Archive for the ‘Karikaturer’ Category

Facebook og virkeligheten

september 21, 2012

I dag har det vært avholdt to demonstrasjoner/markeringer i forbindelse med Muhammed-filmen. Jeg var innom begge to. Jeg skal ikke si mye om dem her – annet enn at de var forskjellige. På Youngstorget hadde Islamsk Råd innkalt til markering, og både Oslo-ordfører Fabian Stang og Oslo-biskop Ole Christian Kvarme deltok. Talerne understreket sterkt at man var mot at filmen hånte islam, men understreket samtidig tilhørigheten til Norge, demokratiet her, og så videre. På den andre demonstrasjonen snakket man om Vestens overgrep mot muslimer, om «dere» eller «de» – altså ikke-muslimene og vestlige land – vs. «oss», dvs. muslimene.

——

Men jeg vil få fram et kort poeng. De to demonstrasjonene i dag bør lære oss noe om forholdet mellom internett og virkelighet. Jeg har merket meg at mange ikke-muslimer som debatterer islam og muslimer på nett og på facebook ofte bruker ting som blir skrevet av muslimer på nettet som en viktig informasjonskilde. «Se her, hva de sier på islam.no og på nettsiden til Islamnet!» – sier folk kanskje. «Eller se hva de sier i dette kommentarfeltet!». Og vips – dermed har man sagt noe om muslimene i Norge. Og det er ikke så rart – hvis man ikke kjenner mange muslimer blir det gjerne nettet som er informasjonstilgangen man har (i mangel av tilgang til god litteratur eller god forskning om muslimer i Vesten – det finnes mye av den, men den er ikke alltid umiddelbart tilgjengelig).

Problemet er at virkeligheten ofte er annerledes enn den fremstår på nettet. Dersom kommentarfeltet på VG eller Dagbladet hadde vært representativt, ville FrP antakelig vært Norges klart største parti. Men slik er det som kjent ikke. Og denne gangen, før denne demonstrasjonen, så jeg noe fascinerende: Facebook-siden til demonstrasjonen ved ambassaden hadde over 900 som sto som «attending». Mens demonstrasjonen til Islamsk Råd hadde rundt 700 som sto som attending. Nå vet vi hvilken markering som trakk flest: På Youngstorget kom det 3500 mennesker. Ved ambassaden kom det rundt 100. En enorm forskjell, som sier oss mye om hvilke budskap som har mest oppslutning blant norske muslimer.

——–

Og poenget er: Dersom man bare hadde brukt facebook-gruppene som indikator, og ikke hadde hatt de virkelige demonstrasjonen å måle opp mot, ville man aldri visst hva som reelt hadde oppslutning. Hva som reelt var populært. Når det gjelder majoritetsnordmenn, oss helhvite ikke-muslimer, har de fleste etter hvert skjønt at man ikke kan ta internett-debatt som en direkte temperaturmåler på hvordan nordmenn flest egentlig tenker. Det er på tide at vi også innser det når det gjelder minoritetsnordmenn og muslimer.

Ellers: Ønsker alle en god helg, og gratulerer til arrangørene av begge markeringene med vel gjennomførte arrangement. Selv var jeg uenig i mye av det som ble sagt, begge steder – men det er et sunnhetstegn for det norske demokratiet at slike demonstrasjoner blir avholdt, og at folks mening blir hørt. Jeg er sterk tilhenger av at vi skal ha stor tålegrense for hvilke ytringer vi skal tåle – både når det gjelder blasfemiske filmer og motstand mot dem.

Uenighet er ikke farlig. Vold er farlig.

God helg!

Reklamer

– De roper høyt, men går ikke i moskéen

september 19, 2012

…sa en eldre pakistansk muslimsk mann jeg snakket med. Han refererte til protestene verden over mot Muhammed-filmen på youtube. Også blant noen yngre norske muslimer mente han at han hadde registrert stort sinne. Men han var oppgitt. Det var nemlig ikke de frommeste muslimene som ofte gikk i moskéen som ropte høyest, mente han. Det var de andre, de som ikke var spesielt personlig fromme, men likevel var opptatt av at de var muslimer.

– Altså, jeg kan bli litt oppgitt. Nå roper de høyt om at profeten har blitt fornærmet og at islam er under angrep. Men går de i moskéen? Ber de hver dag? Prøver de rent faktisk å vise at de elsker profeten ved å følge hans eksempel, og gjøre godt mot menneskene de har rundt seg? Jeg synes ikke det virker sånn, sa han.

—–

Noen timer senere snakket jeg med en annen eldre muslimsk mann, en drosjesjåfør – som jeg aldri har snakket med verken før eller siden. Samtalen dreide seg mer og mer om det som hadde skjedd. Filmen, protestene, reaksjonene. Han var oppbrakt.

– Vet du, jeg er ikke spesielt religiøs av meg, egentlig. Jeg går ikke i moskéen til vanlig. Og jeg vet at jeg har gjort mye som ikke er i tråd med islam. Men det her… det kan jeg ikke akseptere. Et slikt angrep på profeten vår! Hva er vitsen? Hvorfor? De burde forby det.

—–

I Norge har ikke youtube-filmen skapt noen store protester eller noen voldsomme reaksjoner. Nå på fredag blir det arrangert to samlinger mot filmen – en på Youngstorget, i regi av Islamsk Råd, og en demonstrasjon utenfor den amerikanske ambassaden i regi av et miljø med yngre muslimer som ikke er knyttet til noen moské eller lignende. Men disse to episodene – den eldre, fromme mannen, og den sinte drosjesjåføren – underbygger et inntrykk jeg har. Såvidt jeg har registrert blant mine muslimske bekjente, i ulike aldersgrupper og fra ulike etniske grupper, er det ikke nødvendigvis de mest religiøse som reagerer. Mange av de jeg vet om som er mest aktive i moskéer og religiøse organisasjoner reagerer slik: De misliker filmen, mange misliker den sterkt – men de mener at det beste man kan gjøre for å «motbevise» filmen er å være en from muslim, være et godt menneske, vise andre gjennom gode handlinger hva islam dreier seg om. På den annen side er det mange av dem jeg vet om som har reagert sterkest som ikke er spesielt personlig religiøse: Det som ser ut til å være viktig for dem er identiteten som muslim.

– Det skjer alltid! De angriper oss!

Det skrev for eksempel en yngre muslimsk bekjent av meg på facebook. Tidligere har jeg ikke merket meg at han har utvist et spesielt stort religiøst engasjement.

——

Jeg må understreke at dette bare er et inntrykk jeg har – jeg har ikke sett noe forskning som systematisk undersøker slike reaksjoner blant muslimer basert på deres grad av religiøsitet. Det finnes derimot forskning som viser lignende mekanismer blant kristne europeere. Den norske forskeren Ingrid Storm, som nå skriver post.doc. ved Univseritetet i Manchester, har gjennom grundige statistiske undersøkelser vist noe fascinerende: De europeerne – fra landene Irland, England, Nederland og Danmark – som er religiøst aktive og jevnlig går til kirke, er jevnt over mer positive til innvandrere enn andre. Men når det gjelder de som regner seg for å tilhøre den kristne religionen, men som ikke selv er religiøst aktive, så er de mer skeptiske til innvandrere enn andre. Å ha religiøs identitet – men ikke å være personlig religiøst aktiv – ser altså ut til å gjøre at man blir mer skeptisk til fremmede. Men å ha et aktivt religiøst liv ser ut til å gjøre at man blir mindre skeptisk til fremmede. Det kan finnes ulike forklaringer på dette . Men en mulig forklaring er at «religion som identitet» gjør at man blir skeptiske til ting som truer denne identiteten – for eksempel muslimer eller innvandring. Mens «religion som personlig fromhet» gjør at man blir opptatt av religiøse påbud om å vise åpenhet og godhet mot fremmede, også innvandrere og muslimer.

——

Kan det tenkes at noe lignende gjelder blant muslimer? I så fall vil bildet se slik ut: De som har en religiøs identitet, men ikke er spesielt religiøst praktiserende, vil være mer opptatt av å forsvare denne identiteten mot angrep utenfra enn de som ikke er religiøse i det hele tatt. Det vil si at de reagerer på ting som denne filmen, som de opplever som et angrep på sin muslimske identitet. Men de som selv er religiøst aktive – og går i moskéen og så videre – har kanskje en så trygg religiøs identitet at denne filmen ikke blir opplevd som truende, og i den grad man vil gjøre noe mot filmen er det å vise mer av det man oppfatter som fint i sin egen religion.

Kanskje? De to mennene jeg møtte forleden viser i hvert fall noe slikt: Den ene var primært opptatt av å vise islam i praksis – godhet, nestekjærlighet, respekt. Mens den andre primært var opptatt av å forsvare islam mot angrep, selv om han selv ikke var særlig religiøs.

– Jeg er mot vold og alt sånn, bare så det er klart, sa han til meg.

– Men jeg er veldig mot at man skal tillate den type filmer.

Kan man drive satire med Muhammed?

mai 21, 2010

Anbefaler i dag å lese en spennende tekst av redaktør i Minerva Nils August Andresen. I anledning at noen i går markerte «Everybody draw Muhammed day» tar Andresen til orde for at ja – det bør være mulig å drive satire med profeten.

———–

Det som gjør at jeg leser det Andresen skriver med interesse er blant annet er at han innser at mye av den såkalte karikatur-striden ikke bare har dreid seg om ytringsfrihet, men også om å «sparke nedover» mot den muslimske minoriteten i Europa:

«Har Muhammed innflytelse i Norge idag? En del kritikere av karikaturtegningene og ideen om å gjøre narr av Muhammed peker på at muslimer i Norge ikke har stor makt i den norske offentligheten. Det er få muslimer i maktposisjoner, få næringslivstopper, få toppolitikere. Også globalt vil noen peke på at kritikk av islam foregår i en situasjon der Vesten har et politisk og militært hegemoni. Det er betydelig motvilje mot islam og mot muslimer i store deler av nesten alle vestlige samfunn. For kritikerne blir det å gjøre narr av Muhammed på en måte som sårer muslimer, å sparke nedover, og dermed ufint eller rasistisk.»

————

Likevel mener altså Andresen at det må gå an å drive gjøn med Muhammed. Argumentet hans er at det må være mulig for ikke-muslimer å komme med kritikk av ting i islam, selv om man ikke deler troen. Og da er satire et viktig verktøy. Han skriver:

«Hvis en muslim sier at homofili er galt, fordi Koranen beskriver det som galt eller fordi Muhammed sa at det var galt, må jeg kunne argumentere med å si at Muhammed i så fall var sneversynt. Mer enn det: Jeg må kunne gjøre narr av hans sneversynthet.»

————

Hva tenker dere muslimer om dette?

Jeg husker at jeg pratet med en av de mest liberale og progressive unge muslimene jeg vet om. Han var svært åpen for å lytte til kritikk av islam – han hadde ikke noe problem med å diskutere teologiske synspunkter når det gjaldt dødsstraff, sex, kjønn og familie med ikke-muslimer.

Men også han satte grensen med kritikk av hans hellige profet.

– Det eneste jeg ikke kan akseptere, det er når folk disser profeten. Alt annet kan jeg godta.

Men: Kanskje tenkte han da på det som har blitt svært vanlig i bloggosfæren – å anklage Muhammed for å ha vært pedofil, voldtektsmann, krigsherre osv? Det er forsåvidt ikke så rart at muslimer blir provosert av det.

Så: Vil gjerne ha kommentarer fra muslimer (og forsåvidt også ikke-muslimer) på bloggen! Kan det være ok med satire over profeten? Hvordan kan slik satire isf se ut? Eller er det uansett noe man ikke kan akseptere?

————

Ellers skal jeg i helga på tur med unge muslimer til et kristent leirsted, noe Vårt Land har skrevet om og kommentert. Jeg gleder meg!

God karikatur-oppsummering

februar 23, 2010

Hva dreide hele denne karikatur-saken seg om? Hva skjedde? Hva har vil lært?

Anbefaler et laangt essay på den engelsk-språklige bloggen Evolution-Revolution som oppsummerer hva som har skjedd, og hvilke lærdommer vi muligens kan trekke av det. Noe av det klokeste jeg har lest så langt, tror jeg.

(nå skal det sies at jeg er litt inhabil her, siden mye av det jeg har skrevet blir utførlig sitert og positivt omtalt i essayet)

– Jeg er ikke mot ytringsfrihet

februar 19, 2010

– Jeg er ikke mot ytringsfriheten. Men selv om man har lov til å ytre seg fritt, så kan man vurdere hva man sier, og når man sier det. Du ser ikke norske medier teste ytringsfriheten ved å drive gjøn med jødene, for eksempel. Hvorfor skal de alltid bevise ytringsfriheten med å provosere muslimer?

Dette, og noen flere ting, sier den unge muslimen Sarah Selaihi i et intervju jeg har gjort med henne for nettsiden til tidsskriftet Minerva, i etterkant av demonstrasjonen forrige uke. Lenke her!

– Husk på profeten Muhammed i Mekka

februar 17, 2010

I kveld var jeg på dialogmøte om dagbladets muhammed-karikatur i Rabita-moskeen i Oslo. Jeg skal ikke si mye om selve møtet, det blir egentlig balansert gjengitt i VGs og Vårt Lands artikler som jeg har lenket til.

Derimot skal jeg skrive om noe som garantert ikke får oppmerksomhet andre steder. Det var en kommentar som kom fra nestlederen i Islamsk Råd, Asghar Ali. Han ville gi et råd til unge muslimer om hvordan de skulle forholde seg til storsamfunnet. Han ba dem tenke på profeten Muhammeds eksempel.

– Husk da profeten Muhammed (fvmh) levde i Mekka! Tror dere han opplevde mer eller mindre hets enn dere gjør nå? Mer selvfølgelig! Og hvordan var det han reagerte? Med tålmodighet.

———-

Dette kan virke som en kommentar som ikke er spesielt viktig. Men det er den. Det er nemlig vanlig å dele virket til profeten Muhammed inn i to perioder (eller flere). I den første perioden levde han i Mekka, «bare» som profet. I den andre perioden, etter utvandringen («hijra») fra Mekka til Medina, var han både profet og leder for samfunnet.

Blant folk som er kritiske til islam er det vanlig å regne den første perioden til profeten som ok, fordi åpenbaringene fra denne perioden skal ha vært mer fredelige, humanistiske og så videre. Men problemet oppstår – mener noen – i den andre perioden, da profeten også ble en politisk leder, og flere av åpenbaringene begynte å handle om politikk, lover og regler.

———

Jeg synes denne inndelingen er alt for enkel, men det er ikke temaet her. For det interessante med Asghar Alis kommentar er at det viser hva han anser som idealet for muslimer i Vesten i dag. Idealet er ikke å etterligne det profeten gjorde som hærfører og politisk leder i Medina, men å etterligne det han gjorde da han levde som vanlig borger blant ikke-muslimer i Mekka. Det vil si: Å leve som borgere som aksepterer mangfold, og som møter motstand og fiendtlighet med tålmodighet og overbærenhet.

Egentlig en godt ideal for oss alle, tror jeg.

– Vi viste dem

februar 12, 2010

– Av alle som skrev om dette på forhånd var det bare du som trodde at det ville gå bra, Olav.

Sa en av arrangørene til meg etter dagens demonstrasjon.

Og da ble jeg litt stolt, må jeg innrømme.

Jeg gikk blant demonstrantene for å snuse inn stemningen. Jeg opplevde ikke noe truende eller hatefullt. De fleste demonstrantene bar plakater med fredelige slagord, av typen «Islam er mot terrorisme» eller «Stopp muslim-hetsen». Etter at den offisielle demonstrasjonen var slutt beveget en del av demonstrantene seg ned mot Jernbanetorget der det en liten stund var ampert. Men da arrangørene tok ansvar og ba mengden om å fjerne seg, så gjorde folk det.

– Vi viste dem at vi ikke er slik som de tror, sa arrangøren til meg, med tydelig adresse til den negative forhåndsdekningen i media.

***

Kanskje er jeg for optimistisk – men jeg tror at dagens demonstrasjon er med på å styrke demokratiet og samhørigheten i Norge. Unge muslimer som ikke er vant til å bli hørt gjorde seg gjeldende, og de gjorde det uten vold. Det er en øvelse i demokrati: Det viser norske makthavere og norske medier at muslimer er en faktor å regne med. Og det viser muslimer at selv de unge og uerfarne kan gjøre seg gjeldende uten å måtte ty til vold eller pøbelstreker (som under Gaza-demonstrasjonene i fjor).

En god start på helgen, ilhamdulillah 🙂

***

Oppdatering: Det har blitt litt oppmerksomhet rundt en uttalelse en av arrangørene kom med, der han «advarer» mot at det kan komme et nytt 11. september. Jeg tok det først ikke så seriøst først siden jeg kjente til historien bak, nemlig denne:

Han som sa det er den eneste av arrangørene som virkelig har radikale sympatier. De andre i “arrangementskomiteen” hadde sett talen på forhånd, og resolutt strøket ut den delen. Men han ble revet med og sa det likevel. Det er ikke representativt for hva de andre arrangørene og deltagerne står for.

Men, slik fungerer verden: Nå er det selvfølgelig det som får oppmerksomhet. Sukk.

***

Oppdatering2: Islamsk råd tar avstand fra «advarselen» om mulige terrorangrep i Norge: «Under demonstrasjonen mot karikaturene av profeten (fvmh) fredag 12/2 holdt en av arrangørene en appell hvor han antydet at vi kan få terroraksjoner tilsvarende de som fant sted på amerikansk og engelsk jord hhv 11/9/2001 og 7/7/2005. Islamsk Råd Norge tar klart avstand fra slike implisitte trusler. Vi har heller ingen grunn til å tro at dette er representativt for hverken de øvrige arrangørene eller deltagerne på demonstrasjonen.»

Misvisende fra Aftenposten

februar 11, 2010

..jeg lot meg i dag intervjue om morgendagens demonstrasjon av Aftenposten, av en journalist som er både smart og hyggelig. Men når jeg ser hvordan saken har blitt presentert så angrer jeg.

Aftenpostens nettredaksjon presenterer det slik i tittelen: «- Radikale muslimer, gjengmedlemmer og eks-kriminelle mobiliserer». Det antyder at de som kommer i morgen enten er a) radikale muslimer, b) gjengmedlemmer, eller c) eks-kriminelle. Det er selvfølgelig bare tull. Flesteparten som kommer er helt vanlige norske muslimer.

Det jeg sa til Aftenposten – og som står sitert lenger nede i artikkelen – er at NOEN av dem som mobiliserer er tidligere gjengmedlemmer eller tidligere kriminelle, og at NOEN har radikale politiske sympatier. Og det er helt riktig, tror jeg. Men det som blir helt borte i denne sammenhengen er at de aller fleste er helt vanlige ungdommer, og at alle arrangørene har understreket sterkt at det skal gå fredelig for seg.

Alle dere som skal demonstrere i morgen: Jeg er svært lei meg for dette. For at noe jeg har sagt har bidratt til å stemple dere alle. Unnskyld. Ikke bry dere om stemplingen fra media, og gjennomfør en fredelig demonstrasjon som dere kan være stolte av i etterkant – slik vil dere nemlig vise at dere er en fullverdig del av demokratiet Norge.

***

Oppdatering: Jeg ringte desken på Aftenposten akkurat, og de endret tittelen på flekken. Respekt!

Hva er det som provoserer?

februar 10, 2010

Denne uka konser jeg max på å skrive et prøvekapittel av boka til et forlag, så jeg kommer ikke med så mye nytt stoff rett fra gata:)

Men: Jeg har lyst å invitere dere muslimske lesere til å dele deres tanker om Muhammed-karikaturene. Hvordan oppleves det? Hva er det som provoserer? Dreier det seg om profeten, eller at dere føler dere personlig angrepet, eller at dere føler at selve islam blir tråkket på?

Jeg må nemlig innrømme at jeg – som en del andre nordmenn, tror jeg – har vanskelig for å skjønne fullt ut hvorfor det provoserer så veldig. Det betyr ikke at jeg ikke respekterer deres opplevelser og deres reaksjoner, for det gjør jeg 100%. Selv er jeg jo kristen. Men jeg ler veldig godt når TV-serien South Park driver gjøn med kristendommen eller Jesus. Derfor kan jeg ikke forstå de muslimske reaksjonen gjennom meg selv, fordi jeg rett og slett reagerer annerledes. (men det betyr ikke at jeg mener at jeg reagerer bedre! kanskje har jeg blitt for sløv i forhold til å forsvare det jeg tror på?)

Og kanskje er grunnen til at jeg reagerer så avslappet som jeg gjør at jeg ikke opplever at kristendommen og min kristne tro blir mistenkeliggjort og tråkket på hele tiden? Jeg ville kanskje reagert annerledes hvis masse folk rundt omkring i verden stadig anklaget meg for å spre terror og diktatur? Jeg vet ikke.

Uansett: Vil gjerne høre hvilke tanker folk har!

Sier nei til både karikaturer og flaggbrenning

februar 8, 2010

Karikatur-saken har igjen skapt sterke følelser. Dagbladet hadde på onsdag en karikatur av profeten Muhammed på forsiden, der han ble fremstilt som en gris. Anledningen var at en eller annen fyr hadde lenket til denne tegningen fra facebook-siden til PST.

Det «offisielle islam» i Norge har valgt å forholde seg nøkternt til dette. Ingen moskeer har oppfordret til å demonstrere. Etter hva jeg har hørt skal Islamsk Råd ha anbefalt moskeene å avstå fra slike markeringer, av frykt for at det skal komme ut av kontroll. Men mange muslimske enkeltpersoner har reagert sterkt.

———-

Mitt inntrykk er at det spesielt er de unge som reagerer på dette. Facebook-gruppa «VIS AVSKY MOT KARIKATURENE AV VÅR PROFET MUHAMMAD!» er i skrivende stund oppe i 1571 medlemmer. På fredag planlegger de å arrangere en stor demonstrasjon, som de håper skal bli en av de største demonstrasjonene i Norge noensinne, og som de sterkt ønsker skal foregå uten vold.

———-

Jeg har fulgt aktiviteten i denne gruppa i noen dager nå, og har sett en interessant utvikling. Gruppa ble grunnlagt av en ung muslim som uttrykker seg i sterke ordelag, og som uttrykker sympati for jihaden han mener foregår i Afghanistan, Tsjetsjenia, Somalia og Palestina. Slik ble gruppa presentert:

«Har de glemt al-Mu’tasim? Som sendte en hel hær til angrep på Europeerne, fordi de hadde revet av klærne til EN muslimsk kvinne! Og RASULULLAH HÅNES på de verste måter, mens INGEN HÆR utløses for HAM!»

Det første profilbildet til gruppa var av et brennende norsk flagg. Men det ble ikke værende lenge. Omtrent alle som meldte seg inn i gruppa oppfordret admin til å fjerne bildet. Et av medlemmene skrev dette:

«Jeg er norsk og stolt av landet mitt. Samtidig er jeg muslim og stolt av det. Hvorfor har administrator brukt dette bildet som bare sårer mine og mange andre muslimers følelser? Er du ute etter å skape splittelse blant oss? Jeg ble invitert hit av noen venner og fikk sjokk da jeg så bildet. Jeg ber deg om å fjerne det».

Etter hvert ble presset så stort at bildet ble endret. Retorikken ble tonet ned, og fokuset er nå på at dette skal bli en konstruktiv demonstrasjon som skal foregå helt uten vold, og gruppa blir presentert slik: «Husk at dette skal være en fredelig demonstrasjon. Der vi skal vise at vi er imot karikaturene av vår kjære Profet (SAW) men vi skal vise det på en fredelig og respektfull måte. Ikke glem det, kjære brødre og søstre.»

———-

Jeg tolker dette slik: Mange unge muslimer i Norge tar sterk avstand fra karikaturene av profeten Muhammed, særlig når de får det presset opp i trynet slik de gjorde med Dagbladets forside. Men de tar også sterk avstand fra brenning av norske flagg. Noe som betyr at de forsøker å kombinere lojalitet til islam og profeten Muhammed med lojalitet til Norge.

Det er min tolkning. Hva mener dere lesere?