– Det var trygt å gifte seg med fetteren min

Da jeg leste avisene til morgenkaffen i dag så jeg to ting som handlet om søskenbarnekteskap – et tema som blir heftig debattert for tida. FrP ønsker nå å etablere et DNA-register for alle asylsøkere og familie-innvandrere som kommer til Norge, for å hindre søskenbarnekteskap og terrorisme (det er litt uklart for meg på hvilken måte innvandreres DNA kan si noe om tilbøyeligheten til å utføre terror).

Og i Aftenposten står Abid Raja fram med støtte til forslaget fra Arbeiderpartiets integreringsutvalg om å forby søskenbarnekteskap.

Derfor tenkte jeg at jeg kunne skrive noe om dette temaet.

———

 

Bilde fra et pakistansk bryllup i USA. Paret på bildet er ikke søskenbarn.

Et muslimsk ektepar jeg kjenner er nemlig søskenbarn. Første gang jeg hørte det reagerte jeg emosjonelt negativt: «Hæ? Søskenbarn??» – husker jeg at jeg tenkte.

I hodet mitt så jeg for meg dette: Deformerte barn. Tvang. Foreldre som arrangerer ekteskapet, og unge som viljeløst følger etter.

Men etter hvert som jeg ble kjent med dem forstod jeg at dette bildet ikke stemte. Barna var helt friske og velfungerende, for det første. Dessuten viste det seg at de hadde valgt dette selv – helt fritt, uten innblanding fra foreldre.

Det var mannen som først hadde tatt kontakt.

– Jeg hadde brent meg på noen forhold som ikke hadde fungert. Derfor tenkte jeg at jeg ville ha en kone som jeg virkelig kjente. En jeg visste kom fra god familie, en jeg kunne stole på.

Så han sendte henne noen brev, der han fortalte mer om seg selv, og om sine intensjoner.

Kusinen hadde alltid hatt et godt inntrykk av sin fetter. Derfor var hun positiv, selv om hun syntes det var uvant.

– Jeg ville jo gifte meg etter hvert. Og fetteren min var et av de flotteste menneskene jeg visste om. Det var veldig trygt å satse på ham. Med andre menn var det umulig å vite hvordan det ville bli. Men med ham visste jeg mye om hvordan han var, i forhold til barn og familiemedlemmer og mennesker generelt.

———

Det endte med at de giftet seg. I dag har de flere barn, og såvidt jeg kan bedømme har de et godt ekteskap med mye kjærlighet og godhet.

Såvidt jeg forstod det var de bevisst at de hadde valgt en ekteskapsmåte som ikke var vanlig i Norge. For dem var ikke dette begrunnet i islam, men i kultur.

– Det er ingenting i islam som sier noe om dette. Det dreier seg om kultur. Dette har vært en del av kulturen i landet vi kom fra, og tryggheten i dette var noe vi syntes var verdifullt, sa mannen.

Men alle søskenbarnekteskap er ikke slik. Det er godt dokumentert at søskenbarnekteskap statistisk øker sjansen for dødfødsler og misdannelser. Jeg har ikke sett noen dokumentasjon som viser sammenheng mellom søskenbarnekteskap og tvangsekteskap, men såkalte anekdotiske bevis (altså enkeltstående fortellinger som ikke er basert på omfattende forskning) sier at det kan være en sammenheng.

Likevel ønsker jeg å fortelle om dette paret: Om tryggheten de føler, og kjærligheten de har til hverandre. Jeg tror nemlig at en god del av oss sitter med det bildet i hodet som jeg hadde før: At søskenbarn som gifter seg med hverandre per def havner i et dysfunksjonelt ekteskap. Det stemmer ikke.

———

Men når det gjelder forslaget fra Arbeiderpartiets integreringsutvalg, som nå blir støttet av Abid Raja, så er jeg likevel ikke bare negativ i utgangspunktet. Politikk dreier seg i stor grad om å forme samfunnet. Den norske staten har blant annet gjennom reguleringen av arbeidslivet – fødselspermisjon, pappaperm osv – aktivt grepet inn i familiemønsteret i Norge. Et forbud mot søskenbarnekteskap ville vært en aktiv inngripen i et kulturelt mønster som finnes i store deler av verden, og som vi ser i minoritetsmiljøer i Norge: At familie og slektskap kan veie tyngre enn individuell frigjøring. Politikere har regulert slike ting før, og kan gjøre det igjen.

Samtidig er problemet at et eventuelt forbud, og ikke minst debatten rundt dette, kan oppleves svært stigmatiserende for mennesker som allerede lever i søskenbarnekteskap. Jeg sendte en kort mail til mannen i dette ekteskapet, og spurte hva han tenkte om debatten som nå foregikk. Svaret var kort:

– Når jeg hører alt dette får jeg følelsen av at det er noe galt med meg, var alt han skrev.

———

Går det an å føre en debatt om dette uten stigmatisering? Kanskje. I så fall tror jeg det er vesentlig at man også anerkjenner verdiene mange har opplevd i denne type ekteskap: Familie. Trygghet. Tradisjon. Omsorg. For hvis man demoniserer denne type ekteskap skyver man en stor andel av minoritetsbefolkningen lenger fra seg.

Mitt utgangspunkt er at de fleste ting vi mennesker gjør kan ha både negative og positive sider. Fokuset på familien og fellesskapet, som står sterkt i en del minoritetsmiljøer, har masse flott ved seg. Men baksiden er at det kan føre til sterkt sosialt press, og i blant negative reaksjoner mot folk som ikke følger normene.

Den individuelle frigjøringen, som står sterkt som et kulturelt ideal i Vesten, har også mye flott ved seg. Men baksiden er ensomhet, skilsmisser og forlatthet.

Hvis vi kan ta med oss disse perspektivene i debatten om søskenbarnekteskap tror jeg debatten kan bli sivilisert og varm. Det finnes verdier i søskenbarnekteskap – trygghet og familie – noe som bør løftes fram. Men det finnes også kostnader. Og kanskje er kostnadene for store.

Frykten for Aztlán

Dette blir det siste innlegget jeg skriver før jul. Og etter det tar denne bloggen juleferie!

Denne gangen skal jeg ikke skrive om muslimer, faktisk. Jeg vil skrive om et fenomen i USA – som kanskje kan sette debatten om muslimer og islam her hjemme i perspektiv.

——–

Autentiske hispanics. Men de har ingenting å gjøre med denne artikkelen.

Både Europa og USA opplever for tiden stort innvandringspress. I Europa utgjør muslimske grupperinger noen av de største innvandringsgruppene (folk fra Midtøsten, Afrika, Pakistan…). USA har ikke opplevd noen storstilt muslimsk innvandring. Derimot har de mye innvandring av såkalte hispanics, spansk-talende katolske latinamerikanere som blant annet kommer seg over grensen fra Mexico.

For et par dager siden hadde jeg en lengre prat med journalisten og forfatteren Didrik Søderlind om innvandring, islam, med mer. Han fortalte noe spennende: Debatten om de spansk-talende innvandrerne i USA er svært lik debatten om muslimer her hjemme. For akkurat slik muslimsk innvandring har skapt bekymring i Europa, har spansk-talende innvandrere skapt bekymring i USA.

———-

Skepsisen mot muslimsk innvandring i Europa følger gjerne to spor. Det første sporet er noenlunde moderat, og hevder at muslimske innvandrere – fordi de er muslimer – forandrer det europeiske samfunnene til noe dårligere. Et eksempel på det er boka Reflections on the Revolution in Europe av amerikaneren Christopher Caldwell, som den norske nettsiden Document nå driver og oversetter. Caldwell skriker ikke ut om at muslimer flest konspirerer for å ta over Europa, men hevder likevel at muslimsk innvandring «setter Europa i fare».

Det andre sporet i debatten er enda mer alarmistisk, og hevder at muslimer ønsker å «ta over» Norge og Europa, tvangsinnføre shariah, med mer. En representant for det synet har vært den Oslo-baserte amerikanske forfatteren Bruce Bawer.

Og faktisk: Nøyaktig samme debatt finnes i USA. Men der handler den ikke om muslimer. Den handler om katolske hispanics.

———

Også i USA finnes det moderate, dannede stemmer som hevder at innvandringen av hispanics er en trussel. Blant dem var statsviteren Samuel Huntington som døde for et par år siden, som ble kjent for teorien om Clash of Civilizations. I 2004 skrev han en artikkel i det anerkjente tidsskriftet Foreign Affairs om «The Hispanic Challenge«. Der skrev han blant annet at hispanics ikke delte verdiene det amerikanske samfunnet var bygget på, og dessuten holdt på sitt eget språk og ikke ville assimilere seg.

Men det er nå det virkelig blir interessant. Deler av debatten i USA er enda mer alarmistisk, og hevder – hold dere fast – at hispanics vil ta over USA (eller i det minste deler av USA). Da jeg hørte dette kunne jeg først ikke tro at noen kunne tro på dette. Ta over? Latino-innvandrere? Men hvorfor i huleste skulle de ønske det?

Territoriet som Nation of Aztlán mener bør bli meksikansk/latino.

Men det viste seg etter litt research at denne frykten ikke er tatt helt ut av løse lufta. Det finnes nemlig en marginal gruppe hispanics i USA og Mexico som ønsker at en god del av det som i dag er USA skal bli meksikansk territorium, hvor underlig det enn kan høres ut. Denne gruppa kaller seg Nation of Aztlán, og er en pussig gruppe med semi-rasistiske og homofobe trekk, som er opptatt av rettighetene til hispanics, av palestinernes frigjøringskamp, og av å frigjøre amerikansk territorium som de mener egentlig tilhører dem.

Grunnlaget for disse territorielle kravene er den meksikansk-amerikanske krigen i 1846-1848, da USA blant erobret California og New Mexico, og beholdt kontrollen over Texas (som Meksiko også gjorde krav på). Navnet Aztlán er hentet fra et mytisk rike aztek-indinaerne skal ha hatt før den europeiske koloniseringen.

———

Litt enkel googling har vist meg et fascinerende bilde: I USA hevder en del innvandringsmotstandere at hele gruppen av hispanics ønsker det samme som Nation of Aztlán. «We are being invaded with hostile intent» – vi blir innvadert med fiendtlige hensikter – heter det for eksempel på denne innvandringskritiske siden. Hispanics-innvandrere ønsker ikke å være en del av dagens USA. De vil ta over.

For å bevise det blir både Nation of Aztlán trukket fram, men også enkelte uttalelser fra meksikanske politikere om «the Mexican nation», og meningsmålinger fra Meksiko som viser at en betydelig andel meksikanere mener at Meksiko i prinsippet fortsatt har rett på California og New Mexico.

Fra mitt ståsted her i Norge virker dette relativt absurd: Er det ikke åpenbart at det de meksikanske innvandrerne søker er et bedre liv, ikke å overta USA? Og er det ikke mer rimelig å anta at uklare uttalelser fra meksikanske politikere er å regne som festtale-retorikk, og ikke som reelle politiske ønsker om å ta over California? (man skulle tro at meksikanske politikere har nok med å klare å holde orden på sitt eget territorium).

Men for en del amerikanere er det ikke absurd å tro dette. De opplever stor innvandring av hispanics, og de føler at det forandrer USA til det dårligere. Tolkningen de gjør av det er at det er en del av en stor plan – en invasjon.

——–

Dette bildet fant jeg på en rasistisk amerikansk side, med teksten: "Mexican invaders! Get out of the US while you can! You are all going to the concentration camps!"

Da jeg leste dette ble jeg slått av hvor lik debatten er i USA og Europa. Samuel Huntington hevdet at hispanics har andre verdier enn amerikanere flest. Det hevder også mange innvandringskritikere her hjemme: Muslimer deler ikke «våre» verdier. Mer alarmistiske stemmer hevder at hispanics vil ta over og gjøre USA til et latino-land. Det blir sagt her hjemme også: Mange muslimer ønsker en islamistisk maktovertagelse.

———-

Hvis jeg får komme med en tolkning av dette: Kanskje er debatten såpass lik fordi innvandringen av hispanics til USA ligner på innvandringen av muslimer til Europa? I USA er de muslimske innvandrerne stort sett ressurssterke folk (ettersom de har klart å komme seg dit fra helt andre deler av verden). Derfor klarer muslimene i USA seg veldig, veldig bra – langt bedre enn amerikanere flest, faktisk.

Mens hispanics oftere er lavt utdanna som har kommet til USA for å søke enkelt, ufaglært arbeid. Derfor ser man også at hispanics i USA har en viss statistisk overrepresentasjon når det gjelder sosiale problemer, vold, gjengproblematikk, og så videre. Tilsvarende er det i Europa med muslimske innvandrere, som ofte har vært mindre ressurssterke, og derfor opplever flere problemer og utfordringer. Latinoene i Europa derimot – chilenere med flere – er gjerne høyt utdanna mennesker som har klart seg bra.

Derfor blir reaksjonene like: «De har andre verdier», eller «de vil ta over». Forskjellen er at mens hispanics ikke blir oppfattet som en trussel her i det hele tatt, så frykter amerikanere islam i tillegg, på tross av at muslimske innvandrere i USA er vellykkede og ikke skaper «problemer». Men der spiller nok 11/9 en stor rolle.

Har dere lesere andre tanker om dette?

(et morsomt apropos til slutt: Jeg anbefaler fans av South Park å se denne videoen, der Cartman akker seg over at det blir flere og flere minoriteter i hans kjære waterpark)

——–

Forøvrig: Dette blir det siste innlegget jeg skriver før jul, og deretter tar jeg juleferie der jeg skal prøve å holde meg borte fra internett. Det vil si at denne bloggen ikke blir oppdatert før ca. 2. januar. Jeg holder kommentarfeltet åpent fram til julaften morgen, men da stenger jeg det fram til over nyttår (det blir ikke mye juleferie hvis jeg må moderere kommentarer).

Ønsker alle en riktig god jul!

(og muslimer som ikke feirer jul: ønsker dere en riktig god juleferie)

——-

Oppdatering: Jeg ble av en observant leser gjort oppmerksom på at south park-klippet jeg lenket til lå på en rasistisk britisk blogg, som blant annet var pro-apartheid i Sør-Afrika. Jeg oppdaget ikke det da jeg lenket til videoen. Har fjernet den lenken nå, og satt inn en ny.

– Ateister kan ha like gode idéer som muslimer

Denne helga er jeg på en konferanse i Barcelona, som blir arrangert av den nystartede organisasjonen Council Européen des Ouléma Marocain (Organisasjonen for marokkanske islamske lærde i Europa). Jeg er her som journalist sammen med en liten gruppe norske muslimer, fra den norske avlegger-gruppen Marokkansk Islamsk Råd Skandinavia – Norge. Temaet er «Muslims and European Values».

Tanken er enkel: De har samlet mange av de viktigste islamske lederne i Europa med marokkansk bakgrunn. Men på konferansen er det ikke først og fremst de islamske lederne som prater. De er her for å lytte: Til ikke-muslimske akademikere, politikere og journalister fra Europa, som forteller hvordan de opplever møtet mellom islam og Europa, og hvilke utfordringer både muslimer og europeiske samfunn har i dette møtet.

——-

I kaffepausen kom jeg i prat med en av delegatene. Vi var begge to svært imponert over foredraget til en dansk professor, som hadde snakket om utviklingen i Europa, holdningene til hijab, globalisering, med mer.

– Han bekrefter bare det jeg har tenkt lenge: Det er ikke viktig hvem folk er. Det viktige er hva man gjør og hva man sier, sa han.

– Hva mener du med det?

– At jeg som muslim ikke skal lukke øret dersom en ikke-muslim eller ateist sier noe. Jeg må lytte til det og ta det på alvor. Hvis det er klokt det han sier, så kan jeg lære noe – selv om vi har ulik tro.

——–

Holdningen til denne mannen, og som også preger hele idéen bak konferansen jeg er på, er svært forskjellig fra en tendens jeg har skrevet om tidligere: «Not invented here»-tenkningen. Det Not Invented Here-tanken sier, enten det er muslimer eller kristne eller sekularister som står for den, er at vi ikke kan lære noe av de. Dersom noen andre sa det eller kom på det først, må vi holde oss unna! Det muslimer gjør kan vi ikke-muslimer ikke lære noe av. Og det kuffar driver med må muslimer uansett holde seg unna.

Eksemplene på det er mange: Muslimer som avviser vestlige klær fordi de er vestlige. Eller ikke-muslimer som plutselig gjør det å spise gris til en sentral del av norsk eller europeisk identitet – fordi det er noe muslimene ikke driver med (noe som ble skrevet i den lange debatten etter forrige bloggpost).

———

En av de få muslimske foredragsholderne sa det slik:

– Vi muslimer må spørre oss selv: Hvordan kan vi bidra til å gjøre Europa bedre? Det finnes ting i vår tradisjon som kan gi mye til Europa. Fokuset på familie, på ansvar, på fellesskap – det trenger Europa, i en tid som opplever kriser både når det gjelder økonomi, miljø og samhold i familien. Men vi må innse at det også i den europeiske tradisjonen finnes store verdier – demokrati, individuell frihet, med mer, som vi kan lære mye av, sa han.

Han mente også at valget ikke står mellom «europeiske verdier» ELLER islam.

– Spørsmålet er hvordan både muslimer og ikke-muslimer kan jobbe sammen for å løse de utfordringene vi møter. Islam er ikke løsningEN for Europa, i bestemt form. Men islam er EN DEL av løsningen for Europa. Det vil si: Vi muslimer må gi vårt bidrag til å gjøre dette til et bedre sted å leve, og slik blir vi en del av løsningen.

——–

Selv kan jeg i blant bli litt lei av store ord om dialog, om å høre på hverandre, om å komme forbi «oss og dem», og så videre. I blant er man rett og slett uenige, og da er det greit å si det rett ut? Samtidig: Dersom alternativet er å si not invented here – at jeg ikke hører på det du sier fordi det er du som sier det – så er ikke dialog og forsøk på å finne felles verdier så alt for ille.

Jeg gleder meg i hvert fall til resten av konferansen!

———-

Til alle som kommenterer: Den store debatten etter forrige bloggpost utviklet seg i visse tilfeller en retning jeg ikke ønsker. Jeg er ganske travel disse dagene og har ikke mulighet til å redigere stramt. Derfor er oppfordringen som alltid: Følg normal folkeskikk, og diskutér sak og ikke person. Oppfordringer til vold, etnisk rensing osv er selvfølgelig også forbudt. Vær vennlige og respektér det.

———–

Oppdatering:

Jeg har snudd tilbake rekkefølgen på kommentarene, slik at de nyeste kommer nederst. I debatten under det forrige innlegget ble det lettere når de nye kom først, men nå som debatten er mer «normal» tror jeg det er lettere å følge med når de siste innleggene kommer nederst.

https://muslimprosjektet.wordpress.com/2010/04/16/dere-vil-bare-tilfredsstille-kuffar/

– Jeg kjenner meg ikke igjen i den norske islamdebatten

..sa en muslimsk mann jeg pratet med. Han kom fra Senegal, et av de mange afrikanske landene som er dominert av islam, men som likevel skiller seg veldig fra landene som ofte blir trukket fram i norske islamdebatten – Saudi-Arabia, Iran og Afghanistan, for eksempel.

Muslimske kvinner i Senegal (som ellers ikke har noe med denne saken å gjøre)

– Altså: I Senegal er det 94 prosent muslimer. Men i 20 år hadde vi en kristen president! Og det syntes alle var helt greit. Når jeg leser i Norge om dødsstraff i Saudi-Arabia og så videre, og så hører at muslimsk innvandring er farlig – så kjenner jeg meg bare ikke igjen, sa han.

(Senegal har vært definert som en sekulær stat helt siden landet frigjorde seg fra det franske kolonistyret i 1960)

——–

Denne mannen understreket at han var en praktiserende muslim. Men han hadde ikke skjegg (noe praktiserende muslimske menn fra Midtøsten og Asia ofte har), og kona hans – som sto ved siden av – gikk i en elegant knekort blomstrete kjole med bare skuldre (noe som er relativt uvanlig blant praktiserende muslimske kvinner fra Midtøsten og Asia).

– Islam i Senegal er veldig sufidominert. Det viktige er nærheten til Gud. Bønnen. Og at man skal prøve å bli det beste mennesket man kan være, sa han.

———

Tilsvarende ting har jeg hørt fra muslimer med bakgrunn fra Balkan. Folk med bakgrunn fra Albania, Kosovo, Bosnia, Makedonia, Serbia – et stort flertall av innvandrerne fra disse landene er muslimer (fra Serbia har det også kommet kristne flyktninger, men innvandringsforskere jeg har pratet med har sagt at de fleste som har kommet til Norge er muslimer). Til sammen utgjør Balkan-muslimene en betydelig andel av dem som klassifiseres som «muslimer» i Norge.

Mange fra disse landene er opptatt av å definere seg som muslimer, men de praktiserer på en annen måte enn i en del andre muslimske land. På Balkan har grensene mellom de ulike religionene ofte vært utydelige: Kristne har gjerne feiret muslimske høytider, muslimer har feiret kristne høytider, muslimer har spist svin og kristne har avstått fra svin – selv om det nok ble mindre av denne milde religionsblandingen etter de etniske konfliktene fra 80-tallet og utover, der kristen serbisk nasjonalisme spilte en viktig rolle.

(den dag i dag spiller nasjonalistiske kristendomstolkninger en viktig rolle i den serbiske fascismen og nynazismen, noe som likevel ikke får folk i Norge til å anklage kristendommen per se for å være fascistisk – kanskje fordi folk flest forstår at vi kristne er forskjellige og tolker kristendommen på ulike måter?)

———

Når jeg har møtt muslimer fra Balkan sier de mye av det samme som mannen fra Senegal: De kjenner seg ikke igjen i den offentlige samtalen om islam. De utgjør en stor del av den såkalt muslimske befolkningen i Norge, men de føler ikke at islamdebatten i Norge handler om dem i det hele tatt.

———

Forøvrig, når det gjelder debatten på denne bloggen: Jeg vil påpeke en beklagelig tendens. Jeg vet at denne bloggen blir lest av veldig mange muslimer. Men i stigende grad er det bare ikke-muslimer som kommenterer og prater OM islam. Det synes jeg er sterkt beklagelig. Jeg tror det er fordi en del av de muslimske leserne blir skremt bort: Hvis de begir seg inn i samtalen blir de umiddelbart tvunget til å forsvare seg.

Hva kan vi gjøre med dette? Forslag?

I utgangspunktet ønsker jeg å ha stor takhøyde for ulike meninger og den slags her, og har satt grensen ved klare personangrep. Men nå vurderer jeg å gå inn og redigere enda strengere, fordi jeg ikke ønsker en utvikling der muslimer blir skremt bort fra debatten og det bare er vi ikke-muslimer som prater med hverandre.

Hva tenker dere lesere?

(og kommentér gjerne det jeg har skrevet i denne bloggposten også, selvfølgelig)

———-

OPPDATERING!

Øy! Hva skjer med folk? De siste timene har det kommet mange innlegg her, fordi VG Nett linket til denne siden. Jeg har slettet flere av innleggene. Dette er ikke fordi jeg allerede har begynt med en ny og strengere policy her, men fordi flere av innleggene oppfordret til etnisk rensing (kaste ut alle muslimer fra Europa), vold mot muslimer og lignende.

De neste timene er jeg i en middag og kan ikke redigere. Men altså: Oppfordringer til ting som er forbudt enten etter norsk lov (vold mot individer) eller internasjonal lov (etnisk rensing) godtas ikke under noen som helst omstendighet. Bare så det er klart. Jeg sletter med hard hånd alle innlegg som inneholder noe slikt så snart jeg ser dem.

 

– Det var så mye fokus på overflate i de religiøse miljøene

For en stund siden pratet jeg med en jente som før hadde vært svært aktiv i islamske ungdomsmiljøer – altså i religiøse miljøer knyttet til en moske eller lignende. Hun fortalte at hun ikke var det lenger. Hun var rett og slett blitt lei av alt fokuset på overflaten.

– Det var så mye snakk om korrekte klær, om hvordan man skulle ha hijaben, om hvordan man skulle gjøre det eller det. Til slutt orket jeg ikke mer. Jeg føler meg mye friere sammen med venner utenfor de miljøene, sa hun.

Denne jenta hadde ikke tatt et oppgjør med islam. Hun var fortsatt praktiserende. Hun prøvde å be fem ganger om dagen, hun spiste halal og drakk ikke alkohol, hun datet ikke gutter. Men hun var lei av å de ytre kravene til å være from.

– Det var så mye baksnakking – man snakket om hva folk gjorde eller ikke gjorde. Og mange av jentene var helt besatt av dette med ekteskap og å finne en mann så fort som mulig. Det passet ikke meg.

——-

Men andre personer har andre erfaringer enn denne jenta, selvfølgelig. Jeg har møtt flere damer som har skilt seg, og som føler at miljøet i moskeen ble deres beste støtte i tiden etter skilsmissen. For eksempel. Og jeg kjenner gutter som langt på vei lever i moskeen – fordi de trives så godt der.

Men erfaringene denne jenta har gjort seg er også en del av bildet. I en del muslimske miljøer er det mye fokus på overflate: På hvordan man skal kle seg, på hva andre sier om en, på hvordan man virker utad.

I blant har jeg hørt folk utfordre dette. Sheikh Essam Tallima, som jeg intervjuet til denne bloggen, understreket i et foredrag jeg var på at det viktigste i islam var det indre. Det som finnes i hjertet, intensjonene, ønsket om å gjøre godt mot andre – det er det som er viktigst. Det som er på utsiden er ikke uviktig, men det er det som bor i hjertet som er sentralt.

Mange unge muslimer jeg har møtt prater om at deres første plikt som muslimer er å se på seg selv: Å vurdere om man selv når opp til islams krav. Man har ikke noe med å stille seg doms over andre. Atter andre har fokusert på baksnakking, hvordan det er mot islam.

De tingene denne jenta reagerte på, blir altså også utfordret innad i miljøene – ut fra islam.

——–

Om jeg får være personlig et øyeblikk: Slike erfaringer har jeg også gjort, i enkelte kristne miljøer. Også jeg har noen ganger følt meg fanget i et bur av fromhet: Man kan gjøre det men ikke det, man kan si det men ikke det.

Mens i andre kristne miljøer har det utelukkende vært godt å være.

Filosofen og islamforskeren Lars Gule hevdet i en kronikk i Klassekampen 21. april i år at religion og hykleri henger tett sammen: «Hykleriet synes å være typisk i samfunn hvor religion står sterkt og religiøse institusjoner (praksiser og organisasjoner) dominerer dagliglivet.» (den finnes ikke online, tror jeg)

Men jeg tror at analysen til Gule er for enkel. Dette er nemlig en utfordring for alle miljøer der man tror sterkt på noe. Da skapes det gjerne et sosialt press som gjør at det kan være vanskelig å avvike fra normen. Hvis man lever i en gjeng der alle er sterkt troende vegetarianere som mener at kjøtt=drap, så sniker man seg kanskje inn på MacDonalds i smug? Og jeg pratet akkurat med en ateist som fortalte at han nå hadde blitt klar over at flere i hans tidligere omgangskrest hadde gått med religiøse grublerier, men at de aldri hadde sagt det til noen – fordi de var redd for reaksjonene fra sine religionskritiske og ateistiske venner.

——–

Konklusjon: Toleranse er ikke enkelt. Mange prater om det, men få får det til. Utfordringen er å holde fast ved det man tror på – og kunne stå for at man mener at det er rett – men likevel akseptere at andre velger annerledes.

I de religiøse miljøene som denne jenta var i er kanskje utfordringen å tillate folk å være mer forskjellige på overflaten?

——

Forøvrig vil også denne bloggen gratulere Liu Xiaobo med fredsprisen!

Ting som «alle» mener er mot islam (men som likevel fortsetter)

For en liten stund siden hørte jeg en historie som sjokkerte meg. Det handlet om kastesystemet blant norsk-pakistanere.

– Jeg var på et foredrag i en moské, sa jenta jeg pratet med.

– Der ble det servert mat. Plutsetlig skjedde det noe: En av dem som var der kastet maten heftig fra seg på gulvet. Han hadde nemlig blitt servert av en pakistaner fra en langt lavere kaste, og det kunne han ikke akseptere, fortalte hun.

Da han gjorde dette i moskeen, fulgte mannen da islam?

———–

Jeg ble minnet om denne historien da jeg så gjennom debattene som oppstod under de to siste innleggene mine. Der var blant annet temaet kriminalitet som blir begått av muslimske menn – er det fordi de er muslimer at innvandrere fra enkelte muslimske befolkningsgrupper er overrepresentet på kriminalitetsstatistikken? Svaret på dette er nei – i det minste dersom man med dette mener at islamske lærde eller imamer skulle godkjenne voldskriminalitet og lignende. For det gjør de ikke.

———–

Det er nemlig ikke alt muslimer gjør som skyldes islam som teologisk og normativt system. Dette er et enkelt poeng, men det er likevel nødvendig å trekke det fram. Så her er en liste over noen av tingene som skjer blant norske muslimer, men som ingen vil begrunne ut fra islam:

– Voldskriminalitet og overfallsvoldtekt. Jeg har ikke tall på dette, men jeg tror at enkelte muslimske minoritetsgrupper er overrepresentert her. Men du vil ikke finne en eneste norske imam eller lærd eller muslimsk leder som mener at islam tillater overfallsvoldtekt, tyveri, ran osv. (også viktig presisering: at somaliere er overrepresentert betyr fortsatt at mens det kanskje er 5 av 1000 norske menn som voldtar, så er det kanskje 10 av 1000 somaliere. I rene tall trenger altså ikke forskjellen vær så enorm)

– Kastevesenet: jepp, fortsatt alive and kicking blant norsk-pakistanere. Men blir det begrunnet ut fra islam? Nope.

– Tvangsekteskap: så godt som alle muslimer jeg har møtt mener at dette er mot islam (se for eksempel Islam Nets begrunnelse for dette her). Men det skjer likevel.

———–

Men det at dette er «mot islam» betyr ikke nødvendigvis at moskeene jobber veldig aktivt mot det. Jeg tror for eksempel ikke at de pakistansk-dominerte moskeene har tatt noe generaloppgjør med kastevesenet som preger det norsk-pakistanske miljøet. Derimot brukes det ganske mye tid på å diskutere hva som er rett påkledning (for begge kjønn men spesielt for kvinner), hvor mye mixing av kjønn man kan tillate, og så videre.

Et lite forslag fra meg: Hvorfor ikke få bukt med kastevesenet først, og så fortsette med debatten om klær, mixing av kjønn og lignende ting etterpå? 😉

———-

Oppdatering: Jeg kom på at det er noen viktige distinksjoner ang. tingene jeg skriver om her, når det gjelder hvor akseptert det er.  Det er viktig å påpeke at kriminalitet og overfallsvoldtekt ikke er sosialt eller kulturelt akseptert blant muslimer flest. Kastevesenet er derimot jevnt over godtatt hos en del norsk-pakistanere, selv om det ike begrunnes ut fra islam. Tvangsekteskap skal jeg innrømme at jeg vet for lite om: Jeg tror ikke det er noe man skryter av akkurat, men det skjer likevel.

Norsk-pakistanske lesere: Hva tenker dere om det jeg har skrevet her?

Våren: Forsøk på oppsummering

…det har blitt sommer, og da er det stille og rolig. Det er stille i gatene på Tøyen utenfor leiligheten min, det er stille på Blindern (der jeg sitter og skriver for tida), og det er relativt stille i de muslimske miljøene. Tror jeg.

En del har dratt på ferie til familiens opprinnelsesland, enten det er Pakistan, Marokko eller et annet land. Og i moskeene er det mindre som skjer.

——–

Noen få setninger om hvordan jeg tror våren har vært i de muslimske miljøene. Mitt inntrykk er at det for mange muslimer (i Oslo hvertfall) har vært en stormfull vår. Noe som går mest innpå de unge, tror jeg.

Det begynte (i vinter) med Dagblad-karikaturen og demonstrasjonen mot den. Da ble det spenninger mellom en del unge muslimer og Islamsk Råd. Så fortsatte det med debatten som oppstod da Mohyeldeen Mohammad «advarte» mot et terrorangrep på norsk jord. Og det ble i et par anledninger debatt i media om Islam Net.

Parallelt – eller kanskje på grunn av – alt dette, har det også gått mange interne debatter: På facebook anklaget noen muslimer andre for å være «liberale». Man pratet om musikk, om det var tillatt eller forbudt å høre på. Om blanding av kjønn på arrangementer. Om vold mot kvinner og om menn har rett til fysisk å disiplinere en ulydig kone. Om tradisjonell lovskole-islam kontra mer salafi-inspirert islam. Til dels har tonen vært hard.

——–

Men de siste ukene har det lagt seg, tror jeg. Temperaturen er lavere. Mitt inntrykk er at mange er slitne av debatt, slitne av medieoppmerksomhet, slitne av å være uenige. Da VG slo opp Islam Net som «ekstremister» sist var det for eksempel relativt unison enighet blant mange muslimer om at det var å gå over streken.

Det jeg tror mange håper på, uten at jeg skal si det sikkert, er en høst der muslimer i større grad får lov til å være i fred – der medietrykket er lavere, og man ikke konstant trenger å forsvare islam overfor storsamfunnet.

——–

Muslimske lesere – hva tenker dere? Hvordan har våren vært? Hvordan håper dere at debatten om islam i Norge blir i høst?

– Foreldrene mine kjenner ikke ekte islam

I går og i dag har VG skrevet om norsk-pakistanske jenter som lever et dobbeltliv. Jeg kjenner til at den type ting skjer, men vet ikke hvor utbredt det er – kjenner også til norsk-pakistanske jenter som nyter relativt stor frihet.

Men her skal det handle om noe litt annet. Nemlig et fenomen som mange etnisk norske ikke har fått med seg: At en del muslimske ungdommer i Norge bruker islam som en frigjørings-strategi. Det vil si: De bruker islamske argumenter mot foreldrene som legger begrensninger på dem ut fra sin tradisjonelle kultur.

Jeg intervjuet en pakistansk jente som ennå ikke var gift. For hennes foreldre hadde det opprinnelig vært en selvfølge at hun skulle gifte seg med en annen pakistaner. Men det ville ikke hun godta.

– Hvor står det i koranen at man må gifte seg med en i samme kulturelle gruppe? Ingen steder!

Hun godtok at hun måtte gifte seg med en annen muslim, og det ønsket hun selv også. Men hun følte at utvalget ble relativt begrenset hvis det bare skulle være pakistanere.

– Foreldrene mine kjenner ikke ekte islam, sa hun til meg.

– De kjenner bare den tradisjonelle kulturen fra Pakistan. Men jeg har lest masse om islam, praktiserer mer enn dem, og vet mye mer om hva som er ekte islam enn de gjør. Så når vi argumenterer ut fra islam har de ikke sjans, sa hun.

Til slutt hadde foreldrene godtatt at hun skulle få velge hvem hun ville, så lenge han var en muslim.

———-

For nordmenn har veien til frigjøring ofte gått mot religionen. Kristendommen har vært knyttet til makt og tvang, og derfor har mange følt at de måtte ta et oppgjør med religion for å kunne frigjøre seg.

Men blant en del unge muslimer i Norge skjer det motsatte: De lærer mer om islam, og bruker det som argumenter overfor foreldrene sine, for å få større frihet og større muligheter. Men siden vi nordmenn har erfaring med at religion fungerer undertrykkende, så er vi kanskje ikke i stand til å se dette?