Terror-skjegget

– Altså, Olav, jeg tror du burde sjekke ut han fyren der litt.

Jeg snakket nylig med en bekjent av meg. Hun hadde fått med seg at jeg intervjuet og skrev om ulike typer muslimer (selv var hun ikke muslim), og mente at hun hadde et tips til meg.

Eksempel på en skummel skjeggmann. Forøvrig har vedkommende ingenting med denne saken å gjøre.

– Det er en fyr i en databutikk jeg besøker i blant. Han har sykt langt skjegg, og går i sånn der lang kjole du som du veit. Og jeg har sett ham noen ganger prate med folk som ikke ser ut til å ha rent mel i posen… Jeg tror kanskje han er inne på de jihad og terror-greiene, sa hun.

Jeg ble nysgjerrig. Jeg besøkte data-butikken. Da jeg kom inn døra ble jeg paff: Mannen bak disken kjente jeg godt. Ja, han hadde langt skjegg. Ja, han gikk i «kjole», som hun uttrykte det. Men utover det… visste jeg hva han sto for. Dette var en fyr som tilhørte den såkalte tabligh-bevegelsen, som legger vekt på pietitisk livsførsel og langt skjegg og slike ting for menn, men ellers er ikke-politiske og langt i fra driver med jihad. Jeg visste videre at min venn med det lange skjegg var veldig mot terror mot sivile – faktisk hadde han tidligere brukt mye tid på facebook på å diskutere med noen unge muslimer som ikke ville ta avstand fra terrorangrep i islams navn. Jeg visste også at han, i likhet med mange fra tabligh-bevegelsen, ofte oppsøkte muslimer på skråplanet (som drev med stoff eller kriminalitet osv) og oppfordret dem til å vende om og begynne å praktisere islam. Kanskje var det noen slike min bekjente tenkte på da hun sa at han pratet med folk «som ikke hadde rent mel i posen».

Alt dette kunne selvfølgelig ikke min bekjente vite, hun som hadde tipset meg om at jeg burde ta en prat med ham. Likevel måtte jeg tenke: Var det lange skjegget og den lange «kjolen» tilstrekkelig til at han ble mistenkt for å sympatisere med terror?

—–

Slik jeg noen ganger har skrevet om tidligere har det vært en tendens i Norge til å blande sammen pietisme – altså å være generelt konservativ på det private området, gå i konservative klær, kanskje ha et konservativt syn på kjønn, kvinner, barneoppdragelse og familie – og det å være radikal eller ekstremist eller støtte politisk vold. For å understreke det nok en gang: De aller fleste konservative, pietistiske eller til og med reaksjonære muslimer er mot politisk vold, er mot ekstremisme, er mot terror. En av de mest omfattende globale undersøkelsene om hva muslimer globalt tenker og mener viste til og med at det å være sterkt religiøs minket sjansen for å støtte terror.

Det er på tide at man tar inn over seg dette: At muslimer går med langt skjegg betyr ikke at sjansen er større for at de da støtter Bin Laden (selv om Bin Laden riktignok også hadde langt skjegg). Ikke bare trenger det ikke være noen sammenheng her: Den sterke religiøsiteten som «muslimskjegget» signaliserer kan føre til at de blir mer mot terror enn det de ellers ville vært, ut fra det tradisjonelle forbudet i islam mot drap på ikke-stridende under krig.

—–

Samtidig, jeg skal ikke moralisere for mye over at mange av oss kan reagere fordomsfullt. Det er ikke unaturlig. Jeg gjorde det selv senest i går. Plutselig, der jeg satt på en benk midt i Oslo sentrum, merket jeg at noen hadde stjålet iPhonen min. Jeg så meg rundt. Jeg merket at jeg da intuitivt så nærmere på de guttene i nærheten som så ut til å ha minoritetsbakgrunn enn på de etnisk norske. Ja, jeg gjorde det. Statistisk sett går det an å argumentere for at det ikke var så dumt: I Oslo er unge gutter/menn med innvandrerbakgrunn såvidt jeg vet overrepresentert når det gjelder den type kriminalitet, noe som ikke er så underlig – unge med innvandrerbakgrunn er også overrepresentert når det gjelder vanskelige sosiale og økonomiske kår, og slike ting henger sammen. Samtidig visste jeg at jeg nå gjorde noe som kalles «statistisk diskriminering«. Og de aller fleste minoritetsgutter driver jo ikke med lommetyveri. Jeg likte ikke at jeg nå kikket mistenkelig på gutter som etter all sannsynlighet ikke hadde noe med saken å gjøre.

En misbaha eller tasbih, en muslimsk bønnekrans.

Men jeg merket også noe annet: Ut fra mitt kjennskap til muslimske miljøer visste jeg at gutter/menn som tok islam på alvor og forsøkte å praktisere ville være langt mindre tilbøyelige til å stjele enn andre. Og nå var det jo til og med fastemåneden ramadan. Derfor, hvis jeg så en muslim med langt skjegg eller som gikk og fiklet med en muslimsk bønnekrans, så kikket jeg intuitivt videre. Min statistiske diskriminering var nok noe mer sofistikert enn den ville vært hos andre: Hos meg var tegn på at man tok islam på alvor noe som tydet på lavere tilbøyelighet til å utøve kriminalitet.

(og hvis noen lurer: nei, iPhonen kom ikke tilbake)

—–

Det betyr ikke at ikke jeg har fordommer. Det har jeg. Det har både muslimer og ikke-muslimer, innvandrere og innfødte. Men utfordringen er kanskje å forsøke å korrigere oppfatningene sine når man oppdager nye sider av virkeligheten? Det er ikke lett. Men det går an.

(og håper ellers alle har hatt en god sommer!)

– Det er vår skyld

…sa en ung arabisk mann jeg snakket med for et par uker siden.

Vi snakket om terror og bildet av muslimer i Vesten. Jeg hadde sagt noe om at jeg mente mange i Norge hadde et feilaktig bilde av muslimer. Han var enig. Men han følte at han – som muslim – også hadde en del av ansvaret for det.

– Det er vår skyld, Olav. Det er vi muslimer som ikke har ropt det ut høyt nok, sånn at alle kan høre det: At drap på sivile er mot islam. At terror er en stor, stor forbrytelse. Det er vi som ikke har skreket ut at Bin Laden er en morder og at det han har gjort har vært en hån mot alt islam står for.

Han virket oppriktig frustrert og lei seg da han sa det.

***

Jeg tenkte på denne samtalen i dag, da det kom fram at det sannsynligvis er en ung fransk-algerier med tilknytning til al-Qaida som står bak de grusomme drapene på tre franske soldater (et par av dem var faktisk muslimer) og en del jødisk-franske barn på en jødisk skole i Tolouse. Jeg vet at det er som om det søkker i mange mennesker med muslimsk bakgrunn når slike ting skjer, ettersom de vet av erfaring  at slike ting ofte blir assosiert med det kollektive bildet av «muslimene». ‘Nå igjen’, tenker mange. ‘Hvorfor kan vi ikke bare få leve livene våre i fred uten at det skal bli så mye bråk og konflikter’?

Jeg skrev om slike følelser etter 22. juli, men da fra et personlig perspektiv: For da var det jeg, som kristen, som plutselig kunne få troen min assosiert med terror. Jeg skrev: «Jeg fikk behov for å rope høyt ut at dette ikke var den form for kristendom jeg trodde på. For tenk om folk der ute heretter ville forbinde kristendom med massemord?»

Denne opplevelsen er det mange muslimer i Vesten som går med. De opplever at deres religion, som de føler handler om fred og respekt for mennesker, stadig blir forbundet med vold og terror – enten fra storsamfunnets side eller hos de voldelige ekstermistene selv.

***

Og derfor ble jeg minnet om samtalen min med denne unge arabiske mannen. Han tok det som et personlig nederlag at folk forbandt islam med terror. Han følte at det var hans ansvar. At han ikke hadde gjort nok for å presentere den sanne islam for folk, den islam han trodde på, som sa at drap på barn og drap på sivile var en stor forbrytelse. Han lurte også på om han hadde gjort nok for å bemøte de av hans trosfeller som støttet drap på sivile.

– Men jeg gir meg ikke. Jeg skal fortsette å rope det ut, at slike ting aldri kan forsvares, sa han.

***

(denne bloggen handler primært om muslimer av ulike sjatteringer. sender likevel ut en hilsen til alle jøder som evt. skulle lese denne bloggen: håper ikke denne hendelsen tar fra dere opplevelsen av å kunne leve trygt! shalom aleichem)

Osama bin Laden er død-tråden

So long, Osama.

Om noen uker skal jeg levere masteroppgave, så det er uvisst om jeg får tid til å oppdatere bloggen fram til da. Men oppretter en tråd i forbindelse med bin Ladens død, i tilfelle noen skulle ha ønske om å debattere temaer i den forbindelse her:

– kan bin Ladens død bidra til å minske islamfrykten i Vesten, slik Hanne Skartveit skriver i dagens VG? (ikke på nett)

– kan bin Ladens død bidra til at Vesten avslutter krigen i Afghanistan, slik NUPI-forsker Helge Lurås hevder i dagens Klassekampen? (heller ikke på nett)

– bør vi frykte hevnangrep fra al-Qaida, slik noen har hevdet?

Alle siviliserte kommentarer velkomne. (og jeg vender tilbake til masterskriving)

——-

Oppdatering: Kommentarfeltet i denne tråden er nå stengt.

– Jihad er ikke det samme som terrorisme

For litt over en uke siden var jeg innom en stor islamsk konferanse her i Oslo, Peace Conference Scandinavia som ble arrangert av Islam Net. Konferansen fikk en del oppmerksomhet i media – med oppslag i Aftenposten, reportasjer på Dagsrevyen og TV2, og kommentarer i flere aviser.

Jeg var bare innom i begynnelsen av konferansen, og kan ikke si noe om helheten. Derimot vil jeg gjerne skrive om noe av det jeg hørte: foredraget der den britiske konvertitten Aburraheem Green snakket om det han anså som islams syn på terrorisme.

——-

Bakgrunnen for dette, og det jeg antar er grunnen til at Islam Net valgte å åpne hele konferansen med dette foredraget, er at de flere ganger har blitt anklaget for å være radikale og lefle med terror – spesielt har Venstre-politiker Abid Raja hevdet dette med styrke.

Disse anklagene stemmer ikke. Derfor har jeg ofte blitt litt oppgitt når det kommer opp, igjen og igjen. Da skjer det flere ting: Det skapes frykt hos majoritets-nordmenn. «Er det en studentforening som lefler med terror», tenker mange – og blir redde. Dernest gjør disse anklagene det vanskelig å diskutere det som faktisk kan og bør diskuteres i virksomheten til Islam Net: Synet på kjønn og forholdet mellom menn og kvinner, og hva de ser på som det ideelle samfunnet (bør det være dødsstraff for blasfemi, for eksempel?). Terroranklagene skaper nemlig så mye støy at alt det andre drukner.

——-

Abdurraheem Green

Hva sa da Abdurraheem Green? Først litt om mannen: Han er en intelligent og veldig karismatisk taler som virkelig kan kunsten å få med seg publikum. Da jeg kom dit var jeg trøtt og egentlig ikke i humør for å høre foredrag. Men ganske raskt hadde Green fanget oppmerksomheten min – med tydelige poenger, retoriske spørsmål og klare problemstillinger.

Green understreket at islam ikke er en pasifistisk religion. Det vil si: Islam tillater under visse omstendigheter militær krigføring, på samme måte som den filosofiske tradisjonen i Vesten om «rettferdig krig«, som hevder at krig under visse omstendigheter er moralsk riktig. I følge Green er det jihad når krigen føres på rett måte, og av rett grunner. Når man derimot fører krig av feil grunner, og med vilje tar livet av sivile, er det å regne som terror – noe som er mot islam.

——-

I følge Green har man bare rett til å utkjempe jihad når et muslimsk land er under angrep. Det vil si: Jihad er forsvarkrig. Han ga ikke noen eksempler på dette, men jeg vil for eksempel anta at han mener at palestinerne har rett til militær motstand mot Israel.

Men selv når man er angrepet gjelder det visse regler som er ufravikelige: Man skal ikke ta livet av sivile. Man skal bare angripe dem som er definert som soldater. Det kom et spørsmål fra salen hva han mente om selvmordsangrep i Palestina: Var ikke det ok, dersom det var det eneste våpenet palestinerne hadde til rådighet? Svaret var kort: Nei. Dersom man tar livet av sivile, som ikke er på slagmarken, kan det uansett ikke legitimeres i islam.

Derfor var han ufravikelig: Terrorangrep i Vesten mot sivile er og blir terror. Det har ingenting med jihad å gjøre.

Samtidig trakk Green fram at han ofte opplevde regjeringer i Vesten som dobbeltmoralske: Man fordømte terror gjort av muslimer, men ikke angrep utført av Vesten selv eller av vestlige allierte som også burde defineres som terror (en kritikk jeg forøvrig er helt enig i).

——-

Så langt om Green. Mitt håp er at man heretter kan legge bort alle anklager om terror og radikalisering osv. i forbindelse med Islam Net. For å si det enkelt og greit: Islam Net tar sterkt og tydelig avstand fra terror, på religiøst grunnlag.

Men det betyr ikke at man trenger å forholde seg ukritisk til organisasjonen og foredragsholderne de inviterer. I forbindelse med konferansen er det flere muslimer som har ytret seg kritisk: Linda Alzaghari (som jobber i Minotenk) har et interessant innlegg på Dagsavisens portal Nye meninger, bloggeren «Valgerd» har et svært kritisk innlegg på sin egen blogg, og på debattforumet til islam.no gikk det en lang debatt om konferansen. Aftenpostens kommentator Inger Anne Olsen har også en kritisk kommentar som er vel verdt å lese.

Men en forutsetning for at kritikk og dialog skal ha noen funksjon er at man prøver å forstå hva andre faktisk står for – og kritiserer dét, og ikke noe man tror de mener.

Derfor: Kan vi fra nå av legge bort anklagene om terror når det gjelder Islam Net? Så kan vi heller fortsette diskusjonen om det organisasjonen rent faktisk driver med.

——-

Og: Ønsker alle en vel overstått påske! (kanskje dét ikke er noe godt uttrykk på norsk, forresten)

– Vi lever ikke i dar al-Harb (Norge er ikke en krigssone)

Siden terror nå er på dagsorden skriver jeg en post om terror og teologi. Altså islamsk teologi.

En stund tilbake overvar jeg en diskusjon på nettet mellom en av Norges mest kjente terror-sympatiserende muslimer (utenom mullah Krekar) og en imam i en moské. Det dreide seg om hvorvidt terror mot sivile var ok.

Terror-sympatisøren mente at sivile i Vesten ikke var uskyldige, siden de levde i land som var i «krig med islam». Derfor kunne man ta livet av dem i angrep.

– Husk, skrev han, – vi lever i dar al-Harb! Dette er ikke dar al-Islam!

– Nei, svarte imamen. – Dette er ikke dar al-Harb. Det er dar al-Aman.

———

Nå er jeg nok på vei til å miste en god del av leserne som ikke er skolert i islamsk teologi. Så jeg skal forklare. Noe av det man først støter på hvis man leser anti-islamske nettsider er en påstand om at muslimer deler verden i to: «Islams hus» – dar al-Islam på arabisk – og «krigens hus», dar al-Harb på arabisk. Islams hus (dar al-Islam) er landene som er styrt av islam/muslimer. Islams hus ligger i kontinuerlig krig med alt som ikke er islamsk, hever noen, og derfor kalles det som er utenfor for krigens hus (dar al-Harb).

Derfor, får man gjerne høre av islam-kritiske debattanter, er det illusorisk å tro at man kan ha fred med muslimer. Det de egentlig vil er å krige videre til hele verden er underlagt islam. For tross alt er dette dar al-Harb.

Og, virker det som, noe lignende mente altså denne terror-sympatisøren.

———

Men imamen han diskuterte med var ikke enig.

– Vi lever i dar al-Aman. Sikkerhetens hus.

Dette begrepet hadde jeg ikke hørt om før, så jeg måtte sjekke det opp. Og da fant jeg ut at det rett og slett ikke er riktig at muslimer alltid har delt verden i bare to, enten dar al-Islam eller dar al-Harb. Man har hatt mange andre begreper: Dar al-Aman, som betyr land som ikker styrt av islam, men som tilbyr muslimer trygghet eller sikkerhet – og som ikke er i krig med islam. Eller dar al-Ahd, so betyr noenlunde det samme (Wikipedia har en kort og grei artikkel om dette).

Og denne imamen mente altså at det ikke var riktig at Norge var i krig med islam, og at det derfor burde kalles «krigens hus». Tross alt var Norge et ganske godt sted for muslimer å leve? Derfor var dette dar al-Aman – trygghetens hus.

———

Da jeg lette videre fant jeg ut at andre muslimske teologer og tenkere mener at man egentlig ikke trenger andre begreper enn dar al-Islam, og at de gamle oppdelingene av verden er utdaterte. Det vil si: Islams hus er ethvert sted der muslimer har mulighet til å leve ut sin tro, og der deres liv og eiendom er sikre. Det trenger ikke være et sted som er styrt av muslimer eller der islamske lover gjelder. Så lenge man har mulighet til å leve som muslimer i fred, så gjelder det faktisk som dar al-Islam.

———

Hva tenker jeg om alt dette?

Jeg vil helst ikke leve i noe som kalles dar al-Harb, hvis det fører til at mitt liv står i fare fordi jeg bor i et land som liksom er i krig med islam.

Men jeg lever gjerne i dar al-Aman, hvis det betyr et land der muslimer er sikret rett til å utøve sin tro.

Og dersom dar al-Islam rett og slett betyr et sted der muslimer lever i sikkerhet? Så har jeg ingenting i mot å bo i islams hus jeg også.

———-

ps: sjekk gjerne også ut denne bloggposten fra en tid tilbake, der jeg gjenga et notat fra en grasrot-muslim her i Oslo om hans syn på terrorangrepene i Moskva.

Islam Net er ikke «ekstremister» (men ekstremt drøyt av VG)

Forrige uke slo VG opp denne forsiden: «Holder kurs i EKSTREM ISLAM ved norsk høgskole», sammen med et truende bilde av leder i Islam Net, Fahad Qureishi.

———

Jeg har tidligere bidratt til å skape mediestøy rundt Islam Net, da jeg skrev om predikanten Hussein Yee, noe som ble plukket opp av flere store medier. Islam Net har hevdet at jeg siterte ham feil. Jeg tror ikke det, men dersom de offentliggjør videoen og det viser seg at han sa noe annet enn det jeg skrev, skal jeg øyeblikkelig legge meg flat og beklage:)

Jeg mener altså absolutt at man kan debattere virksomheten til Islam Net, akkurat som man kan debattere all annen religiøs virksomhet. Men: Forsiden VG presenterte forrige uke var drøy. Mer enn det: Den var misvisende, den stempler unge mennesker på feilaktig grunnlag, og den bidrar til å skape unødig frykt hos nordmenn.

———

Da jeg så forsiden ringte jeg moren min og spurte hvordan hun tolket den. Hun sa dette:

– Jeg tenkte vel at det nå er et miljø ved Høgskolen som potensielt kan utføre terror. At det er et miljø som representerer en terrortrussel, sa hun.

Jeg tror det er dette som er den vanlige tolkningen av «ekstrem islam»: Terror. Al Qaida. Man kan selvfølgelig hevde at det er «ekstremt» å hevde at mannen skal være leder i familien osv, men det folk flest forbinder med ordene «ekstrem islam» er terror. Og dersom noen skulle være i tvil: Nei. Islam Net driver ikke med terror, oppfordrer ikke til terror, de tar avstand fra terror. Derfor er det drøyt av VG å slå opp dette uten grunnlag – ekstremt drøyt, for å bruke deres egen ordbruk.

——–

I dag har Fahad Qureishi, leder av Islam Net, svart på kritikken i et intervju. Og han har skrevet en kronikk. Anbefaler folk å lese det. Synes dessuten at sosialantropologen og islamkjenneren Sindre Bangstad har skrevet en glitrende kommentar i Aftenposten – der han tar tydelig avstand fra VGs drøye anklager, samtidig som han også skriver kritisk om noe av virksomheten til Islam Net.

Er det for mye å forvente at VG beklager?

– Jihad er forsvarskrig

Igjen er terror som er utført av muslimer på dagsorden i media. Mannen som satte en bil med sprengstoff på Times Square i New York prater nå med det amerikanske politiet, så da får vi antagelig etter hvert vite hva som var motivene hans. Og den eneste overlevende gjerningsmannen etter Mumbai-massakren i fjor er nylig dømt til døden.

I de store moskeene i Norge er det få som prater eller drømmer om militant jihad. De store temaene er hvordan man lever som muslim et ikke overveiende ikke-muslimsk samfunn – halal-mat, musikk, sexpress osv. Men jihad har jeg ikke hørt om så ofte.

———–

Men jeg har inntrykk av at «sverdets jihad» igjen har begynt å bli viktig for enkelte yngre muslimer. De opplever at muslimske land er under angrep, noe de tolker som en krig mot islam. Det inntrykket har jeg fått både fra personlige samtaler og fra ulike diskusjonsforum på nettet. Nylig traff jeg en ung mann som var villig til å prate om dette.

– Altså, det er mange misforståelser rundt jihad. For det første: Jihad dreier seg ikke om å spre islam med vold, eller at man hater Vesten eller noe slikt. Det dreier seg om forsvarskrig. Enkelt og greit. Når et muslimsk land er under angrep av ikke-muslimer har man rett til å gripe til våpen. Slik det i dag skjer i Afghanistan og Palestina, sa han.

Han var også opptatt av å understreke at terror mot sivile ikke var tillatt.

– Nei, man skal sloss der det foregår! Det er strengt forbudt i islam å ta livet av uskyldige. Jeg kjenner noen som drømmer om å dra til Afghanistan og kjempe, ja. Men jeg kjenner ingen som drømmer om å bombe Oslo City. Jeg mener, folka på Oslo City er for det første uskyldige, og dessuten – en god del av dem som isf blir drept vil være muslimer, og kanskje er familien din eller vennene dine blant dem?

———–

Holdningen i de store moskeene jeg kjenner til er at man ikke ønsker denne type «jihad-romantikk», selv om det ikke dreier seg om terror her i Norge. For de store moskeene er det helt nødvendig at de ikke blir assosiert med jihad, for de vet at det ville gå utover dem og holdningen stor-samfunnet har til muslimer.

Men et spørsmål som kanskje vil provosere en del lesere. Er det nødvendigvis moralsk galt å ønske å dra av sted for å slåss i andre deler av verden, dersom man er tydelig på at man er motstander av terror mot sivile, og deltar i det man oppfatter som lokal motstand mot okkupasjon? I Irak, Afghanistan eller Palestina?

Jeg er ikke sikker. Tross alt dro nordmenn av gårde for å kjempe i den spanske borgerkrigen og i den finske vinterkrigen (og mindre ærefullt: i den nazistiske østfronten). På den annen side er Norge med i en krigførende allianse i Afghanistan, og en norsk muslim som drar dit for å kjempe risikerer faktisk å kjempe mot norske styrker.

Jeg synes uansett at det er en enorm moralsk forskjell på å ønske å gjøre jihad lokalt, der krigen foregår, og å ønske å sprenge sivile i lufta på et kjøpesenter.

———-

Hva tenker dere lesere?

———

Oppdatering: Etter de umiddelbare kommentarene fra folk både her og på facebook innser jeg at tok for lett på tilfellet Afghanistan. Å kjempe i Afghanistan kvalifiserer faktisk som forræderi ettersom Norge er involvert der, og er dermed et soleklart brudd på norske lover – noe som også gjør det moralsk galt (ikke minst ettersom man kan bruke det norske demokratiet til å kjempe mot krigen).

– Islam ble aldri spredd med vold

– Islam ble aldri spredd med vold. Det er en løgn! Det sier bare de som er ute etter å skade islam.

Jeg pratet med en eldre mann i moskeen. Han snakket om dette med at islam skulle ha blitt spredd «med sverdet». Det hadde aldri skjedd, mente han.

– Nei, folk har blitt muslimer fordi de skjønte at det var sannheten! Det finnes ingen tvang i religionen, det står tydelig i koranen, sa han.

———–

Noe tilsvarende har jeg hørt fra flere muslimer. Helt historisk riktig er det nok ikke: Muslimske riker la andre land under seg i islams tidlige fase, og til en viss grad senere i historien også. Det jeg har lest av oppdatert historieforskning sier at det sjelden skjedde noen stor tvangskonvertering til islam i landene som ble erobret av muslimer. Men på grunn av det sosiale presset, og fordi ikke-muslimene – altså dhimmiene – gjerne hadde det litt vanskeligere, så skjedde det en gradvis overgang til islam blant de brede massene.

————-

Men hva sier det oss at denne mannen, og mange andre muslimer, i dag er opptatt av å få fram at islam aldri ble spredt med vold? Jeg tror det sier noe om deres idealer i dag. Og det sier noe om hva de synes er akseptabelt. Når de mener at islam ikke ble spredt med vold, så betyr det at de mener at det over hode ikke er akseptabelt å bruke tvang når det gjelder religion.

————-

Og jeg vil få fram to poenger som er litt mer akademiske:

Dette er ikke unikt for islam. Også kristendommen ble delvis spredd med vold. Dessuten: «Religionskriger» eller «religiøs imperialisme» handler sjelden om religion, isolert sett. Det britiske imperiet ble legitimert blant mange med kristendommens overlegenhet. Men er det noen som i dag hevder at imperiet hadde sin rot i kristendommen? Nei. Hvorfor skal noe annet gjelde for kriger der muslimer er innblandet?

———–

Hva tenker dere om dette, muslimer som ikke-muslimer?

Og husk for all del debatten jeg skal delta på i kveld! Tema er altså «er islam en trussel mot norsk kultur?» Hege Storhaug og Amal Wahab innleder. Sted: KFUM-salen i Grubbegata 4-6 i Oslo sentrum. Håper spesielt å se mange muslimer der! Den blir også overført live på www.verdidebatt.no.

Jihad!

– Har du funnet om de vil drive hellig krig mot oss? Hehehe.

Det spurte en kompis meg om i forgårs. Hele greia med jihad er en av tingene man frykter mest med muslimer, tror jeg – Bin Laden, terror, 11. september, selvmordsbombere… dere skjønner greia. Er det slik i Norge? Ønsker muslimer i Norge å drive hellig krig?

Så en foreløpig oppsummering, etter noen måneder med inntrykk: Jeg har ikke hørt ordet jihad bli nevnt en eneste gang, tror jeg. Jeg har hørt masse om synd, om rett og galt, om halal og haram. De gangene jeg har hørt nevnt ordet jihad er det jeg som har brakt det på banen. Så det virker ikke som det er en veldig viktig del av livet til muslimer i Norge.

Men jeg har jo spurt, og fått disse svarene:

– jihad? Det skal bare være i ytterste nødsituasjon, når man har prøvd alle andre utveier, og bare i forsvar. Slik som når Norge ble angrepet av Tyskland. Og man skal aldri drepe sivile. Bin Laden? Han ser jeg ikke på som ekte muslim en gang. (-sa en ung muslimsk studentleder).

– jihad… det er ikke aktuelt nå. Men i endetiden skal de muslimske hærene innta Jerusalem, og da vil det gå dårlig for jødene! (-sa en ung mann som er svært palestina-engasjert)

– jihad… jo, det er jo noen vers i koranen som handler om «fienden». Men da er det viktig å vite hvordan man skal tolke det! Fienden er deg selv, ikke sant. Jeg er min egen verste fiende. Jihad dreier seg om å overvinne seg selv. Mine indre demoner, ikke sant. Det er det som er ekte jihad. Det er det som er den ekte hellige krigen. (-sa en ung mann som har tenkt å studere psykologi)

—–

…og med det ønsker jeg alle blogg-lesere en god jul!