bør være med?

——-

Jeg har selv vært en aktør i denne debatten, og derfor kan jeg selvfølgelig ikke påstå at jeg ser objektivt på det (selv om jeg prøver!). Likevel er mitt klare inntrykk at det er svært få i den norske offentligheten som har gitt sin tilslutning til hovedbudskapet i Kubaisis film, med unntak av Hege Storhaug på rights.no og Hans Rustad på document.no.

(har oppdatert innlegget med noen flere linker nå)

——–

Oppdatering: Tidligere generalsekretær i Islamsk Råd, Shoaib Sultan, har lagt ut en grundig og kritisk gjennomgang av filmen på bloggen sin. I tillegg har det kommet en del leserinnlegg om filmen, men jeg har ikke inkludert dem her.

Sindre Bangstad har nå lagt ut sitt Klassekampen-essay om filmen på nett. Har lagt inn en link til det i teksten over. Kan også nevne at Øyvind Strømmen, som er nevnt i teksten over, har skrevet en delvis kritisk kommentar til teksten til Bangstad på bloggen sin.

Kronikk: Frihet, likhet og sekulære muslimer

november 28, 2010

Denne kronikken hadde jeg på trykk i går (lørdag 27.11) i Dagbladet. Fikk tillatelse av Dagbladet til å legge den ut her også.

———

Walid al-Kubaisi sier at han har laget en film om Det muslimske brorskap. Det har han ikke.

Medlemmer av det muslimske brorskap i Egypt

På torsdag så jeg Walid al-Kubaisis dokumentarfilm Frihet, likhet og Det muslimske brorskap på Vika kino i Oslo. Skal man dømme ut fra reaksjonene i salen gjorde filmen sterkt inntrykk på dem som så den. «Er det sant», utbrøt sidemannen min flere ganger. «Oi… det er utrolig».

Budskapet i filmen er enkelt og slående: Den islamistiske bevegelsen Det muslimske brorskap har nå infiltrert Europa. De ønsker å ta over og innføre en islamsk stat her også, de «undergraver demokratiet fra innsiden», slik al-Kubaisi skriver i presentasjonen. Problemet er at filmen ikke dokumenterer dette, og egentlig i liten grad handler om Det muslimske brorskap.

———

I mesteparten av filmen møter vi sekulære muslimer i den arabiske verden, som mener det samme som al-Kubaisi. De fleste av dem er politiske motstandere av Brorskapet, og følgelig svært kritiske til bevegelsen. For å ta en parallell: Det er som om en egyptisk filmskaper kom til Norge for å lage en film om SV, og primært intervjuet politikere fra FrP. Eller om noen ville lage en film om Høyre, og primært intervjuet politikere fra Rødt.

Mohammed Mahdi Akef

Høydepunktet i filmen er et intervju med Brorskapets nylig avgåtte leder i Egypt, Mohammed Mahdi Akef. Der sier han ting som ved første øyekast virker til å bekrefte det kritikerne sier: Ja, han drømmer om at Europa skal bli en islamsk stat. Men hva sier han egentlig? Dette: Hans drøm er at europeerne selv en gang skal ønske en islamsk stat. Brorskapet i Europa presenterer islam. Så er det opp til europeerne å bestemme hva de gjør med dette budskapet. I praksis skiller ikke dette seg nevneverdig fra det konservative kristne har drevet med i alle år: misjon – å bruke ordet til å forsøke å omvende andre til sin egen tro. Akef må gjerne drømme om dette, selvfølgelig. Men de som tror at europeerne i store masser vil konvertere til islam og deretter vil ønske en islamsk stat må gjerne rekke opp en hånd.

———

De siste månedene har det kommet ut to grundige bøker om Det muslimske brorskap i Europa, fra forskere som har intervjuet mange av de ledende muslimbrødrene i dagens Europa: The New Muslim Brotherhood in the West av Lorenzo Vidino, og The Muslim Brotherhood: The Burden of Tradition av Alison Pargeter. Begge disse bøkene er til dels svært kritiske til brorskapets virksomhet. Men de tegner et helt annet bilde av organisasjonen enn al-Kubaisis film gjør. For det første er brorskapet mangfoldig: I Europa er det et nettverk heller enn en sentralstyrt organisasjon, der de ulike nasjonale avdelingene opererer selvstendig. Derfor er det også store forskjeller på profilen til de ulike nasjonale gruppene, og det finnes ikke noen sentralkomité som koordinerer og styrer virksomheten.

For det andre har Brorskaps-avdelingene i Europa helt andre praktiske mål enn brorskapene i muslimske land. I muslimske land har et viktig mål vært å komme til makten ved demokratiske midler, for slik å innføre shariah, islamsk lov. I Europa har ikke det vært noe mål. Målet har vært å bevare de muslimske minoritetene så islamske som mulig. Fokus for brorskapenes virksomhet er altså de muslimske minoritetene, ikke storsamfunnet.

———

Hva handler da filmen om, hvis den ikke handler om Brorskapet? Den handler om de sekulære muslimene, som al-Kubaisi selv. Og det er viktig nok! I vestlige medier kan man i blant få inntrykk av at det er liten selvkritikk og opposisjon i muslimske land. Det stemmer ikke. Og det blir godt dokumentert i denne filmen. Her får vi møte egyptiske muslimer som sier ting om tradisjonell islam og muslimer flest som man må svært langt ut på den norske høyresiden for å høre. Filmen viser at den arabiske verden er langt mer mangfoldig enn hva man kan få inntrykk av.

Når filmen blir vist på TV2 på mandag kveld er det derfor disse brillene man bør se den med. Den dokumenterer at det finnes sekulære muslimer både i Vesten og i muslimske land, og at disse stemmene må inkluderes i vårt bilde av muslimer og den muslimske verden. Men et substansielt innlegg om hva Det muslimske brorskap er i dag, det er denne filmen ikke.

– Hvorfor skulle vi innføre shariah her? (et par unge islamister)

april 26, 2010

Denne bloggen skaper ulike reaksjoner. En del islam-kritikere har ment at jeg farer alt for lett over en del ting i tradisjonell islamsk shariah: Forbudet mot frafall, forskjellsbehandling av menn og kvinner, osv.

En forklaring på det: Hittil har jeg ikke møtt noen muslimer som går med planer om å innføre shariah i lovverket i Norge eller Europa. De som har en såkalt islamistisk overbevisning prater så og si alltid om muslimske land. Forrige uke møtte jeg to unge menn som begge mente at tradisjonell shariah burde være samfunnets lov. Men ikke i Norge.

———

Mann1:

– Altså, vi har utrolig mange muslimske land som ikke er styrt etter shariah. Jeg mener, hvorfor i all verden skulle vi ønske å innføre det her? Det ville vært helt irrasjonelt å jobbe for det i Norge – tross alt er ikke dette et muslimsk land, og folk flest ønsker det ikke – selv flertallet av muslimene som bor her er fornøyd med de norske lovene. I Midtøsten derimot, der vil shariah være bra – bare se på all korrupsjonen og undertrykkelsen. Det ville forsvinne hvis landene virkelig ble styrt etter shariah.

Mann2 hadde et litt annet perspektiv.

– Jeg mener at alle samfunn må finne sin egen vei. Det som er riktig et sted er ikke nødvendigvis riktig et annet sted. Norge har en sekulær og kristen tradisjon, og da er det riktig at det fortsetter.

Selv om flertallet i Norge skulle bli muslimsk, spurte jeg.

– Ja. For det er den tradisjonen og kulturen som gjelder her. Men i mange muslimske land er tradisjonen en annen. Det må vi ha respekt for.

———

Så har jeg møtt andre muslimer som ser annerledes på det. En del ønsker prinsipielt en sekulær stat, både her og i Midtøsten, fordi det er det eneste som kan sikre full religionsfrihet. Andre nytolker shariah.

– Shariah handler om rettferdighet. Det som var rettferdig på profetens tid er ikke nødvendigvis rettferdig i dag. For eksempel ga det mening at jenter skulle arve halvparten så mye som menn på profetens tid, ettersom det var menn som da var forsørgere. Men i dag er det mange kvinner som jobber ute, så da er ikke den regelen rettferdig lenger, hørte jeg fra en ung jente.

– Men du ønsker shariah i lovverket, i Norge også?

Ja. Men med shariah mener jeg de overordnede prinsippene Gud har gitt oss: Rettferdighet, riktig fordeling og så videre. Ikke at tyver skal få kuttet av hender eller at man skal straffes med piskeslag for å være utro. Eller at muslimer som konverterer til kristendommen skal bli drept. Jeg ønsker et rettferdig samfunn – og det er Norge langt på vei i dag.

———

Så har jeg møtt noen som prinsipielt kunne tenke seg tradisjonell shariah her også. Men for dem er forutsetningen at Norges befolkning først konverterer til islam.

– Ja, jeg ønsker prinsipielt at Norge skal bli en islamsk stat. Men bare hvis folk her vil det, sa en ung mann.

– Hva må skje for at folk skal ville det?

– Da må folk her skjønne at islam er sannheten. Og muslimene må begynne å ta islam mer på alvor. I dag er jo de fleste muslimene bare kulturelle muslimer.

– Tror du det kommer til å skje?

Jeg håper, inshallah. Men det er avhengig av at folk vil. Det er ikke snakk om å bruke tvang på noen som helst måte, hvis du tror det.

———

For å klargjøre hvor jeg selv står: Jeg mener at det norske lovverket er langt bedre for dagens norske samfunn enn de tradisjonelle islamske lovene, slik de har blitt forstått av de store islamske lovskolene. Det er fordi det i tradisjonell shariah blir gjort forskjell på menn og kvinner, og på muslimer og ikke-muslimer. Så dersom jeg opplevde at det var en stor bevegelse blant norske muslimer for å innføre de tradisjonelle islamske lovene her, ville jeg definitivt skrevet om det. Men jeg opplever ikke at dette er noe muslimene her er opptatt av.

——–

Men dersom muslimer ønsker å innføre tradisjonelle islamske lover i muslimske land, så sier jeg: Kjør på. Det er deres land, og der har ikke jeg noe jeg skal ha sagt.

Noen tanker fra dere lesere?

———-

Oppdatering: Jeg innser at jeg hoppet over noe da jeg skrev denne posten. Slik Yousef Assidiq skriver i kommentarfeltet er det en del muslimer som ønsker at muslimer skal kunne bli dømt etter shariah-domstoler, for eksempel når det gjelder ekteskap og skilsmisse. Slike domstoler finnes allerede i Storbritannia, for eksempel. Men det er stor forskjell på å ønske egne domstoler for muslimer og å ønske shariah-lov for hele befolkningen.